Det norske program for rasehygiene/III
Den franske revolusjonsfrase om frihet, likhet og broderskap er nu i mer enn et århundre blitt hamret inn i skolebarns hjerner. Menneskene er fra fødselen av like heter det. Intellekt, begavelse, talent og genialitet er produkt av tilfeldige omstendigheter, påvirkning, skole, kår. Også karaktersvakhet, slette tilbøieligheter, forbryderske tendenser er miljøbetinget. Det som skaper forbryderen er efter dette de «dårlige økonomiske livskår». Det som skaper det høitbegavede menneske er «incitasjonen fra heldige omgivelser». Det samfundsonde som heter forbrydelse skulde da med hell kunne reduseres ved forbedringsanstalter, fengsler og straff. Ved å bedre livskårene over hele linjen skulde efter dette forbrydelse litt efter litt forsvinne og fengslene overflødiggjøres. Hele vårt moderne rettssamfund er basert på denne gjengse oppakning. De siste årtiers humanitære gjøremål, vår sociallovgivning og våre etiske lover står og faller med den. Pedagoger og moralister har nesten uten undtagelse vært optatt av denne tanke.
Denne urokkelige tro på opdragelsens makt går som en rød tråd også gjennem det forrige århundres litteratur, de omfangsrike ensyklopedier, leksika og autobiografier. Det store gjennembrudstalent opfattes og beskrives her på samme måte som forbryteren, som en frukt av mer eller mindre tilfeldige kår.
I de gamle kultursamfund hadde man en naturligere, en sundere opfatning av menneskets gode og onde vaner og tilbøieligheter. Perserne og egypterne, spartanerne og vikingene var fullt klar over at menneskene fra fødselen av er ulike. Disse høitstående kulturfolk betraktet det dårlige menneskemateriale som ugress i åkeren som burde utryddes allerede i fødselen og den største av alle menneskekjennere forkynte: «Hvert tre som ikke bærer god frukt skal omhugges og kastes på ilden.»
Inntil for neppe to hundre år siden blev i England ikke mindre enn et hundre og seksti arter av forbrydelser straffet med døden. Arnim uttaler et steds at germanerne brukte dødsstraff i full bevissthet om at den også drepte dårlig kimstoff. Det var en brutal, men gigantisk renselsesprosess for rasen.
Så kom forbedringssystemet med prøvetid og æresord fengsel på kortere tid — systemet som vi nu har. Aldri har forbedringssystemet vært i slik virksomhet som nu, og aldri har forbrytelsene nådd så høie tall som nu.
Årsaken til denne fallitt må først og fremst søkes i den forholdsvis nyopdagede kjensgjerning at forbryterske tilbøieligheter har sin årsak i arvelige anlegg (reaksjonsnormer), som ikke kan utryddes ved ytre påvirkning. Vår behandling av forbrytere er derfor som regel uten virkning, da man behandler forbrytelsen istedenfor å behandle forbryteren. Når en forbryter står for skranken, er man først og fremst optatt av å konstatere hvad han har gjort eller ikke gjort, om det var 25 kroner han stjal eller om det var en annen sum. Om den villa han brøt inn i var avlåst eller ikke. Om den gjenstand han tilegnet sig må betegnes som en maskin eller et verktøi. Selve mannen bryr man sig mindre om, — hvem han er, hvorfra han kommer og hvem han stammer fra, det spiller liten rolle. Og selv om all erfaring og den overveiende sannsynlighet taler for at han ved første anledning vil fortsette som tidligere, slippes han løs igjen. Hvor lenge skal denne prosess få lov til å fortsette: kunstig fremstilling av mentalt ubalanserte individer, som efterpå forfølges og straffes og flyttes ut og inn av fengslene? Om en enkelt av disse leste vi nylig at han har vært flyttet inn og ut av fengslene 47 ganger. Han har overfalt, revet, stjålet, han har beskjeftiget dommere, advokater, hundreder av vidner, politi og læger. Det er meget vanskelig å danne sig et begrep om hvilken økonomisk skade en slik forbryder er i stand til å anrette, ved siden av all annen skade som neppe kan utregnes i mynt.
