Storhertuginnen av Speilsalen/29

KAPITEL XXIX

«GRANDKONSULEN»

— Han går alene op, sa dr. Ebner. Udvej blir sittende og vente i automobilen. Men er De sikker på at han er der?

— Jeg er sikker på at han er der. La oss nu se på lyset.

Der var kommet en bevegelse i det røde lys deroppe, som viste at nogen hadde kikket ut. Så blev ytterdøren åpnet, det var automatisk lås, som dirigertes fra leilighetene, — og Hammel smatt inn.

— Jeg kan se et lite vift av en glød inne i bilen, sa Kjeldsen, det er Udvejs cigar.

De hadde vel ventet etpar minutter, så gikk ytterdøren op igjen og to herrer kom ut. Det var Hammel og William Whistler. De steg inn i bilen.

Det røde lys brente fremdeles i vinduet.

Bilen svinget inn mot Drammensveien og forsvant.

Kjeldsen var nu med ett blitt livlig og foretagsom. Det lot ikke til, at aftenens skjønnhet interesserte ham lenger.

— Her skal være en holdeplass for biler i nærheten. Et minutt efter hadde de vognen, og da chaufføren spurte hvor han skulde kjøre hen, svarte Kjeldsen: Til Speilsalen.

Og idet han vendte sig mot den forbausede læge, forklarte han:

— De har nemlig gitt mig en utmerket idé. De nevnte Speilsalen og det minner mig om at jeg ennu ikke har spist middag. Vi kan ennu få en bit mat der.

— Det kan vi også få andre steder, svarte doktoren.

— Men på andre steder risikerer vi å være uforstyrret. Og jeg vil nødig være uforstyrret akkurat i aften. Jeg ønsker å se mange mennesker omkring mig.

Dr. Ebner satt taus i bilen.

— Eller rettere sagt visse bestemte mennesker, forklarte Kjeldsen.

— Jeg forstår, svarte dr. Ebner bare.

Da de nærmet sig centrum var det likesom de fra en øde time nærmet sig den ennu levende daghelling. Teatrene var nettop sluttet og fra strøket spredtes larmende biler utover byen. Karl Johan frembød det sedvanlige billede av et skinnende basseng av lys, som innfanget menneskestrømmene fra teatre, kinoer og kaféer og utstrålte dem igjen. Kanskje den merkeligste koncentrasjon som nogen by kan opvise innenfor et område av nogen stenkast.

Speilsalen hadde en av sine store aftener, for det hadde vært première. De to herrer gikk inn fra Rosenkrantzgaten og måtte tilkalle hovmesteren for å få arrangert med et bord. Mens de stod ute i vestibylen og ventet på at det skulde bli gjort istand, gikk der et bud inn ad døren til det store kabinett — og Kjeldsen fikk anledning til å kaste et blikk derinn.

Dr. Ebner opdaget hans interesse og sa straks:

— Naturligvis er Hammel derinne.

— Ja, og advokaten og William Whistler.

— Jeg finner det besynderlig, sa dr. Ebner, at våre venner under slike omstendigheter søker til offentlige lokaler.

— De glemmer William Whistlers tilstedeværelse. Det er sikkert ham som har ønsket å gå hit. De andres innvendinger har ikke hatt noget å bety.

— Mener De virkelig at en mann som Hammel lar sig befale noget av denne underlige skrue?

Kjeldsen trakk på skulderen.

— Det er William Whistler som befaler i aften iallfall, sa han. Hvis De med Deres uttrykk om ham mener, at han er en excentrisk herre, da har De rett. Men jeg tror, at hans excentricitet dekker over en viss forslagenhet. Dertil er han hårdhjertet og uten skrupler. Han er affektert inntil det gyselige. Men han er også istand til å gjennemføre selv et meget farlig kup, hvis det bare tiltaler hans artistiske smak.

— De synes å kjenne ham godt. Hvor lenge har De kjent ham?

— Idag bare, svarte Kjeldsen.

Hovmesteren kom tilbake. Han hadde ordnet med et lite bord, meget tilbaketrukket. Hovmesteren gav hviskende dr. Ebner en beskjed og Kjeldsen kunde se, at beskjeden var av ubehagelig art. Dr. Ebner nikket til ham og sa:

— De er her!

Det var en slik stimmel i de store restaurantsaler, at ingen la merke til de to nye gjesters inntreden. En festlig lys larm slo dem i møte, glade menneskestemmer og munter musikk. Der var stor trengsel av dansepar, som skulde frem og tilbake mellem sine border og dansegulvet . . . Et par stanset dr. Ebner i farten, damen gjorde et tegn inn mot den røde sal, men støien av stemmer og musikk og klirrende servering var så smellende sterk, at Ebner ikke kunde opfatte hvad hun sa. Men han forstod henne og nikket smilende som om han alt visste det. Derinne satt altså hans kone med Viviana. De hadde ikke villet gå inn i den ensomme leilighet. Kanskje var de også blitt opfanget av venner underveis.

