Det norske program for rasehygiene/II
I 1918 fikk Vinderen Laboratorium av Socialdepartementet i opdrag å utarbeide forslag som tar sikte på å forebygge rase- og folkesykdommene.
Allerede flere år i forveien hadde dette laboratoriums leder under forberedende arbeide for denne sak gjort gjeldende i den offentlige diskusjon at en gjennemført bekjempelse av disse sykdommer måtte forutsette en effektiv kontroll med innvandringen. Det forekom ham imidlertid riktigst at der først blev tatt endelig standpunkt til de mange vanskelige og innviklede spørsmål som denne sak reiste, — når der var vunnet nogen erfaring på området, efterat immigrasjonsloven i De forente stater hadde virket nogen år. Imidlertid har de vanskeliggjorte sociale forhold her i landet i kriseårene efter verdenskrigens avslutning ført til at Justisdepartementet har latt utarbeide og Stortinget har vedtatt en lov om utlendingers adgang til riket, en lov som nærmest tar sikte på foranstaltninger mot forverrelse av arbeidsløshet og bolignød ved for sterk innvandring. (Lov av 22. april 1927, trådt i kraft 1. jan. 1928.)
Under disse forhold er det mest praktisk å innarbeide prinsippene for en biologisk utformet kdntroll med innvandringen i det system som er gjennemført ved den siste immigrasjonslov.
En kontroll med innvandringen kan være bygget på sociale forutsetninger, på medisinske krav (bestemte smittsomme sykdomme), eller biologiske. Her melder sig også rasespørsmål. Det norske folk tilhører i overveiende grad den nordiske rase. Denne rase har i de historiske tider gjort sig bemerket som byggende, bærende, skapende. Overalt helt tilbake til de eldste kulturriker finner vi spor av den nordiske rase mer eller mindre tydelig markert.
De nordiske er og har alltid vært en rase av krigere, eventyrere og opdagere, men fremfor alt av herskere og organisatorer. En herskerrase. Hvor den enn trengte frem og erobret land optrådte den alltid som landets herrer og har alltid vært å finne blandt de førende, aristokratene, adelen. Det assyriske, persiske, egyptiske, greske, romerske verdens rike blev skapt av nordiske herskerslekter, og gikk til grunne da disse slekter innskrenket barneantallet, og overlot forplantningen til inferiøre fremmede raser (slaver). Den herlige amerikanske republikk med de frie institusjoner som også blev bygget op av nordiske elementer, viser nu de første tegn på å gå til grunne av samme årsaker som bragte de ovennevnte verdensriker til fall. De første settlere i Amerika bar på puritanernes karakterstyrke og religiøse etos, normannernes urkraft, englendernes stedige og spenstige styrke, tilsatt med rydningsmennenes seige, stolte uavhengighetstrang og arbeidsførhet. Men dette nye samfund fikk ikke den lønn som Ny-Englands grunnleggere hadde drømt og villet. Det land de selv i et og et halvt århundre hadde vernet mot biologisk forgrumsing ved aldri å blande blod med lavere raser, blev efter deres eget heldige koloniseringsverk målet for hele verdens griske begjær. Amerikafeberen brøt ut, og ingen sikkerhetsventiler fra det offentliges side sørget for at likt blev sondret fra ulikt. Amerikas porter stod vidt åpne for en hvilken som helst aspirant som vilde høste hvor andre hadde sådd, og bunnfallet fra Syd- og Østeuropa har i de par siste slektledd oversvømmet de gjestfrie stater.
De forente stater fikk således en sørgelig anledning til i praksis å studere virkningene av disse folkevandringer som er uten sidestykke i historien.
Det standpunkt som oprinnelig blev inntatt i De forente stater, var dette at prinsippet om den politiske frihet og likhet som konsekvens måtte føre til at der også var fri adgang til innvandring for alle raseelementer. Opgaven var bare å sørge for at de innvandrere som kom, sproglig, kulturelt og civilisatorisk senere blev smeltet inn i den bestående befolkning og gjort delaktig i dens opdragelse. Imidlertid godtgjorde erfaringene med stadig stigende styrke at ikke alle de raseelementer som kom inn, hadde forutsetningene for denne innsmeltning. Der blev en stadig større gruppe av immigranter som ikke nådde lenger enn til å bli amerikanere i navnet, mens de kulturelt og civilisatorisk blev stående på et lavere nivå, særlig et lavere moralsk nivå.
