Fram over Polhavet 2/11
VÅR OG SOL
rediger
Tirsdag den 25. februar. Deilig vær å være ute i idag; det er rent
som våren alt nu begynner. De første fuglene viste sig; det var
alkekonger. Først en flokk på et halvt snes, så en flokk på fire; de
kom trekkende sydfra langs landet, tydeligvis fra sundet i sydøst, og
forsvant bak bergkammen nordvest for oss. Atter hørte vi da det
muntre kvidder, og det gav gjenklang i sjelen. Noe senere hørte vi
dem igjen, og da var det som de skulde sitte i fjellet over oss. Det
var den første hilsen fra livet. Velsignede fugler, hvor velkomne dere
er! — — Det er helt som en vårkveld der hjemme; solrødmen svant litt
efter litt med gylne skyer, og månen kom. En gikk op og ned derute,
og drømte sig i Norge i vårkvelden.»
«Onsdag den 26. februar. Idag skulde vi altså hatt solen igjen; men det var overskyet.»
«Fredag den 28. februar. Jeg har opdaget at det går an å få tolv tråder av en stump snøre, og er lykkelig som en ung gud. Nu har vi tråd nok; vindklærne skal bli hele igjen. Det lar sig også gjøre å rekke op duken i sekkene og få tråd av den.»
«Lørdag den 29. februar. Solen høit over breen idag. Nu må vi begynne å spare på tranen for alvor, skal vi komme avsted herfra; ellers blir det for lite spekk til reisen.»
«Onsdag den 4. mars. Da Johansen kom ut i morges, var fjellet her over oss fullt av alkekonger, som fløi kvidrende fra kam til kam og satt bortover breen i morgensolen. Da vi kom ut senere igjen, var de borte.»
«Fredag den 6. mars. Det er dårlig med oss nu: vi må sove i mørket for å spare på tranen, og kan bare koke én gang i døgnet.»
«Søndag den 8. mars. En bjørn skutt. Johansen så ti flokker med alkekonger, som fløi innover sundet idag morges.»
«Tirsdag den 10. mars. Bjørnen i forgårs kom tilpass, og en fornøielig fyr var det i grunnen. Smått var det blitt for oss både med spekk og kjøtt, men mest med spekk, og vi lengtet meget efter en bjørn; vi syntes det måtte være på den tid de skulde komme igjen nu. Jeg hadde nettop brukt søndagsformiddagen til å sy istand vindbuksene og lappe komagene, for å være i orden om en bjørn skulde komme. Johansen, som hadde kokkeuke, hadde også sydd litt, og holdt nettop på å rense op hytten til søndagen og bære ut en del ben og kjøtt. Han hadde alt fått det ut i husgangen; men ikke før hadde han slått op skinnet over åpningen der ute, før jeg hørte ham tumle inn igjen på hodet over benhaugen og si: «Det står en bjønn like utfor døra!» I fykende fei rev han børsen ned fra taket, og stakk hodet ut igjen i husgangen — men drog det skyndsomt til sig: «Han står like ved her, og spekulerer visst på å komme inn!» Han fikk vridd dørskinnet litt til side, så vidt han fikk albuerum til å skyte; men det var ikke så greit, husgangen var trang nok før, og nu var den tilmed full av alle kjøttstykkene og ryggradene. Jeg så ham legge til kinnet, der han lå sammenkrøpet — men han tok ned igjen, hadde glemt å spenne hanen. Og bjørnen trakk sig litt tilbake, han så bare snuten og labbene. Men nu begynte den å kare nedi gangen med den ene labben, som den vilde inn, og Johansen syntes han måtte skyte, enten han så eller ikke. Han stakk børsen ut så pipen kom til å peke op forbi overkanten av døråpningen; det syntes han måtte gå like i bringen på bjørnen — så brente han av. Jeg hørte et dumpt brøl, og sneen knaset under tunge steg, som bar innover mot uren. Johansen ladde på ny, og stakk så hodet op av åpningen. Ja, han så den gå borti der, sa han, og det var nok ikke rart med den; dermed strøk han efter. Jeg lå imens på hodet inne i posen og rotet efter en ladd som jeg endelig skulde ha på foten, og som jeg slett ikke kunde finne. Efter lang leting fant jeg den da tilslutt, naturligvis på gulvet. Så blev jeg også klar; og forvarlig rustet med børse, patroner, kniv og fil (til å bryne flåkniven med) satte jeg efter. Jeg hadde nu også fått vindbuksene på; de hadde hengt ubrukt hele vinteren i kulden, av mangel på tråd til å lappe dem med; men nu da det bare var ÷ 2°, måtte de naturligvis frem. Jeg fulgte sporene; de bar vest- og nordover langs landet. Om en stund møtte jeg Johansen, som sa at den lå død