blir saa tongt, saa tongt saa jei er like ve aa segne om.
— Faar jei lov aa gaa ut me? spør jei lavt, idet jei lukker op vogndøren for henne.
Nej! svarer hun og stiger syk ut — kjør et stykke videre, og vent saa til jei kommer.
Vi kjører et stykke frem og venter. Om litt kommer hun tilbake og stiger inn igjen.
— Hvordan har Di det naa? spør jei ængsteli.
— Aa, litt bedre, men jei er noksaa daarli — og hun læner sei matt tilbake.
Og videre kjører vi, inover langs fjoren i sommernatten, tause og triste; jei sitter der saa tong og beklemt om hjerte og stirrer hjælpeløs paa henne — aah, at det ikke er mei som er syk i hennes sted!...
Vognen ruller hen gjennem den tomme Kristian-Fjerde og er næsten ve universitetsgaten — saa rejser hun sei pludseli i baksæte, og forlanger igjen aa stanse.
— Jei aarker ikke kjøre længer, sier hun sykt — jei faar gaa resten a vejen.
— Faar jei lov aa gaa me Dem? spør jei angest idet hun stiger ut.
— Ja, gidder Di det saa! svarer hun me et lite ømt trist smil — og jei hopper rask ut.
Vognen kjører videre opover mot Homansby, og jei gaar langsomt opover Lekeplassen ve siden a henne.
— Har Di det ont? ville jei saa gjerne spørre