Fram over Polhavet 2/4
SLIT rediger
seilduk idag, så nu håper jeg de skal holde en stund. Jeg er igjen kar på benene og har to par finnsko, så ett kan tørre sig i solen for en gangs skyld. De har vært våte under hele ferden, og det har også tatt stygt på dem.» Men isen begynte å bli slem nu, og dagsmarsjene blev korte.
Torsdag den 2. mai øket vinden litt efter litt og nådde op i en 9—10 m. i sekundet. Isen blev slem med råker og skrugarer, og et rykende snefokk gjorde ende på siktbarheten. Det blev vanskelig å rote sig frem, så det eneste fornuftige var å slå leir, når det bare var noenlunde le å finne for denne vinden. «Dette var lettere sagt enn gjort i snefokket; men til slutt lyktes også det, og vel tilfreds med å være kommet inn under tak nøt vi vår fiskegratin og krøp i posen, mens vinden rusket i teltveggen og la snefonner op rundt omkring den. Vi hadde måttet slå leir like ved siden av en ny skrugar. Det var ikke nettop så heldig, da vi jo kunde vente skruing i den, men vi hadde ikke noe valg, der var ikke annet le å finne. Allerede før jeg sovnet begynte det å knake i isen under oss, og snart skrudde det med de velkjente sett bak oss i garen. Jeg lå og lyttet om der blev noe av det, og om vi skulde bli nødt til å tørne ut og flytte før isblokkene veltet inn over oss; men mens jeg lydde på denne larmen, som jeg kjente så altfor vel, sovnet jeg, og drømte om et merkelig jordskjelv. Da jeg våknet igjen noen timer efter, var alt stilt; jeg hørte bare vinden som rusket i teltet og rumsterte utenfor, og sneen som blev pisket mot teltveggen. — Om kvelden blev «Potifar» slaktet. Vi har nu seksten
hunder igjen; det minker stygt, og enda har vi langt til land.»
Av H. Egedius.
Av H. Egedius.
Av I. Jorde efter fotografi, tatt 8. april 1895.
Av I. Jorde efter fotografi, tatt 8. april 1895.
«Lørdag den 4. mai. Kom vel frem et par mil igår også; men råkene blir verre og verre. Da vi drog avsted om eftermiddagen — efterat vi hadde måttet omlaste min kjelke og kajakk og rettet på underlaget under Johansens kajakk m. m. — var vinden løiet helt, og det var stille lunt snevær med store snefnokker, aldeles som på en vinterdag hjemme. Slemt var det visstnok å se; for en vet ikke når det bærer med og når det bærer mot, i slikt vær. Men føret var ikke så verst. Sletter hadde vi foran, og frem kom vi. Det var så fortryllende å fare i dette milde vær (÷ 11,3°); en kunde gjøre hvad en vilde, og behøvde ikke å være redd for å ta vottene av; ikke grue for bare å knappe op en knapp. Tenk å kunne bruke de sårfrosne fingrene uten at det voldte store smerter hver gang en rørte ved noe! Snart blev livet imidlertid noe forbitret ved råker. Med en del krangel kom vi da over dem alle sammen, skjønt vi spilte bra meget tid. Endelig fikk vi lange sletter, freidig drog vi på, og så tittet solen også frem. — Det er underlig hvad den stemningen gjør allikevel. For litt siden, da jeg for langs med en svineråk gjennem skruvl og skrugarer og ikke øinet noen fremkomst, var jeg så trett og utmattet at jeg syntes jeg kunde sige rett ned for hvert steg, og ingen nytelse i verden stod over den å kunne få krabbe i posen — og nu, da lykken atter smiler, og fremkomsten ligger for en, er all tretthet med ett slag strøket bort. Ut på natten begynte det for alvor å bli slemt igjen. Fra nu av var det råk i råk, den ene verre å komme over enn den andre, med omveier og krangel i det uendelige. Det var til å fortvile over, og da så vinden øket til en god «møllebris» på ny, skulde det ikke bli bedre. Det er slit uten ende, dette her — å, hvad gav jeg ikke nu for land, for å ha en sikker vei foran oss, hvor en kunde komme frem en fast marsj om dagen, istedenfor denne stadige bekymring og utrygghet for råker. Ingen vet hvor meget bry de ennu kan skaffe oss, og hvilke viderverdigheter vi kan få for å nå land, og imens minker hundetallet stadig. De går på det de kan, stakkar, det er sikkert; men hvad hjelper det? Jeg er så trett at jeg går og sjangler på skiene, og når jeg faller, ønsker jeg a kunne bli liggende for å slippe å reise mig igjen. Men reven hadde rett: allting er en overgang. Vi når nok frem en gang —
Idag morges var igjen temperaturen sunket til ÷ 17,8°, efter å ha vært oppe i ÷ 11°, og jeg har derfor ennu håp om at vannet i råkene kan fryse på rimelig tid. Det er kanskje stygt av oss å banne denne vinden; for ombord i «Fram» fryder de sig nu sydosten endelig er kommet. Utålmodig har de ventet på den, og nu da den endelig har begynt, så ønsker vi den dit pepperen gror. Nu vel, jeg har virkelig gledet mig over den på deres vegne; men det hindrer ikke at jeg skulde gi meget for at den vilde vente til vi hadde nådd i land.»