Den store endring i kvaliteten av innvandrerstrømmen begynte i de siste årtier av det 19. århundre. Inntil da hadde immigrantene for en stor del vært utferdsmenn av nordisk rase son reiste av egen drift for å bedre sine sociale kår. Det var derfor som ovenfor nevnt et heldig utvalg av mennesker som i de første årtier av det 19. århundre kom inn til Statene, det var energiske individer med evne og vilje til å slå sig frem i livet, til å forsørge sig selv og til å utnytte de produktive muligheter i det nye land. Mot slutten av forrige århundre begynte imidlertid de store dampskibslinjer å iverksette sin agitasjon for å hverve immigranter. For de agenter som linjene benyttet, spilte kvaliteten av de individer de tegnet som passasjerer naturligvis ingen rolle. Dette benyttet europeerne sig av. Det har vært sagt at de europeiske regjeringer benyttet anledningen til å få øst utover det rike eg gjestfrie Amerika innholdet av sine fengsler og asyler. Den nye immigrasjon bragte derfor inn til De forente stater et voksende antall svake, nedbrutte og åndelig forkrøblede av alle raser, trukket frem fra de laveste befolkningsslag ved Middelhavsbekkenet og Balkanhalvøen, sammen med havarerte eksistenser fra Østeuropas ghettoer. En av de mest kjente forkjempere for Amerikas befolkningsmessige renessanse, Madison Grant, sier: «Våre fengsler, sinnsykeasyler og herberger er opfylt av dette vrakgods, og hele tonen i Amerikas liv, socialt, politisk og moralsk er blitt lav og vulgær av den.»
Det er de nord-amerikanske rasebiologer og rasehygienikere som har tatt op arbeidet for å stanse flommen av lavverdige innvandrere. Og det første skritt blev gjort i 1917. Nord-amerikanerne er imidlertid ikke blitt stående ved prinsippene fra loven av 1917. I de nærmeste år efterpå kom spørsmålet om en begrensning av innvandrertallet stadig mere frem i diskusjonen, og i 1921 blev der gjennemført en såkalt kvotalov, hvor grunnsetningene om en kvantitativ begrensning av immigrantene og et kvalitativt utvalg av dem blev satt i forbindelse med hverandre. Dette blev opnådd ved bestemmelser om en prosentvis begrensning av innvandrertallet, basert på folketellingen i et år som ennu viser en forholdsvis sterk tilgang av nordiske raseelementer. I 1923 blev kvotalovgivningen skjerpet, og kontrollen med innvandringen har senere vært drevet på en forholdsvis hårdhendt måte som gang på gang har gitt anledning til kritikk. Kanskje også berettiget kritikk.
Stort sett må det imidlertid sies å herske full tilfredshet i De forente stater med resultatene av de nye strenge lovbestemmelser. Den misnøie som er kommet til orde, har ikke gjeldt prinsippene i lovgivningen men utelukkende den tildels nokså konduiteløse måte enkelte av de underordnede innvandringsmyndigheter har optrådt på. Der har heller ikke vært vakt nogen mosjon om ophevelse av prinsippene i den nu gjeldende immigrasjonslovgivning, og det er all grunn til å anta at disse vil bli oprettholdt i de kommende årtier.
De spørsmål det her gjelder er imidlertid i egentlig forstand av internasjonal art. De har derfor i de senere år gang på gang vært tatt op til behandling på internasjonale kongresser, og ikke bare på møter sammenkalt av rasehygieniske organisasjoner, men også ved andre fagkongresser. Således blev immigrasjonsproblemene behandlet så vel på arbeidskonferansen i Washington 1919 som på Genferkonferansen 1922 i arbeidsbyrået. Den mest inngående drøftelse fikk dog problemene på den store inn- og utvandringskongress i Rom 1924 hvor der var fremmøtt representanter for 59 stater, samt for nasjonenes liga, det internasjonale landbruksinstitutt og arbeidsbyrået i Genf.
Det fremgikk med all ønskelig tydelighet av de uttalelser som fremkom på disse kongresser, at spørsmålet om nye immigrasjonslover basert på prinsippet om kvalitativ kontroll nu blir drøftet i en rekke av de europeiske land og at lover i den retning i nær fremtid kan ventes i flere stater.