lengere frem; han hadde endelig kommet innpå og fått gjort ende på den med et skudd i ryggen. Mens han gikk tilbake efter kjelkene, fortsatte jeg, for å begynne på flåingen. Men det skulde ikke bli så brått. Da jeg nærmet mig stedet hvor jeg syntes den måtte ligge, fikk jeg øie på den «døde bjørnen» langt foran mig; den trasket nokså bra avsted langs med landet. Nu og da stanset den for å se sig rundt. Jeg la på sprang utover isen for å prøve å komme utenom den og jage den tilbake, så vi ikke skulde få så lang vei å trekke den. Da jeg hadde holdt på med dette en god stund og var kommet så omtrent op på høide med den, tok den på å krabbe opefter breen og opunder noen styggberg. Det hadde jeg ikke regnet på at en død bjørn kunde gjøre, og det gjaldt å stanse den snarest. Men nettop som jeg nådde på skuddhold, forsvant den over kammen. Snart fikk jeg se den igjen et godt stykke høiere op, og langt utenfor skuddvidde. Den strakte hals og så om jeg kom efter. Jeg var et stykke på vei opefter; men den drog fremover langs fjellet fortere enn jeg kunde følge i den dype sneen, som det tilmed var sprekker under, så jeg rett som det var falt i til langt på livet, og så foretrakk jeg å krabbe ned på fjord-isen igjen. En stund efter kom bjørnen frem under en loddrett bergvegg, med en stupende bratt ur under. Der begynte den å krabbe varlig fremover øverst oppe i uren. Jeg blev redd for den skulde legge sig på et sted hvor vi ikke kunde komme til den, og enda holdet var langt, fikk jeg skyte, og se om jeg ikke kunde få den til å ramle utfor; den så ikke ut til å stå for fast der oppe. Det blåste dugelig her under fjellveggen, og jeg kunde se hvorledes den måtte legge sig flat og klore sig fast når vindstøtene kom som verst, og så hadde den ikke mer enn tre labber å klore med heller; det høire forbenet var skutt over. Jeg op til en stor sten i nedkanten av uren, tok godt sikte og skjøt. Jeg så kulen slo i sneen like under den; men enten den nu blev truffet eller ei, så skvatt den til i det samme, og skulde jumpe over en fonn, men gled og rauset utfor. Flere ganger forsøkte den å klore sig fast; men det bar videre. Så endelig fikk den føttene under sig, og begynte så smått å krabbe op igjen. Imens hadde jeg fått en ny patron inn, og holdet var nu kortere. Jeg fyrte igjen. Den blev stående stille et lite øieblikk — så gled den, og dermed bar det videre utefter fonnen, først langsomt, så fortere og fortere, rundt og rundt. Jeg tenkte: nu kommer den like på mig, men trøstet mig med at stenen jeg stod bak, var traust. Huket mig så ned og fikk i en fart en ny patron i børsen. Nu nådde bjørnen uren under fonnen — sammen med stener og sneklumper kom den susende utover i det ene luftsprang lenger enn det annet. Det var et eiendommelig syn å se det svære hvite legemet fare gjennem luften og gjøre kollbøtte på kollbøtte, som det kunde være et trestykke. Til slutt gjorde den et veldig hopp, og tørnet op mot en svær sten. Det var et dugelig brak, og der lå den like på siden av mig — bare et par trekninger, så blev alt stilt. En sjelden stor hanbjørn var det, med deilig tett pels, som en nok kunde ønsket å ha hatt med sig hjem; men det som var best var nu allikevel at den var smellende fet. Blåse gjorde det så en blev kastet forover av vindstøtene, når en ikke var forberedt på dem; men så mildt som det var gjorde ikke vinden synderlig; det var ikke så surt et arbeide å flå, om det ikke hadde vært det at bjørnen lå nede i en grop, og var så svær at den ikke var til å rugge for én mann. Men om en stund kom Johansen, og til slutt fikk vi da lemmet den op, fikk slept den ned til isen og lastet den på kjelkene. Men vi hadde ikke gått langt før vi skjønte at det blev for tungt for oss å trekke alt med på én gang, mot denne vinden og så vidt lang vei. Så la vi halvdelen i en haug på isen og bredde skinnet over, for å hente det et par dager senere; enda fikk vi strev nok med å kjempe oss frem mot vinden i mørket, og det blev først ut på natten vi nådde hjem. Men så godt som det den kvelden smakte å komme i hus, å strekke sig i posen, og nyte sin kveldsmat av ferskt kjøtt og varm suppe!»
