Gyldendal Norsk Forlag (s. 105-106).

Hvad er et eventyr fra Tusen og én natt
mot dette virkelige, nære, dagligdagse? —
… Hvem husker ikke skuret, hvor vi satt
den første gang og så de rare skygger flakse
i muntert striregn på den nokså hvite duk,
akk, lenge før censurens skarpe sakse
var tatt i bruk!

Ja, gutter, husker dere «Præriens skrekk»,
som aldri skjøt en bom fra hesteryggen,
men pilte hele rødhud-horder vekk!
Fra denne stund var Cooper satt i skyggen!
Og jentene vil sikkert huske ham,
«Den utro ektemann» — ja gid, den styggen,
nei fy for skam!

Og hvem har glemt sin første stjernes blikk,
det tårefylte, sjelfulle og høie
som gjorde sinnet blått av romantik?
De unge hjerter tok det aldri nøie
om helten alltid bar det samme smil
og piken hadde glyserin i øiet,
når bare slutningskrysset var på noen mil!


Ja, filmens barndom, den er ett med vår —
dens ungdom og vår egen sammenfalder.
Du store tid! — Familiens sorte får
og nu forlengst forbi sin slyngelalder!
Nu står den laubærkranset for sin kunst,
tross mange bra esteters ville galder.
Ti den har folkets gunst!

På denne lysets flod, det stumme spill,
kan våre egne lengsler veldig strømme.
For hjertene vil gjerne slippe til
og være med å skape sine drømme.
Og slik er hjertet, at det minste ord
kan være altfor sterk og stram en tømme,
så drømmen ikke løfter sig fra jord!
— — — — —

Hvor eventyrlig og hvor fjernt og blått
det synes oss iaften, når vi tenker
på filmens allerførste skumle kott
med tak av bølgeblikk, og plankebenker:
Fra det til Colosseum — — for et sprang!
Men alle eventyr som vår tid skjenker
begynner slik: Det blir engang…