Mannen snakket engelsk, men med tydelig
fransk aksent.
– Hvorfor vilde De ikke la mig få snakke med den herren? spurte den enarmede.
– For å hindre et sammenstøt.
– Har De noen rett til å blande Dem op i det?
Stephanson viste frem sitt politiskilt inne i den hule hånden. Det lot ikke til å overraske den fremmede synderlig.
– Politi, jeg kunde tenke mig det, mumlet han, Hvad ønsker De?
– De er fremmed her på stedet. Vi ønsker å se Deres papirer.
– Det har De ingen grunn til å avkreve mig uten videre midt på åpen gate.
– Vi har rett til å skride inn i klammeri.
– Det har ikke vært noe klammeri, mig bekjent.
– Han tok efter revolveren.
– Det må bli hans sak. Jeg var ikke redd.
– Kjente De ham?
– Det var nettop det jeg vilde vite.
– De gikk da tydelig løs på ham.
– Gikk løs på ham! De tar feil, svarte den fremmede, jeg vilde bare se nærmere på ham.
– Vi får snakke nærmere med Dem på politistasjonen, sa Stephanson.
– Betyr det en arrestasjon?
– Vi får se.
Den fremmede stod og overveiet en stund, så fra den ene til den annen, som om han beregnet overmakten.
– Well, sa han, jeg skal være rimelig. Men jeg vil gi Dem en bestemt advarsel. Forsøk Dem ikke med voldsomheter mot mig. Jeg er under
95 |