Storhertuginnen av Speilsalen/5

KAPITEL V

TELEFONAPPARATET

Dr. Ebner så litt utålmodig på sitt ur.

— Besynderlig at ikke ambulansen allerede er her, sa han, det må være sneen som legger hindringer i veien. Men så snart den kommer, kjører jeg like på laboratoriet med ham. Først og fremst gjelder det å få undersøkt skuddsåret.

— Meget riktig, bemerket Kjeldsen tørt, jeg mener også at den medisinske undersøkelse i høi grad kan støtte den rent detektivmessige.

— Den er avgjørende, kjære venn, svarte dr. Ebner og smilte lett overbærende. Hele den moderne kriminalogi baserer sig på lægevidenskapelige undersøkelser, det har jeg jo sagt Dem så mange ganger. Især hvor det gjelder å avgjøre om der foreligger et mord eller et selvmord. Og i dette tilfelle er undersøkelsen av særlig viktighet, da den avskutte kule sitter inne i hjernesubstansen. Det kan jo således vise sig, at kulen inne i hodet slett ikke passer til den revolveren der, eller hylsen som vi har funnet på gulvet.

— Men i så fall må De vel innrømme, at vi har et mord for oss?

— I så fall inntrer der en overveiende sannsynlighet for denne hypotese. Men jeg tror jeg vil telefonere, og høre når ambulansen er avgått.

— Det er umulig, svarte Kjeldsen, som De ser har jeg skåret ledningen over.

Dr. Ebner kunde ikke skjule sin forbauselse.

— Har De? sa han. Hvorfor?

— Jeg ønsker foreløbig ikke at der skal telefoneres fra dette apparat.

Dr. Ebner reiste sig.

— Mysteriøst, mumlet han, dere detektiver søker alltid å komplisere affærene med en mengde uvedkommende småting. Anderledes med lægevidenskapen. Den simplifiserer. Den velger de store linjer og det er de som alltid fører frem.

Kjeldsen svarte:

— Det er ikke å komplisere saken, at jeg søker å finne enkelte småting som efter alle sannsynlighetsberegninger burde være her.

— De mener løsskjegget for eksempel? Hvorfor er det sannsynlig, at han er kommet hit med løsskjegg på? Disse spor av mastiks på hans kinner betyr egentlig ikke nogen ting.

— Men så hatten?

— Han kan være kommet fra et sted i nærheten i en lukket bil. Han kan være kommet barhodet. Sørg for å få fatt i chaufføren som kjørte ham. Vi har allikevel ikke så mange drosjebiler her i Oslo.

— Nå, privatbilene iberegnet, så har vi dog adskillige tusen biler her i byen.

— Privatbilene også, mener De det! Nåja, så se efter under sneen, så kanskje De finner både hatten og det dramatiske løsskjegget. Det vilde være noget for det moderne detektivarbeide — å skuffe vekk tre fot sne. Det er de nyeste metoder fra Berlin, ikke sant? Hvad er det man kaller detektivene der nede nu? Mekaniske menn!

— Hvilket bare er et uttrykk for at man arbeider metodisk, svarte Kjeldsen. De glemmer nøklen.

— Nøklen?

— Ja, naturligvis nøklen, som han og hans ledsager har låst sig inn med.

— Jeg tror heller at den gamle konen har glemt å låse døren da hun gikk i lørdags.

Men nu kom den gamle konen igjen frem i døren.

— Jeg har vidne, sa hun for annen gang, spisst og fornærmet, chaufføren Axel Axelson. Han låste døren for mig, for den gikk så trådt.

— Så kan De iallfall ikke avlegge ed på, at han virkelig har låst den, innvendte dr. Ebner, men der har De dog en chauffør, herr Kjeldsen, sørg for å få fatt i ham. Axel Axelson.

Kjeldsen svarte:

— Jeg tror allikevel De er for klok til ikke å forstå sammenhengen nu, den sannsynlige sammenheng. De folk som kom hit, han den tause der og den annen, har hatt nøkkel, og den annen har bragt nøklen med sig da han gikk. Det er også den annen som har tatt med sig løsskjegget og hatten. Hvorfor nettop hatten, mener De? De kan selv se at den døde mangler alle identifikasjonsmerker, endog skreddermerket i hans frakk er skåret bort. Man har bare glemt stroppene i støvlene, som har ført oss til et varehus i Berlin. Naturligvis har der også vært identifikasjonsmerker i hatten, kanskje har den vært av et særlig fabrikat. Iallfall har den annen tatt den med sig, for at den ikke skulde tjene til dramaets opklaring.