På den bjørnen levde vi i seks uker.
«Idag morges klokken 6 mente Johansen at han så i millionvis av alkekonger dra innover sundet. Senere, da vi kom ut klokken 2 i eftermiddag, var det et ustanselig trekk av flokk efter flokk utover til havs, og det holdt ved til langt på kvelden. Jeg så også to teister som trakk over oss. Det er de første vi har sett av den slags.»[1]
«Torsdag den 2. april. Da jeg våknet sånn henved åtte-tiden om kvelden (vår morgen falt på kvelden den dag), hørte vi der var et dyr som ruslet omkring derute og gnog på noe. Vi aktet ikke synderlig på det, mente det var en rev som holdt på med noe kjøtt på taket, som vanlig; om det kanskje kunde være noe mere leven enn vi i det siste var vant til av reven, så var det knapt leven nok til å være bjørn. Vi tenkte ikke på at sneen ikke var så kold og knistrende nu som tidligere på vinteren. Da Johansen kom ut for å lese av termometret, så han det var bjørn som hadde vært der. Den var kommet ute fra isen på skrå op bakken, rett efter været, og hadde gått rundt hytten. Den hadde tydeligvis ikke likt alle bjørneskrottene, og hadde ikke våget sig forbi dem op til hvalross-spekket på taket. Ved husgangen og ved pipen hadde den nok stanset og været godt, formodentlig til den liflige lukt av brent spekk og levende mannekjøtt. Så hadde den dratt et hvalross-skinn et stykke bortefter og skrapt spekket av det. Tilslutt hadde den gått efter slagene våre fra hytten og dit vi tar saltvann, og derfra videre utover isen, inntil den hadde fått vær av hvalross-skrottene der ute, og mot dem gikk den nettop som Johansen fikk se den. Den gav sig til å grave der. Da min børse ikke var brukbar i øieblikket, blev det til at jeg tok Johansens og gikk alene. Bjørnen var så optatt med å grave og slite stykker av skrotten at jeg kunde gå kloss innpå den bakfra uten å bry mig med dekning. Jeg hadde lyst til å prøve hvor nær jeg kunde komme den, og gikk på. Det var først da jeg ikke var lenger fra enn at jeg mest kunde nå bort i den med børsemunningen, at den hørte skrittene mine, så optatt hadde den vært. Den skvatt rundt, stirret utfordrende forbauset på mig, og jeg hilste den med en kule midt i synet. Den kastet med hodet, nøs og blåste blod utover sneen, mens den kastet rundt igjen og galopperte avsted. Jeg skulde la på ny; men patronen satt fast, og jeg måtte bruke kniven for å få den ut. Mens jeg holdt på med det, hadde bjørnen stanset, snudde sig mot mig og fnyste rasende, som den tenkte på å sette på mig. Så gikk den op på et isstykke like ved, satte sig i forsvarsstilling, og strakte halsen ut mot mig, mens blodet rant av munn og nese. Kulen var gått tvers igjennem hodet uten å treffe hjernen. Endelig fikk jeg igjen en patron inn. Men jeg måtte gi den fem skudd; for hvert skudd stupte den over ende, men reiste sig igjen. Jeg var uvant med siktene på Johansens børse og skjøt vel høit. Tilslutt blev jeg sint, sprang innpå, og gjorde ende på den.»
