Fram over Polhavet 2/12
REISEN SYDOVER
rediger
Tirsdag den 19. mai var vi endelig ferdige til å dra avsted.
Kjelkene stod lastet og surret. Det siste vi gjorde var å fotografere
hytten både innvendig og utvendig, og så å legge igjen en kort
beretning om vår ferd. Den lød således:
Tirsdag den 19. mai 1896.
La oss fast i isen nord for Kotelnoi på omtrent 78° 43’ n. br. den 22. september 1893. Drev nordvestover i de følgende år, således som på forhånd antatt. Johansen og jeg forlot «Fram» den 14. mars 1895 på omtrent 84° 4’ n. br. og 103°[1] ø. l. for å opnå nordligere bredde. Kommandoen over den øvrige ekspedisjon overlotes Sverdrup. Fant intet land nordover. Den 8. april 1895 måtte vi vende på 86° 14’ og omtrent 95° ø. l., da isen blev for tungt fremkommelig. Satte kurs på Kapp Fligely, men da våre urer var stanset, kjente vi ikke vår lengde (med sikkerhet) og kom den 6. august 1895 til fire bredekte øer på nordsiden av denne ørekke, på omtrent 81° 30’ n. br.[2] og henimot 7° østligere enn her. Nådde hit den 26. august 1895, og fant det sikrest å overvintre. Levde av bjørnekjøtt. Går idag sydvestover langs landet for å sette over til Spitsbergen ad nærmeste vei. Vi antar å være på Giles Land.
Fridtjof Nansen.
Dette eldste aktstykke om ferden blev lagt i et messingrør, som hadde dannet cylinderen til luftpumpen til vår primus. Røret blev lukket med en treplugg, og ved hjelp av ståltråd hengt op under mønsåsen i hytten.
Klokken 7 om kvelden forlot vi vårt vinterhi, og ferden mot syd begynte. Efter å ha ligget stille hele vinteren var vi lite oplagt til å gå, og vi syntes at kjelkene med de lastede kajakkene var tunge å trekke. For ikke å ta det for stritt i begynnelsen og for å få myket op benene litt, før vi begynte å anstrenge oss hårdt, gikk vi bare noen få timer denne første dag. Vel tilfreds slo vi da leir. Det var slik en lykkelig følelse å vite at vi endelig igjen var på vandring, og at det nu virkelig bar hjemover.
Den næste dag (onsdag den 20. mai) gjorde vi også bare en kort marsj. Vi styrte mot odden i sydvest, som vi hadde gått og sett på hele vinteren. Det var bortenfor den vi skulde ha det åpne vann efter himmelen å dømme. Vi var meget spent på å se hvorledes landet strakte sig videre derfra. Var vi nord for Kapp Lofley, da måtte jo landet der begynne å gå i sydøstlig retning; strakte kysten sig videre i sydvest, da måtte jo dette være et nytt land lengere vest, ved Giles Land.
Torsdag den 21. mai hadde vi da frem til odden og slo leir der. Vi hadde hele vinteren kalt den for «Kapp Det Gode Håp», fordi vi der ventet å finne forandrede forhold, som vilde lette vår fremkomst, og håpet skulde da heller ikke skuffe oss. Oppe fra fjellkammen så jeg åpent vann ikke langt fra oss i sydvest, og dessuten to nye sneland, et stort forut (i S 40° V, mv.), og et ikke meget mindre i vest (S 85° V, mv.). Dette var helt bredekt og så ut som et regelmessig hvelvet skjold. Hvordan kysten strakte sig videre kunde jeg ikke se tydelig for en odde sønnenfor, men det lot ikke til at den bøide av sydøstover; vi kunde altså ikke være nær Kapp Lofley. Vi håpet at vi alt næste dag skulde kunne sette kajakkene på vannet, og at det så skulde bære hurtig sydvestover; men vi blev skuffet. Næste dag fikk vi snestorm og måtte ligge hvor vi var.
