— Jeg har et signalement, utbrøt han, men jeg kan
ikke bruke det. Signalementet minner om Gogols
beskrivelse av sin helt i «Døde Sjele»: Han er
hverken lang eller kort, tykk eller mager, mørk eller lys,
kortsagt et ganske almindelig menneske . . . Således
er også signelementet av mannen med toseteren, en
helt almindelig figur, en gjennemsnittsform av de
fleste mennesker, en skygge som glir ubemerket
gjennem mengden. Ved den levende, jeg begynner å tro,
at også dette er en maske.
Men senere på dagen fikk Kjeldsen nogen trøst. Da kom nemlig Golden, den lille terrier, tilsyne med resultatet av undersøkelsene vedrørende gummisålen.
Han hadde hurtig fått konstatert, at det ikke var noget almindelig mønster. Ikke av de kjente masseartikler. Det tilhørte et bestemt engelsk fabrikat, som kun blev ført i et par av byens forretninger, en luksusvare. Begge forretninger hadde fått partiet sendende i februar iår. Den ene forretning hadde forlengst utsolgt sitt parti. Den annen satt inne med tre par. I disse måneder var der her i byen solgt ialt en femogtredve par. Selvfølgelig var det umulig å vite, hvem som hadde vært kjøpere til disse.
Men i Kjeldsens tanker begynte morderens skikkelse nu å anta en slags form, utydelig og utvisket likesom skjult skrift. Det måtte være en mann tilhørende byens bedre kretser, sportsinteressert og moderne med sans for en viss eleganse i klæsdrakt og fremtreden.
Og så kom Krefting med de første telefonnumrene.