Vi begynte å få rikelig med spekk og kjøtt til ferden sydover nu, og vi fikk det travelt med å ruste oss til. Det var meget som skulde gjøres. Nye klær måtte vi sy oss av ullteppene våre; vindklærne måtte lappes og settes istand, komagene måtte såles, og ladder og votter fikk vi sy oss av bjørneskinn. Så måtte vi også lage en lett og god sovepose av bjørneskinn. Alt dette tok tid, og fra nu av arbeidet vi flittig med nålen fra tidlig morgen til sent på kveld. Hytten vår var med ett omskapt til et virksomt skredder- og skomakerverksted, hvor vi satt ved siden av hverandre i soveposen oppe på stenbrisken og sydde og sydde og tenkte på hjemkomsten. Tråd fikk vi ved å rekke op bomullsseilduken i noen proviantsekker. Det er selvsagt at vi stadig talte om utsiktene for reisen; en stor trøst fant vi i at der stadig var mørk himmel i sydvest, som tydet på meget åpent vann i den retning. Jeg mente følgelig at der var sannsynlighet for at vi kunde få fare en god del i kajakkene på turen til Spitsbergen.
En annen ting som også bragte oss til å tro på at der var åpent vann i nærheten, var at vi daglig fikk besøk av ismåker og havhester, stundom også krykkjer. De første ismåkene så vi den 12. mars; men utover i april blev det flere og flere av dem, og snart hadde vi nok av både ismåke og blåmåke sittende på taket vårt og rundt hytten, hvor de trommet og hakket på alt de fant av bjørneben og kjøttrester. Om vinteren hadde den stadige gnaging av revene på kjøttet der oppe vært vår underholdning, og minnet oss om at vi ikke var helt forlatt av livet. Med dagslyset var revene blitt borte; de fant nu alkekonger nok oppe i bergkløftene, og behøvde ikke lenger ty til vårt stenhårde frosne bjørnekjøtt. Men så kom måkenes tromming isteden; den bragte ikke slike hjemlige illusjoner om rotter og mus, og når vi hadde den på taket rett over hodet, kunde trommingen bli så generende at den forstyrret endog vår søvn, og vi måtte dunke i taket, eller måtte ut og jage dem. Men det hjalp bare for få minutter.
«Søndag den 19. april. Ved syvtiden idag morges blev jeg vekket av tunge bjørnesteg utenfor. Jeg vekket Johansen, som slo fyr, fikk på mig bukser og komager og krøp ut med ladd børse. Over bjørneskinns-lemmen var det som vanlig om natten føket sammen en svær snefonn, som det var tungt å bryte igjennem. Ved å spenne i av alle krefter fikk jeg endelig veltet sneen av og stukket hodet op i dagslyset, som helt blendet øinene efter mørket nede i hulen — jeg så ingenting, visste bare at bjørnen skulde stå like bakom hytten. Så hørte jeg det fnyse og blåse, og avsted bar det med bestet i klumpet bjørnegalopp bortigjennem lien. Jeg visste ikke enten jeg skulde skyte eller ei; opriktig talt hadde jeg liten lyst på å flå i dette sure været. Men så sendte jeg da halvt i blinde et skudd efter den; naturligvis blev det bom, og glad var jeg. Flere skudd skjøt jeg ikke; det var nok til å skremme den så vidt at den ikke kom igjen for det første; vi hadde jo ikke noen bruk for den, når den bare vilde la vårt i fred.»
«Søndag den 3. mai. Da Johansen kom inn idag morges, sa han at han hadde sett bjørn ute på isen; den kom innover. Han var ute en stund senere for å kikke efter den, men så den ikke mere; den var vel gått inn i bukten nordenfor. Vi ventet besøk av den, da vinden stod den vei, og som vi utpå dagen sitter her og syr i harde taket, hører vi tunge skritt på sneen utenfor. Det stanser, går litt frem og tilbake, og så er det noe som blir dratt bortover; derpå blev det rent stilt. Johansen krøp forsiktig ut med børse. Da han fikk hodet op av hullet og fikk synet igjen for dagslyset som i begynnelsen blendet, så han bjørnen stå og gnage på et bjørneskinn. En kule gjennem hodet la den på flekken. Det var en mager liten tass, men en god fangst, forsåvidt som den sparte oss bryet med å tine op skrotter til å skjære reiseniste av. Stivfrosne som de nu er kan vi nemlig ikke få dem istykker der ute i kulden, men må ta dem inn her i hytten og få dem myke ved varmen, før vi kan få skåret noe av dem, og slikt tar tid. — I natt har to bjørner vært på besøk; men de har vendt igjen ved kjelken, som står opreist i uren her vestenfor oss, og som termometret henger på.»