Lørdag den 23. mai var det fremdeles dårlig vær. Vi gikk et stykke for å undersøke veien videre. Det gjaldt å få vite om vi straks burde dra ut til det åpne vann vi hadde på utsiden av en ø vestenfor oss, eller om vi burde dra sydover på fast-isen langs landet. Vi kom til en bergodde, som bestod av sjelden utpreget søilebasalt, som vi på grunn av dens eiendommelige form kalte for «Kastellet». [3] Her så vi at landet strakte sig videre i sydlig retning, og at det åpne vann gikk samme vei, bare skilt fra landet ved et belte med fast is. Da isen så ut til å være full av sprekker, bestemte vi oss til å dra over til øen i vest og se å komme tilsjøs fortest mulig. Vi gikk derfor tilbake og gjorde oss sjøklare; først og fremst måtte vi kitte kajakksømmene omhyggelig ved å smelte stearin over dem, og dernæst stuve om lasten, så der blev plass for oss til å sitte i kajakkene. Den næste dag (søndag den 24. mai) drog vi da vestover til øen, og da vi hadde østlig vind og kunde bruke seil på kjelkene, gikk det nokså lett over den flate isen. Som vi nærmet oss øen, røk det imidlertid op en storm fra sydvest, og efter at kjelkene hadde kantret flere ganger, blev vi nødt til å opgi bidevindsseilasen og måtte rigge ned seilene våre. Himmelen blev overskyet, været blev usiktbart, og mot den sterke vinden arbeidet vi oss innover mot landet. Det gjaldt å nå det snart, da uvær tydelig nok var i vente. Men nu blev isen lumsk. Nærmere innved land gikk det sprekker på kryss og tvers, og de var dekket av snelaget, så en vanskelig så dem. Mens Johansen måtte stanse og surre seilet og masten fast på dekket av kajakken sin, forat vinden ikke skulde fyke avsted med dem, drog jeg på i forveien det beste jeg orket innover for å finne en teltplass. Men rett som jeg gikk, sank grunnen under mig, og jeg lå i vannet i en bred sprekk, som hadde vært skjult av sneen. Jeg kunde ikke komme op igjen, skiene var bundet på, og det var ikke råd å få løftet dem op gjennem all den sørpe av sne og isklumper som var rauset i vannet over dem. Jeg var også bundet fast til kjelken ved trekk-selen, så jeg kunde ikke få snudd mig. Heldigvis hadde jeg fått feste med piggkjeppen i isen på den annen side sprekken, og så holdt jeg mig oppe med den og den andre armen, som jeg hadde fått inn på iskanten, og lå tålmodig og ventet på at Johansen skulde komme og dra mig op. Jeg var jo sikker på at han måtte ha sett mig falle i, men fikk ikke vendt mig så meget at jeg kunde se tilbake. Jeg syntes det gikk vel lang tid, og jeg kjente taket for kjeppen gav svikt, så jeg sank dypere og dypere i vannet — det kjølte høiere og høiere opover maven — — så begynte jeg å rope, men fikk ikke noe svar. Jeg brølte høiere på hjelp, og endelig hørte jeg et «Ho!» langt bak mig. En stund efter, da vannet hadde nådd opunder brystet, og det ikke var langt igjen før jeg var helt under, kom Johansen og trakk mig op. Han hadde vært så optatt med kjelken sin at han ikke hadde lagt merke til at jeg lå i vannet før jeg ropte siste gangen. Denne erfaring gjorde at jeg for fremtiden varte mig vel for å gå med skiene bundet på i slik lumsk is. Ved å iaktta litt større forsiktighet nådde vi endelig land, og fant en leirplass hvor der var noenlunde le. Vi blev overrasket ved å finne at det lå meget hvalross langs stranden her, den ene flokken efter den andre ved sprekkene bortefter; men foreløbig enset vi dem ikke; vi syntes ennu vi hadde mat og spekk nok å trekke på.
I de følgende dager raste uværet med vind og regn så vi lå fast under breveggen på nordsiden av øen. Torsdag den 28. mai skriver jeg: «Vi var igår oppe på øen og så åpne sjøen sydover, men ligger fremdeles fast for samme været. Vi bare flyttet teltplassen vår litt for sprekkenes skyld; isen truet med å åpne sig like under oss. Her er meget hvalross. Når vi går utover isen, følger de efter oss og kom mer op i sprekkene ved siden av. Ofte kan vi høre dem gå og grynte og stange i isen rett under føttene våre.»
Den dagen blev været bra nok til at vi kunde dra sydover langs østsiden av øen. I sundet mellem den og landet var det en stor åpen klare i fast-isen. Det var visst grunt, for der gikk en stri strøm, som vel var årsak til at vannet holdt sig åpent.
Så fikk vi snestorm igjen og blev liggende værfast på sydsiden av øen i noen dager.
«Lørdag den 30. mai. Ligger værfast og dytter teltet mot fokket, mens vinden går rundt oss og angriper vegg efter vegg.» Vi hadde vår arme nød med å holde oss noe så nær tørre i denne tiden da sneen drev inn på oss og på posen gjennem sprekkene på alle kanter; den smeltet og gjennembløtte alt.
