Sorte Ørn/11
Gamle fader vinter hadde vært ordentlig i humør der nord i år. Først en lang rekke av frostblanke novemberdager med skinnende nysnø, månelys og stjerneglitter. Men så kom desember med tunge skymasser veltende inn over land, og det ble belgmørkt. Noen iskalde regnbyger skylte bort snøen — svart var det på himmelen og svart ble det på jorden, og midt i mørket kom nordavinden farende og brølte så alt mellom himmel og hav rumlet og tumlet i det uhyggelige mørket.
Ja — så var mørketiden inne for godt.
Mot slutten av måneden stilnet stormen av; men skyflommen ble igjen som en brungrå, tjukk skodde som lå og ruget over den skitne byen.
Parafinlyktene flimret som prikker i gatene, og ikke engang ved middagstid kunne en slokke dem. Selv den store nye på torget lyste så elendig at de måtte ha ekstra lykter på bordet hos madam Nagel, der fiskerne satt og drakk kaffe og spiste skillingskake — og enda hadde madam Nagel satt bordet sitt like under den nye lykta for å nytte lyset.
Oppe på skolen gikk det tungt med lærdommen. I klasserommene hang lampene oppunder taket og oste hele formiddagen igjennom. Frikvarterene var ikke mye å glede seg over, for ute var det tusmørkt og hele skolegården full av tung, leirvåt søle. Når pedellklokka ringte, dro guttene seg inn, søvnige og med våte støvler, så pedellkona som skulle vaske ganger og trapper etter skoletid, raste over all den skitten de trakk inn.
På lærerværelset satt overlærere og adjunkter og småsov mellom timene, gretne og bleke alle sammen etter mørketidens søvnløse netter. Det var bare så vidt de strammet seg litt opp når rektor kom farende ned fra kontoret med en beskjed om timetabellen. Ja, for rektor var den eneste på hele skolen som holdt seg våken, enda en hver natt kunne se lys på kontoret til langt utpå morgensiden.
Det skulle nå også sett fint ut om selveste rektor hadde duppet av! Men sånt kan jo ikke tenkes.
Det var timen fra 12—1, og i første gymnasium hadde de latin. For det var mandag.
Mandag er en grå dag — alle de seks hverdagene i uken ligger trøstesløse foran en med søndagen langt borte i fremtiden. Men denne mandagen hadde nå det gode framfor sine triste brødre i almanakken at det var mandag den 22. desember, og i morgen begynte juleferien! En lang, snøhvit, skinnende juleferie, hvor alle angrep på kakeboksene til mor var mer eller mindre tillatt og en fikk ha på seg søndagsklærne flere dager i trekk. Og så julaften, ikke å forglemme, den hemmelighetsfullt lokkende julaften... nei hysj, vi må høre etter!
— Alacer, acer, campester, celeber...
— Nå, Abraham, videre! — celeber...
— Ce — ce —
— Nå da, — celer!
— Celeber, celer, pedester ...
— Snikk snakk, gutt! Sitt ned, du kan jo ingenting, din dovne laban. Du får komme du, Simon.
Simon Selmer, eller Simon Zeloten, var hvilepunktet i klassen. Når en med sorg og møye hadde arbeidet seg gje1mom hele rekken av «labaner» og «slyngler» og «idioter», da var det Simons tur til å bli hørt, og da falt det ro over sinnene. Den sinte stemmen oppe på kateteret gled over i en blid brumming:
— Riktig, Simon, riktig! Og så videre, Simon!
— Riktig — me — get rik — tig! Og Zeloten pugg-travet så jevnt og sikkert av sted at for den nærmeste fremtid hadde de andre rundelig tid til å sysle med sitt eget. De som ennå ikke var hørt, bladde to sider fram i boka og leste videre under pulten fra det avsnittet hvor de trodde Simon ville bli stanset. De som med mer eller mindre hell hadde stridd seg gjennom sin tørn for den dagen, ofret seg for en eller annen sport — særlig populært var søvn og papirkuler.
Men Abraham Aagaard satte seg ned borte ved vinduet sitt uten søvn og uten papirkuler. Anton Bech var borte i dag, og Abraham satt like ved vinduet. Som vanlig hadde rullegardinet satt seg fast. De kunne ikke få det ned, og Abraham stirret utover den halvmørke byen. Ute i sundet gikk sjøen grå og ufyselig, og over på den andre siden hang tåka over fjellet og nesten helt ned i flatmarka. En fembøring strevde seg fram rundt byneset mens motstrømmen fosset om den; de hadde tatt ned seilet og rodde.
Æsj! Vått og mørkt var det alt sammen, og det så dårlig ut for julen.
Nå — for ham, Abraham, kunne det nå forresten være akkurat det samme.
Når han nå likevel ikke kunne komme hjem til Arvika i julen, så blåste han en lang marsj i om det ble sånt eller sånt vær l I det hele tatt — her i denne ufordragelige byen kunne de stelle seg som de ville, han var like glad han. Han vantrivdes og lengtet hjem både i regn og i solskinn han.