Mens vi spiste frokost onsdag den 9. mai, hørte vi igjen bjørnesteg utenfor, og da vi var redd at bjørnen skulde ete op spekk for oss, var det ikke annen råd enn å skyte den. Vi hadde langt mere kjøtt enn vi trengte, og likte ikke å bruke flere patroner på disse dyrene for øieblikket. Det gjorde oss også vondt for alle de deilige bjørnefeldene som vi kom til å legge efter oss her. Tiden for opbruddet begynte nu å nærme sig, og der blev arbeidet med feberaktig iver for å bli ferdig. Klær hadde vi nu fått istand. Tirsdag den 12. mai heter det: «Tok idag avskjed med mine gamle bukser; jeg var helt vemodig ved tanken på hvor god tjeneste de hadde gjort; men nu var de så tunge av spekk og svineri at vekten visstnok var flerdobbelt, og hvis en klemte i dem, tøt tranen. Det var unektelig tiltalende å få på nye lette bløte bukser av ulltepper som var noenlunde fri for fett.» Da dette tøiet var løst, var jeg ellers litt redd for at det kunde bli slitt ut før vi nådde Spitsbergen, og vi hadde derfor foret det både innvendig og utvendig med stykker av en gammel underbukse og skjorte.
Da jeg lørdag den 16. mai holdt på å ta noen observasjoner utenfor hytten, fikk jeg se en bjørn med en ganske liten unge ute på isen. Jeg hadde nettop vært en tur derute, og nu gikk de og undersøkte farene efter mig. Moren foran; op på alle koss jeg hadde vært på, vendte sig rundt, snuste og så på alle sporene; så ned igjen og videre. Den vesle ungen kom stabbende efter og gjentok veslevoksen alt moren gjorde. Så blev de endelig kjed av det, drog innover mot stranden, og forsvant bak odden nordenfor oss. Johansen kom ut litt efter; jeg fortalte ham om det og sa: «Jeg tenker vi snart har dem oppe i skaret der, vinden står den veien.» Knapt var det sagt før vi så dem der, de strakte hals, været, og glante langt på oss og hytten. Skyte dem vilde vi ikke, vi hadde jo overflod på mat; men vi syntes det kunde være moro å gå nærmere og se litt på dem, og om mulig skremme dem såpass at vi slapp besøk av dem til natten og kunde få sove i fred. Da vi nærmet oss, blåste moren sint, vendte sig flere ganger om for å gå, skubbet ungen i vei først, men snudde igjen for å se nøiere på oss. Endelig diltet de avsted så smått, men så sig stadig nølende tilbake. Nedi stranden gikk de igjen ganske langsomt mellem kossene der, og jeg sprang efter. Moren var foran, og ungen stabbet efter nøiaktig i hennes far. Snart var jeg like bak dem; moren fikk øie på mig, skvatt til, og vilde ha ungen med; men jeg opdaget nu at den vesle ikke kunde springe fortere enn at jeg kunde ta den igjen. Så snart binnen så det, vendte hun om og fnyste, og kom rasende rett imot mig. Jeg stanset, holdt børsen ferdig, om hun skulde komme for nær. Imens stabbet ungen videre det forteste den orket. Et par skritt fra mig stanset moren, fnyste og hvæste igjen, og så sig om efter ungen,
og da den var kommet et godt stykke i vei, travet hun efter. Påny
(November— desember 1895.)
(November— desember 1895.)
sprang jeg frem og innhentet ungen, påny kom binnen tilbake; hun så ut til å ha den største lyst til å slå mig til jorden; men så hadde ungen igjen vunnet et stykke fremover, og hun gav sig ikke tid, men travet efter. Dette gjentok sig flere ganger; så begynte de å krabbe ende op på breen, binnen føre og ungen efter. Men det gikk smått for ungen; den trasket avsted så godt den kunde i morens fotspor i den dype sneen — den minnet så grangivelig om en liten buksebjønn av et menneskebarn, som den krabbet opover; alt i ett så den sig tilbake, halvt forskremt, halvt nysgjerrig. Det var rørende slik som moren uavlatelig vendte sig om mot den for å skynde på. Av og til dultet hun til den med hodet, og alt imens fræste og fnyste hun mot mig, som stod rolig der nedenunder og så på. Så var de oppe på kammen. Moren stanset, fræste enda verre, slapp ungen fremom sig, og så blev de borte begge to innover breen, og jeg gikk tilbake for å fortsette mitt arbeide.