Enkelte vil kanskje hevde at vårt land ikke burde stå i ubetinget første rekke hvor det gjaldt gjennomføringen av en slik lovgivning. Norge ligger jo nemlig forholdsvis perifert i Europa og har sammenlignet med de fleste land i verdensdelen en rasemessig meget ensartet befolkning. Innvandringen til Norge har dessuten aldri vært særlig stor, og de vanskelige økonomiske forhold her hjemme i denne tid med den store arbeidsløshet synes ikke å skulde gjøre det særlig fristende for utlendinger å komme hit til landet for å søke varig erhverv her.
En slik tankegang vilde imidlertid være overfladisk. Den utvikling samferdsmidlene i våre dager har nådd, har tilfølge at ikke noget land lenger kommunikasjonsmessig sett kan betegnes som perifert. Den beskyttelse mot folkestrømmer utenfra som Norges noget avsides beliggenhet gav, er nu falt bort. I de senere år er da også innvandrerstrømmen tatt til, og den har tildels begynt å endre sin kvalitative sammensetning, idet elementer fra Øst- og Sydeuropa gjør sig sterkere gjeldende mellem innvandrerne i de senere år. For disse innvandrere synes ikke de vanskelige økonomiske forhold her i landet å virke tilstrekkelig avskrekkende, idet de kommer fra samfund hvor levestandarden for de mindre bemidlede klasser av befolkningen ligger dypt under den vi har nådd frem til i Norge. Man må også være forberedt på at utvandrere fra andre land, som tidligere har pleiet å reise til Amerika, nu i stigende utstrekning vil søke til de land som ennu står åpne, og man må være forberedt på at disse land vil bli fortrinsvis hjemsøkt nettop av immigrasjonsstrømmens bunnfall, som ikke vil kunne komme inn i Amerika eller andre land med virkelig innvandringskontroll.
Vi må ikke glemme at vårt nuværende samfund i utpreget grad beskytter de arbeidssky og uduelige elementer. Det er nemlig et særkjenne for vår tid at den beste ofres, den lastefulle beskyttes. Under krigsårene blev den modige, den opofrende meiet ned, mens den feige sjelden kom lenger enn til etappen. Ja, der var i alle land krigsbestemmelser som hindret at forbryteren blev sendt i felten. Likeså karakteristisk for vår moderne samfundsordning er det, at de lovlydige blir hemmet i sin selvbestemmelsesrett, fordi der finnes en voksende minoritet av lovbrytere. I den menneskelige myretue er der ingen som avliver snylterne. Tvertom, disse boltrer og brer sig som aldri før og reiser rundt i Europa med fylte kufferter fra Rivieraen til Gedser-Warnemünde, fra Ukraine til Southhampton. De greier «overgangen» uten å «stå i kø på Alexanderplatz», mens den uøvede, hederlige statsborger av et annet land må løpe fra konsulatkontor til visum, fra politistasjon til en annen politistasjon for å bli krysseksaminert og mistenkeliggjort, utspionert, ja endog under socialt og politisk urolige tider kastet i fengsel. De fordrukne gjør det nødvendig å skape bestemmelser som rammer de måteholdne — de internasjonale forbrytere nødvendiggjør et passvesen og et kontrollvesen som blir mer og mer utålelig for de arbeidssomme i samfundet. Feilen ligger vesentlig deri, at man ved passkontrollen eller sykekassen, ved stemmerettsurnen så vel som i rettssalen hittil aldri har gjort noget ærlig forsøk på å identifisere et menneskelig individ, eller knytte det til sin egen fortid. Grunnlaget for den moderne behandling av individet ved alle livets korsveier er dette: «Fordi der finnes andre individer med en lastefull fortid, må vi også behandle Dig, som var Du likeså belastet.» Det krav som et hvert menneske har rett til å stille, det nemlig, at det bare vil bære ansvaret for sine egne handlinger, sine egne motiver, sin egen livsvandel er vanskeliggjort derved, at man hittil intet middel har hatt til å identifisere individet[1]. Man har manglet et system, som hurtig og praktisk kunde godtgjøre, at jeg er jeg, og ingen annen. Det virker ikke beroligende å se den maktesløshet som de såkalte statsmakter også i de ledende kulturland viser, når det gjelder kontroll med folkematerialet og dets bevegelser, eller når lov og orden i riket skal gjennemføres og de sociale onder bekjempes. Der bevilges årlig milliarder i alle land til sinnsykevesen, sykevesen, fengselsvesen, med den følge at sykehuser, sinnsykeanstalter og fengsler må bygges større og større. Og fengslene fylles, skjønt de fleste forbrytere er på frifot.
