Under studiet av det kulturbillede biohistorien ruller op for oss av de gamle kulturfolk: kineserne, inderne, hebreerne og de gamle vikinger, må det slå enhver uhildet iakttager hvilken krass motsetning der består mellem dette og vesterfolkenes moderne kulturbillede av idag — hine folks strengt formulerte familielover, bygget op omkring arvestoffet som bærende idé, deres heroiske livsinnstilling, som bevirker at enkelte av dem den dag idag består som livsdyktige folk — i motsetning til våre egne moderne samfunds fri individualisme og lovløshet på slektskulturens område. Hvor partnervalget hos hine folk skjer i overensstemmelse med en dyp religiøs livsanskuelse og en høit etisk betinget opfatning av tilværelsen, — der preges familiedannelsen i våre dager av tilfeldighet og manglende generativ etikk og moral. Den generative innstilling — biologiens ubønnhørlige lov — eksisterer ikke lenger i de moderne kulturfolks underbevissthet og har ennu ikke vunnet nogen bred plass i deres bevissthet. Derfor er de moderne kulturfolk holdningsløse og derfor har civilisasjonens kulturnedbrytende krefter i form av generativ egoisme, frivillig barnebegrensning, kameratekteskap og andre familieopløsende tendenser, fått slikt skjebnesvangert innpass og anrettet ubotelig skade på selve kulturens grunnlag, folkenes iboende biologiske arvegods.

————————

De kjensgjerninger som det moderne rasehygieniske reformarbeide er bygget over, er følgende: Menneskets livsskjebne begynner i det øieblikk det er lykkes et spermatozo å trenge inn i et egg. Den nye organismes individualitet er i dette øieblikk bestemt. Banen er opstukket. Livets lykke er mangen gang allerede tilintetgjort i det øieblikk livet skal begynne. De senere innflydelser kan endre forholdsvis lite. De arvede anlegg er det alt annet overskyggende. Det er befruktningsspillet om medaljens for- eller bakside, som er livets første og mest avgjørende spill. Arvestoffets kvalitet bestemmer individets kvalitet. Utover det medfødte fører intet fremskritt. Maksimalgrensen for hvad der kan opnåes i livet er innsiktet i befruktningsøieblikket. Maksimalgrensen for individets legemlige, åndelige, ja for dets etiske utvikling er fastlagt. Man kan ved skoleundervisning eller ved opdragelse i hjemmet, ved forbedringsanstalter eller ved offentlige millionbevilgninger like så litt forvandle et åndssvakt individ til et normalt eller et ubegavet til et begavet, som man kan forvandle en dverg til en kjempe eller vaske et negerbarn hvitt.

Verdifulle og verdiløse mennesker opstår ikke som tilfeldigheter uten lov, uten orden, uten organisk sammenheng. Der finnes familier som vesentlig består av åndssvake, forbryderske, livsudyktige individer, og der finnes andre familier hvor kunstneriske evner, virkelyst, administrativ dyktighet, politisk begavelse og livsdyktighet er fremherskende. Når vi en og annen gang ser mindreverdige individer fremstå innen en god stamme, så finner vi, hvis vi har anledning til en nøiere granskning, næsten alltid den biologiske forklaring.

Hvis det altså nu forholder sig så at individets legemlige og åndelige kvalitet i en så overveiende grad avhenger av de to slekters legemlige og åndelige kvalitet, som gjennem foreldrenes kimceller er støtt sammen og har frembragt det nye individ, må det være innlysende at det blir avgjørende for folkets legemlige og åndelige nivå, at de beste slekter formerer sig sterkere enn de dårligere. Inntil de aller siste slektledd har dette også vært tilfellet særlig i de nordiske land. Men nu?

For tiden samler man morone, åndssvake, vanartede i offentlige anstalter, pleier dem, beskytter dem fremfor almindelige normale barn, driver dem ut av anstalten når de er blitt forplantningsdyktige, sprer dem ut over landet, fordeler dem på gårdene og infiserer de gode slekter med dårlig arvestoff.

Det faktum at de beste slekter forsvinner, bevirker allerede nu en rekruttering av overklassen fra middelklassen og arbeiderklassen. Nu vil dette i og for sig ikke bety nogen stor social fare, men setter vi at middelklassens og arbeiderklassens mest begavede, fra det øieblikk de hever sig til høiere rang, også antar overklassens «standard of life» med den derav følgende ufruktbarhetstendens, så vil også denne rekrutteringskilde snart uttømmes og ikke lenger være i stand til å sørge for sin egen regenerasjon. Dermed vil døren åpnes for de laveste og dårligste samfundslag. Slik er det jo også i virkeigheten gått til når de beste folkeslag i historien med sin kultur gikk til grunne.