Hvorom alting er: det tør iallfall være et faktum som man med eller mot sin vilje må erkjenne at antallet av livsudyktige og abnormale individer er steget efter hvert som civilisasjonen — med sine humanitære og socialhygieniske foranstaltninger — er gått fremover. Vi ser det av de summer som årlig bevilges til opførelse og vedlikehold av asyler, fengsler, forbedringsanstalter etc. Vi ser det av statistikken over antallet av åndssvake, sinnsyke og kriminelle. Den ikke ringe kontingent av folk som legger beslag på offentlig hjelp er likeledes et symptom som peker i samme retning, enskjønt selvfølgelig også miljøbetingede faktorer bærer sin del av skylden.
Det sier sig selv at samfundet på alle måter må ha rett til å bskytte sig mot disse individer. Og forholdsreglene i dette øiemed var, som sagt, før i tiden mere effektive enn i våre dager. At straffene blir stadig mildere er jo i og for sig naturlig og utmerket, men mindre utmerket er det kanskje at våre metoder i det lange løp synes å virke stikk mot sin hensikt. Man tar sig av de åndsvake og hjelpeløse, men bare til en viss grad. Når de har nådd den forplantningsdyktige alder, slippes de som regel fri fra anstaltene og gis derved anledning til å påføre samfundet nye byrder i form av efterkommere av samme eller lignende typer som de selv.
Så utmerket våre humanitære, socialhygieniske og strafferettslige foranstaltninger er, lar det sig ikke nekte at de i lengden — efter alt å dømme — ikke holder mål og fremfor alt ikke synes å føre til det resultat som de tilsikter, eller iallfall bør tilsikte, nemlig en reduksjon av antallet av åndssvake og forbrytere.
Det synes som om lovgiverne og socialpolitikerne hittil har tatt lite eller intet hensyn til den biologiske faktor. Man har ikke trukket de fornødne konsekvenser av kjensgjerninger som at mange slags åndelig og sjelelig mindreverdighet eller disposisjon for samme, går i arv[1] og således kun kan forebygges ved å forhindre at defekte individer formerer sig.
Forslag om lovforandringer og nye bestemmelser i overensstemmelse med biologiens erfaringer er blitt drøftet i en del europeiske land som Tyskland, England, Schweiz, Danmark, Sverige samt i en rekke amerikanske stater, hvorav flere har gjenemført reformer på lovgivningens område, så ledes: Indiana (1907), Washington (1909—1921), California (1909, 1913, 1917), Conecticut (1909—1919), Nevada (1911), Iowa (1911, 1913, 1915), New Jersey (1913), New-York (1912), North Dacota (1913), Michigan (1913), Canses (1913, 1917), Wisconsin (1913, 1919), Nebraska (1915), Oregon (1917, 1919), South Dacota (1917), New Hampshire (1917, 1921) og North Carolina (1919).
De reformer det her siktes til er særlig de to, som går under betegnelsen segregasjon og sterilisasjon.
Ved segregasjon forstår man som før nevnt en utskillen av individer som viser sig uskikket til å ferdes fritt omkring i samfundet. De anbringes for kortere eller lengere tid, henholdsvis permanent, i landlige arbeidskolonier, hvor de gjør nytte for sig og hvor man søker å gjøre dem deres ophold så humant som mulig. Segregasjon er ingen form for straff, men en beskyttelsesforanstaltning fra samfundets side: man skaffer de samfundsfarlige og samfundsudyktige et opholdssted med så meget frihet, så megen hygge, så megen kjærlighet som det er mulig å gi dem. Det er bare en frihet som unddras dem — friheten til å begå ugjerninger og til å føre den elendighet som de selv lider under videre til nye slektledd.