Å — nå hadde han gått her siden ferien og lengtet og stridd seg gjennom lekser og skoleliv og alle slags vanskeligheter og hatt denne ene trøsten: hjem til jul! Hjem til fjæra og fisken, prestegården og den nye fembøringa som Peder Smedbakken hadde bygd — til seilturen over fjorden etter posten med Hilmar dreng — nei det er sant, nå hadde de fått ny dreng siden Hilmar strøk til Amerika her i høst. Tro åssen den nye så ut? Om han var likså snill som Hilmar? Å nei, det var nå ikke å vente. Ny fembøring og ny dreng, det var sannelig ikke småtteri heller! Og dette skulle han ikke få se før det langt om lenge ble sommerferie! Og så mor og far — han syntes han så dem stå og vinke til ham der ute i tåka! Og husmanns-Ola som skulle sett de nye byklærne og uret og hørt om skolen, guttene og byen — — —
Skolen lå høyt, nedenfor vinduet gikk Bakkegata i rett linje helt ned til bankhjørnet i Storgata. Det var såpass lyst at Abraham kunne kjenne igjen folk som gikk forbi nede på Storgata. Sofie Haasted hadde nettopp passert med den hovne, nye trillepiller’n fra apoteket som aldri kunne la henne være i fred. Der gikk han og dro seg, den lange stilken i sid frakk og — hansker! Men opp forbi hjørnet svingte som vanlig på denne tiden byens fedre på formiddagstur; de gikk opp bakken til posthuset som lå like under skolen. En blekgul lykt skimret i tusmørket foran den svarte telegramplaten på posthusveggen, og dit opp skulle de alle sammen og gløtte etter telegram fra postbåten. Der kom prosten og smilte så hyggelig til medhjelper Svendsen, som alltid hadde noe galt å fortelle om guttene — og der var sorenskriver Haasted som lot den tjukke kona si stå og vente nedenfor bakkekneiken mens han selv gikk opp for å kikke. Å ja — han kunne gjerne ryste på hodet, sorenskriveren; Abraham visste nok hva han leste på det hvite telegrammet med blåblyantskriften. «Kong Carl» værfast i Hammerfest, to døgn forsinket! Skulle ikke Abraham vite det — det var jo dødsdommen over juleferien hans! Når «Kong Carl» var to døgn forsinket, så kom den ikke hit før første juledag, og da hadde den hastverk og gikk ikke innom Arvika for sørgående. De hadde den lumpne skikken om vinteren. Og så kom det ikke båt igjen før langt ute i juleuken, og da var det jo for sent!
De dumme skipskapteinene! Det var slett ikke fordi de hadde det så morderlig travelt. Det var bare fordi de var redde for å gå inn mellom holmene og gjennom Arviksundet.
Å ja — den som var i Arviksundet — som var kommet godt forbi Sundneset og kunne se husene hjemme! Naustet med den nye fembøringa, som lå og skinte i gul nyoljing — lenger opp på land det hvite huset med lys i kontorvinduene og på kjøkkenet; der holdt mor akkurat på å lage fattigmann. Det var første gang i Abrahams liv at han ikke hadde vært med ute på kjøkkenet, hjulpet til med å klare smultet av de brune kakene, fått sviende smultskvett fra gryta opp i ansiktet — så han ble varm om pannen og fikk tårer i øynene ...
— Hva er det som går av deg, Abraham Aagaard? Sitter du og tuter? ropte plutselig adjunkt Svenningsen oppe fra kateteret.
Det kvakk i gutten. Hele den verden han hadde sittet og stirret inn i gjennom ruta, forsvant med ett slag, og så var han tilbake igjen i latintimen 12-1, — og hele gutteflokken satte i å knise og le. Abraham ble blodrød, men adjunkten kom bort til ham, la hånden på hodet hans og spurte plutselig mildt:
— Hva gråter du for, gutten min?
Han svelgjet og svelgjet, men så var det ingen råd med det lenger — han lengtet sånn hjem til fjæra og fisken og Husmanns-Ola og mor — og den store lange gutten la seg over pulten og hikstet og gråt.
— Men kjære Abraham da — — ?
Det banket svakt på døra. Det var tredje gang det banket, men først nå hørte de det.
— Kom inn!
Døra gikk langsomt opp, og smått om senn dukket det opp en diger sjøstøvel, et ben og et hode. Guttene satt spent og ventet på resten, og endelig sto det inne i klassen en silvåt, mektig kar med sydvesten i neven. Han bukket med magen så oljeklærne klasket.
— God dag og signe strevet.
— God dag. Og hva vil De?
— Å — det — æ — va’ no ikkje nokke større, ææ — æ — villæ, — så snudde mannen seg plutselig helt uventet fra adjunkten til guttene som satt der sprekkeferdige av latter — :
— Kæm e det av dokker, guta, som heite Abraham og e søn te presten i Arvika?
Alle snudde seg og så bort på Abraham som satt og svelgjet gråten.
— Det — hikk — er meg — hikk — hikk — det.
