Kjeringa, aa den fysste taa dai aitte Lillis. Ho fekk fælt myki Bødn Guta aa Gjentu, aa ve de vart ho utolig aa ill aa brydde se lite baade um Mannen sin aa um dai; ho plaga han jamt aa samt me alt som gale va. Teslutte vart ho so sinna paa han, at ho ’ki tola sjaa han men vilde raise sin Veg. Han ba ho aa sa’e: „bi aa li aa slit di Ti, so bi du aa dine før Sorg aa Motgang fri.“ Ho lydde ’ki ette desse men raiste me alle sine, aa i di sama vart hona aa alle Bødne nestoytte i Jorde. Taa henne era Haugafolki komne.
Paa ai Stelle norda Fjelle som aite Næroyne va
de i Fyriti’o so usturtele myki forgiftig Hoggorm, aa
detta va serle Tefelle paa dai aine Le’enn aat Sjøpolle,
som gaar inn i Bygdalage der Folke i desse Grendenn
visste inki se ævele Raa koss dai skulde laga se
te aa faa tyne aav all denne Hoggormen, som va te
stor Uheppe baade paa Folk aa Krytyr, før dai vorto
tidt aa jamt stungne i Hel. Dai raadspurde se vidt
braidt i Sta aa Bygd hjaa lærd aa ulærd; men ingin
kunna gjeva Raa’bot for Orme, som va Aalmuga te
slik Nau aa Nøgg.
Langt um ser kom de farande ain Trøllfinn, som hadde fengje Nysn um detta, aa de de fysste han frega ette va um nokon hadde set Visormen der; „han e skapa som ain lang aa knututt aa grov Hyssing, aa han e drivande kvit aa har rau Skalle, men helles e han mainlaus,“ sa’e Finnen. Men dersom nokon hadde for-