Dr. Ebner kastet fra den åpne dør et blikk over salen. Jo, derhenne satt de begge to. Selskapet var meget stort, flere border var slått sammen og det så ut som om grandkonsul Bjerkebekk var blitt utvalgt til vert. Bjerkebekk var Ebners gode venn og svermet for Liselotte på grunn av hennes originale vesen. Selvfølgelig var hans rette titel generalkonsul, men da han aldri var å se andre steder enn på Grand, blev titelen ganske naturlig forandret derefter, — hvilket iøvrig passet med hans egen uttale, når det var blitt sent og han med sin blide stemme begynte å sløife overflødige bokstaver.

Da de hadde plasert sig ved sitt lille bord, som stod diskret i ly av en palmedekorasjon og tjeneren kom for å motta ordrer, viste det sig, at Kjeldsen slett ikke var så hungrig allikevel. Han nøiet sig med en meget enkel rett. Men bestilte iallfall champagne.

Det lot til, at han for denne sene time hadde lagt tilside alle sine bekymringer og sitt besvær med den gåtefulle mordsak. Som om han med hensikt ønsket å la problemene synke tilbake i underbevisstheten. Han så sig nysgjerrig omkring og følte sig selv i vrimlen og feststemningen. En slik vinterkveld i festlige lokaler kan også virke særlig charmerende og hyggelig i Oslo. Den er ikke større byen enn at de fleste kjenner hverandre og vet elskverdige og ondskapsfulle ting om hverandre, som gir anledning til belivede og interessante samtaler.

Og hvor denne varmen herinne var velgjørende, iallfall for dem som ikke danset. Den veldige flom av elektrisk lys varmet og de små bordlamper varmet alene ved sine lune farver. Men gjennem hele den lysskinnende tummel, var det dog en særegen indre glød i stemningen, som hevet den, — hvad skal man kalle det, vingløden eller vingleden. Der blev alltid på slike aftener i Speilsalen drukket dyrt og godt.

Dr. Ebner derimot, var ikke i videre humør. Han hadde tapt noget av sin sikkerhet og syntes å ergre sig over, at situasjonen var blitt så komplisert: Hans to damer derinne i stort selskap, de tre herrer under ledelse av William Whistler i kabinettet i et eller annet gåtefullt anliggende. Og han selv her med sin kollega fra politiet, som sannelig lot til å være litt naivt interessert i selskapstummelen. Dr. Ebner tømte sitt champagneglass tilbunns og Kjeldsen nikket tilfreds.

— Meget riktig, sa han, når humøret nøler med å komme, skal man hjelpe det litt på vei. Er De nervøs på damenes vegne? Det behøver De ikke å være. Se der kommer Viviana forbi. Hun skal inn og danse. Hun ser oss ikke. Men hvad er det for en deilig tykk mann hun har med sig.

— Det er Bjerkebekk. Grandkonsulen som man kaller ham.

— Å, javist. Nu husker jeg ham. Han glinser herlig.

Og grandkonsulen glinset virkelig, idet han førte Viviana gjennem vrimlen, selve hans fedme glinset, og så var der ovenikjøpet smurt godt på med diamanter i skjortebrystet, hans runde ansikt bar tilskue et formelig salig uttrykk av sorgløs tilfredshet, en menneskevennlighet, en vertsfornemmelse utover alle grenser, når han konverserte sin dame var det med en smektende smak på tungen, som om han nevnte alle de berømte vinmerkene ett efter ett.

På tilbakeveien fra dansegulvet kom de tett forbi dr. Ebner og Kjeldsens bord og Viviana så dem. Man skulde tro at hun var blitt overrasket. Men nei. Hun var ikke mer forbauset over deres tilsynekomst enn om de hadde hørt til selve grandkonsulens selskap og kun satt sig avsides et øieblikk for å passiare. Kveldens oprivende hendelser syntes å være slettet ut av hennes bevissthet. Kanskje levet hun bare i en eller annen sensasjon, forskjellig hver gang, og glemte den ene for den annen, det er ofte, at overnervøse kvinner lever slik, i flyktige cocainstemninger, uten cocain.

— Her er storartet iaften! utbrøt hun, ved Gud jeg kunde ikke gå hjem. Ikke Liselotte heller. Vi kunde ikke glemme den gale mann på vinduet. Vi måtte få ham vekk fra våre tanker . . . . Og så traff vi alle våre gode venner. Skal jeg fortelle Liselotte at De er her, dr. Ebner?

— Hun har sett mig, sa Ebner, jeg har nikket.

Dr. Ebner forestillet grandkonsulen for Kjeldsen. Grandkonsulen var ytterst forbindtlig og inviterte herskapet til sitt bord. Et glass champagne. Moet et Chandon, som grandkonsulen uttalte fullstendig uforståelig høit oppe i ganen, Moeésjangdo, likesom han hadde en varm bolle i munnen.

— Viviana er strålende iaften sa han — grandkonsulen skarret sterkt og kjælent på r’ene, — i sannhet strålende, perlende, som champagne, som Moeésjangdo’!

Viviana tok Kjeldsens arm. Hun var plutselig blitt alvorlig igjen og hadde fått dette søvngjengeraktige drømmeblink i øinene.

— Er De kommet for å hente mig? spurte hun hviskende. Midt under dansen. Hvor herlig!