Sorte Ørn/2
Bokhandler Mæland nord i byen hadde utpå vårparten fått hjem en samling indianerfortellinger. Noen var tynne og kostet førti øre, andre var tykkere og kostet åtti. Med skrikende fargeglade omslag lå de og lyste og lokket i det vesle lurvete butikkvinduet til Mæland, og titlene var nok til å gjøre en kriger selv av den spakeste: «Wicondera, den hvite ørn», «Bloddrikkeren på Tonga Tabu», «Urskogens snikende slange», «På liv og død» o.s.v., o.s.v.
Oppe på skolen gikk rektor og lærerne og var bekymret fordi guttene fra tredje og til og med sjette middel var begynt å ta det så merkverdig lettvint med skolearbeid og lekselesing. Og på lærermøtene om lørdagene spekulerte de svært på hva dette kunne komme av. De kunne nå bare tatt seg en tur nord i byen til Mæland — der hadde de funnet løsningen på gåten.
Alt det guttene kunne spare sammen av penger, alt de kunne tjene på å gå ærender, på fødselsdagsgaver og lignende forsvant i det store sluket. De spinket og sparte med innett energi inntil de hadde samlet sine førti eller åtti øre — og så sporenstreks av sted til Mæland etter en ny indianerfortelling.
I fjor var det frimerkedilla som hadde rast blant guttene, og i år var turen altså kommet til indianer-fortellingene. Noen av guttene hadde hele samlinger av disse bøkene, især de som bodde i losji i byen, sånn som Søren Manndraper Svendsen for eksempel. For de fikk penger hjemmefra og kunne spare så det monnet litt. Søren Manndraper hadde flest, tre og førti forskjellige hefter. Han manglet bare fem, så hadde han hele opplaget til Mæland komplett!
De glorete heftene som strømmet ut fra den skitne lille bondebua til Mæland, satte guttefantasien i sving, vakte blodrøde, hete drømmer om krig og blodsutgytelse og gjorde det rent umulig å tenke på så fredelige sysler som skole og lekser. For hvordan skulle Hannibal eller Scipio, Alexander, Napoleon eller Gustav Adolf kunne måle seg med «Falkøye», «Klapperslangen» eller noen av de andre heltene som kjempet sine dystre kamper langt inne i urskogen. Historietimenes Cannae, Austerlitz, Lützen og Sedan ble ynkelig bleke sammenlignet med de hemmelighetsfulle kanadiske sjøer som strakte seg mil etter mil innover i ødemarka. Og Svolder og Nordsjøen, Middelhavet og Rhinbreddene, akk, det ble alt sammen en fattigslig avglans av de store amerikanske flodene, hvor kanoene gled lydløst fram mellom ukjente, lokkende bredder, mellom siv og skjulende kratt.
Det var rent som det gikk en smittsom farsott blant guttene — de leste om natten og de leste om dagen, ja de stjal seg til og med til å lese indianerfortellinger midt i skoletimene, så både tysk og latin, historie og geografi prellet av som kvikksølv på glass. Og det gnistrende fine skiføret i mars og april lå og lokket og skinte forgjeves i de rimfrosne bjørkeholtene oppe på øya. Det var bare jentene og de voksne som hadde tid til å gå på ski nå, guttene hadde annet å gjøre. De satt hjemme på gutteværelsene og nileste Mælands indianerfortellinger med grammatikker og lesebøker ferdig oppslått — hvis far eller mor skulle dukke opp.
Nå var jo ikke alle sammen like oppslukt. Noen leste som de var gale, tenkte ikke, snakket ikke om annet enn Falkøye og Den røde tiger, Marys flukt og Jaspers vidunderlige redning. Andre var mer overlegne, selv om de nok i smug leste mer enn de ville være ved.
Den mest overlegne var Anton Martin Schweigaard Bech. Han blåste foraktelig av Mælands indianer-fortellinger og eide ikke en eneste en av dem lenger. De to første han hadde kjøpt, «Bloddrikkeren» og «Den hvislende hoggorm», hadde han solgt videre til Søren Manndraper. I en veldig trette med Kristian Haasted en dag i det store frikvarteret erklærte han at Mælandbøkene var «noe elendig sammenraket joks, ikke annet enn utplukk av det mest blodige og overspente i Coopers ypperlige romaner».
Kameratene nærte unektelig en stille respekt for den kyndige overlegenheten Anton la for dagen. Selv om den fikk et lite knekk da Kristian tok til gjenmæle og slo på at Anton «burde gå hjem til far sin og få vite enda litt mer. Så kanskje han kunne bli enda litt større i kjeften også.»
