Side:Tolstoi-boki.djvu/158

Denne siden er korrekturlest


Nikita (kvier seg for aa ta det). Legg det ned sjølv.

Anisja. Dér! (slengjer baanet til han).

Nikita (triv det). Det liver! Du gode Gud, det rører seg .... kva skal eg gjera med det? Det er daa liv i det!

Anisja (riv det fraa han og kastar det ned i kjellaren). Kverk halsen paa det so er det slutt med det livet! (Støyter Nikita nedgjenom troppi). Det er du som hev vore meister for det; gjer no ende paa det og!

Matrøna(hev seg derifraa og set seg ved stovetroppi). Han er so mjuk av seg. Og det er hardt nok for han, arme tinget. Men kva raad er det? Han hev sjølv skuldi. — Kross i Jøsses, kor rædd han vart! Ja, ja; men um det kan vera hardt, so er det ikkje onnor raad fyre. Kva skal ein gjera? — — Naar ein tenkjer paa kor tidt folk er paa livet etter aa faa baan; men Vaarherre gjev inkje, elder dei kjem dødfødde til verdi. Som no prestekona ...... Men her som dei ikkje hev bruk for det, er det livande, (lyer). No hev han nok gjort ende paa det. (gjeng burt til Anisja som stend held auga med Nikita i kjellaren). No, kva vert det so utav det?

Anisja. Han la eit brett over det og sette seg paa det. Det er nok slutt no.

Matrøna (sukkar). Aa Herre Jesus! Kor traude ein vil taka den syndi paa seg, so er det daa ikkje anna fyre.

Nikita (kjem upp av kjellaren, skjelv over all sin kropp).