De faktorer, som er medvirkende til å senke nasjonens legemlige og åndelige nivå er følgende:

Den sterke formerelse av de mindreverdige raseelementer. Avtagende fruktbarhet blandt de beste slekter. Kvinnens flukt fra hjemmet og frigjørelse med derav følgende ferre giftermål. Den tiltagende industrialisering og landeflukten. De store folkeforskyvninger med derav følgende raseblanding.

Spørsmålet er nu: kan den sterke formerelse av de elementer som fyller anstalter og fengsler forhindres? Kan man ved oplysning eller statsforanstaltninger eller på annen måte øke antallet av de verdifulle slekter? Kan ødeleggelsen av avkommet ved kjønnssykdommer, alkohol eller andre rasegifter reduseres? Kan landeflukt forbys eller forhindres? Kan immigrasjonen reguleres ut fra den betraktning at det ikke er likegyldig fra hvilke raser, blandingsraser eller folkeslag vårt folkt rekrutteres?

Eller ligger det utenfor eller over vår evne å regulere o kontrollere tilveksten til nasjonen?

Det er dem som mener at det ikke kan nytte. Vi er kommet til verdensdramaets siste akt. Homo sapiens er nådd til den høiest mulige utvikling og går — ifølge en uavvendelig lov — sin undergang imøte. Våre socialpolitikere har i de par siste decennier, uten hensyntagen til de biologiske årsaker forgjeves forsøkt å bøte på dette. Kirke-, skole-, retts- og helsevesen refser, dømmer, bekjemper og kurerer symptomer istedenfor å studere alle onders utspring og tilstoppe kildene.

Vi biologer mener at der ikke foreligger nogen som helst grunn for at folkene — således som individene — skal dø. Vår skjebne ligger i vår egen hånd. En ting har vi nemlig forut for de gamle folk. Vi ser og erkjenner farene, det gjorde ikke de. Og deri ligger et håp om å kunne avverge dem.

Den moderne arvelighetsforskning står ikke ferdig til å legge noget grunnlag under et program for rasehygiene. Arvelighetsforskningen vil sikkert en gang i fremtiden yde det vektigste bidrag til en sund befolkningspolitikk, men å vente til den er kommet til definitive resultater vilde være å vente til det er for sent. Rasehygienen blev i det hele tatt — om enn i andre former — praktisert adskillige år før den moderne arvelighetsforskning overhodet var kommet til verden. Fra rasehygienisk synsvinkel er det av sekundær betydning å vite akkurat hvordan de forskjellige defekter arves — det ene avgjørende er at de arves. Og allerede for to tusen år siden visste man at der ikke vokser fikener på tistler.

Fra en forholdsvis beskjeden begynnelse har den rasehygieniske bevegelse i løpet av få år vokset sig frem til å anta verdensdimensjoner. En rekke kulturland har nu sine rasehygieniske komiteer, som er tilknyttet en internasjonal verdensorganisasjon for rasehygiene.

Særlig i Amerika har den rasehygienske socialbevegelse grepet mektig om sig og i en rekke av statene er der gjennemført eugeniske lovforslag, bl. a. ufruktbargjørelse av mindreverdige raseelementer. De nye innvandringsbestemmelser på biologisk grunnlag betyr også et meget viktig skritt i retning av en virkeliggjørelse av det rasehygieniske reformarbeide.

I Europa, hvor bevegelsen oprinnelig blev startet, er det særlig Tyskland, England, Sverige, Norge, senere også Frankrike og Italia, som har sluttet sig til den. Det første eugeniske møte blev holdt i Dresden 1911, senere i London 1912 og Paris 1913. De siste år i Berlin 1927, München 1928, Rom 1929, Farnham 1930, New York 1932.

————————

Det første program for anvendt rasehygiene blev fremlagt i Norge, på et møte i Medicinerforeningen, Oslo 1908. (Formann: Dr. Jørgen Berner.) Det blev vedtatt i prinsippet på eugenikermøtet i Paris 1913 (formannen: Leonard Darwin) og kort efter fremlagt på et møte i Oslo (under ledelse av statsminister Gunnar Knudsen) og vedtatt i følgende form: «Forebyggelse av rase og folkesykdommer som statsopgave». Enkelte programposter er siden den tid (1915) gjennemført ved lov, enkelte er under utarbeidelse.

