Side:Tolstoi-boki.djvu/118

Denne siden er korrekturlest


Anjutka. Ja mor, eg høyrde det sjølv. «Eg skal kjøpa eit tørklæd til deg,» sa han; Gud hjelpe meg! det sa han, «og du kan sjølv velja kva for eit du vil,» sa han. Aa mor, du skulde berre ha set kor ho var pynta; overstykket av plyds, og eit fransk-tørklæd uni hovudet.

Anisja. Det er visst og sant: «unge gjentor hev tie sinn over ein dørstokk.» Berre dei er ute paa eigi hand, so er dei som dei var galne. Ho skulde rett skamme seg!

Mitritsch. Haa! Kva skulde ho skamma seg for? Pengarne er der, og so hev ein moro. Aa Herregud! — Det er vel for tidleg aa eta til kvelds enno? (Anisja teier). So vil eg upp og varma meg litt so lenge, (kryp uppaa omnen). Aa Herregud! Du Guds mor! Mikola du barmhjartige![1]

Aksinja (kjem inn). Han er nok ikkje attkomen endaa, høyrer eg?

Anisja. Nei.

Aksinja. Det kunne no elles vera tid til. Han skulde vel ikkje sitja her burt paa vertshuset? Eg høyrde nett at det var komne hestar fraa byn dit.

Anisja. Anjutka! Høyr hit, Anjutka!

Anjutka. Kva er det?

Anisja. Spring burt i vertshuset, Anjutka, og høyr; kanskje hev han i fylla teke inn der.

  1. Mikola for Nikolaj, helgen som Mitritsch er uppkalla etter.