Kristian hadde rett: når Anton kom med sine stående tirader om at Mælandsbøkene var noe elendig joks og Cooper noe ganske annet, så gjentok han temmelig ordrett det gamle byfogd Bech hadde sagt da han fant sønnen nedgravd i «Bloddrikkeren på Tonga Tabu». Og når Anton pleide å føye til at disse indianer-fortellingene til førti og åtti øre «passet nede i den fillebua til Mæland», så var det nok som talt ut av byfogdens munn det også. For gamle Bech dro nemlig straks av sted til den andre og fine bokhandelen i byen og skaffet gutten noen av Coopers romaner. I dem ble Falkøye og Stifinner og deres blodtørstige kolleger til kloke og edle menn, som i dypsindige samtaler filosoferte over naturens rene liv og sivilisasjonens lastefulle fordervelse. Og uhyrer som «Bloddrikkeren», «Den hvislende hoggorm» og «Klapperslangen» ble til nasjonalhelter, som førte an i rødhudenes fortvilede kamp mot de hvite menn, som trengte dem stadig nærmere inn på livet og truet med å ødelegge deres eksistens som et fritt og fredelig jeger- og skogsfolk. Det bloddampende eventyret nede hos Mæland ble her til en stor og gripende kamp mellom to kulturer, mellom røde og hvite, mellom rydningsmenn og skogens lett-fotede sønner. Og kampen foregikk i en eventyrfjern verden, hvor piler fløy lydløst gjennom luften, og bøsseskuddene ga gjenlyd i den dype stillheten som lå og ruget over de veldige skogene.
Det kan nok hende at Anton Martin Schweigaard Bech skjønte mindre av forskjellen den gang enn han gjorde senere. Men han hadde nå likevel en sikker følelse av at faren hadde rett. Og han var meget bitter på bestevennen Kristian Haasted fordi han sviktet ham og sto på de andres parti. Anton gikk omkring og kjente seg rent ensom og misforstått. Kristian på sin side vek ikke en tomme og sa hver gang anledningen var der at Anton bare viktet seg og fór rundt og plapret etter de voksne. Misstemningen mellom de to økte utover våren uten at noen av kameratene egentlig visste det eller merket det. For de bare drev på med Mæland-historiene sine og levde i dem til langt opp over ørene uten å sanse noe omkring seg.
Som lærerne hadde forutsett på lørdagsmøtene, så gikk det gjennomgående riktig dårlig til eksamen i middelskolen det året. Og de dovne høstet sin lønn i form av vond samvittighet og strenge faderlige formaninger. Men da først eksamensfesten var overstått, og den lange sommerferien lå lysende foran dem, så var alle sorger som blåst bort. Og det fine solskinnsværet og de lange feriedagene vakte en ny yrende eventyrlengsel.
Alle de indianerfortellingene som var satt til livs i løpet av våren, lå som demt opp i guttesinnene. Og etter hvert som vårmånedene gikk, ble guttene mer og mer forhipne på å få styrte seg ut i handling og omsette i lek alle de merkelige hendelsene de hadde lest om. Men vårmånedene april og mai er ikke annet enn vinter her nord — riktignok vinter med blendende sollys og lange, lyse aftener — men øya og skogen utenom byen lå fremdeles snøhvit og helt ubrukbar for den som skulle legge ut på kanadiske skogseventyr og vise slangelist og stor snedighet. Endelig kom juni med sitt plutselige vårbrudd. Det flommet og fosset fra tusen snøfonner, og bjørka sto sprettende, duftende ung — på to-tre døgn var sommeren fullferdig, varm og fargefylt. Forbasket også at en skulle opp til eksamen akkurat da, men da den var over — hui! da slapp flommen av gutter løs, så skogen gjenlød av ville krigshyl fra morgen til kveld og langt utover den lyse natt!
Ja, nå ble det lekt indianer. Hver eneste solskinnsdag — og gråværsdag også så sant det ikke regnet — myldret gutteflokken ut av byen og opp til det faste samlingsstedet bak katolikkenes kirkegård oppe på øya.
Anton Bech og Kristian Haasted ble selvsagt valgt til høvdinger, hver for sitt parti.
