KAPITEL XX

PRIVATOPDAGEREN

William Whistler satt en stund og tenkte sig om. Han blev opmerksom på Kjeldsens skeptiske smil — og forstod, at man ikke trodde ham. Så sa han:

— Bagasjen allerede avhentet, aha, men ikke av den rette, formoder jeg.

Kjeldsen svarte ikke og privatopdageren fortsatte:

— Hvis jeg får se bagasjen, kan jeg avgjøre hvem den tilhører. Om den tilhører min venn, eller ikke.

Kjeldsen tenkte: Det er altså ikke ham, som har hentet bagasjen. Han tror det er vi som har den.

— Tja, det kunde jo være interessant å få dette spørsmål avgjort, sa han. La oss nu gå ut fra at De får anledning til å se bagasjen. Så viser det sig at den virkelig tilhører Deres venn, som er forsvunnen på jernbanereisen gjennem Sverige. Men (han pekte på fotografiet av den døde) — så tilhører jo ikke sakene denne mannen her — og så har det hele neppe nogen interesse for oss.

— Nei det er riktig, innrømmmet privatopdageren — og tilføiet: Isåfall kunde jo jeg likesågodt beholde sakene og vente på at min forsvunne venn skulde dukke op igjen, ikke sant?

— Jo, naturligvis, svarte Kjeldsen, det vilde der ikke være det minste i veien for.

De to menn stirret på hinannen over bordet og plutselig begynte Kjeldsen å le. Så lo William Whistler også, en unaturlig, hostende latter. Plutselig holdt han op. Blev stiv og alvorlig og vilde gå.

— Så har jeg jo ikke noget mere her å gjøre, sa han.

Men Kjeldsen innbød ham med en håndbevegelse til å bli sittende ennu litt:

— Kanskje vi allikevel kan være Dem til tjeneste, herr Whistler. Vil De ikke fortelle oss litt om den mann som De ventet, og (han la atter hånden på fotografiet) — som altså ikke er denne mannen her.

— Hvorfor? spurte privatopdageren, det har dog bare interesse for mig. Han har ingen andre bekjente enn mig i den norske hovedstad, såvidt jeg vet. Han vil se Norge om vinteren. Han er naturbegeistret, stakkars mann, det er jo meget sympatisk, men det er riktignok ikke noget for vår tid.

Privatopdageren strammet sig op for å vise at han var jernmennesket, den moderne type uten følelse. Men hele posituren passet likesom ikke til hans vevre, elegante lille skikkelse og hans slappe, litt blekfete ansikt.

— Dessuten er min venn romantiker og naiv, fortsatte han. Han vil se fyrstebrylluppet, er det ikke vidunderlig, hvad? Nu kan jeg tenke mig, at han underveis har sett et eller annet smukt landskap eller en smukk dame, — han er nemlig kvinnebeundrer også! — og så er han steget av toget for å opleve et lite spennende eventyr underveis. Det kunde ligne ham. Men så kan jeg også vente et telegram fra ham, når han er blitt trett av eventyret.

Kjeldsen satt og hørte på ham, mens han tegnet cirkler og andre figurer med sin blyant på trekkpapiret, — nu og da så så han på ham med et blikk over brilleglassene og innskjøt et spørsmål.

Den annen fortsatte å tale på en underlig selvbehagelig måte, likesom han kjælte for sine egne ord:

— Jo, han er tysker av nasjonalitet — min venn. Men han må dog nærmest kalles kosmopolitt. Han reiser stadig meget. Og det er på reiser jeg har truffet ham. En mann i min stilling må jo reise meget. Se verden. Lære fremmede mennesker å kjenne. Komme inn i de store forhold. Det kan ikke nytte for detektiver å gro fast i et lite Trangvik som Oslo. Da blir det alltid noget hjemmesurt og bondsk over geskjeften . . Ja undskyld, haha! Apropos! Vet De, min herre, at det morer mig å sitte i en eller annen av våre store restauranter eller varietéer for å se detektiven, den civilklædte detektiv komme inn! Der er jo alltid en underslagsmann eller en bankbedrøver på ferde, som skal utspioneres. Jeg kan forsikre Dem, herr Kjeldsen, at jeg opdager alltid detektiven, som dog skal være ukjent. Det er alltid noget særlig over ham av ensom, mørk fordektighet, en beskjeden pilsner og dårlig samvittighet. Bankbedrøveren ser ham også straks og forsvinner øieblikkelig ut gjennem bakdøren. Ja, undskyld, herr Kjeldsen, jeg ser De blir utålmodig, men jeg vet virkelig ikke, hvad jeg videre skal fortelle Dem om min venn, derfor kommer jeg med disse avvikelser. Hvad han heter? Han heter såmenn Brehmer.

Kjeldsen stanset sin blyant midt i en cirkel og skrev omhyggelig: Brehmer, Brehmer, Fritzi Brehmer . . . .

— Er han gift? spurte han.

— Har vært. Fraskilt.

— Hvad heter hans kone?

