– Dette er mig virkelig imot, sa han bedrøvet,
det er også derfor jeg vil legge alle papirene på
bordet.
Han kastet et nøkleknippe fra sig, og idet han påny henvendte sig til Grandin, sa han:
– Her er nøklene mine. Gå inn på mitt værelse og hent den lille svarte håndvesken som står ved sengen.
Mens Grandin var borte, spurte Stephanson:
– Er De bevæbnet?
Uten å svare trakk monsieur frem en stor fransk militærrevolver og la den foran sig på bordet.
– Den er ladd, sa han.
– Innrømmer De så, spurte Stephanson, at det var riktig av mig å hindre et sammenstøt med italieneren? Han var sikkert også bevæbnet.
– Kanskje, svarte monsieur og smilte halvt hemmelighetsfullt, halvt ironisk.
I det samme kom Grandin inn med den svarte vesken.
– Vil De åpne den, sa franskmannen, det er den lille forniklede nøkkelen.
Vesken blev åpnet, og franskmannen tok frem noen dokumenter. Det var hans pass, utstedt på kaptein i fremmedlegionen Gaetano Farace og behørig visitert av den svenske minister i London. Monsieur kastet også temmelig likegyldig frem på bordet forskjellige utmerkelsestegn, æreslegionen, krigskorset. Dessuten var det et særskilt dokument, utstedt av det franske krigsministeriums sjef, hvor alle franske myndigheter i inn- og utland på det innstendigste blev anmodet om å vise landets tapre sønn all mulig imøtekommenhet. Dessuten et kreditiv på en meget betydelig sum. Til sammen papirer, som kunde føre ham trygt verden rundt.