At det skulle gå ordentlig for seg, med alvorlige kamper, det fremgikk klart fra første stund. Da høvdingvalget var over, sto de to, Kristian og Anton, og mønstret hverandre med mørkt og taust fiendskap — og erklærte hverandre krig på liv og død. Iallfall de mindre guttene fra tredje og fjerde middel ble rent forbløffet da de så hvor høytidelig de to store guttene tok det. Men som leken gikk videre fra dag til dag med den samme faste partiinndelingen, og guttene fikk mer øvelse og mer forstand på hva kampen gjaldt, falt fiendskapet og krigstilstanden svært naturlig for dem alle sammen.
Når de møttes på samlingsstedet, overtok Anton Bech — under navn av «Den sorte ørn» — kommandoen over indianerflokken sin, mens «Falkøye» — eller Kristian Haasted — tok kommandoen over de hvite, og så skiltes de. Med ville hyl dro indianerflokken inn i skogen og forsvant — og så begynte leken med forfølgelser og erobringer, store slag og små trefninger.
Etter hvert ble imidlertid de som eide sommerhus på øya, mer og mer tverre og ubehagelige. Så fikk ikke guttene lov til det ene, så ikke til det andre — så klaget den katolske presten over at de forstyrret en begravelse, så Petersen på Bjørkely over at de tråkket ned enga for ham. Kort sagt, da Vilhelm Gabrielsen en dag ute i august foreslo at de skulle forlegge krigsskueplassen over til «Dalen» på fastlandet, mellom Thomasfjellet og Fløyfjellet opp mot Tinden, ble tanken grepet med begeistring av både hvite og rødhuder.
Nå ble det en annen sving på leken, den ble liksom mer ekte, mer indianermessig!
I løvskogen over i Dalen hersket den store naturens fred som det hadde vært litt vanskelig å finne blant alle de sinte hytteeierne oppe på øya. Elva rant ensom og dyp i dalbunnen mellom tett løvskog, og lenger borte reiste Fløyfjell, Thomasfjell og Tinden sine øde fjellsider opp mot himmelen. Her var det plass for de store jaktmarker, den veldige indianerguden Manitus hjem og rike.
Med nistemat og våpen innskipet guttene seg etter middag på alle de båtene de kunne få fatt på. Hele flåten satte samtidig ut fra tollbukaia og slet seg på et kvarters tid over sundstrømmen og fram til Widdingkaia under Fløyfjellet. Så marsjerte guttene i sluttede rekker langs elva oppover Dalen en times tid og gjorde endelig holdt oppunder bjørkelia. Etter hvert som dagene gikk, fikk de mer orden på sakene. Nå, i midten av august, hadde de hvite bygd ferdig ikke mindre enn tre løvhytter. En veldig rullestein hang utover hyttene og beskyttet dem mot angrep bakfra, og foran leirplassen hadde de flettet sammen og satt opp et gjerde av kvist og ris, så tett som en mur. Innenfor palisaden lå ildstedet, her kokte de kaffe til nistematen, og her ble vaktilden stadig holdt ved like.
Kristian Haasted, «Falkøye», hersket eneveldig over de hvite og møtte blind lydighet hos sine undersåtter. Søren Manndraper var kokk — under navn av «Den snikende panten.
— Snikende panter! Hent vann i floden!
Og Snikende panter tuslet av sted, men snudde på halvveien.
— Falkøye! Jeg må få med meg noen menn. Jeg
tror jeg hørte rødhuder nede i lia.
— Godt. Skarpsyn, Springer og Dolkeklinge følger Snikende panter til floden.
De tre grep buene og pilekoggerene sine, noen skjold og et par spyd og eskorterte kokken — ikke uten å rive av seg noen lumpne ukvemsord om eden feige Manndraperen» som ikke torde gå alene. Så meget mer som det viste seg at det ikke fantes en eneste rødhud i farvannet.
Kampen sto om å erobre skalper, ta til fange eller drepe.
Lua var skalp, så under kamp gjaldt det altså om å holde godt på den. Den som ble overmannet, avvæpnet og bortført, var tatt til fange. Ble man rammet av pil eller spyd på selve kroppen — ben og armer var altså unntatt — så var man drept for den dagen. Å sikte etter hode og ansikt var i strid med folkeretten.
Våpnene var spanskrørsbue med hyssingstreng, lange, butte piler og spyd av ertestenger eller friske rognegreiner med en løvdusk i den ene enden. Noen hadde også skjold, nemlig de som hadde vært heldige nok til å komme over en passelig tønnebunn. På baksiden av skjoldet hadde de så satt fast en hempe for armen.