«Mandag den 1. juni. Igår stilnet det endelig litt efter litt av, og det klarnet op, så vi fikk vakkert solskinn om kvelden. Vi gledet oss til å dra avsted, gjorde kajakker og alt klart til å stikke i sjøen, og krøp i posen for å tørne ut tidlig idag morges — som vi trodde til en god dag. Det eneste som var litt utrygt var at barometret hadde sluttet å stige, var snarere sunket en millimeter igjen. Inatt kom uværet på ny. Det samme snefokk; bare den forandring at denne gang går vinden kompasset rundt med solen, så nu skulde det vel snart
være slutt. Det begynner ellers å bli noe langtekkelig dette her; nu
er jeg alvorlig bange for at «Fram» kan komme hjem før oss. Jeg var en tur inne på øen her igår. Jeg så mange levninger efter gås, og på ett sted også hvite eggeskall, sikkert av gåse-egg.»
«Tirsdag den 2. juni. Ligger fremdeles værfast. Inatt og idag har det blåst verre enn noensinne. Men nu mot kvelden har det tatt på å løie så smått, med opklarende himmel og solskinn stundomtil, så vi håper det vil bli bedring for alvor denne gang. Vi ligger her i en snegrop og blir våtere og våtere, og tenker på at det er juni, da alt er så fagert der hjemme, mens vi ikke er kommet lenger enn hit. Men nu kan det vel ikke vare så lenge før vi er der . . . Nei, det er ikke til å tenke på! — Bare jeg kunde være trygg for «Fram». Kommer den før oss, da stakkars stakkars dem som fremdeles må vente!»
Onsdag den 3. juni bar det da endelig videre; men nu hadde den vestlige vind satt isen mot land, så der ikke lenger var åpen sjø å dra sydover i, og det var ikke annet for enn å dra over isen langs landet. Imidlertid var vinden nordlig, vi kunde sette seil på kjelkene, og kom noenlunde godt frem. Fremdeles så vi adskillig hvalross på isen. I vannet var der også en del, som uavlatelig stakk hodene op og gryntet efter oss. Isen vi her fór over var merkelig tynn og dårlig, og da vi kom sydefter et stykke blev den skrøpeligere enda. Snemassene som lå oppå hadde tynget den ned, så det stod vann under sneen hvor vi vendte oss. Vi måtte søke under land så fort det var råd, da det lengere syd så enda verre ut. Ved å gå på ski fløt vi noe så nær ovenpå sneen; men ofte sank både kjelke og skiløper ned i bare vannet under, og stod borende fast; det kunde koste slit nok før en fikk berget alt over på fastere grunn igjen. Endelig kom vi inn under en høi loddrett basaltvegg, som vrimlet av alker. Det var første gang vi så dem i større mengde på turen; hittil hadde vi bare sett noen enkelte. Vi tok det for tegn på at vi nærmet oss mere kjente trakter. Ved siden av (i sydøst) var der en mindre bergknaus hvor det lot til at masser av havhester hekket. Det begynte å lakke sterkt med matforsyningen. Vi hadde stadig den siste tid håpet på besøk av en eller annen bjørn; men nu da vi trengte dem, holdt de sig naturligvis borte. Så måtte vi prøve å skyte fugl; men alkene fløi for høit, og alt vi fikk var et par havhester. Da vi kom forbi en flokk hvalross på isen, bestemte vi oss derfor til å ta noe av denne foraktede mat, og skjøt den ene av dem. Den blev liggende død. Da det smalt, reiste de andre litt på hodene, men bare for straks å legge dem ned igjen og sove videre. Å få flådd vårt bytte med disse ubest liggende rundt omkring var ikke til å tenke på; vi måtte få jaget dem i vannet på en eller annen måte. Vi gikk innpå dem, skrek og hujet; men de bare glante sløvt på oss og rørte sig ikke. Så slo vi dem med skistavene. Da blev de sinte og hugg med tennene så isen sprutet, men gå vilde de nødig. Vi blev ved med å stikke og slå, og endelig fikk vi da drevet hele flokken ut. Det gikk ikke fort. De trakk sig med verdighet tilbake i en statelig prosesjon, og humpet langsomt ut mot vannkanten, den ene efter den annen. Her så de sig igjen om mot oss, gryntet misfornøid, og så plumpet de i vannet én for én. Men mens vi holdt på å skjære op kameraten, dukket de igjen i ett vekk frem i sprekken ved siden av, gryntet og krøp halvt op på isen, som om de vilde forlange forklaring over vår opførsel.