Våre nasjonale og internasjonale forhold gir da forbryteren
den rikeste anledning til stadig å søke sine operasjonsfelter utvidet.Det norske folk står stort sett uten enhver forståelse av hvordan en stadig strøm av forskjelligartede innvandrere virker på folkekvaliteten. Helt fra vikingetiden av har nordmennene vært et gjestefolk og ikke noget vertsfolk. Som vertsfolk har vi få erfaringer og ingen tradisjon. De innvandrere som har spillet nogen rolle her i landet i historisk tid, i tidligere århundrer, har stort sett vært spesialarbeidere, som er blitt innkalt til enkelte bedrifter, f. eks. til våre bergverker i merkantilismens tidsalder. Disse spesialarbeidere fremstillet befolkningsmessig sett et meget gunstig utvalg, og de førte ikke med sig de problemer som opstår hvor en usiktet mengde av innvandrere skal optas i et samfund. I det 19. århundre har vi mottatt den største mengde innvandrere over grensen fra Sverige. De folk som på denne måte er kommet inn i landet hører til samme rase som vi selv, de har forstått vårt sprog på forhånd, de er kommet fra klimatiske og økonomiske forhold temmelig likeartet med våre egne, og de har derfor lett for å tilpasse sig efter forholdene her i landet. Det må derfor stort sett sies, at de problemer som nu er ved å reise sig, idet Norge blir gjenstand for en sterkere innvandring fra Syd- og Østeuropa, møter oss helt uforberedt.
For det annet har Norge i disse 80 à 90 år hatt en meget sterk utvandring, som har skilt oss av med en ikke liten del nettop av våre driftigste, initiativrikeste og mest arbeidslystne folk. I det 20. århundre har utvandringen fortsatt. I årene 1900—10 utvandret ca. 191 000 nordmenn til oversjøiske land, mens der i årene 1910—20, da de vanskelige kommunikasjonsforhold under verdenskrigen virket som en sterk bremse på bevegelsen, utvandret ca. 62 000. Av disse var henimot 80 pct. i alderen mellem 14—45 år. Det vil si det samme som at de fleste av disse utvandret efter å ha tilgodegjort sig de ofre landet yder ungdommen og nådd den alder da de kunde gi noget igjen ved sitt arbeide. Efter vedtagelsen av den nordamerikanske bestemmelse vil visstnok antallet av utvandrere fra Norge bli satt betydelig ned. Men nettop dette vil av to grunner virke særlig betenkelig overfor en immigrasjon til vårt eget land. For det første vil det her hjemme bli nødvendig i de aller nærmeste år fremover å skaffe brød til et større befolkningsoverskudd enn tidligere. Denne uttalelse må ikke misforståes. Er innvandrerne likeså dyktige og driftige som landets beste borgere, så kan en innvandring endog styrke landets økonomi. Men Norge er både ved inn- og utvandring på tapssiden når det gjelder kvaliteten. For det annet vil de kvalitative bestemmelser i de amerikanske immigrasjonslover føre til at den nedgang der blir i utvandringen fra Norge, ikke vil ramme våre beste emigranter, men tvert imot de utvandrere som vi fra et nasjonalegoistisk synspunkt sett, helst vilde bli kvitt. Vi har altså her i landet det forhold at vi hvert år blir tappet for et kvalitativt sett godt utvalg av bortdragende folk. Skulde vi da samtidig få et tilsig av kvalitativt sett dårlige innvandrere, vilde i løpet av få år den kvalitative sammensetning av befolkningen forrykkes til det verre. I vårt land vilde dette være særlig betenkelig, fordi hele folkets levestandard, den offentlige opdragelse som meddeles det, den måte de offentlige institusjoner er bygget op på, og de prinsipper næringsveiene drives efter, forutsetter et høit kvalitetsnivå hos befolkningen.
Den sterke utvikling vårt land gjennemgikk i perioden fra 1814 til utbruddet av verdenskrigen, hang utvilsomt i intim grad sammen med den skjerpelse og anspennelse av alle evner som blir nødvendig i et land i en periode hvor befolkningen er i sterk vekst. Vi savner ennu forutsetningen for å danne oss en mening om hvordan bevisstheten om en i beste fall stasjonær befolkning vilde virke på nordmennene. Sikkert er det imidlertid at hvis den mulighet vi her har pekt på, og det er en overveiende sannsynlig mulighet, virkelig skulde inntre, vilde alle skadevirkninger av den bli kumulert i en betenkelig grad, dersom vårt land samtidig skulde få et tilsig fra raseelementer av lavere kvalitet enn vår egen, men med større fødselshyppighet. Mens andre land har strenge vilkår for lægeundersøkelse av innvandrere m. v. så blir utlendingene som kommer hit ikke underkastet nogen som helst fysisk eller psykisk kontroll.