Indianerne gikk med fjær som var sydd fast i lua, buksene brettet opp til knes og tatoverte ansikter hvor rødmalinga lå i striper. Ellers utmerket indianerne seg på forskjellig vis ved et mer eller mindre barbarisk preg — de brettet ned strømpeleggene og brettet opp skjorteermene og tatoverte seg på armer og ben o.s.v.
Dagens kamper begynte gjerne med at de hvite sendte ut ekspedisjoner på jakt eller på rissamling. Så ble ekspedisjonene overfalt av indianerne som lå i bakhold og lurte på dem. Det hendte også at rødhudene prøvde å komme uventet over dem i leiren. Undertiden rykket også hele den hvite styrken ut, men først når speiderne hadde funnet ut hvor indianerne hadde slått leir for dagen. Da kom det til store slag. Kampresultatet for dagen ble gjort opp når de møttes om kvelden for å dra hjemover. Da ble det holdt opptelling over skalper, fanger og døde.
— Soldager kom og soldager gikk, og august ga rikelig erstatning for alle regnværsdagene i juli. De fredelige beboerne på de to eneste små plassene i Dalen vente seg etterhånden til de skingrende krigshylene som skar gjennom stillheten dagen lang. Og etter hvert tok de det også med fatning når flokker med selsomt av- eller påkledte gutter lusket forbi vinduene deres nede ved elvekanten. Og helt beroliget ble både Ola og Per husmann med koner og unger, da den flokken som så verst ut, en dag kom inn på tunet og ba om å få kjøpt melkeringer. For da viste det seg at det var en flokk av byens «bedre manns barn» med sønn til byfogd Bech i spissen.
Dag etter dag lekte de like utrettelig over i Dalen. Og de hadde så mye moro av leken og gikk sånn opp i den med liv og sjel at mødre og tanter hadde måttet gi opp all tanke på å skjenne eller formane, når de kom hjem med hull og flærer i trøyer og skjorter og bukser, med forslåtte legger og spydsår i fjeset. I all stillhet hadde også gamle byfogd Bech, sorenskriver Haasted og kjøpmann Gabrielsen — far til Dolkeklinge og Skarpsyn — vært over i Dalen en dag og listet seg innpå dem for å se på leken. Og byfogd Bech hadde fulgt så ivrig med at sorenskriveren hadde hatt nok å erte ham med en hel uke etterpå. Han påsto at Bech aller helst hadde brettet opp buksene, han også og satt i et krigshyl som fikk alle andre krigshyl til å blekne — og tigget seg til jobben som medhøvding under sin sønn Anton!
I hvert fall ble dette speidertoktet til trøst og oppmuntring for bekymrede foreldre over hele byen.
— — —
Det var den 24. august. I morgen var ferien slutt, da skulle de møte på skolen klokka elleve. Dette var siste kampdag, frihetens og gledens siste dag, i morgen var det til med skolebøkene igjen.
Det lå et fint skyslør over sola, og ettermiddagsskyggene begynte alt å bli lange nede i Dalen. Det var liksom hele dagen var litt sørgmodig — eller kanskje det var høsten som varslet at nå kom den og gjorde slutt på den korte, skinnende sommeren.
På den smale stien som slynget seg fram mellom ore- og bjørkekrattet nede ved elva, skred Delawar-stammen fram, ledet av Den sorte ørn. De gikk tause og med lydløse skritt, den ene i den andres fotspor; så alle sytten dannet en eneste lang linje. Forrest kom Den sorte ørn — med høvdingens stolte preg over hele sin fremtreden. Rundt det krøllete lysebrune håret bar han en tett krone av vaiende fjær. På overkroppen hadde han en trang ulltrøye uten ermer. Armene lyste solbrente, rikelig prydet med røde og blå tatoveringer. Han gikk ikke som de fleste andre delawarene med buksene brettet opp; han hadde snørt dem inn til knes med røde ullbånd, og om livet hadde han et belte som opprinnelig hadde vært byfogdens blodrøde reiseskjerf. Over den ene skulderen hang buen og en bunt med spyd, og over den andre pilekoggeret i en rem. I den venstre hånden bar han det store skjoldet, som var rødmalt med en sort ørn i midten. Tause og alvorlige vandret indianerstammen framover langs flodbredden. De var brutt opp fra leirplassen, ikke for å søke etter en ny, men for på kampens siste dag å gjøre det av med de hvite for godt. Planen var at de i en veldig bue skulle omgå og komme bakpå de hvites leir, gjøre et overraskende angrep, erobre leiren og utslette fienden fra jordens overflate. De var alle sammen preget av det alvor som store beslutninger fremkaller, og i alvoret lå det også tungsinn. Noe som var lett forklarlig i betraktning av at de sto foran en kamp på liv og død og at det dessuten var ugjenkallelig siste feriedag.
