KAPITEL XXX

DEN NIENDE

Kjeldsen tok det spøkefullt.

— Det vilde da være synd på den vakre fest, sa han, og hvis jeg skulde føre Dem bort fra Deres selskap, vilde sikkert generalkonsulen bli meget forarget.

— Det vilde være et uutholdelig støt for oss alle, sa generalkonsulen, han hadde opfanget Kjeldsens bemerkning. De må ikke ta fru Viviana fra oss, herr politimann, da tar De fra oss selve kilden til livets herlige fest, det skummende, blendende, champagnen . . . .

Viviana hengte sig fast i Kjeldsens arm. Det skremte uttrykk i hennes øine var ennu ikke veket.

Hun talte usammenhengende og fort som sedvanlig:

— Så må De danse med mig! Danser De? (Og uten å vente svar): For en stund siden danset jeg med Digre. Kjenner De Digre, ikke? Å, han er henrivende, umåtelig kontinental, Paris og London uavbrutt på en gang. Og han danser rasende uforlignelig altså. Vi danset Tango Schelletro, Skjelettangoen. Den kjenner De naturligvis. Den er selsom. Den rasler likesom . . Og så midt inne i dansen kom jeg til å tenke på den gale derute i Hammels villa. Den gale utenfor vinduet. Og da så jeg mig om i svermen av de dansende, og så syntes jeg at jeg så ham sveve forbi midt inne blandt de dansende. Jeg kunde ikke riktig få tak i ham med øinene, han svømte liksom bort i alt glitteret. Men jeg kjente ham. Naturligvis var han ikke så forpjusket som der ute på verandaen. Men allikevel. Tenk, om han skulde være her!

— Hvorfor ikke, svarte Kjeldsen, for gale mennesker er jo alt mulig.

— Vil De danse «Brummel» med mig?

— Jeg kjenner ikke «Brummel». Og forøvrig danser jeg nødig.

— Det er den nye Charleston. Praktfull. Alle mennesker taler om den. Ikke sant, Tykke? tilføiet hun og dasket grandkonsulen på maven.

— Prrraktfull, snerret grandkonsulen med mange bløte r’er, det er som å ha champagne i benene. Vi er nettop ved efterretten, mine herrer, — druer fra Cypern, og så en gammel Tokayer, tør jeg by Dem velkommen, en gammel Agramer Tokayer fra trrre-og-trrredve!

Grandkonsulen formelig vrinsket i de mange r’er og smekket med tungen. Så rullet han av med Viviana. Forbausende vivace, tross sin tykkelse, det var likesom han ikke veiet noget videre, men holdtes oppe av selve vinens ånde.

Kjeldsen hadde hele tiden mens han stod og talte med Viviana hatt fornemmelsen av, at nogen fikserte dem skarpt inne fra menneskevrimlen. Hans blikk hadde etpar ganger streifet omkring, men det var ham ikke mulig å opdage hvem det var som stirret. Der var for mange øine i svermen, for mange lysende ansikter.

Men nu, idet han igjen tok plass ved bordet, så han en herre som stod og betraktet ham ved inngangen til marmorhallen. Og Kjeldsen forstod straks at det var dette blikk han hadde følt i nakken. Det var William Whistler, som stod der — cigarettrøkende, i smoking og med en monokkel i sort silkebånd klemt i øiet. Blikket svømte unaturlig stort inne i dette monokkelglass, og det var dette store og usedvanlige øie Kjeldsen hadde følt som en fysisk fornemmelse.

Willem Whistlers arroganse var i denne pose steget ytterligere. Kjeldsen så nøiere på ham og i nogen øieblikk betraktet de hinannen gjensidig uten å hilse på hverandre. Det forekom Kjeldsen, at den annens ansikt var blitt eldre, og han fant det besynderlig. Kanskje var det restaurantens lysglitter, som frembragte dette resultat. Whistlers hud var blitt ennu mere ufrisk enn ellers, mere murstensaktig grov, og der var kommet en skygge ved munnen, en skygge av alder og gremmelse. Kjeldsen fant at hans ansikt var mere fengslende slik, det var et ansikt man måtte legge merke til blandt tusen.

Dr. Ebner hadde straks opdaget hvem som var gjenstand for Kjeldsens opmerksom. Doktoren smilte og forsøkte sig med en spøkefull bemerkning:

— Og enda påstår man, at bonvivant’enes tid er forbi hertillands!

— Jeg bare tenker på, svarte Kjeldsen, at et slikt ansikt er lett gjenkjennelig.

— De tenker alltid identifikasjonsmessig, når De ser på folk.

— Kanskje. Men et slikt ansikt som Whistlers måtte kunne bli gjenkjent av hele byen. Oslo er ikke større.

— Han sees ikke meget på offentlige steder.

— Nettop derfor. Et sjeldent ansikt huskes meget bedre enn et ansikt som offentlig er utslitt av å være sett på. Et ansikt som det dér vil huskes selv efter et flyktig glimt — for eksempel i en forbifarende bil.

