mange fortjenstfulle resultater. Han var politifagmannen. Visstnok savnet han den forbløffende inspirasjon, som for eksempel utmerket en genial amatør som dr. Wrangel – men Stephanson beundret Wrangels skarpsyn og kombinasjonsevne, slik som et almindelig menneske må beundre en stor sjakkspiller, som har femten trekk fremover i hodet.
I denne saken med Cathfields mystiske død hadde han villig latt sig lede av Wrangel uten engang å vite hvilke retningslinjer doktoren arbeidet efter. Men for hans sunde fagforstand var i grunnen det hele naturlig og klart. Enten hadde Cathfield drept sig selv eller var han blitt drept – og i siste tilfelle tydet alle omstendighetene på, at det var fru Theresa som hadde skutt ham med den lille perlemorsrevolveren.
Egentlig skulde fru Theresa vært arrestert nå, hvis ikke dr. »Wrangel var kommet til. Her kalkulerte Stephanson påny med sin fagforstand:
Hvad var det for en plutselig interesse dr. Wrangel hadde fått for fru Theresa? Stephanson kunde ikke kombinere sig frem til noe annet enn at han elsket henne.
Og ut fra dette synspunkt kunde egentlig alt stemme:
Wrangels påfallende nedtrykthet fordi hans elskede var innviklet i en uhyggelig forbrytelse.
Hans rastløshet og hemmelighetsfullhet fordi han forsøkte å dekke henne.
Ja vel. For den som elsker er alt mulig, tenkte stephanson, mon dr. Wrangel egentlig arbeider på å bringe saken til opklaring? Mon han ikke snarere utvikler hele sitt strålende geni for å få den skyldige ut av knipen?