Gjennemført segregasjon vil individuelt og samfundsmessig sett bety en vinning, både i biologisk, moralsk og økonomisk henseende. Biologisk, — for såvidt som reformen vil forhindre lavverdige individer i å formere sig. Moralsk, for såvidt som reformen vil utelukke den urettferdighet som består i at unormale straffes, istedenfor å behandles som det de er. Og endelig økonomisk, — idet reformen vil bevirke at individene istedenfor å gjøre skade gjør nytte for sig. Under en intelligent veiledning vil de kunne «forvandles» til samfundsdyktige mennesker. Det er endog sannsynlig at den slags anstalter, som bør være anlagt som små, lokale kolonier med haveanlegg og jordbruk, på det nærmeste kan bli regningssvarende. Sammenligner man hvad disse individer i frihet koster stat og kommune — blir segregasjonen en direkte statsøkonomisk vinning.
I Frankrike har der alt siden år 1885 vært adgang til å internere vaneforbrydere for livstid. I England eksisterer der siden 1914 en lov som gir myndighetene adgang til å segregere visse typer av idioter og åndssvake på livstid. For at et individ skal kunne bringes inn under loven, må det påvises at det lider av konstitusjonell defekt mentalitet. Dessuten finnes i den engelske lov en rekke bestemmelser som skal sikre mot misbruk og upålitelig håndhevelse av loven. Ennvidere forefinnes bestemmelser som går ut på, at utilregnelige individer, som bør tas vare på ved segregasjon ikke kan straffes som tilregnelige. — Lignende forslag til en lovmessig gjennemførelse av segregasjon er blitt drøftet og har vært forelagt myndighetene, bl. a. i Amerika på initiativ av overdommer Harry Olson i Chicago, i Danmark ved justisminister Steincke.
Kort før sin død, sendte den tidligere direktør for Hamar skole for åndssvake døve, Lars A. Havstad, en skrivelse til Vinderen Laboratorium hvori han gav uttrykk for sitt syn på disse spørsmål. Havstad skriver:
«Når det gjelder å få lovregler, som innskrenker «undesirable marriages» og tillike skaper vern mot åndssvake og lignende abnormes forbindelser i og utenfor ekteskapet, er det vanskelig å trekke op noen grei og tydelig grense. Måskje kan man skape et nytt rettsforhold, som kan betegnes som «statens formynderskap». Alle som er anbragt i eller bestemt for asyler, må naturligvis stå under dette. For skoleelevers vedkommende kunde kanskje bestyreren i forening med læreråd og tilsynshavende (abnormskoledirektar, skoledirektør eller lignende) ved uteksaminasjon utpeke dem, som ikke ansees som skikket til fremtidig å greie sig ved egen hjelp. Disses utvikling må da følges med opmerksomhet og når de har nådd en passende alder, får det avgjøres, om de kan «frigis» eller må vedbli å være umyndige. Døve (såvel som blinde) idioter må betraktes som en avart av idioter i almindelighet, mens man dog på grunn av deres mangel på hørsel og derav følgende absolutte stumhet, som ikke kan avhjelpes ved noen undervisning, må trekke grenser for hjelpsomhet noe høiere for deres vedkommende. Men så er der selvfølgelig både blandt de almindelige døve og blinde en del, som nok er mottagelig for skoleundervisning, men ikke derfor kan bli selvhjulpne. En del av dem vil visstnok, efter at man har gjort forsøk på å la dem leve under sedvanlige vilkår, til sist havne i asylene.... Høiere enn som så burde vel grensen trekkes, når det gjelder spørsmålet om forplantning og om å stifte familie.» — — — — «Jeg håper at jeg, når saken kommer så langt, kan regne på Deres støtte.»
Sterilisasjonen går i korthet ut på å ufruktbargjøre individet. Dette skjer på forskjellige måter, av hvilke kastrasjon og vasektomi er de almindeligste.
Kastrasjonen er en operasjon ved hvilken testiklene hos mannen (ovariene hos kvinnen) fjernes. Operasjonen er å betrakte som en amputasjon som nu til dags på visse undtagelser nær (rituale og andre) kun utføres på medisinske indikasjoner. Helt til slutten av forrige århundre blev hyppig forbrytere, haremsvoktere, fanger, slaver etc. kastrert. Det er imidlertid godtgjort at individet i åndelig og legemlig henseende ofte skades overordentlig ved en sådan operasjon. (Fettavleiring, mangelfull utvikling av de sekundære kjønnsmerker, tap av libido sexualis etc.)
