Side:Syk kjærlihet.djvu/260

Denne siden er korrekturlest

jei til aa ligge saan legeme til legeme mere me henne som naa og kryste henne inntil mei — aldri holler hun flere slike nætter ut! — hva skal der bli a mei!

— Og i øm, fortvilet fortvilelse klapper jei henne ned omkring hennes dejlie elskede legeme — aah hvor jei elsker hver plet a hennes hud... og alt det som er inni henne — alt, alt som er henne!...

Og det ømme magtstjaalne begjær efter henne henne henne!!! — rinner mei igjen som en syk fortærende ill ned gjennem marv og bén... aldri har jei vært fjernere enn naa fra aa kunne ta henne, aldri saa til marv og bén opløst a hennes dejlihet som naa! — og snart skal jei ikke ha henne her mer... aldri mere! — hva skal jei gjøre jei arme elendie... gud for en kvâl!...

Aah om jei endda kunne faa kysse henne ennu en siste gang dernede, lissom til adjø — kysse og kysse og kysse henne saalænge til vellysten endeli svømmet inn i henne og fyllte hennes indre helt op til hjerte og grep henne sell og tok henne me saa hun svant hen i en søt rûs — ah!... og saa, mens hun ennu bævet a vellyst maatte jei faa spise og drikke af henne, for at jei lissom kunne faa me mei af henne alt hva hun kunne gi mei, denne siste eneste gang...

Aah men hun ligger her saa ong og saa sunn, og begriper ikke at jei kan elske alt det som er inni henne og som kommer ut a henne — hun ville bare væmmes ve det! Og jei vil ikke hun