Som alltid når de var ute på krigsstien, var det absolutt forbudt å åpne munnen. De ikke så mye som hvisket til hverandre engang. Av og til knaket det i en vissen grein, en stein løsnet og plumpet i vannet, men ellers var alt stille under fremmarsjen.
Plutselig stanser Den sorte ørn, og alle de andre stopper i samme sekund. Høvdingen peker over mot orekrattet på den andre siden av elva for å gjøre stammefellene oppmerksom på at han syns han hørte noe der borte. Alle lytter spent. Imidlertid hører de ingenting, og den tause indianerstammen går videre.
Et drøyt stykke oppover langs elva, nesten ved foten av Tinden som ligger og stenger av Dalen som en mektig port, finner de endelig et passende vadested. Rødhudene trekker av seg sko og strømper og lister seg en etter en og med lange mellomrom forsiktig over elva. For her ved den åpne floden er det lett for fienden å få øye på dem, enda de i dag har gjort omveien lenger enn noen gang før. Den sorte ørn kjenner sin motstander, den tapre Falkøye, og vet at han har øynene årvåkent med seg og vakter ute på alle kanter. Endelig er hele stammen over, og nå begynner den farligste og dristigste del av marsjen. De skal nærme seg de hvites leir fra tre forskjellige kanter: en flokk skal følge floden, den andre skal gå et stykke oppe i lia og den tredje ovenfor den igjen. Den siste flokken skal nemlig angripe de hvite fra den store rullesteinen som dekker baksiden av leiren. Det gjelder å nå fram uten å bli sett, slik at de tre flokkene kan gå til angrep i samme øyeblikk som Den sorte ørn har utstøtt sitt krigshyl oppe fra toppen av rullesteinen.
Før de skilles, samler Den sorte ørn sine menn omkring seg. Han setter dem inn i angrepsplanene og oppmuntrer dem til slutt med en tale.
— Brødre i delawarenes tapre stamme! For siste gang er vi i dag samlet til kamp mot våre forhatte fiender, de bleke nidingsmennene som har trengt seg inn i våre skoger og som røver og plyndrer oss for ussel vinnings skyld. Lenge har vi kastet dem tilbake, men Manitu, vår store herre, kaller nå på delawarene, og vi hører hans rop. Vi går i døden og samles med våre fedre på de evige jaktmarker. Velan, brødre! Er vi vigd til døden, så la oss gå til den som til fest, og la blodet fra de hvite menn tatovere våre hender. Se! — ropte Den sorte ørn med flammende øyne og løftet hånden opp mot Tinden, — se, der skuer Manitu og våre fedres ånder ned på oss. Og så til kamp!
«Klapperslangen» — Simon Selmer — førte flokken langs elva, «Springende hjort» den midterste og Den sorte ørn selv den flokken som skulle gå fram øverst oppe i lia.
Med høytidelige håndslag og et hviskendeskilles de tapre.
Den sorte ørn førte sin flokk oppover lia. Selv gikk han i spissen med senket hode, i tunge, sørgmodige tanker. Han tenkte på sitt folk som gikk sin sikre undergang i møte. Selv hilste han døden med glede, for han visste han hadde gjort sin plikt: han hadde alltid prøvd å mane sine menn til å vise tapperhet — og framfor alt — høysinn i kampen, slik som det sømmet seg for tapre og edle delawarer. Men akk! Den sorte ørn visste bare så altfor godt at alle hans taler og all hans utholdenhet var spilt møye. Rødhudene var tapre nok, og de brente av iver etter å kaste seg ut i krigens ville lek. Men — med sine trange hjerter fattet de ikke kampens skjebnesvangre betydning. Og i all hemmelighet forbannet den stolte høvding de skitne, kulørte heftene til Mæland, som hadde fordervet delawarenes rene og sunne sjel. Og dypt i hans sinn raste også forbitrelsen mot høvdingen i fiendeleiren. Det ga hverken glede eller ære å kjempe mot en fiende som selv manglet det høye og rette sinnelag. Han hatet sin tapre motstander, hatet Falkøye, hatet Kristian Haasted!