Langt mere hensiktsmessig er Vasektomien. La det være sagt med en gang, at vasektomi kan utføres ved en lett og ufarlig operasjon på noen få minutter. (Fritz Lenz, Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene. II, 1921.)
Til forståelse av denne operasjon kan anføres: I testiklene (de mannlige kjønnsorganer) som består av hårfine kanaler, blir sedcellene dannet. Gjennem større kanaler og et helt kanalsystem på baksiden av testiklen som man betegner som bitestiklen, kommer disse celler inn i sedlederen, et ca. blyanttykt muskuløst rør som i lyskeregionen på begge sider gjennembryter bukveggen. Efterat hver av sedlederne i bukhulen har passert noen små blærer til opbevaring av seden, forener de sig i prostatakjertlen, hvis sekret animerer sedcellene til livlig egenbevegelighet. Uttømmelsen av seden foregår ved uvilkårlige muskelkontraksjoner fra sedblærene gjennem sedlederen, prostata og urinrøret. Operasjonen foregår på følgende måte: Efter å ha renset og desinfisert huden i lyskeregionen, foretas lokal bedøvelse, 5 minutter efter foretas et lite innsnitt på 2—3 cm. over det sted hvor sedstrengen fra de sammen med denne forløpende blodkar og nerver befinner sig. Strengen underbindes med silketråd på to steder med en avstand av ca. 2 cm. og det mellemliggende stykke skjæres bort. Derefter blir hudsåret lukket med hudklemmer eller sting. Av hele operasjonen som for en øvet operatør tar få minutter, merker patienten ikke stort. Dr. Sharp som var en av de første som utførte operasjonen, anser den for å kunne utføres smertefritt på få minutter og som et lettere inngrep enn en tannekstraksjon.
Uheldige eftervirkninger som følge av vasektomi kan ikke konstateres. Således beretter Sharp om 456 kasus som han har hatt anledning til å observere. I intet tilfelle har han kunnet konstatere ugunstige følger, Sharp utførte operasjonen som regel ambulatorisk. Den opererte kunde umiddelbart efter operasjonen vende tilbake til sitt arbeide. Denne sterilisasjonsmetode vil ikke ha noen uheldig innflytelse på den operertes følelsesliv. Han føler sig helt normal og vil kunne utføre samleie som før. Den eneste forandring som er foregått er at uttømmelsen (ejakulatet) ikke inneholder sedceller.
Sterilisering av kvinner krever en langt mere inngripende operasjon (salpingektomi) idet man for å gjennemskjære egglederne må gå inn i selve bukhulen. En sådan operasjon er derfor omstendelig og ikke helt farefri. En metode som kanskje ved sterilisasjon av kvinner kan ha fremtiden for sig, da den er mindre farlig, er ad kjemisk eller elektrisk vei å bringe eggledernes innmundingssted i livmoren til å obiitere. Ved røntgenbestråling kan også opnåes sterilitet, men metoden er mindre sikker og fremkaller ofte utfallssymptomer som ved kastrasjon. Sterilisasjon av lavverdige raseelementer har vært praktisert i større stil i Amerika. Særlig i Kalifornia er reformen, under ledelse av Gosney og Popenoe, drevet igjennem med stor energi. I en av de mange publikasjoner over emnet oplyser Paul Popenoe at der på forholdsvis kort tid er foretatt mer enn 6 700 steriliserende operasjoner i Kalifornia. Der oplyses at totalantallet av individer i U. S. A. som lider av arvede mentale mangler og forstyrrelser beløper sig til mer enn 5 millioner. En stor kontingent tilhører den såkalte morone type.
Her i Europa er der i mindre målestokk foretatt sterilisasjoner i Schweiz og Tyskland, dog uten lovhjemmel. (I 1925 fremla doktor Boeters et forslag (lex Zwickau) for det saksiske parlament som blandt annet foreslo sterilisasjon av barn som lider av epilepsi, åndssvakhet eller medfødt blindhet. I Sverige vil i løpet av nærmeste fremtid et lignende forslag tas under behandling av riksdagen og i Danmark er allerede et sterilisasjonsforslag vedtatt av riksdagen.