Den siste tid hadde det hersket en feberaktig travelhet i vår hytte. Vi var blitt mer og mer utålmodige efter å komme avsted; men det var mangt og meget som måtte gjøres. Vi fikk føle at det ikke lenger var «Fram»s forråd vi hadde å ta av. Hadde det vært et og annet som manglet selv der, så manglet vi her i grunnen allting — hvad skulde vi ikke gitt bare for en eneste kasse hundekjeks til oss selv, fra «Fram»s store forsyninger! Hvor skulde vi ta det fra, alt det vi trengte? «Til en sledeekspedisjon skal en ha lett og nærende proviant, som tillike gir avveksling; der trenges lette og varme klær, solide og hensiktsmessige kjelker o. s. v. o. s. v.» — ja, vi kjenner disse forskrifter i den arktiske reise-abc. Den ferd vi hadde foran oss var jo ikke synderlig å tale om; det gjaldt jo bare å nå Spitsbergen. Men den var allikevel lang nok til at disse forholdsregler kunde ha sin betydning også for oss. — Da vi grov frem det oplag vi hadde gjemt vinteren over, og åpnet posene, viste det sig at der var noen skarve rester efter en reiseproviant som én gang hadde vært god, men som nu for mesteparten var blitt muggen og bortskjemt av fuktighet siste høst. I melet, vårt kostbare havremel, var det gått sopp — det måtte slåes ut; chokoladen var blitt opløst av vann, så det ikke var mer igjen, og pemmikanen, den så merkelig ut; vi smakte på den — tvi! også den måtte kastes. Så var der endel fiskemel, noe albuminatmel, og noe fuktig halvmuggent brød tilbake; det blev alt sammen innkokt i tran, dels for å tørke det — all fuktighet blev drevet ut av det kokhete fett — dels også for å få dets verd som næringsstoff øket ved at det suget tran i sig. Vi syntes det smakte herlig, og gjemte det vel for å ha det i festlige stunder, eller når all annen mat slapp op. Hadde vi kunnet tørke bjørnekjøtt, vilde vi jo greid oss godt; men været var for rått og koldt, og de blev bare halvtørre, de kjøttremsene vi hang op. Der var ikke annet for enn å ruste sig med så meget opskåret rått kjøtt og spekk som vi kunde føre med, og så smeltet vi de tre blikkpøsene vi hadde laget av petroleumsdunkene våre, fulle av tran; det var godt å ha til brensel. Til å koke i på turen vilde vi bruke gryten fra kokeapparatet, og til kokelampe laget vi en skål av beholderen på vår primus, i den brente vi både spekk og tran. Riktig lett utrustning var jo ikke denne ferske provianten og dette brenslet; men så hadde det den fordel at det sannsynligvis blev lett å skaffe mer av det, når vi kom til å trenge det på veien; forhåpentlig var der vilt nok.
Med de korte stubbkjelkene våre var det verre; dem kunde vi jo ikke få gjort lengere nu. Skulde vi ikke finne åpent vann å ferdes i på veien over til Spitsbergen, og vi blev nødt til å trekke over den ujevne drivisen, da skjønte vi ikke riktig hvorledes vi skulde greie oss noenlunde frem, med kajakkene liggende på disse korte stubbene, uten å få dem slått sønder og sammen i koss og skrugarer; for kajakkene fikk jo bare støtte under midten, mens begge endene rakk langt utover kjelkene både fremme og bak, og ved den minste ujevnhet hugg disse endene i isen så det skrapte hull på seilduken. Vi måtte live dem vel ved hjelp av bjørneskinn som vi surret under dem, og så måtte vi lage til så gode krabber på kjelkene som vi kunde, av de få trestykkene vi hadde. Det gjaldt å gjøre krabbene høie, for å få løftet kajakkene mest mulig, så de gikk klar av isen. Line til å surre dem med måtte vi lage av rått bjørneskinn eller hvalrosshud, som ikke nettop er noe svært godt surremateriale. Det gikk det også, og kajakkene kom til å ligge både støtt og godt. La vi så den tyngste lasten mest mulig i midten av dem, for at ikke endene skulde bli brutt ned av vekten, så klarte det sig bra. Utrustningen til oss selv var kanskje like så vanskelig å få til. Jeg har nevnt at vi sydde nye klær, og det tok lang tid for to så uøvete skreddere; men