vann på møllen. Han hakker jo bestandig på oss, fordi vi beskjeftiger oss med småting, mener han. Egentlig kan jeg godt like dr. Ebner. Vet De, at jeg i dette øieblikk er i ferd med å opta en av hans metoder?
— Hvorledes?
— Ved den måten jeg stiller Dem spørsmål på, kjære Krefting. Dr. Ebner har en egen bevist måte å spørre på. Hans spørsmål kan mangen gang synes helt amatørmessige, for ikke å si tåpelige. Men han spør slik for å få visse svar frem. Det er en slags skjult krysseksaminasjon. Av mine svar har han nu dannet sig et billede av i hvilken retning mine undersøkelser går. Derigjennem når han i sin bevissthet klarere frem til andre mulige hypoteser eller får allerede fremkastede hypoteser hurtigere avlivet. Som sagt, jeg liker ham i grunnen, men han irriterer mig med sin evige videnskapelighet. Vi menige kan også våre saker, Krefting. Kan De skaffe mig et stykke grovt innpakningspapir hos husholdersken.
Krefting skaffet papiret og Kjeldsen pakket omhyggelig telefonapparatet inn.
— Vi må se å komme avsted, sa han. De er forundret over at jeg tar med mig telefonen?
— Ja, unektelig.
— Det er for å få rede på hvem som har telefonert. En av de to, den døde eller hans ledsager har telefonert. Der har vi sporet, Krefting, det første spor.