Man har fra mange hold hørt den innvending mot sterilisasjonen at den betyr et for sterkt inngrep i den personlige frihet. Dertil kan svares: er ikke det vi nu gjør, å sperre et menneske inn på et asyl eller sette det i en celle nokså alvorlige inngrep i den personlige frihet? Man har også hørt den innvending at det er vanskelig å utvelge de typer som er bærere av et dårlig arvestoff og som bør underkastes den nye behandling. En slik innvending er selvsagt berettiget: der finnes således en mengde individer som er bærere av et dårlig arvestoff, uten selv å være abnorme (konduktorer d. e. bærere av recessive arvelidelser). Men foreløbig vil man ha mer enn nok, hvis man begynner med de utvilsomme tilfelle.
En ting er iallfall sikker, det lar sig neppe lenger forsvare å forholde sig passiv i denne sak. Vi har ikke lov til å vente på at arvelighetsforskningen kommer til definitiv klarhet med hensyn til lovmessigheten for alle psykiske defekters arvegang. Fra en socialpolitisk og human betraktning er det tilstrekkelig å vite at slike egenskaper går i arv. Og ut fra et humant og socialpolitisk syn, er det selvsagt ønskelig, for ikke å si påkrevet at psykisk abnorme individer, om hvem det kan befryktes at deres avkom blir defekt, — settes ut av stand til å få avkom. Og selv om det kunde tenkes at psykisk abnorme kunde få normale barn, taler meget vektige grunner imot å la barn fødes som f. eks. skal leve sin barndom med en åndssvak mor.
Selv om altså den eksakt arvebiologiske basis for kravet om en øieblikkelig gjennemførelse av ufruktbargjørelse svikter på enkelte punkter, så er dog denne basis fra humant og socialt synspunkt sett, i høi grad til stede. I premissene til den danske kommisjons lovforslag heter det således «at uansett arvelighetsforskningens mangler er det en viktig statsopgave å forhindre de psykisk defekte i å forplante sig.»
Med hensyn til den praktiske anvendelse av de ovenfor nevnte midler til begrensning av mindreverdig avkom, bør man vel foreløbig bli stående ved å anvende tvungen segregasjon og frivillig sterilisasjon. (Avgjøres i bestemte tilfelle av foreldre eller formyndere.)
Tvungen segregasjon bør anvendes overfor individer som er farlige for sine omgivelser, som på grunn av psykisk abnormitet gjør sig skyldig i straffbare handlinger eller av annen grunn må tas under offentlig forvaring.
Frivillig sterilisasjon: segregerte personer, bør kunne gis adgang til å gjenerhverve sin frihet på betingelse av, at de lar sig underkaste en operasjon som setter dem ut av stand til å få avkom, såfremt de da ikke må ansees som farlige for sine omgivelser.
Dette gjelder også de i offentlige skolehjem eller asyler anbragte åndssvake, idioter, epileptikere eller på annen måte arvelig belastede.
Professor i anatomi, dr. Hans Virchow, universitet Berlin, erklærer sig enig i segregasjonsposten og sier om sterilisasjonen: Jeg vilde gå enda lenger enn det norske program anviser, og kreve tvungen sterilisasjon, især hvis der kan påvises arvelige forbryterske tendenser i vedkommendes slekt. Men da et så opsiktsvekkende inngrep i den personlige frihet for tiden vilde virke skremmende og frastøtende, erklærer jeg mig foreløbig enig med programmets mildere form.
Om sterilisasjonens rettslige side sier dr. Hermann Harris Aall: I samfund hvor dødsstraffen ennu består, må sterilisasjonen også prinsipielt være tillatelig. Tap av livet er større straff enn tap av forplantningsevnen. Men selv der hvor dødsstraffen er avskaffet må forplantningsevnen kunne fratas et individ. Det er vanskelig å forstå hvorfor dette spørsmål skal behandles med så meget større høitidelighet enn andre operasjoner. Bibelen sier: «Og dersom din høire hånd frister dig, da hugg den av og kast den fra dig; ti det er bedre for dig at ett av dine lemmer går tapt enn at hele ditt legeme kommer i helvede.» Den sterkeste motgrunn vilde være om vedkommende individer selv hadde et levende ønske om å bli foreldre, men det forekommer som bekjent neppe i disse kretser. Som regel anser de det for en ulykke å få barn.