Da vi hadde forsynt oss med så meget kjøtt og spekk som vi syntes vi trengte for øieblikket, og hadde tatt en del blod, slo vi leir i nærheten og kokte oss en dugelig porsjon blodgrøt, en underlig miksing av blod, fiskemel, maismel og spekk.
Næste dag (torsdag den 4. juni) drog vi videre over isen. God vind hadde vi fremdeles, og vi seilte lystig avsted med kjelkene hele natten utover. Da vi kom til odden sønnenfor oss, møtte vi åpent vann, som her gikk like inn til det bredekte land, og kajakkene måtte ut. Så bar det avsted langs breveggen i åpen sjø for første gang i dette år. Det var en eiendommelig følelse å bruke årene igjen, og se sjøen omkring vrimle av fugl, alker og alkekonger og krykkjer. Breen dekket hele landet, og bare på et par steder stakk basaltfjellet frem i dagen. Vi så også flere morener på breene. Vår overraskelse var ikke liten da vi et stykke frem opdaget en flokk ærfugl (ærbolter) på vannet. Litt senere så vi også to gjess sitte på stranden, og vi syntes vi var kommet i helt civiliserte trakter igjen. Efter et par timers roing blev vår fremkomst mot syd igjen stanset av fast is; det åpne vann strakte sig rett vestover mot det landet vi tidligere hadde sett i den retning; det var nu hyllet i tåke. Vi var sterkt i tvil om hvilken vei vi her skulde velge, enten vi skulde fortsette i åpent vann vestover — den veien måtte jo føre mot Spitsbergen — eller forlate det og atter ta fatt med kjelker over den jevne fast-is sydefter. Skjønt luften var tykk, og vi ikke kunde se langt, følte vi oss overbevist om at vi ved å gå over denne isen til slutt måtte nå åpent vann på sydsiden av de øer vi her reiste mellem. Kanskje vilde vi der finne kortere vei til Spitsbergen. Imidlertid var det ledet langt på morgenen (5. juni) og vi slo leir, vel tilfreds med å være kommet et så godt stykke sydover.[4]
Da det dagen efter fremdeles var usiktbart, så vi ikke kunde se mer av omgivelsene enn før, og da det var sterk nordlig vind som vilde gjøre det ubekvemt å gå i den åpne sjøen vestover, drog vi over fastisen mot syd. Vi kunde sette seil på kjelkene igjen; det bar i vei bedre enn noensinne. Ofte gikk det av sig selv; vi kunde stå på skiene foran hver vår kjelke, holde i styrestangen (en bambusstokk som blev surret fast på snuten av kajakkene), og la vinden drive oss avsted; i vindkastene fór vi ofte som en fjærdott bortefter. Til andre tider måtte vi trekke litt selv. Vi kom godt frem, holdt det gående til langt på natt for å nytte vinden lengst mulig. Vi nådde tvers over det brede sundet sønnenfor, og stanset ikke før vi kunde slå leir ved en ø på sydsiden av det.
Næste kveld (søndag den 7. juni) bar det igjen videre over isen sydefter med samme nordlige seilevind. Vi hadde håpet å nå under land før vi påny slo leir, men det blev lenger enn vi hadde trodd, og ut på formiddagen (8. juni) måtte vi stanse midt på isen i et forrykende vær. Det heter den dag: «Opdager stadig nye øer eller land sydover. Et stort sneland har vi i vest, og det ser ut til å strekke sig langt i sydlig retning.» Dette sneland syntes vi var ytterlig gåtefullt; ennu hadde vi ikke opdaget en eneste mørk flekk på det, bare is og sne altsammen. Om dets størrelse hadde vi ingen klar forestilling, da vi bare hadde skimtet det stykkevis, når det lettet litt i tåken av og til. Det var ganske lavt, så det ut til; men vi trodde at det hadde større utstrekning enn noen av de land vi hittil hadde faret langs med. Østenfor oss fant vi ø i ø og sund og fjorder efter hvert som vi kom frem. Vi kartla dem som vi best kunde; men de skulde ikke hjelpe oss til å finne ut hvor vi var, gåten blev mer og mer innviklet.