Retningslinjene i det norske program for rasehygiene er i forkortet form — følgende:

NEGATIV RASEHYGIENE. Reduksjon av lavverdige raseelementer. 1. Segregasjon av forbrytere i arbeidskolonier (tvungen). 2. Sterilisasjon av lavverdige raseelementer (ikke tvungen).

POSITIV RASEHYGIENE: Økning av de høiverdige raseelementer. Selektiv indre kolonisasjon. Forebyggelse av landeflukt. Landbruksorganisasjoner uavhengige av bycentrene. Progressivt lønnings- og regressivt skattesystem for familieforsørgere. Mødreforsikring. Biologisk undervisning i skoler og universiteter. Reform av kvinnenes maskuline utdannelse. «Clearing House» for innsamling og spredning av kunnskap om folkeforskyvning, folkefornyelse, folkeernæring og folkehelse. Centralsted for eugenisk videnskap — hvortil er knyttet en konsultativ komité til utredning av befolkningsproblemer.

PROFYLAKTISK RASEHYGIENE. (Beskyttelse av det ufødte barn.) Bekjempelse av rasegifte: patologiske gifte, særlig syfilis, narkotiske gifte, særlig alkohol. Mer positive, mindre negative alkoholsystemer: klassifisering og beskatning i henhold til styrkegraden. Forebyggelse av rase- og folkesykdomme som statsopgave. Helseerklæring før giftermål. Biologisk registrering av hele folket. Identifiseringsbok «Kjennbok». Biologisk kontroll med innvandringen og deporteringsbyråer.

Et tilløp i retning av en eugenisk orientert kolonisasjonspolitikk betyr boligbankloven (fremført av Johan Castberg og Alf Mjøen) ifølge hvilken der kun utstedes lån til folk som er anbefalt, av sine hjemlige kommuner. Også «Ny Jord»-bevegelsen, nydyrkningsnevnden (med Eyvind Gjelsvik som formann) betyr i biologisk forstand en verdifull reform.

Rasehygienens første fremstøt i Norge gjaldt forebyggelse av rase- og folkesykdomme, særlig kjønnssykdommene, et forslag som efter å være fremlagt 1908 som ledd i ovennevnte program, blev fremlagt i Magdeburg 1910, Dresden 1911, Paris 1913 og på et politisk landsmøte i Oslo 1915. Forslaget hadde trukket op følgende retningslinjer: ambulatorisk behandling fri lægebehandling i offentlige hospitaler, offentlig oplysning om nødvendigheten av lægebehandling, tidlig behandling av smittsomme tilfelle, meldeplikt og om mulig, angivelse av smittekilde, motarbeidelse av smitteoverføring, særlig ved salvarsan, isolasjon av visse farlige tilfelle, straffansvar for bevisst overtredelse, spredning av trykkskrifter som foreholder patienten hans plikter og ansvar. Landstrykere og prostituerte, som på grunn av mindre eller større forseelser kommer i kontakt med politiet, skulde ikke settes på frifot så lenge de viser positiv Wassermannreaksjon. Forretningsmessig utnyttelse av disse sykdomme forbys, hvorimot der skulle tillates et begrenset offentlig godkjent salg av forebyggelses midler. Ennvidere: oplysninger ved populære skrifter og foredrag i de høiere skoleklasser, i sjømannshjem og militærforeninger. Helseerklæring før ekteskap.

I Tyskland hvor professor Schreiber i Magdeburg i 1911 gikk igang med en slik profylaktisk-ambulatorisk behandlingsmåte, blev antallet av nye friske tilfelle i Magdeburg og omegn i løpet av få år (1910—14) redusert med over 50 prosent. I en rapport oversendt Vinderen Laboratorium i 1914 sier prof. Schreiber: «Jeg ser den tid nærme sig da der vil forekomme dager uten nye friske tilfelle av infeksjon.»

I Belgia opnådde Boulanger gode resultater ved en lignende fremgangsmåte og i England lyktes det på initiativ av Mrs. Neville Rolf — som opgav sin stilling som sekretær i den internasjonale federasjon for rasehygiene for helt å vie sig kampen mot de veneriske sykdommer — i løpet av årene 1916—1926 å bringe spebarnsdødeligheten, som følge av kjønnssykdomme, ned med hele 57 prosent.

Også i Sverige, hvor man likeledes gikk energisk frem i kampen mot kjønnssykdommene, efter noget nær de samme retningslinjer som de det norske forslag var bygget på, viser erfaringene hvad man kan opnå av gunstige resultater. Dermatologen ved vårt universitet, Bruusgaard, har opstilt en sammenligning mellem sundhetstilstanden i de to land, 6 à 7 år efterat det nye system til bekjempelse av kjønnssykdommene har virket i Sverige. Her skal anføres Bruusgaards tall for Oslo og de to største svenske byer. Tabellen angir kjente tilfelle av tidlig syfilis i arene 1919 til 1924.