Greve De Lapouge, Paris: Jeg vedtar programmet uten forbehold. Det fremholder bare et foreløbig minimum av krav. Opgaven er enorm. Ingen tid bør spilles. Segregasjon er et kostbart, men nyttig botemiddel. Tvungen sterilisasjon vilde være bedre, men fordommene vil være i veien. Hele moralen må i støpeskjeen og det tar tid.
Professor Apert, Universitet, Paris: Segregasjonen er en nødvendighet for alle de individer som i frihet danner en offentlig fare.... Individer hvis samfundsliv ikke er nogen offentlig fare, men som ikke kan produsere annet enn uønskverdig avkom, bør ikke holdes inne, både av humanitære og økonomiske grunner. Men de bør steriliseres ved vasektomi og salpingektomi.
Professor Harry Federley, Helsingfors, opsummerer sin utredning med de ord. At en obligatorisk sterilisering av visse kategorier av undermålsindivider fra et teoretisk synspunkt meget godt lar sig forsvare, slik som Laughlin i sitt store verk om sterilisasjonen i De forente Stater har vist. Det bør være rasehygienens mål, om enn et fjernt mål, som vi bør strebe henimot. Da imidlertid det beste kan være det godes fiende, synes det klokest å nøie sig for tiden med en asylering av de defekte.
Dr. Leonard Darwin, president for den Internasjonale Federasjon av eugeniske organisasjoner: Segregasjon burde bli den normale behandling for åndssvake, likeledes for vaneforbrytere uhelbredelige drankere og voldsmenn under forutsetbrytere, uhelbredelige drankere og voldsmenn under forutsetlige perioder av frihet efter en lovovertredelse ikke har ført til den forønskede forbedring. Først da bør en permanent segregasjon finne sted. Sterilisasjon burde anvendes alternativ til segregasjonen.
Professor E. W. Mc. Bride, South Kensington: Efter min formening er det eneste sikre kriterium det økonomiske. Prinsippet som må legges til grunn er det at foreldre tilpliktes en passende omsorg for sine barn og at ingen mann som er avhengig av sine medborgere eller understøttes av det offentlige burde få lov til å sette barn i verden. Gjør han det allikevel, skal han steriliseres. Jeg tenker det vilde være mulig å vinne offentlighetens sunde sans for et sådant forslag. Hvis det blev effektuert vilde alle de mål det norske program tilstreber bli nådd.
Professor dr. med. Aschoff, Universitetet, Freiburg: Med forslaget om negativ rasehygiene erklærer jeg mig enig. Kun burde i alle tilfelle av nedarvet (ikke overført) mindreverdighet valg stilles mehem sterilisasjon og dermed friheten til å ferdes i samfundet på den ene side — og den livsvarige segregasjon på den annen side. Hensynet til samfundets velferd krever dette likesåmeget som tvungen vaksinasjon mot barnekopper.
Dr. med. Zinser, Universitetsklinikk, Køln: Jeg vilde gå lenger enn det norske program med gjennemførelse av sterilisasjon. Selvfølgelig må der sørges for at ved omhyggelig iakttagelse og prøvning ethvert feilgrep blir utelukket. Forutbetingelse er den vidtgående oplysning om rasehygienens betydning. Dette kan man ikke tidsnok begynne med.
Sir G. H. Knibbs, direktør for Institute of Science and Industry, Melbourne, Australia: Vane- og voldsforbrytere, degenerte og idioter burde efter min formening ufruktbargjøres og den offentlige samvittighet vekkes for viktigheten av et sådant skritt.
Professor M. A. van Herwerden, Universitetet, Utrecht, opsummerer sin utredning med de ord: Foreløbig må man vel erklære sig enig med den frivillige sterilisasjon.