— Men hvordan skulde jeg vel kunne vite det! Jeg har aldri sett henne. Jeg har kanskje hørt om henne fra tid til annen, hørt hennes navn nevne også, men det er gått mig av minne.

— Kan hun hete noget sånt som Fritzi? spurte Kjeldsen.

William Whistler satte hanskefingeren mot pannen: Fritzi, Fritzi — Det kan såmenn godt være.

Han stirret tomt på Kjeldsen. Derpå lo Kjeldsen. Så lo også den annen forsert og hostende og holdt plutselig op igjen. Pause.

— De får være hvad De er, sa Kjeldsen, men De spiller utmerket komedie og lyver charmant.

William Whistler gjorde en komplimenterende, teatralsk bevegelse:

— Endelig en replikk, sa han, således bør vi detektiver uttrykke oss.

Kjeldsen svarte:

— Den historien om Deres venn som er så naiv at han vil opleve et fyrstebryllup og dog samtidig er en kosmopolitt fra de store internasjonale reiseruter, — den historien er charmant, mener jeg.

— Ja, ikke sant? Således kan store motsetninger møtes i den menneskelige karakter.

Kjeldsen reiste sig brått. Privatopdageren også.

— Jeg håper ikke jeg har skuffet Dem, sa han. Og plutselig var det likesom han erindret noget:

— For å komme tilbake til den bagasjen, sa han, — den som blev avhentet på godsavdelingen, mener jeg, og som muligens kan være min venns. Jeg må virkelig uttrykke min beklagelse over, at det er lykkes en eller annen å komme politiet i forkjøpet og hente den. For politiet har den nemlig ikke.

— Hvorav slutter De det?

— For isåfall vilde De ha vist mig den. Og nu —

William Whistler svinget med hatten med en reverens til de nærværende, således som dårlige skuespillere gjør på scenen, når de skal ta farvel.

— Og nu, mine herrer vil jeg forlate Dem. Jeg vet nok at herrenes evne til skarpsindighet og analyse står langt over en almindelig privatopdagers. Men skulde det allikevel hende at herrene fikk lyst til å spørre mig om noget, rent for morskaps skyld naturligvis, for å se hvorledes jeg kan dumme mig, — så står jeg til tjeneste. Herrene kjenner min adresse. Farvel!

Under den siste del av samtalen var også Krefting kommet inn i værelset. Han fikk sin del av komplimenten og så med stussende nysgjerrighet efter den lille mann, som forstod med så megen verdighet og effekt å trekke sig tilbake. Politifolkene stirret på hinannen og var tause en stund.

Så sa Kjeldsen — det glimtet av humor i hans lyseblå øine:

— For å holde mig i stilen har jeg lyst til å utbryte: Guds død! Er det ikke sånn det heter? Jeg hadde virkelig ikke drømt om at jeg skulde opleve den berømte scene mellem den geniale privatopdager og den naive inspektør. Men nu har jeg oplevet den — og jeg har ovenikjøpet spillet en av hovedrollene. Altså, Guds død! mine herrer, hvad skal vi nu gjøre? Det er tydelig, at vi har hele den moderne videnskapelige polititeknikk mot oss. Det er Lyonskolens geniale improvisasjoner mot den gammeldagse polititeknikk, erfaringsteknikken. Også dr. Ebner går omkring mystisk smilende. Det er likesom han bare venter på at vi skal renne oss fast, for at han kan få anledning til ved et raskt trekk å vende hele situasjonen. Og nu denne lille spretten her med det engelsk klingende navn og iøvrig alle attributter for detektivromanen. Forøvrig, fortsatte Kjeldsen eftertenksomt, han er ikke så tåpelig som hele hans utstyr kunde la formode. Han vet noget. Hver og en av oss vet litt mere enn nogen av de andre. Og så er der nok en besynderlig omstendighet: Enhver ny person som kommer inn i spillet, hefter uvilkårlig et ledd til kjeden, uten at det er mulig å se hvor det hele fører hen. Vi har mange ledd nu, virkelig mange. Og hvad denne lille spretten angår, så gir jeg fan i alt hvad han sa, med undtagelse av et eneste lite ord som slapp ut av ham: Brehmer! Det er da ikke et almindelig navn og vi har det før i affæren i form av navnet Fritzi Brehmer . . . .

Han vendte sig mot Krefting:

— Nå, spurte han, hvad mere har De fått vite om William Whistler?

— Det er riktig, at han reiser meget, svarte Krefting. Og han er kapitalist. Han har betydelige konti i bankene.

— Men hans geskjeft? Utspionering av ekteskapsbrudd og denslags, ikke sant?

— Nei, svarte Krefting avgjørende, slikt foreligger der intet om. Men han driver visse forretninger, hvilke må guderne vite. Jeg har en utmerket bankforbindelse som mener at han ikke står alene, men arbeider sammen med etpar av byens sikre kapitalister.

Kjeldsen svarte ikke noget til dette, men så på sitt ur:

Hammel! sa han.