«Onsdag den 8. mai. — — — Fremdeles optrer råkene stadig i bestemte strøk, hvor isen helst er temmelig ulendt, med yngre og eldre skrugarer om hverandre. Mellem disse strøkene er der lange flate strekninger uten råker. Ofte er disse sletter aldeles jevne, næsten som en innlandsis. Råkenes retning er som før meget ofte tvers på vår kurs, eller litt mer sydvestlig; en del synes også å gå noe så nær samme vei som vi. Det er merkelig med denne isen. Det synes næsten som den blir jevnere og jevnere jo mer vi nærmer oss land, mens vi hadde ventet oss det motsatte. Ja gid den bare vilde holde på slik. Den er betydelig flatere her enn den var omkring «Fram», synes jeg. Der er ingen riktig ulendte stykker, og de ujevnheter som finnes er så små, bare slikt småskruvl, ingen svære hauger og rygger som vi hadde lenger nord. Av råkene er noen smalere, og så vidt nye at der bare ligger snesørpe over vannet. Denne sørpen kan ellers være lumsk nok. Det ser ut som det var jevn is; men stikker en staven i, går den like igjennem og bent i vannet. — Igår morges regnet jeg ut bredden og lengden fra søndag (5. mai); det blev 84° 31’ n. Og 66° 15’ ø. Vi var ikke så langt syd som ventet, men en god del lenger vest. Det er driften som har satt oss tilbake og vestover. Jeg holder derfor fra nu av betydelig sydligere kurs enn før og styrer noe så nær rettvisende syd, da vi fremdeles driver vestover; jeg er redd for å komme for langt den vei. Forhåpentlig vil vi vel snart få land i sikte, så vi får se hvor vi bør styre. Vi burde snart være der nu. — Igår blev ingen hund slaktet; to tredjedeler av «Ulenka» var igjen (fra foregående dag) og gav et godt mål. Nu akter jeg bare å slakte en hver annen dag, og så får vi vel en bjørn snart.»
«Torsdag den 9. mai. ÷ 13,3°. — — For hundene blir det tyngre og tyngre efter hvert som de avtar i tall. På tremeiene (undermeiene) synes det heller ikke å gå glatt; jeg har lenge tenkt på å ta dem av, til jeg idag endelig har bestemt mig til å forsøke det. Tross alt holder hundene fremdeles gangen jevnt, med en stans en gang imellem, og igår var det bare fire hunder for min kjelke. Den ene, «Flint», vrengte selen av sig og rømte. Vi kunde ikke få fatt i den før om kvelden, da den til straff blev slaktet. Isen holdt sig stadig mere ujevn enn den har gjort i de siste dager. Om eftermiddagen røk det op med en hel snestorm. Der var ingen vei å se, alt var hvitt i hvitt, bare hist og her stakk de blå isstykkene i skrugarene frem av snekavet. Efter en stund blev isen verre; jeg styrte lukt på skrugarer og ulende uten å se dem. Jeg håpet at dette bare var en sne-iling som snart gikk over, men det gav sig ikke, og snart fant vi at der var liten mening i å dra på. Heldigvis dumpet vi op i en god teltplass med le; ellers vilde det vært vanskelig nok å finne en i slikt vær, hvor ingenting kunde skjelnes. Imidlertid bærer det sydover, og vi blir mere og mere forundret over ikke å se tegn til land. Vi regner nu å ha lagt 84-graden bak oss.»