Professor, dr. Eugen Fischer, chef for Kaiser Wilhelm-Institut für Erblehre und Eugenik, Berlin-Dahlem, erklærer sig enig med segregasjonsposten. Om sterilisasjonsposten sier han: Den er efter min mening ikke tilfredsstillende. Stadig på nytt løslates vaneforbrytere efter avsonet temperær straff, og avler barn. Hvis man ikke våger sig på tvungen sterilisasjon, skulde man i stedet sette en varig segregasjon istedenfor «straffen» for å utrydde disse elementer for alltid.
Forslag til lov om sterilisasjon og segregasjon av samfundsfarlige og arvelig belastede individer utarbeidet av Den Norske Komité for Racehygiene er i disse dager oversendt Socialdepartementet. Denne komité som har gjort utkast til lovparagrafer og ledsaget disse med en utførlig oversikt over de lover som i andre land er gjennemført eller bragt i forslag har følgende sammensetning: Jørgen H. Berner, Halfdan Bryn, Alf Guldberg, Klaus Hansen, Fridtjof Mjøen, Harald Nørregaard, Jon Alfred Mjøen (formann) og Wilhelm Keilhau (sekretær).
Med oversendelsen av dette lovforslag har de arbeider som blev overdratt Vinderen Laboratorium ved skrivelse fra Socialdepartementet av 1. mars 1918, funnet sin avslutning.
De andre lovforslag som tidligere er utarbeidet ved Vinderen Laboratorium er altså som ovenfor nevnt tillegg til ekteskapslovgivningen — helseerklæring før ekteskap; nye systemer for tilvirkning og salg av alkoholholdige drikke — klasse- og gruppesystemer. Ennvidere lovforslag om mødreforsikring og visse bestemmelser som tar sikte på en selektiv indre kolonisasjon - fremført i Stortinget av Johan Castberg[2]. Ennvidere biologisk kontroll med innvandringen, identifikasjonssystem (kjennbok) til bruk ved den biologiske kontroll av folkemateriellet i det hele.
Under konferanser som i sin tid er blitt ført med statsrådene Lars Abrahamsen, Friis-Petersen og Johan Castberg om detaljer i og rekkevidden av de offentlige opdrag blev det alltid betonet sterkt at oplysningsarbeidet måtte ansees som det viktigste. Tyngdepunktet i de arbeider som i disse år er utført for det offentlige ved Vinderen Laboratorium blev da også lagt på utarbeidelsen av en rekke folkeskrifter som i et antall av ca. 30 000 eksemplarer er utdelt gratis til landets ungdomsskoler, folkeskoler, biblioteker, ungdomslag, gymnasier og folkehøiskoler.
- ↑ Hvor utbredt i virkeligheten arv av mindreverdighet er fremgår av en statistisk beregning av Fritz Lenz. Av alle individer som fødes innen det tyske rike, sier Lenz, er eller blir på grunn av arvelige anlegg: Åndssvake 1,5 procent, idioter 0,25 pct., sinnssyke 1.5 pct., epileptikere 0,15 pet., psykopater flere pct., åndelig ikke fullverdige ca. 10 pct. — Om arv av forbryderske tendenser har den tyske forsker Lange tilveiebragt et nytt — og som det synes avgjørende ledd i beviskjeden. Hans undersøkelser gjelder eneggede tvillinger. — og han fant at av 13 eneggede tvillingspar, hvorav den ene partner var straffet, i 10 tilfeller også den annen partner hadde pådratt sig straff.
- ↑ Johan Castberg som var er hyppig gjest på Gjøvik gård og senere Vinderen Laboratorium, erklærte sig ved de mange diskusjoner som fant sted, å være en avgjort motstander av rasehygiene. Han så til å begynne med i rasehygiene en kritikk av sine demokratiske prinsipper og særlig sitt sociale forsorgsarbeide. Men efterhvert som «Det norske Program» for en ny befolkningspolitikk skulde gjennemføres både i utlandet og her hjemme, tok han den ene post fra programmet efter den annen og gjorde den til sin egen. Kort tid før sin død henvendte han sig til vårt laboratorium og fikk utlevert materiale til «Biologisk Kontroll med Innvandringen» som han likeledes vilde føre frem i Stortinget.