Isen her var merkelig forskjellig fra den vi hadde hatt nordenfor i nærheten av vår vinterhytte; den var meget tynnere og dekket av dyp sne, så føret ikke var så godt. Da det derfor den følgende dag (9. juni) tilmed begynte å kladde, gikk det nokså tungt både for skiene og kjelkene; men vinden var like god, og vi seilte bra frem like fullt. Som vi seilte på det beste — vi fór avsted for vinden og var nådd næsten inn under land — sank Johansen plutselig i med kjelken, sin, og det var med nød og neppe han fikk berget sig og sakene sine akterover mot vinden og inn på fastere is igjen. Da jeg kom farende, fikk jeg også se at sneen foran mig hadde en mistenkelig vasstrukken farve, skiene begynte å skjære igjennem; men heldigvis var det ennu såvidt i tide at jeg fikk luffet til, uten noe uhell. Vi måtte ta seilene ned og gå en lang krok vestover før vi kunde fortsette seilasen. Næste dag var sneen også kram, men vinden var frisknet, og det skar avsted med svær fart. Da landet som vi hadde på østsiden,[5] og som vi hadde fulgt, nu så ut til å bøie sydøstefter, forlot vi det og styrte mot den sydlige odde av et land vi hadde i sydvest.[6] Det begynte å bli mer og mer spennende dette. Vi mente vi var kommet tre mil frem den dagen, og regnet oss på 80° 8’ n. br., og ennu hadde vi land sydligere. Skulde det fortsette langt i den retning, da var det jo sikkert at vi ikke kunde være på Franz Josefs Land. Men ennu hadde jeg en mistanke om det; det var jo ikke langt vi så i det usiktbare været, og så var det ellers merkelig at kysten på østsiden skulde begynne å bøie av i østlig retning. Det syntes å kunne passe med Leigh-Smiths kart over Markhams Sund. Vi måtte i så tilfelle være kommet sydover gjennem et ukjent sund som hverken han eller Payer kunde ha sett, og vi skulde følgelig ikke være langt ute av vår lengde allikevel. Men nei — vår reise nordenfor kunde umulig ha gått tvers over Payers Dove Gletscher og hans forskjellige øer og land uten at vi hadde sett dem. Det måtte likevel være et land lenger vest dette, mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen; Payers kart kunde jo ikke være rent galt. Jeg vilde gjerne ha nådd under landet i sydvest, men måtte stanse på isen; det blev for langt. «Det begynner å bli smått med provianten vår nu, vi har litt kjøtt for en dag til; men her er ikke liv å øine omkring oss, ikke en sel å se på isen, og ikke åpent vann på noen kant. Hvor lenge skal det holde ved slik? Hvis vi ikke snart når åpen sjø igjen, hvor der er vilt å få, kan det se uhyggelig ut.»
«Tirsdag den 16. juni. De siste dagene har vært så hendelsesrike at det ikke er blitt tid til å skrive. Jeg får se å gjøre op for det forsømte denne vakre morgen, mens solen titter inn under teltet. Sjøen brer sig blank og blå her utenfor oss, og en kan ligge og drømme sig hjemme en junimorgen. — Fredag den 12. juni drog vi videre klokken 4 om morgenen med seil på kjelkene. Det var frosset på, så føret var adskillig bedre igjen, og det hadde også blåst om natten, så vi håpet på en god dag. Kvelden før hadde det klarnet op, så vi endelig en gang kunde få se landene omkring oss tydelig. Øene i øst forsvant østover, så dem hadde vi allerede tatt avskjed med dagen før. Vi så nu også at der var et bredt sund i landet vestenfor oss,[7] og at det ikke var et sammenhengende land, som vi hadde tatt det for. Landet nord for sundet var nu så langt unda at jeg bare så vidt øinet det. — Vinden blev temmelig løi, og isen mer og mer ujevn. Vi var tydelig nok kommet inn i den sammenfrosne drivis, og det gikk adskillig tyngre enn ventet. På luften så vi at der måtte være åpent vann sønnenfor, og som vi drog frem, fikk vi også til vår glede høre brenning. Klokken 6 om morgenen stanset vi for å hvile litt, og da jeg gikk op på et koss for å ta en lengde-observasjon, fikk jeg se vannet ikke langt borte. Det strakte sig mot odden i sydvest. Om enn vinden var blitt noe vestligere nu, så håpet vi å kunne seile langs iskanten, og bestemte oss til å søke til vannet ad nærmeste vei. Snart var vi der, og så da endelig igjen den blå vannflate bre sig foran oss. Kajakkene fikk vi surret sammen i en fart, fikk riggen op, og stakk i sjøen. Vårt håp blev ikke sveket; seile fikk vi både godt og lenge den dagen utover. Stundom var vinden så sterk at det skar svært i vei og vasket stygt over kajakkene; men frem kom vi, og da fikk det ikke hjelpe om vi blev litt våte. Snart var vi forbi odden vi hadde styrt mot;[8] her så vi at landet bøide vestover; kanten av den ubrutte landfaste is strakte sig i samme retning, og vi hadde åpent farvann for oss. Glade seilte vi langsefter iskanten. Endelig var vi da på sydsiden av det land vi nu har ferdes så lenge i, og hvor vi har tilbragt en lang vinter.»