Årstall Oslo Stockholm Göteborg Malmö Hele Sverige
Menn Kvinner Menn Kvinner Menn Kvinner Menn Kvinner Menn Kvinner
1919 656 258 1135 639 491 243 251 161 3739 2084
1920 495 218 677 353 292 142 152 89 2120 1101
1921 430 202 531 191 224 95 78 35 1572 660
1922 551 220 351 175 124 54 65 22 998 457
1923 508 203 229 102 90 39 50 28 784 346
1924 486 214 190 30 58 20 38 21 600 250

Året 1919 viser et forholdsvis høit antall tilfelle, hvilket antagelig har sin forklaring i etterkrigstidens tilstand. Det enorme fall i Stockholm i de derpå følgende år, er sikkert ikke bare en følge av systemet. Derimot er det gunstige samlede resultat for hele Sveriges vedkommende i disse år, sikkerlig en følge av de nye metoder til bekjempelse av de veneriske sykdomme. Man må si at disse sykdomme for Sveriges vedkommende er sunket ned på et minimum. Eksempelvis kan til sammenligning anføres at alene Oslo i 1924 hadde 700 friske tilfelle, mens hele Sverige bare hadde 850.[1]

I rubrikk I, til venstre i nedenstående skjema finnes tallene for syke kvinner i Oslo i årene 1919—24. I rubrikk II, til høire er opstilt de tall vi vilde hatt dersom tilbakegangen hadde vært like stor som i Stockholm:

I II
Fundne tall i Oslo Beregnede tall for Oslo (i forhold til
kjønnssykdommenes nedgang i Stockholm)
1919 258 258
1920 218 143
1921 202 77
1922 220 71
1923 203 41
1924 213 32

Av rasehygienisk betydning er de bestemmelser som er tilføiet ekteskapslovgivningen, særlig den obligatoriske helseerklæring før ekteskap. Lægeundersøkelsen er gratis og utføres av en autorisert læge. Det gjelder hovedsakelig å konstatere om der hos ekteskapskandidaten eller hans familie finnes anlegg til sykdomme som tuberkulose, sinnssykdom, forbryterske tilbøieligheter, alkoholisme, men fremfor alt veneriske sykdomme. Så vel de svenske som de norske ekteskapslover tilråder ekteskapshindring i tilfelle av: psykiske defekter og syfilis i smittestadiet. Ved andre veneriske sykdommer så vel som ved epilepsi og lepra er ekteskap tillatt, dog først efterat begge parter har fått full oplysning av en læge om alle de farer som truer dem eller deres eventuelle efterkommere. Uten å sjalte den individuelle frihet ut, er denne lov egnet til å skjerpe folkets biologiske ansvarsfølelse.

Et annet reformpunkt av betydning er mødreforsikringen som blev gjennemført ved lov i 1915, på initiativ av Johan Castberg.

Også i alkohollovgivningen finner vi bestemmelser av ikke ringe eugenisk betydning. Spørsmålet om alkoholens skadelige innflytelse på kimstoffet skal her ikke behandles. Alkoholens virkning og sociale ødeleggelser er uten videre grunn nok til å bekjempe den. Systemet for stigende beskatning efter alkoholgehalten, tilsikter å innskrenke bruken av de sterkere sorter og føre forbruket over på de lettere.[2]

Av andre reformer som vinner mer og mer terreng kan nevnes det biologiske identifikasjonssystem (Kjennboken) og biologisk kontroll med innvandringen. Om Kjennboken foreligger en rekke uttalelser av fagfolk som anbefaler den innført i statsvesenets forskjellige funksjoner. Særlige fordeler vil en Kjennbok ha for folketelling og statistikk, videre for sykevesen, embedsvesen, invaliditet, arbeidsløshet, folkehelse, den offentlige sikkerhet, militær- og sjøfartsvesen og kampen mot smugleruvesenet.

Hvad kontrollen med innvandringen angår så vokser kravet om mere effektive forholdsregler. Norge gir i årenes løp sine beste sønner og døtre til oversjøiske land, mens det samtidig tar imot og endog understøtter fremmede, ofte mindreverdige elementer. Alene i tidsrummet 1916—26 var innvandringen tre og en halv gang så stor som utvandringen. Tar man kvaliteten i betraktning og betenker hvilken forskjell der er mellem det folkestoff som vandrer ut og det som kommer inn, da vil man forstå hvor skjebnesvangert dette må bli for landet. Alene til fattigunderstøttelse av utlendinger er der i den senere tid medgått ca. 1 million kroner om året. En enkelt av dem som bodde i Aker, mottok i løpet av få år 24 tusen kroner i understøttelse og forsorgsbidrag.