Den sorte ørn måtte holde sine taler og tanker for seg selv. Nå som alltid måtte han sukke i ensomhet over den tunge skjebnen som hvilte over delawarenes folk. For ingen forsto ham, hans menn tenkte bare på kampen og ikke på kampens store idé. Han alene løftet sinnet i stolthet mot fedrene og Manitu. Og med denne hemmelige sorgen dypt i sitt hjerte hadde han gått omkring hele sommeren. Mens hans menn og de hvite fiendene ble gladere og lykkeligere for hver kampdag som gikk, vokste sorgen i Den sorte ørns sjel. Og sorgen ga ham det dype alvoret og det dristige motet som alltid fylte hans menn med den største respekt. Den sorte ørn merket at han var både elsket og aktet av sine menn — merket det med en viss tilfredsstillelse. Men det var ikke nok for ham. For det alene kunne ikke redde delawarenes hellige folkesak.
Så trøstet han seg med Cooper om natten og sine ensomme tanker om dagen.
Oppfylt av slike sørgmodige tanker skred Den sorte ørn fram foran sine menn — fem i tallet. Da de var kommet oppunder Fløyfjellet, bøyde de av og gikk utover mot de hvites leir, inntil de hadde vaktilden bare et par steinkast under seg. Et stykke lenger ned så de elva, på den andre siden reiste Thomasfjellet sin sorte rygg, og til venstre åpnet dalen seg nedover mot sundet, med byen på den andre siden.
Den sorte ørn og våpenfellene hans sto der oppe og ventet på signalet fra de to andre avdelingene. Avtalen var at når de var kommet fram til sine angrepspunkter, i passe avstand fra fienden, skulle de løfte et hvitt lommetørkle opp over bjørkekrattet og vente på krigshylet fra Den sorte ørn. Og så skulle de styrte fram.
Flokken nede ved elva var alt framme; et lommetørkle viftet over buskene ved bredden. Endelig dukket det også opp noe hvitt til høyre for leiren. Den sorte ørn telte til tre, og alle fem skrek samtidig og i takt:
— Død over alle hvite! — og styrtet med spydene hevet nedover skrenten.
De hvite satt nettopp og holdt krigsråd ved vaktilden, og de fór opp da de hørte skrikene over seg. De grep buene sine og ventet med spente strenger på at fienden skulle dukke fram oppe på rullesteinen. Men da Den sorte ørn og hans menn kom til syne og åpnet angrepet mot leiren med hvinende spydkast, ble de hvite til sin store forferdelse angrepet samtidig både fra siden og nedenfra.
Det regnet med piler og spyd over dem. Falkøye fikk i all hast delt sine menn i tre avdelinger, og nå bar det løs med pileskyting og spydkasting, hyl og seiersrop når noen falt eller ble såret.
Takket være at de kom overraskende på de hvite, hadde rødhudene alle fordelene på sin side. Fire hvite lå døde like etter at kampen var begynt, og rullesteinen ga Den sorte ørn og hans folk en sjelden gunstig posisjon. Spydene deres ramte med fynd og klem, mens fienden ikke nådde opp med sine spyd. Da endelig en avdeling av de hvite gjorde et utfall mot de rødhudene som under Klapperslangens kommando kom oppover langs elva, utstøtte Den sorte ørn et skingrende hyl. Og sammen med sine fem rødhuder gjorde han et veldig hopp ut fra rullesteinen og ned i hodene på de hvite. De hadde allerede hatt så mange tap at nå grep den store redselen dem. De satte på flukt og overlot hele leiren til rødhudene. Tre hvite var tatt til fange, seks lå døde og hele sju stykker hadde mistet skalpen. Maken til seier hadde rødhudene aldri vunnet før. De gjorde opp ny ild, fikk over kaffekjelen og gjorde seg det riktig koselig, mens fangene og de falne måtte varte dem opp som slaver. Det var bare to stykker igjen av de hvite som var kampdyktige, så dem fikk de nok være i fred for. Den som hadde mistet skalpen, fikk nemlig ikke lov til å delta i noen kamper før en time var gått.
Men Den sorte ørn unte seg hverken hvile eller kaffe. Blant dem som var sloppet unna, var dødsfienden Falkøye, og Den sorte ørn ba sine menn holde vakt og være våkne, mens han selv dro ut for å oppspore fienden på egen hånd.
— — Imidlertid hadde Falkøye flyktet nedover dalen med sine menn. Etter en stunds forløp gjorde han holdt og mønstret troppene. Da så han at foruten ham selv var bare Dolkeklinge og Snikende panter kampdyktige. Særlig de sju skalperte var ytterst motløse og klynket og bar seg fordi de frøs på hodet. Søren kokk, Den snikende panter, klaget bittert over at rødhudene nå satt og drakk opp kaffebeholdningen ganske alene.