— Så må han være forsiktig, hvis han vil ut og gå med dolk i måneskinnet.

— Men det er også noget annet som kommer frem nu i det blåhvite elektriske lys. Det er en skuespillers ansikt. Det er det som alment kalles guttaperkauttrykk. Men det er ikke det allikevel. Det treffer ikke. Over slike ansikter ligger likesom et skimmer av roller som er spilt, skygger av mange karakterer flyr over det. Det er en mann som er vant til å forstille sig han dér — og tilegne sig andre menneskers fysiognomier. Nu kommer han hit!

William Whistler nærmet sig langsomt. Det store stirrende øie i monokkelglasset og det uforstyrrelig alvorlige ansikt gjorde hans fremskriden gjennem den blendende larm næsten hypnotisk betonet. Han stanset ved bordet og uten å fortrekke en mine pekte han først på den ene og så på den annen, som for å telle dem, en, to. Hans eleganse var innsatt med den særlige form for slapphet som er så mondén, som er skapt av flyvning og automobilisme og negerkunst, lett kokainisert iøvrig og som når sitt høidepunkt når man lespende kan manifestere at man ikke har vanskelig for å telle til to.

— Tillater De? spurte han, og da han ikke møtte nogen innsigelse, tok han plass ved bordet.

— Vi er her allesammen iaften, sa han.

Og idetsamme så han sig om i restauranten, hvorefter han lot monoklen falle i en grimase.

— Mener De hele selskapet med dette uttrykk? svarte Kjeldsen, da må jeg si, at vi må være flere hundre, men om vi er her allesammen . . . .

— Det er ikke slik jeg mener det. Det er vi andre som er her allesammen.

— Kan De telle til så mange? spurte Kjeldsen. Inne i det store kabinettet sitter Udvej og Hammel. Det er to. Regner De Dem selv med, så blir det tre.

— Naturligvis regner jeg mig selv med. Så er det fru Viviana og fru Liselotte . . . . og så er det . . . . (han nevnte flere navn og regnet mumlende): det blir ialt ni.

— Jeg får det til bare åtte, sa Kjeldsen.

— Har De da regnet med kelneren derborte ved det grønne speilet?

— Ja.

— Godt, med ham blir det ni.

— Så kan De kanskje fortelle mig hvem den niende er?

William Whistler svarte ikke straks. Han lot tjeneren bringe Martel og champagne, som han blandet og drakk. Dr. Ebner betraktet ham med uvilje og gjorde et tegn, en hevelse med øienbrynene som sikkert skulde bety: Han er jo full.

William Whistler skålte ytterst formelt.

— Herr Kjeldsen, sa han, De skulde ikke være så sikker på Deres egne tall. Tenk på hvad De har oplevd tidligere iaften. Hvad er det jeg har hørt for underlige historier inne i kabinettet om en gal eller kanskje en død, som viser sig på terrassen og forsøker å trenge inn gjennem et lukket vindu . . Her iaften, i denne veldige støi, kan der også være tilstede et menneske, hvis nærvær De ikke aner.

— Det skulde da være den gale mann fra verandaen, sa Kjeldsen.

— Hvorfor ikke?

— Eller også morderen?

William Whistler løftet monoklen med det sorte bånd og satte den omhyggelig fast i øiet. Påny stirret han på Kjeldsen med sitt store runde blikk og svarte:

— Javel. Morderen er her.

— Danser han godt?

William Whistler nikket ivrig:

— Han danser ypperlig.

Så lenet Kjeldsen sig litt fremover mot ham og spurte inntrengende, men dog velvillig overbærende (og samtidig lo dr. Ebner):

— De har sikkert drukket meget iaften, herr William Whistler?

William Whistler senket hodet.

— Forferdelig, svarte han med grøtet stemme, jeg har drukket forferdelig . . . .

Så reiste han sig med nogen vanskelighet. Men han blev stående ved bordet, idet han støttet sig ved å holde om sitt glass.

— Mine herrer, begynte han . . . .

Dr. Ebner fór sammen i forskrekkelse: Vilde han virkelig holde en tale?

— Jeg beklager, at jeg må forlate selskapet, fortsatte William Whistler. Jeg skal danse «Brummel». Men jeg vil bare si Dem, mine herrer, at situasjonen interesserer mig. På et gitt tidspunkt går vi alle inn i en dansebule . . Hvorfor? For å hvile våre tanker? . . For å være fra hverandre et øieblikk? Nei, for å iaktta hverandre! Hvad gjør den ene og hvad gjør den annen . . . . Vi kan ikke undvære hverandre lenger . . . . Vi henger fast i spindelveven som fluer . . . . Det er livets reperbane . . . .

Han gjentok med den fulles henrykkelse over et uttrykk:

— Det er livets reperbane.

Plutselig bøiet han sig over mot Kjeldsen og sa hviskende:

— De skulde bare vite hvem jeg mener med den niende.