Side:Syk kjærlihet.djvu/159

Denne siden er korrekturlest

skoven, til vi oppe paa aasen træffer paa en aapen grøn plass.

— Dette er «Hesthagan» sier hun — her kan vi begynne aa ta ned... bare vi naa finner den rigtie stien... vi skal et gott stykke bortenfor der hvor jei bor...

— og afsted vandrer vi, haann i haann, paaskraa ned gjennem skoven...

Saa svalt og hemmelihetsfuldt stille er det i den lette skumring derinne mellem alle træstammerne, aftensolen ligger som gull oppe i skovtoppen over os — men der er hundrede stier derinne og vi finner ikke den rette og vildrer noksaa længe omkring. Tale gjør vi ikke — jei bare gaar der og ser paa henne, fortabt i beskuelsen af hennes dejlihet, og hvergang hun løfter sit ansikt paa mei og vore øjne møtes, hviler de længe, dybt og alvorli i hverandre, og en stille angest bæver igjennem mei ve tanken paa at snart, snart skal vi skilles... Pludseli hører vi en bæk risle et stykke foran os.

— Naa vét jei hvor vi er! sier hun saa, og gaar raskere til. Og det lysner mellem træstammerne, og strax efter staar vi ve den nedre enne af et aapent grønklædd bakke-hell inne i skoven. Men mitt oppe i bakke-helle, i aftensolens røde glød, ligger et gammelt forfaldent kværnhus, og ut under det risler bækken frem, nedover mellem grønklædte bredder.

Det er vakkert! ikke sant? sier hun. — Men