— Ja, sa Dolkeklinge, og så alle wienerbrødene da! De finner nok dem også.
Falkøye sto en stund og hørte på all denne jamringen. Til slutt fór han opp.
— Elendige puslinger! Er dette hvite stridsmenns og jegermenns tale! I stedet for å holde motet oppe og samle seg til dristig dåd for å vinne vårt hjem og våre forråd tilbake fra fienden — bare jammer og rådløs klage! Jeg er lei av dere, lei av å preke mot og tro for dere, lei av å høre på det evindelige matsnakket deres. Gå — dere kan gå tilbake og overgi dere til rødhudene og be om å få slikke matfatene deres. Jeg går fra dere med forakt!
Dermed slengte Falkøye buen over skulderen og gikk inn i skogen.
Han gikk langsomt og i dype tanker oppover fjellsiden. Stemmene fra de andre døde bort bak ham, og han gikk videre helt til han kom opp på Fløyfjellskammen som skrånte svakt ned mot sundet. Her var han oppe på bart fjell og hadde Dalen til høyre bak seg.
Han satte seg på en kreklingtue, la seg over på siden med hånden under hodet og så utover.
Foran ham lå byen. Det røk fra alle skorsteinene, og røyken lå som et fint slør i vindstilla. Kirkespir og husgavler virket purpurrøde i aftensola. Sundet mellom fjellet og byen lå som en gullflod i glansen fra solnedgangen, og måsene fløy over sjøen med lange, seilende slag.
Han fant fram til skolebygningen der nede i bakken bak byen; med svarte, tomme vinduer lå den og glodde strengt utover. Han fulgte gatene tvers gjennom byen, merket seg de husene han kjente, byfogd Bechs, Wankels, sitt eget ... Det var stygt og flatt nede i byen — og når han tenkte på alle vinduene der nede, så syntes han de var som hundre vidåpne øyne som sto og glodde på en, så en ikke kunne gjøre annet enn sånt som ikke var til å le av ...
Og bak ham lå Dalen innover, nesten svart nå i skyggen. Skogen skjulte for selve dalbunnen, men jo mer han så dit ned, dess dypere og rikere sto den for ham — —
Og han så og så til han nesten fikk tårer i øynene — — —
— Hugh! skrek det plutselig bak ham. Han for sammen, snudde seg — og der sto Den sorte ørn bak ham, rank og forferdelig, med rødt sollys over våpnene og krigsmalingen. I den høyre hånden dirret spydet.
Falkøye kom seg på bena i en fart, holdt skjoldet foran seg og fikk fram spydet.
— Elendige hvitmann! Gjør deg rede til kamp! Den sorte ørn kunne kjørt spydet gjennom ryggen på deg for lenge siden — men han farer ikke med snikmord.
Falkøye var rede, og Den sorte ørn sendte spydet sitt inn i skjoldet hans så det sprakk.
— Her skal du få igjen, din røde hund! ropte Falkøye og traff Den sorte ørn i låret så hardt at han vridde seg av smerte. Spydene fór gjennom lufta, og sintere og sintere ble de to høvdingene mens de skrek og ropte til hverandre:
— Røde hund — kanskje dette kan gi nesa di en knekk nedover!
— Å nei — men dette — hui! spydet hvinte mot Falkøye — kan kanskje sette litt blod på den blasse blekheten din!
— Du kaster ikke så godt som du er stor i kjeften til — stor-skryteren!
— Gjorde jeg rett, skrek Den sorte ørn da han sto med sitt siste spyd i hånden — så julte jeg deg opp med bare nevene!
— Du kan jo prøve! svarte Falkøye som sto og ventet med skjoldstumpen sin.
— Ja, for du er ikke verd et skikkelig spyd engang! Spydet og sinnet dirret om kapp borte hos Den sorte ørn.
— Hå — det er også en måte å skryte seg fra det på!
Spydet fõr ut av hånden på ham. Falkøye satte i et skrik og ramlet bakover. Den sorte ørn sto der som lammet av redsel; Falkøye lå på fjellet og stønnet og presset hendene mot ansiktet. Da sprang Den sorte ørn fram, kastet seg ned ved siden av sin falne fiende og ropte:
— Hva er det — traff jeg — — —
— Å — å, mumlet Falkøye, løftet litt på hodet og sa rasende:
— Her har du litt mer å skryte av! Og i det samme viste han fram en stygg flære under øyet. Blodet veltet fram mellom fingrene på ham.