Det nye lovforslag om biologisk kontroll som efter offentlig opdrag er utarbeidet ved Vinderen Laboratorium og nu oversendt departementet, forlanger tallmessig begrensning og kvalitativt utvalg blandt innvandrerne. Forslaget vil antagelig bli tatt op til behandling på kommende storting. Blivende opholdstillatelse i landet skal kunne nektes, ikke bare av økonomiske, men fremfor alt av eugeniske grunner. Hvilke grupper som skal utelukkes vil bli behandlet i en kommende artikkel.

Under den negative rasehygiene er segregasjon det viktigste punkt, en utskillen av individer som viser sig uskikket til å ferdes fritt omkring i samfundet.[3]

Av den rekke kommentarer som er skrevet til det norske program for rasehygiene, erklærer samtlige sig enige i segregasjonen.

Noget mere delte er meningene om sterilisasjonen, ennskjønt også denne reform i stadig større omfang forlanges gjennemført i forskjellige land. Ut fra et socialpolitisk og humant syn er det selvsagt ønskelig, at psykisk abnorme individer settes ut av stand til å få avkom.

Den positive rasehygiene må samarbeide med de makter i stats- og kulturliv som i særlig grad er egnet til å regenerere den kollektivistiske ånd, det være i familie, i slekt, i stand, i samfund. Og her kjenner vi særlig to krefter som til alle tider har vært av livgivende og fornyende virkning: religion og fedrelandskjærlighet. Rasehygienen søker føling med kirkene, og den inngår en forbindelse med den nasjonale og statlige virkelighet. I Norge har biskopen til Nidaros med stor styrke optrådt mot den moderne farsott som truer med å drepe alt familieliv: barneinnskrenkningen.

All rasehygiene bygger på familielivet og programmet har en rekke poster, familievennlig skattepolitikk o. s. v. til familie livets fremme.

Rasehygienen er en sak som vel er skapt av de få og i det stille, men som nu har bud til alle tenkende og ansvarsbevisste mennesker. Kampen må føres over hel front: i politikk, i videnskap, i kirkeliv og folkeliv.


  1. En bok om rasehygiene, utarbeidet ved Vinderen Laboratorium, som utkom i 1915 blev av nogen biologer ved og utenfor universitetet mottatt med en kritikk som man neppe har oplevet maken til her i landet. Kritikk? Nei, det var ingen kritikk. Det var skjeldsord, blandet med citatfusk. Det var personlig nedrakning av lederen av laboratoriet såvel som hans assistenter. De fundamentale prinsipper eller de videnskapelige forsøk som boken var bygget over blev ikke berørt i denne «kritikks» skriver redaktør Mogens. Det første slag for de nye linjer — de rasehygieniske — blev et nederlag. Ingen norske politikere vilde efter denne enstemmige fordømmelse og latterliggjørelse ta op «Forebyggelse av kjønnssykdomme efter nye linjer». Forslaget blev imidlertid sendt våre forbindelser i Sverige, bl. a. professor Pontus Fahlbeck. Tre år efter var et forslag gjennemført i Sverige, med det resultat at kjønnssykdommene i vårt naboland er på vei til å bli utryddet. Professor Bruusgaard kaller det noget sådant som en skam for Norge. Skammen ligger i den kjennsgjerning at reformforslaget som blev fremlagt for ledende politikere i Norge og Sverige samtidig, blev så kritisert og latterliggjort her i landet, at Norge ingen beskyttelse fikk mot disse herjende sykdommer.
  2. Det kan i denne forbindelse nevnes at de ved V. L. utarbeidede klassesystemer for øl var ensbetydende med en reduksjon av statens kontrollvesen fra 47 underkontrollører til 7. Kontrollørenes antall ved landets bryggerier kunne m. a. o. innskrenkes til en syvendedel samtidig med at det nye system medførte en mere effektiv og betryggende kontroll.
  3. I denne forbindelse kan nevnes et tillegg til straffeloven om sikring av visse sorter forbrytere, som for nogen år siden blev utarbeidet av en komité bestående av: Professor Ragnar Vogt, riksadvokat Kjerschow, professor Skeie, direktør Omsted, riksadvokat Sund, Nils Skilbred, fru dr. Ingeborg Aas, fru dr. Tove Mohr og lensmann Fløistad.