«Fredag den 10. mai. ÷ 8,8°. Da vi krøp ut av teltet igår formiddag, var det fint, solen skinte, føret var usedvanlig godt, og isen så ut til å være jevn foran oss; vi var bare i snefokket forrige kveld kommet op i et belte med stygg-is. Før vi drog, skulde vi forsøke med å ta undermeiene av kjelkene. Ved først å gjøre et forsøk med å trekke min fant jeg dog at den gled lett som den var, og jeg vilde ennu vente en stund. Jeg var redd for at den skulde bli vel svak når undermeiene kom av. Imens hadde Johansen tatt dem av på den midterste kjelken; men da vi så opdaget at den ene bjerkemeien hadde fått en knekk tversover under en av fjetrene, var det ikke annet for enn bare å sette dem på igjen. Det var ellers skade, for den kjelken vilde gått så meget glattere på de nytjærede meiene enn på de avskurte undermeiene. — Vi gjorde noenlunde god fremgang, enda vi nu bare har 13 hunder, fire for min kjelke, fire for bjerkekjelken og fem for Johansens. Men utover eftermiddagen tyknet det fort til, og et tett snevær begynte, sa vi ingen vei kunde se. Isen var ennu tålelig jevn, så vi drog på. Møtte en råk, men kom over den ad en omvei. Om ikke lenge bar det dog op i en del skrugarer og styggedom, hvor vi rente rett på høie rygger og bratte kneiker uten å se dem — stup og svineri hvor en vendte sig, skjønt alt så så jevnt og fint ut, dekket som det var av den stadig dryssende nysneen. Å holde på nu var det liten hjelp i; vi bestemte oss til heller å slå leir, spise middag med deilig varm lapskaus, regne ut lengden, og så se tiden an om det ikke skulde letne igjen, og hvis ikke, da heller sove godt ut og være klar så snart været blev til å fare i. Efter å ha sovet et par timer — klokken var da i om natten — tørnet jeg ut av teltet, men fant det samme tette overskyete vær, bare med en strime klar blå himmel nede ved brynet i sydvest. Jeg lot Johansen sove videre, og regnet ut lengden, som jeg fant var 64° 20’. Vi er altså drevet godt vestover siden sist, om den ellers er nøiaktig. Mens jeg holdt på med dette, hørte jeg det rumsterte ute ved en av kajakkene; det var en mistenkelig gnagende lyd. Jeg tittet ut — jo, ganske riktig, der var hundene oppe i Johansens kajakk! Jeg for ut, fikk fatt i «Haren», som nettop lå og gnog på lonsene av fersk hundekjøtt som skulde være til næste morgen. Dugelig svolk var takken den fikk, og så blev kajakkhullet ordentlig fornaglet, med hette, ski og stokker. — Været var fremdeles det samme tette overskyete og usiktbare; men vinden var kantret mere sydlig, og den klare blåstrime i sydvest hadde dradd litt høiere op over isranden. Skulde det være vestlig vind som var i vente? Velkommen skulde den være; men da var det best å komme sig inn og sove mens en ventet. Jeg kastet lengselsfulle blikk mot den blå strimen: langt der borte var solskinn og fremkomst — kanskje var det over landet den holdt sig. Jeg kunde se cumulus-skyer seile gjennem den klare luften der henne — å, den som var der! Ja den som hadde land, da var alle sorger glemt. Nu lenges jeg usigelig efter det. Mange ganger tittet jeg ut av teltet om morgenen — alltid den samme overskyete himmelen, det samme hvitt i hvitt hvor en vendte øiet hen; men nede i vest og sydvest holdt den klare strimen sig, nu bare lavere. Da vi endelig tørnet ut i formiddag, var været fremdeles som før; men blåstrimen nede i himmelbrynet lå der ennu i sydvest. Jeg synes den må ha noe med land å gjøre, og det gir mig håp om at det ikke er så langt igjen. Det blev seigere enn vi hadde trodd, landet; men mange fiender har vi også å slite oss frem imot, ikke bare ujevn is og dårlig føre, men også vind, råker og usiktbart vær — like slemme motstandere alle ihop.»