Mer enn noensinne slo det mig at denne sydkyst, tross alt, kunde stemme godt med Leigh-Smiths kart av Franz Josefs Land og omegnen av hans vinterkvarter; men på ny mintes jeg Payers kart, og slo tanken fra mig.
«Om kvelden la vi til ved iskanten for å strekke benene litt; de var stivnet ved å ligge hele dagen i kajakkene, og så vilde vi gjerne ha litt utsikt over farvannet vestover. Da vi skulde gå i land, var det spørsmål om hvad vi skulde gjøre fast vår dyrebare farkost med. «Ta den ene brasen,» sa Johansen, han stod inne på isen. — «Ja, er den sterk nok?» — «Ja den! Den har jeg brukt til fald på kjelke seilet mitt hele tiden,» svarte han — «Å ja, det skal jo heller ikke så meget til å holde de lette kajakkene,» mente jeg, og gjorde dem fast med brasen, som var en rem skåret av rå hvalrosshud. Vi hadde vært en stund på isen og gått op og ned like ved kajakkene. Vinden hadde nu løiet en del, syntes også å være mere vestlig, så det var tvil om vi kunde bruke dem lengere. Vi gikk op på et koss like ved for å se nærmere på det. Som vi stod der, ropte Johansen med ett: «Nei, der driver kajakkene av!» Vi sprang ned det vi orket; men de var aket stykke utpå og fjernet sig hurtig; fanglinen var sprunget. «Her, ta uret!» sa jeg til Johansen og gav ham det, og så fort jeg var istand til kastet jeg av mig noen klær for å kunne svømme lettere; kaste av mig alt turde jeg ikke, da jeg lett kunde stivne. Jeg sprang i vannet; men vinden stod av isen. De lette kajakkene med den høie riggen gav godt vindfang; de var alt reket langt utpå og drev raskt videre. Vannet var isende kaldt, slitsomt var det å svømme med klær på, og lenger og lenger drev kajakkene, ofte fortere enn jeg kunde svømme. Det så mer enn tvilsomt ut om jeg kunde klare det. Men der drev jo alt vårt håp — alt vi eide var ombord der, ikke engang en kniv hadde vi med oss; og enten jeg stivnet og sank her eller vendte om uten kajakker, kunde komme ut på ett; jeg klemte på det jeg orket. Når jeg blev trett, vendte jeg mig om og svømte på ryggen. Jeg så da Johansen gå urolig frem og tilbake der inne på isen. Stakkars gutt, han kunde ikke stå stille, og fant det fortvilende ingenting å kunne gjøre; han hadde lite håp om at jeg skulde kunne klare det; men det vilde jo ikke hjelpe det minste om han også kastet sig i vannet. Han sa efterpå at det var de verste øieblikk han hadde gjennemlevet. Men når jeg så igjen vendte mig rundt, og så at jeg var kommet kajakkene nærmere, da steg motet, og med nye krefter tok jeg i. Efter hvert følte jeg dog at lemmene stivnet mer og mer og blev rent ufølsomme; jeg skjønte at det neppe vilde vare lenge før jeg ikke kunde røre dem mer. Men nu var det heller ikke så langt igjen; kunde jeg bare holde ut ennu en liten stund, så vilde vi være berget, og jeg drog på. Mattere og mattere blev takene; men kortere og kortere blev også avstanden; jeg begynte å tro jeg skulde nå frem. Endelig kunde jeg strekke hånden op efter skien som lå tversover akterut; jeg fikk tak, fikk halet mig inn til kajakk-kanten, og mente vi var berget. Vilde så heise mig op; men hele kroppen var nu så stiv av kulde at det var rent uråd. Et øieblikk trodde jeg at det likevel var for sent: jeg skulde nå så langt, men ikke orke å komme opi. Men om en stund fikk jeg slengt det ene benet op på kanten av kjelken som stod på dekket, og fikk på den måten hvelvet mig oppå. Nu satt jeg der, men så stiv av kulde at jeg hadde vanskelig for å ro. Det var heller ikke lett å komme til med det i de sammenbundne kajakker; å løse dem fra hverandre var det ikke tid til; før jeg hadde fått det arbeide ferdig vilde jeg ha stivnet; det gjaldt å ro av alle krefter for å holde varmen, — og så smått seg det da mot vinden innover til iskanten. Kulden