Den ukjente gjest kunde være fru Theresa selv.
Stephanson hadde vanskelig for å tro det.
Hvorfor skulde hun vel spøke omkring i sin myrdede manns værelse midt på natten? Hvis hun absolutt vilde derinn, kunde hun gjøre det om dagen.
Så var det den andre forklaringen.
Den ukjente gjest hadde trengt inn i værelset med falsk nøkkel. Fru Theresa hadde hørt ham der inne og lyttet i badeværelset. Hun hadde da hørt eller forstått, at politiet var i korridoren og forsøkte å sprenge døren for å fange den ukjente.
Hun hadde i siste øieblikk reddet ham ved å trekke slåen til badeværelset fra og slippe ham inn i sitt eget rum.
Men hvem kunde det så være, denne ukjente gjesten? En som fru Theresa kjente, men hvem? Paolo?
Stephanson stod og tygget på dette navnet og gjentok det flere ganger for sig selv: Paolo, Paolo. . . Men bak dette navnet gled plutselig et annet inn i hans bevissthet, det kom som en lynsnar innskytelse, det hadde vel ligget der i underbevisstheten og ventet på å trenge frem – Dr. Wrangel.
Stephanson spaserte langsomt hen til hjørnet ved Østra Hamngatan og så tilbake igjen. Han kunde ikke la være å kaste et blikk op til vinduene i hotellet nå og da. Mørke.
Nåvel. Dr. Wrangel var igjen kommet inni hans forestillingskrets, og han måtte forfølge sine spekulasjoner videre. I sitt arbeide som politimann manøvrerte Stephanson alltid med realiteter, håndgripelige ting. Han var meget av en sersjant i tjenesten, han visste det selv, hans solide teknikk og bulldogaktige stedighet hadde også bragt ham
89 |