«Søndag den 12. mai. ÷ 17,5°. Igår blev det ikke så dårlig en dag som vi hadde ventet. Overskyet og usiktbart holdt det sig riktignok hele tiden; vi tar oss frem næsten mer efter følelsen enn efter synet. Den klare strimen holdt sig fremdeles i SSV (rv.); den steg høiere på himmelen mens vi gikk. Vi ventet stadig at den skulde bre sig utover, og at vi skulde få klarvær, som vi så sårt trengte for å finne vei; men den kom ikke videre, og dog stod den der like klar. Så sank den igjen, og bare en smal rand var synlig ved himmelbrynet. Til slutt forsvant den også. — Klokken 7 igår morges kom vi til et belte med så stygg is som jeg sjelden har sett, og da jeg ikke fant det rådelig å ta på slikt i så usiktbart vær, slo vi leir. Jeg håper vi kom våre to mil frem, og kan regne bare tretten mil igjen til land, om det ligger på 83°. — Imidlertid går tiden, og hundenes antall minker. Provianten minker også efter hvert, skjønt vi ennu gud skje lov har en god del igjen. Den første petroleumsdunken (10 liter) blev det ende på for 3 dager siden, og snart har vi vel brukt op vår annen brødsekk. Stadig speider vi lengselsfullt efter land, men alltid forgjeves, enda jeg klyver op med kikkerten på de høieste kossene.»
«Mandag den 13. mai. ÷ 13,0° (minimum ÷ 14,2). — — — Det lar sig ikke nekte at det blir et slitsomt liv dette her. Hundene minker i tall og krefter efter hvert, og de er trege og slemme å få frem. Isen blir styggere efter som vi nærmer oss mot land, og dessuten er den dekket av meget dypere og løsere sne enn før; især er det slemt i den opbrutte is, hvor sneen visstnok dekker over mange ujevnheter, men hvor en også synker i til langt på lårene ned imellem isstykker, så snart en trår utenfor skiene for å hjelpe kjelken. Å gå med upåbundne ski i dette lende er også svært ustøtt og anstrengende for benene; men en kan ikke greie sig på annen vis, når en i ett vekk skal hjelpe hundene frem og slite og dra i den evindelige kjelken. Jeg tror at i slikt lende vilde indianertruger være å foretrekke; jeg vilde bare ønske jeg hadde noen. Imidlertid tenker jeg da vi kom frem noen mil igår også, og når jeg regner fire mil for iforgårs og igår tilsammen, tror jeg jeg er sikker på ikke å forregne mig. Da skulde vi altså bare ha elleve mil igjen til 83° og det land Payer har avsatt. Vi holder temmelig sydlig kurs, næsten rettvisende syd, da denne stadige østlige vind visstnok driver oss vestover, og jeg liker ikke den tanke at vi skulde drive vest forbi landet. Det begynner å bli temmelig varmt nu i posen om nettene. I natt svettet jeg så jeg næsten ikke fikk sove.»
«Tirsdag den 14. mai. ÷ 14,1°. Igår blev en koselig hviledag. Da vi skulde avsted efter frokost, tyknet det til og blev fullstendig usiktbart snevær, så det vilde alt annet enn lønne sig å gå i den ulendte isen vi nu har foran oss. Jeg bestemte mig derfor til å bli liggende og foreta forskjellige nødvendige småendringer, særlig å fordele lasten fra bjerkekjelken over på de to andre, så vi endelig kan få sløifet denne tredje kjelken, som vi nu ikke lenger kan avse hunder til. Dette vilde ta litt tid, og skulde så allikevel gjøres, så i grunnen mistet vi ikke noe ved å bli liggende over slik en dag. Med alt trevirket vi fikk av denne kjelken, sammen med det vi hadde fra før — av brukne ski, staver og slikt — mente jeg vi måtte kunne koke i lengere tid, og spare petroleum. Vi gjorde følgelig op ild til kvelds; den tomme petroleumsdunk blev gjort om til gryte og hengt over. Først nørte vi op i teltdøren, men det kom vi snart ifra — for det første holdt vi på å brenne op teltet, og for det annet slo røken inn, så vi snart ikke kunde holde øinene oppe. Men det varmet godt og var koselig å se på. Så blev den flyttet lenger ut på isen, hvor den ikke kunde fenge i teltet, og røken heller ikke slo inn; men hyggen og varmen var også borte med det samme. Da vi hadde brent op næsten hele kjelken og fått en gryte kokende vann, samtidig med at vi mest hadde smeltet oss tvers igjennem hele flaket vi bor på, og dertil en masse tid var gått til spille, opgav jeg enhver tanke på å koke med kjelker og ved; vi valgte heller å holde oss til vår kjære venn «Primus», som er og blir en trofast kamerat, og en hyggelig underholdende kamerat også, som en kan ha ved siden av sig her inne i teltet når en ligger i posen. Såvidt jeg kan skjønne har vi petroleum nok for den tid det kan trenges; og hvorfor da søle med noe annet? Blir det slutt med den, får vi vel tran nok, tenker jeg, av bjørn, sel og hvalross. — Nu er jeg spent på å se hvad vi har opnådd ved vår omlastning. En del tyngre er jo våre to kajakkkjelker blitt, men så får vi også seks hunder for hver av dem, så lenge det varer. Lønnen for vår tålmodighet er kommet med det mest strålende solskinnsvær, tindrende klar himmel. Det er så varmt i teltet nu at jeg ligger her og svetter; en kunde tro en lå under et solseil en sommerdag hjemme.»
