«Nej — jei kan ikke skrive til Dem. Men jei
tror sikkert, jei har skrevet 10 brever, noen før og
noen efter jei fik Deres brev, men sennes kan de
ikke — ét skrev jei i dampbad i dag, men det er
galt, det kan ikke brukes.
Kjære kjære Hans Jæger, tak for Di synes jei kar 100 anskitter, noen stygge og noen pene — min egen goe kjære ven er Di, det maa jei vel faa lov aa kalle Dem — og tak for den lille halle tobaksgrejen som De sat igjen paa bore til mei den maarenen i Filtvedt, husker Di den?
Adieu da, og lev vel, og tænk paa mei af og til.
La mig faa se Dem igjen engang, saan som Di var før Di rejste — ikke bli anderledes! Husk paa at Di iallefall har én som tænker paa Dem altid og sier gonat til Dem hver aften og er gla i Dem og kommer til aa være det bestandi, enten Di bryr Dem om det eller ikke.
Taarerne staar mei i øjnene mens jei læser, jei er paa graaten a glæde —: gusjelov! gusjelov! hun er ikke vonn paa mei — aa kjære, kjære fru Vera!
Men hun kan ikke skrive til mei, sier hun — aanej hun tør vel ikke det, hun er bange for jei skal misforstaa henne og bille mei noe inn... kjære kjære fru Vera, skjønner Di ikke at jei vet Di elsker ham! — og desuten jei «elsker» Dem jo ikke, jei er bare saa forfærdeli gla i Dem... aah,