litt efter hvert opnådde vi forholdsvis stor ferdighet, og jeg tror vi hadde all grunn til å være stolte over det arbeidet vi leverte. De tok sig staselig ut, klærne våre, da vi endelig fikk dem på; så syntes vi iallfall. Vi sparte dem og hadde dem hengende i lengste laget, for at de skulde være fine når vi reiste. Ja, jeg tror ikke Johansen brukte den nye trøien sin før han nådde frem til folk. Han skulde ha den når han kom til Norge, sa han; for han kunde da ikke gå som en røver når han møtte landsmenn på ny. De stakkars underklærne vi hadde igjen måtte ha en grundig vask før vi drog, for at de skulde bli mulige å gå i og ikke gnage for mange huller på skinnet; — vasken gikk for sig på samme vis som før er fortalt. På føttene var det ikke rart fatt med oss nu. Med strømper gikk det enda an; for de var lette å sy av bjørneskinn; verre var det med komagsålene, som var nokså utslitt. Av hvalross-skinn fikk vi dog laget en slags såler, ved å skave av omtrent halve tykkelsen, og så spile det og tørke det over lampen. Med disse sålene blev komagene lappet på finnevis; senetråd hadde vi ennu nok av, og vi opnådde å få våre komager næsten helt vanntette igjen. Slik blev vi, tross alt, ganske vel rustet hvad klær angår, om vi ikke nettop kan påstå at det var videre rent det vi hadde. Til vern mot vind og væte hadde vi fremdeles vindklærne, som blev lappet og sydd sammen så godt vi formådde. Men det tok en forskrekkelig tid; for det var mest bare lapp i lapp og søm i søm alt sammen, og hadde en vel fått sydd igjen et hull på ett sted, så revnet de et annet sted næste gang en trakk dem på. Verst var ermene, og det endte med at jeg rev begge mine av; så skulde jeg da iallfall ikke ha den ergrelsen lenger å se dem bli flengt uavlatelig.
Å få en noenlunde lett sovepose var også ønskelig; den vi hadde hatt da vi kom hit, eksisterte jo ikke nu mere, ullteppene var sydd op til klær, og vi måtte derfor lage oss en annen, så lett som mulig, av bjørneskinn. Ved å søke ut de tynneste skinnene, opnådde vi også at den nye posen ikke blev så meget tyngre enn den renskinnsposen vi hadde hatt med fra «Fram». Verre var det å skaffe sig et brukbart telt. Det vi hadde hatt var blitt slitt og grissent under den fem måneder lange reisen året før, og det som hadde vært igjen av det hadde revene gjort ende på, da vi hadde det liggende over kjøtt- og spekkhaugen vår om høsten, for å beskytte den mot måkene. Revene hadde flengt og slitt i det på alle kanter, og hadde dratt avsted med svære silkefiller, så vi fant dem strødd rundt omkring. Vi grundet meget på hvordan vi skulde få oss et nytt telt. Den eneste utveien vi fant var å sette kjelkene med kajakkene parallelt hverandre med en mannslengdes mellemrum, kaste sne opunder dem og på sidene, så der blev tett, legge ski og bambusstenger tvers over, og bre våre to sammenbundne seil ut ovenpå, så de rakk ned til marken på begge sider. På den vis fikk vi oss et nokså brukbart le — kajakkene dannet møneveggene og seilene sideveggene i teltet. Men tett i snefokk var det jo ikke, og vi fikk da som regel meget bry med å stappe våre vindklær og annet slikt i alle sprekker og åpninger.
Den viktigste del av utrustningen var allikevel skytegreiene våre, og dem hadde vi heldigvis i noenlunde god stand. Riflene blev vel pusset og smurt med tran. Litt vaselin og geværolje hadde vi også ennu til å smøre mekanismen med. Da vi tellet op patronene våre, fant vi til vår glede at vi fremdeles hadde omtrent 100 riflepatroner og en 110 haglpatroner. Vi kunde altså overvintre flere år ennu, om det skulde bli nødvendig.
- ↑ Vi hadde nu utover våren god anledning til å se hvorledes alkekongene i svære flokker og teistene mer enkeltvis uavbrutt, til bestemte tider av døgnet, drog fra land mot det åpne vann ute til havs, og så til andre tider i ustanselig rekkefølge drog innover de islagte fjorder til sine fuglefjell igjen.