hadde gjort mig ufølsom over hele kroppen; men når vindpustene kom, isnet det like fullt tvers igjennem alle lemmer, der jeg stod i den tynne våte ullskjorten. Jeg skalv og hakket tenner så jeg mest ikke sanset; men ennu kunde jeg føre åren, og varm vilde jeg jo bli når jeg bare kom tilbake på isen igjen. Der lå to alker for baugen — tanken på å få fugl til kvelds var for fristende, det knep jo med maten nu. Jeg fikk fatt i børsen og skjøt dem i ett skudd. Ved smellet skvatt Johansen til, fortalte han siden; han kunde ikke forstå hvad jeg tok mig for der ute, tenkte der var hendt en ulykke. Men da han så mig ro om og plukke op fugler, trodde han jeg var gått fra forstanden. Endelig fikk jeg kavet mig opunder isen; men strømmen hadde drevet mig langt av fra vår landingsplass. Johansen kom nedover langs iskanten, hoppet ut i kajakkene, og nu nådde vi snart dit op igjen. Det var ikke mer enn såvidt jeg kunde krabbe inn på isen, og mens jeg ristet og skalv, rev Johansen av mig de våte plaggene, fikk på mig litt tørt som jeg ennu hadde i behold, bredde så soveposen ut på isen, og jeg stappet mig godt nedi, mens han dynget over mig med seil og alt det han kunde finne, for å holde den kolde luften ute. Der lå jeg da lenge og skalv og hikstet; men litt efter litt kom varmen tilbake. Mens Johansen laget teltet i stand og kokte kveldsmat av mine to alker, sov jeg blidelig inn. Han lot mig sove i ro, og da jeg våknet, hadde alt kveldsmaten lenge stått ferdig og surret over ilden. Alker og varm suppe slettet snart ut det siste spor efter den kolde svømmeturen.
Da strømmen var stri her, og der ingen seilevind var, måtte vi passe tidevanns-skiftet for ikke å få strømmen imot, og det var først sent på kvelden næste dag at vi drog videre igjen. Vi rodde på, og det gikk fort med oss til ut på morgensiden (14. juni), da vi kom til noen svære hvalrossflokker på isen. Vår kjøttforsyning var helt opbrukt, og av spekk var det heller ikke mange stykkene igjen. Helst skulde vi jo hatt en bjørn, men vi møtte ikke noen, og da var det kanskje best å ta til takke med hvalross. Vi la til, og gikk inn på den svære flokken bak oss. En unge vilde være lettest å rå med, og her var det flere av dem. Jeg skjøt først en ganske liten en, så en til. De voksne dyrene skvatt op ved smellet, så sig om, og ved siste skudd begynte flokken å gå i vannet; men mødrene vilde ikke gå fra sine døde unger. Den nærmeste snuste på sin og skubbet til den; kunde ikke skjønne hvad som var i veien — den så jo bare at blodet sprøitet tit av hodet. Den jamret og klaget sig som et menneske. Da flokken endelig tok på å rause ut, skubbet den ungen foran sig mot vannet. Jeg blev redd for å miste byttet og sprang frem for å berge det. Men den var for snar for mig, den tok ungen under den ene framsveiven, og som et lyn var den ute og forsvant i dypet. Det samme gjorde den andre moren. Jeg skjønte ikke hvordan det hele var gått til, blev stående ved kanten og stirre ned efter dem — jeg syntes ungene måtte komme flytende op igjen; men de var og blev borte. Jeg gikk da mot en annen flokk; der var også unger, og jeg skjøt en av dem, men klok av skade skjøt jeg også moren. Det var et rørende syn å se henne bøie sig over den døde ungen før hun selv blev skutt, og nu i døden lå hun og holdt over den med den ene framsveiven. Så hadde vi da kjøtt og spekk nok for lang tid, og det tilmed det som lekkert var — ribbene og brystet av ungen smaker som sauesider. Dertil kom et dusin alker, så vårt spiskammer var vel forsynt med god mat nu. Og trengte vi mere, var vannet fullt av alker og annet kjøtt, så nu var det ingen nød.» Det var et utall av hvalross i vannet; når jeg setter dem til minst 300, sier jeg sikkert ikke for meget.