— Æ kjæm no med fembøringa tel far din, presten, for å hænta dæ hjæm tel julen. Dæm telegrammera her om freddagen at dampen ikkje kunne føre dæ fræm. Mæn du fær no væra snar og komme strast. Det e uvisst kor længe vinden hell seg så nordan.
Abraham hadde reist seg, øynene hans lyste —
— Men, blandet adjunkt Svenningsen seg opp i samtalen — han var blitt rent forvirret han — men De får da vente til klokka blir to — det kan da vel ikke bråhaste sånn?
Da smålo karen.
— Du veit vel det du, som lærar e, at vinden spakner av ved middagstia — og ska vi komme hjæmatte tel Arvika med guten tel julekvelden, så fær vi vel haste på det bæste vi formår. Og det meinte frua at guten skulle no hjæm til den tia.
Nå brølte guttene av full hals, hellig overbevist om at «han som lærar var» ikke hadde den fjerneste idé om hvordan nordavinden tedde seg.
Og adjunkten selv begynte å trekke på smilebåndet.
— Ja, sitt ned litt da, så skal jeg gå inn og snakke med rektor. Sitt stille imens, gutter.
Adjunkten gikk, og den fremmede karen satte seg på krakken. Vannet silte av ham og la seg i pytter bortover golvet.
— Så du ser sånn ut du, dæm kalla for Abraham.
Lattersalvene smelte i igjen, og var ikke til å styre!
— Ja, le det kan byguta det! — mente han med et lurt fjes, mens latteren kom i byger som fikk veggene til å ryste.
— Le vekk, småkara — dokker kan trenge til forlystels. For det må no væra smått med morskapen i detta kammerse!
Da han i det samme kikket opp på lampene, smalt en klissvåt papirkule i oljefrakken — så en til, to, tre, i ett vekk, i ansiktet, sydvesten og oljehyren. Men han bare smålo og satt og kikket interessert på dem.
— Guta, guta — ja dokker e dokker sjelv like, korleis en så træffe dokker!
Så kom adjunkt Svenningsen tilbake sammen med rektor, og det ble dødsstille. Rektor var svært alvorlig.
— God dag! Det e vel dæ dem kalla for rektoren, meine æg?
— Ja-a, det er meg det, — det skalv litt i alt alvoret i rektors ansikt, og det var liksom han ikke riktig vågde seg til å se bort på guttene som satt der med ildrøde, lattermilde fjes.
— Vil De ha med Dem Abraham Aagaard nå med en gang?
— Ja-ha — det var meininga det. For frua ville no absolutt ha guten hjæm tel julekvelden, som rimeleg kunne væra. Ja, du har vel barn sjelv du, så gamal du e, så du skjønner vel sånt bætre enn æg!
— Hm — hm! Rektor måtte i all hast ta noen slag bortover golvet, mens han fór med hånden over de gjenstridige lattermusklene. Han stanset ved vinduet og så ut. Adjunkt Svenningsen hadde snudd seg mot tavla og hadde fått det så merkverdig travelt med å pusse nesen. Nede fra klassen kom det av og til et latterhikst fra en eller annen stakkar som ikke klarte å styre seg, enda han både kløp seg i nesen og hadde stappet hele lommetørkleet inn i munnen. Borte ved vinduet stirret et par øyne forventningsfullt opp på rektor.
— Hm — hm — det lot til at rektor var i stor tvil; — hm — hm! Så snudde han seg plutselig brått om til Abraham:
— Kjære, har du ikke pakket sammen bøkene dine engang? Du hører jo det haster, ellers får ikke far og mor deg hjem til julaften!
— Får — får jeg lov da — —?
— ... Du får skynde deg og ikke la mannen vente!
Rektor vendte seg om til oljemannen igjen:
— De får vel en stri tur sørover til Arvika, kan jeg tenke?
— Hå — nei, stakkar, sørover e de no ikkje så farleg, med dennæ vinden da, veit du.
Rektor fikk det så merkelig travelt med munnen og bena. Med ett vendte han seg mot klassen:
— Hør her gutter — syns dere som jeg, så slutter vi skolen alle sammen nå med en gang. Så kan dere følge Abraham ombord.
Det ble leven! Som lyn forsvant alle hodene under pultene, det ramlet i pennaler og bøker, i penneskafter, ransler og remmer.
— Adjø da, Abraham! Hils far og mor fra meg og god jul! God reise og gledelig jul! Adjø gutter, god jul alle sammen!
Litt etter strømmet første latin ut med bøkene under armen, nedover skolebakken og forbi posthuset. Og midt blant dem gikk den nye drengen til presten i Arvika. Sydvesten raget høyt opp over alle luene, og de digre sjøstøvlene slubret fram med to ganger så lange skritt som de trippende guttebena.
Nede på bankhjørnet skiltes de i den beste forståelse. Abraham og drengen dro nedover til madam Jensen og brygga, de andre gikk hver til sitt rundt i byen. Det ble en neverysting så guttene kjente drengetaket i fingrene sine hele dagen — og så adjø og god jul!