Også kvantitativt har Norge oplevet perioder hvor innvandringen var større enn utvandringen — ja, i ett tidsrum hele 3½ gang så stor.[2] Ifølge statistikken er tallene:
1916—20: Utvandring: 16 969. Innvandring: 50 602.
Til fattigunderstøttelse av utlendinger medgikk det i Oslo:
| 1917—18 | ................ | ca. | kr. | 213 000.— |
| 1921—22 | ................ | 〃 | 〃 | 425 000.— |
| 1923—24 | ................ | 〃 | 〃 | 694 000.— |
| 1924—25 | ................ | 〃 | 〃 | 821 000.— |
| 1925—26 | ................ | 〃 | 〃 | 527 000.— |
I de siste tre budgettår er det gått med i gjennemsnitt kr. 974 000.— om året — altså næsten en million. Til sammenligning kan anføres at i året 1898 var utgiftene ca. kr. 12 000.—. Denne stigning skyldes ikke bare at de dårlige tider virker rent automatisk her, men også den ting at innvandrerne i den senere tid har vært av dårligere kvalitet enn tidligere. Om dette taler de mange forsorgsskandaler et sprog som er tydelig nok. Således husker vi for nylig her i Aker den fordrukne «tysker» som i løpet av kort tid fikk utbetalt ca. 24 000 kroner av forsorgsvesenet. I Sverige har professor Lundborg regnet ut at en enkelt innvandrer og hans etterkommere (den såkalte Blekingefamilie) har kostet den svenske stat henved 5 millioner kroner i sykehuspenger. rettsforhandlinger, forsorg, bidrag o. s. v.
En spesiell gruppe mennesker som forårsaker en mengde bryderi i våre nordiske land er tatrene. Vi vet meget lite om deres oprinnelse, undtagen at de er meget raseblandet, og har alle kjennetegn på bastardens mangel på balanse. De er vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Hele familier av dette bastardfolk fyller våre fengsler og asyler. Burde ikke disse alene ha lært nordmennene og svenskene å være litt forsiktigere med hvem vi slipper inn i landet? Tatergutten «Østa Linas poik» kjent fra den tragiske lensmannsmordaffære, burde kanskje også lære oss å tenke litt mere rasebiologisk.
Overlæge Scharffenberg har i en artikkelserie i Arbeiderbladet påvist hvordan innvandrede tater- og sigøinerslekter konstant bidrar til å rekruttere vår forbryterverden. Han har undersøkt flere av de mest kjente taterslekter og funnet ut at størsteparten av deres efterkommere er straffet. Fra to taterkvinner nedstammer tilsammen 63 kjente mannlige forbrytere, dessuten er flere kvinnelige efterkommere straffet.
De momenter som her er lagt frem er tilstrekkelige til å godtgjøre at der nettop i vårt land og nettop nu er behov for å innføre en lovhjemlet kvantitativ og kvalitativ kontroll med innvandrerstrømmen, således at denne tallmessig sett kan holdes innenfor formålstjenlige begrensninger og kvalitativt kan reguleres efter sunde, selektive prinsipper.
Fremmedloven av 1927 betegner et skritt i den riktige retning. Men den vil ikke kunne avverge de farer vi nu står overfor. Det er særlig på tre viktige punkter det i loven opbyggede system trenger til en omforandring og supplering.
For det første blir alle de avgjørelser som tillater utlendinger å ta varig ophold i landet prinsipielt tillagt politiet, dog med adgang til «omgjørelse» av «den myndighet som Kongen bestemmer». Det fremgår av motivene at denne myndighet skal være Centralpasskontoret som skal fortsette i egenskap av centralmyndighet for tilsynet med innvandrings- og fremmedkontrollen. Imidlertid vil denne adgang til omgjørelse ikke være fyldestgjørende dersom biologiske prinsipper skal legges til grunn for kontrollen. For at fagmessige og ensartede avgjørelser skal kunne sikres, må centralmyndigheten få en helt annen stilling i kontrollsystemet.