«Klokken halv to næste morgen (mandag 15. juni) drog vi videre i vakkert stille vær. Da det vrimlet av hvalrossflokker, likte vi ikke videre å ro enkeltvis og hadde for sikkerhets skyld kajakkene sammenbundet en stund. Vi visste jo at de kunde være nokså nærgående, de karene. Dagen før hadde de dukket op like ved siden av min kajakk og fulgte lange stykker hakk i hæl efter oss, riktignok uten å gjøre noe vondt. Jeg var mest tilbøielig til å ta det hele for nysgjerrighet, og trodde at de i grunnen var ufarlige. Johansen var mindre sikker på det; han syntes vi hadde erfaring for det motsatte, og fremholdt at forsiktighet iallfall ikke kunde skade. Hele dagen så vi flokker, og rett som det var klemte de sig inn på oss rundt kajakkene. Vi fulgte langs med iskanten, og når noen kom vel nær, la vi inn til, helst over en isfot. En stor flokk rodde vi forbi på isen; vi hørte dem lenge raute som kuer der inne. — Det gled godt fremover langs landet; men uheldigvis lå det skodde over det, så på flere steder var det umulig å avgjøre enten der var sund eller breer mellem de mørke bergflekkene som vi skimtet der inne.» Jeg vilde så gjerne sett litt mere av dette landet; min mistanke om at vi var i nærheten av Leigh-- Smiths opholdssted var blitt sterkere og sterkere.
«Da vi rodde videre utpå morgensiden, hadde vi på en stund ikke sett synderlig til hvalross, og fant farvannet tryggere. Så så vi en enkelt omstreifer dukke op et stykke forut. Johansen, som nettop var foran, la inn på en isfot, og skjønt jeg i grunnen mente at denne forsiktigheten var overdreven, vilde jeg legge inn på utsiden av ham. Jeg var ikke nådd så langt før hvalrossen med ett skjøt op på siden av mig, kastet sig inn på kanten av kajakken, tok innover dekket med den ene framsveiven, og mens den søkte å kantre mig, hugg den i kajakksiden. Jeg holdt igjen det jeg kunde for ikke å bli kvelvet, og rammet til dyret i skallen med åren det jeg orket. Enda et tak tok den i kajakken, og krenget mig over så dekket næsten kom under vannet; så slapp den og reiste sig helt op. Jeg grep efter børsen; men i det samme kastet den rundt og blev borte likeså plutselig som den var kommet. Det hele var skjedd i et øieblikk, og jeg vilde nettop si til Johansen at det var heldig vi var sluppet så uskadd også fra det eventyret, da jeg merket at benene blev våte. Jeg lydde efter og hørte vannet sildre inn i kajakken under mig. Jeg skyndte mig å vende den og renne den inn på isfoten, men der sank jeg også. Det gjaldt å komme ut av den og op på isen, kajakken rant stadig fullere. Iskanten var høi og løs; men jeg nådde op, og ved å krenge den synkende kajakk over til styrbord, så lekken kom over vannet, fikk Johansen berget den frem til et sted hvor iskanten var så lav at vi kunde trekke den op. Alt jeg hadde svømte i vannet der inne og var blitt gjennembløtt. Det jeg treger mest på er at det er kommet vann i fotografiapparatet, kanskje er mine dyrebare fotografier ødelagt. Nu ligger vi da her, med alt vårt gods bredt ut på tørk, og med en kajakk som må lappes, før vi kan komme ut til hvalrossen igjen. Det er en dugelig flenge den har gjort, vel en seks tommer lang; men heldig var det at den ikke traff mig i låret med den tannen; slemt var det vel også blitt hadde vi vært utpå et stykke, og ikke nettop ved et sådant høvelig sted av iskanten hvor der var fot. Soveposen var søkkvåt; vi vridde den så godt vi kunde, vrengte hårene ut, og har hatt en ypperlig natt i den.»
Samme dag om kvelden: «Har idag lappet min kajakk, og så har vi gått over alle sømmene i begge to med stearin, så nu håper vi vi skal kunne fare videre i helt tette kajakker. Imens ligger hvalrossene her utenfor og glaner på oss med sine store runde øine, grynter og blåser; av og til kommer de krabbende op på iskanten, som om de vilde inn for å jage oss ned.»
- ↑ Skrivfeil for 102° ø. l.
- ↑ Egentlig ligger jo øene litt nordligere.
- ↑ Jacksons Kapp M’Clintock.
- ↑ Dette var på sydsiden av Jacksons Kapp Richthofen, det nordligste punkt Jackson hadde nådd tidligere samme vår.
- ↑ Det viste sig siden å være Hooker Island.
- ↑ Det viste sig å være Nortbrook Island.
- ↑ Sundet mellem Northbrook Island og Bruce Island på den ene side og Peter Head på Alexandra Land på den annen.
- ↑ Kapp Barents.