Side:Segner fraa Bygdom IV.djvu/111

Denne siden er ikke korrekturlest
103


Ein ska veta var før Huvue, før d’æ det Vete sit.

Han har mykji fere bera den, so inkji gøtt vil gjera.

Lykka e bere en hundre Mark.

Ner ein har Lykke, treng ein kji um Vet.

Ner ein betala dæ, ein faar, æ ein teiog, ner ein gaar.

Han held mæ Klypun o sleppe mæ Hønden.

Han æ so Sauidn o’ Hausten: han set imot Vinde.

Han æ so Hunden paa Lasse: inkji et han sjøl, o inkji gjev han mæ se.

Han æ so ein Vøtt: gjere kji karkji vont ell gøtt.

Han æ so den Fuggelen, so fulgji Gauke (ɔ: han æ støtt mæ, men d’æ ingji Gagdn i hono).

Trølle trivast best i Otien.

Dæ, so fyrst kjem i Sekken, ska sist utatt.

Smaailt kann ein eta taa se.

De beste æ gøtt nokk dæ.

Annsmanns Kjyr æ laus taa Baase, (ɔ: Ein æ kji trygg paa di, so høyre heno te).

Inkji æ verre en brend Øst.

Gøtt Klæe dræ ette se.

Lyg inkji i Vegen aat ein, endaa kjem han ill heimatt.

D’æ fleire flekkute Bikkjo en Prestbikkja.

D’æ kji verdt gapa imot Laavedøren.

Han svelt kji, so tjukt bit.

Augo aat Unge æ større en Vømbe.

Ekkjemannssørgji æ so Ølbugsstøyten – illhervele vond, men ha gaar trast over.

Kjøp, kjøp, sa Kjuklingen. (Brukast oftast ner Bødne ta te masa ette engon Tingen, dei vilje ha).