For det annet inneholder loven ikke nogen bestemmelser om prinsipiell nektelse av opholdstilladelse for helt uønskverdige elementer. Det er visstnok så at loven tillegger politiet en meget vidtgående rett til å utvise innvandrere som under sitt ophold her i landet enten har optrådt på en antisocial måte eller har avsløret sig som tidligere straffede grove forbrytere. Denne rett er helt udmerket og den vil inneholde et påkrevd korrektiv overfor opholdstillatelser gitt også i medhold av biologiske prinsipper. Men den er ikke tilstrekkelig. Når de fysisk og moralsk sett lavverdige innvandrere er kommet i slik kollisjon med myndighetene at der gripes til utvisning, kan de alt ha forårsaket uoprettelig skade og bevirket en høist ufordelaktig forøkelse av den stedlige befolkning. De bør overhodet ikke få opholdstillatelse i riket.
For det tredje vil efter ordningen i loven begrensningen av innvandrertallet bli avgjort efter lokale økonomiske hensyn og boligforhold istedenfor efter rasemessig nasjonale eugeniske prinsipper. Hvis opholdstillatelse og deportasjon skal fortsette å håndheves som fastsatt i immigrasjonsloven av 1927 vil begrensningen av innvandrertallet bli særdeles vilkårlig. Alene en lempelig tilpasning av den amerikanske kvotaidé vil på dette punkt kunne føre frem til formålstjenlige resultater.
Med hensyn til detaljer for den praktiske gjennemførelse av opholdstillatelse for vårt land, og deportasjon av uønskverdige individer, henvises til en redegjørelse som for nogen tid siden er sendt til Stortinget og Justisdepartementet fra Vinderen Laboratorium. I denne har forslagsstilleren, dr. Mjøen med juridisk assistanse av dr. Wilhelm Keilhau opstilt nogen paragrafer som foreslåes tilføiet i den nuværende fremmedlov.
I forslaget nevnes bl. a. at fremmedkontrollen skal nekte opholdstillatelse til enhver ansøker som skjønnes å tilhøre en av de følgende 7 grupper:
- Åndssvake personer (idioter, imbecile og morone).
- Personer som lider av kjønnssykdommer i smittestadiet.
- Personer som lider av kronisk alkoholisme.
- Personer som for mindre enn 5 år siden i utlandet har avsluttet avsoning av frihetsstraff på minst 6 måneder. Dette gjelder dog ikke personer som er blitt dømt for politiske forbrytelser eller for handlinger utført i sammenheng med politiske forbrytelser og i den hensikt å fremme det mål som var tilsiktet ved disse.
- Sinnsyke eller personer av lavverdig fysisk eller psykisk konstitusjon.
- Personer som ikke kan legitimere tidligere å ha ernæret sig ved lovlig eller hederlig erhverv.
- Personer som ikke kan legitimere å ha noget bestemt hjemsted.
Det det gjelder er å virkeliggjøre følgende tre grunnsetninger:
For det første en centralisering av fremmedkontrollen slik at der sikres ensartede avgjørelser efter nasjonale hensyn.
For det annet en ubetinget avvisning av disse lavverdigste elementer mellem innvandrerne som det viser sig gjør landet skade.
For det tredje en sikring av at innvandringen tilfører oss en begrenset og forutsetningsvis heldig befolkningstilvekst ved innførelsen av det prinsipp at de varige opholdstillatelser skal bli gitt på grunnlag av kvotaregler opstilt efter biologiske grunnsetninger, og ikke som nu være knyttet til arbeidstillatelse eller erhvervstillatelse.
- ↑ Der er ved Vinderen Laboratorium utarbeidet et identitetesystem med en «Kjennbok», som gjør det mulig i løpet av få minutter å fastslå om et menneske er det det gir sig ut for å være, hvor som helst på jorden det befinner sig. Kjennboken skal i nogen linjer inneholde de viktigste data i et menneskes liv, forsynt med myndighetenes underskrift, og ledsaget av identitetstegn, særlig hodeindeks, håndflateavtrykk og fingeravtrykk. Kjennboken blev vedtatt i prinsippet på kongressen for inn- og utvandring i Rom 1924. Av kjente menn som har uttalt sig om Kjennbokens mange fordeler kan nevnes tidligere borgermester i Berlin, Georg Reirke, chef for opdagelsespolitiet i Berlin, dr. Hans Schneickert, statsadvokat Grøner, opdagelseschef Sveen, sjøfartsdirektør Magnus Andersen og andre
- ↑ Politifullmektig Refsum har utarbeidet en del verdifulle bidrag til belysning av disse immigrasjonsspørsmål.