— Mener De virkelig dette? spurte dr. Ebner likegyldig, — men nu hører jeg ambulansen der utenfor. Så begynner snart mitt arbeide. Er fotografen ferdig?

Krefting hadde allerede puttet apparatene ned i sine lærhylser.

— Alt er ferdig, sa han, hvis da ikke Kjeldsen ønsker noget mer.

— Jeg tror ikke det, men det er best De blir, jeg vil snakke litt med den gamle husholdersken.

Ambulansens folk kom inn. Det var øvede karer og det tok ikke mange minuttene før de hadde fått den døde ut i vognen. Dr. Ebner kjørte med dem inn mot byen. Han tok fravel med detektivene med påfallende vennlighet, som om han derigjennem vilde be om undskyldning for sin sturske optreden.

— Jeg anmoder Dem bare om å ta vare på revolveren og hylsen, sa han, det er det eneste som har nogen videre verdi for mig. Jeg tenker De kan få et resultat i løpet av natten.

Da de var blitt alene, sa Kjeldsen:

— Såvidt jeg kan forstå er det ikke mer å gjøre for oss her. Vi har nu alt fotografert og opnotert. Men det er allikevel best å stenge værelset av, for at intet skal kunne røres her inne.

Han tendte sin cigar og satt en stund eftertenksom i lenestolen og stirret ned på det blodbesudlede gulvteppe.

— Har De hørt om selvmorderklubben? spurte han plutselig.

Krefting smilte overrasket.

— Ja, det leser man jo regelmessig om i avisene. Men jeg har alltid opfattet det som det rene romantøv.

— Kriminalhistorien byr på mange romantiske kjensgjerninger, svarte Kjeldsen, og man bør egentlig aldri sette det eventyrlige ut av betraktning.

— Tror De virkelig på noget slikt her?

Kjeldsen svarte ikke direkte på spørsmålet, men sa:

— Hvis man regnet med et slikt eventyr her, så hadde man en fin-fin forklaring egentlig. Vennen som hjelper den annen med å komme ut av det vanskelige liv.

— Eller veninden.

— Nåja, eller veninden. Dermed vilde alt være forklart: Stillheten hvormed det hele er foregått. Den merkelige mangel på motiv. Den uhyggelige omsorg hvormed sporene er fjernet.

— Hvorfor forela De ikke dr. Ebner denne teori?

Kjeldsen så næsten skalkaktig smilende på sin yngre kollega, — en næsten makabar munterhet i denne situasjon.

— Hvorfor vil De ikke ha rede på noget annet vedrørende min samtale med dr. Ebner? spurte han.

— Hvad da?

— Ja, for eksempel, hvorfor jeg ikke fortalte dr. Ebner, at jeg hadde funnet spor efter gummihæler på linoleumsteppet og på terskelen.

— Nuvel, hvorfor fortalte De ikke det.

— Fordi jeg nødig vilde gi dr. Ebner ytterligere vann på møllen. Han hakker jo bestandig på oss, fordi vi beskjeftiger oss med småting, mener han. Egentlig kan jeg godt like dr. Ebner. Vet De, at jeg i dette øieblikk er i ferd med å opta en av hans metoder?

— Hvorledes?

— Ved den måten jeg stiller Dem spørsmål på, kjære Krefting. Dr. Ebner har en egen bevist måte å spørre på. Hans spørsmål kan mangen gang synes helt amatørmessige, for ikke å si tåpelige. Men han spør slik for å få visse svar frem. Det er en slags skjult krysseksaminasjon. Av mine svar har han nu dannet sig et billede av i hvilken retning mine undersøkelser går. Derigjennem når han i sin bevissthet klarere frem til andre mulige hypoteser eller får allerede fremkastede hypoteser hurtigere avlivet. Som sagt, jeg liker ham i grunnen, men han irriterer mig med sin evige videnskapelighet. Vi menige kan også våre saker, Krefting. Kan De skaffe mig et stykke grovt innpakningspapir hos husholdersken.

Krefting skaffet papiret og Kjeldsen pakket omhyggelig telefonapparatet inn.

— Vi må se å komme avsted, sa han. De er forundret over at jeg tar med mig telefonen?

— Ja, unektelig.

— Det er for å få rede på hvem som har telefonert. En av de to, den døde eller hans ledsager har telefonert. Der har vi sporet, Krefting, det første spor.