— Snille deg — kjære — nei, nei da — å Gud hjelpe meg, Kristian, gjør det vondt? Kom her — — —
Den sorte ørn fikk fram lommetørkleet sitt, tok Falkøyes hender bort fra såret, tørket det, klemte på det og vasket det av med spytt:
— Jeg gjorde det ikke med vilje, kan du forstå — å nei, nei — se her — har du ikke et lommetørkle du også, så kan vi forbinde deg —
— La meg være — din elendige rødhud — det gjør ikke det spor vondt mer! Falkøye hadde satt seg opp, og Den sorte ørn slapp ham og lå på kne foran ham.
— Men — —
— Det gjør ikke noe vondt, hører du!
Den sorte ørn lå litt og krafset i lyngen. Så tok det til å skurre og skrape nede i strupen på ham og pusten gikk mer og mer ujevnt. Til slutt orket han ikke lenger, tårene spratt ut av øynene på ham, og han hulket og gråt så han rystet.
— Hva — men Anton da! sa Falkøye rent forskrekket da Den sorte ørn plutselig lå der foran ham i kreklinglynget.
— Å trøste og bære meg, jeg trodde jeg hadde drept deg jeg!
— Æsj skitt — det gjorde ikke noe særlig vondt, kan du vel skjønne — tosken. Men det er visst best jeg går bort i bekken og vasker meg litt. Det hovner jo litt opp, vet du.
Begge reiste seg og gikk bort til en liten bekk som sildret nedover fjellet. Der vasket de såret en stund, tørket og la lommetørkleet over igjen. Så sto de litt.
— Du, sa Falkøye, vil du gå tilbake til de andre?
— Nei, jeg er lei av dem, jeg, svarte Den sorte ørn.
— Jeg også, svarte Falkøye. — Jeg syntes de var dumme, jeg også, de fillebøkene til Mæland. Men du var så hoven atte —
— Ja, men — —
— Jeg har lest alle bøkene til Cooper jeg også, skal jeg si deg. Men det er ikke noe moro i det med de andre toskene —
— Nei — sa Den sorte ørn — kan en bli annet enn hoven når en har med sånne idioter å gjøre da?
— Ne-ei, men — men mot meg — —
— Mot deg! Jeg er ikke hoven mot deg vel, men jeg ble så sinna, bare fordi det var deg. En kan ikke bli sinna på sånne som Manndraperen vel!
De sto litt. Så sa Falkøye:
— Du Anton, nå er vi godvenner igjen?
— Ja, det er vi det.
Så tok de hverandre i hånden.
— Det har vært så ekkelt så — , sa Falkøye, — for du er den eneste som det er litt greie på.
— Enn du da! sa Den sorte ørn, riktig varmt sa han det. Så ruslet de innover fjellet et stykke.
— Jeg tenker vi går ned til de andre likevel, ikke sant? sa Den sorte ørn.
— Ja, hvis du vil så —
— Ja, for de kan nå ikke noe for det da, at de er så dumme.
Så gikk de nedover og fant hele styrken, både hvite og røde, leiret i ring omkring vaktilden. Kaffen hadde de drukket opp, og nå var de begynt å spekulere på hvor det var blitt av høvdingene.
Da så Falkøye og Den sorte ørn kom sammen ut fra skogen og inn i lysningen fra bålet, ble det stor oppstandelse. Men krigerne var ikke riktig sikre på om det gikk an at de satt sånn fredelig sammen, rødhuder og hvite side om side. Og de skottet litt engstelig bort på høvdingene.
Men Den sorte ørn gikk fram til bålet og sa:
— Jaja gutter, så er det slutt på moroa for denne gangen. Jeg syns vi rødhuder skulle rope tre ganger tre hurra for de hvite, men mest for Falkøye, deres tapre høvding! En — to — tre — hurra—a!
— Hvite menn! ropte Falkøye, — det skal dere vite at bedre høvding enn Den sorte ørn fins ikke, og realere gutt enn Anton Bech går ikke i hele byen. Vi roper hurra for ham!
— Hurra—a!
Og så marsjerte hele skaren ut av skogen og ned til stranda. Snart glimtet den siste solglansen i åretakene på sundet — hvite og indianere rodde fredelig hjemover til skolegang og lekser etter kamp og ferie i urskogen.