Isen holdt sig i disse dager så noenlunde fremkommelig; bare råkene la oss mange hindringer i veien. Dessuten avtok hundenes krefter stadig, «de stanser lett for den minste ujevnhet», og det gikk ikke fort.
Torsdag den 16. mai sier dagboken: «Flere av hundene synes å bli nokså medtatt. «Baro» (anføreren i mitt spann) var rent ferdig igår; den kunde på slutten næsten ikke gå lengere, og blev slaktet til kvelds, stakkars dyr; den har trukket trofast like til det siste. — Det var Johansens fødselsdag igår, han fylte 28 år, og i den anledning holdt vi naturligvis en liten fest med lapskaus, som er hans livrett, og en god koselig «limejuice-toddy» efterpå. I teltet var det hyggelig og varmt i middagssolen. Kl. 6 formiddag ÷ 15,8°. — Har idag regnet ut bredde og lengde for igår, og finner 83° 36’ n. br. og 59° 55’ ø. l. Bredden stemmer nøiaktig med hvad jeg antok efter bestikket, men lengden er næsten foruroligende vestlig, enda vår kurs hele tiden har vært temmelig sydlig. Der synes å være sterk drift i isen her, og vi får heller holde oss østenfor syd, for ikke å drive forbi landet. For sikkerhets skyld har jeg enda en gang regnet om igjen våre observasjoner for 7. og 8. april, men finner ingen feil, og kan ikke skjønne annet enn at vi må være så omtrent riktig. Underlig er det at vi ikke ser noen antydning til land. Klokken 10 eftermiddag ÷ 17°.»
«Fredag den 17. mai. ÷ 10,9° (minimum ÷ 19°). Idag er det altså syttende mai. Sikkert hadde jeg trodd vi på den dag skulde vært ved land en- eller annensteds; men det var ikke så «laga». Jeg ligger her i posen og tenker på all jubelen der hjemme nu, drømmer mig midt oppe i barnetogene og de bølgende menneskemassene som i denne stund drar gjennem byens gater — gleden tindrer i hvert øie. Å, hvor alt det er kjært og vakkert! Se på flaggene hvor de vifter med sin røde duk i den blå vårluft, og solen — så deilig den dirrer gjennem det fine lysegrønne ny-løv. Og her ligger vi i den drivende is, vet ikke visst hvor vi er, eller hvor langt fra et ukjent land, hvor vi håper å finne midler til å friste livet og kare oss frem mot hjemmet; med to hundespann som stadig tynnes, og hvis krefter synker for hver dag; med en ismark mellem oss og målet som kan legge, vi vet ikke hvilke, hindringer i veien for oss; med kjelker som, iallfall ennu, er for tunge for våre egne krefter. Vi sliter oss møisommeligere og møisommeligere frem, mil for mil, og imens kjører kanskje isdriften oss vestover ut i havet, bortenfor landet vi strever mot. Stritt og slitsomt — ja vel; men det tar også en gang ende; én gang når vi vel frem — — og vårt trefarvede flagg det vil vi heise høit på stang for syttende mai iår som ellers; også på 83 ½° skal den dag feires. Og sender så skjebnen oss det første glimt av land, da blir gleden dobbelt.
Igår blev en hård dag. Været var fint, rent strålende, føret ypperlig, og isen god, så en kunde hatt rett til å vente fremgang som monnet, når det ikke var for hundene. De stanset i ett vekk, og for den som går foran blir det stadig å gjøre veien tre ganger: først frem for å ta ut vei og sette spor, så tilbake og drive hundene efter; — på den vis går det vel sent. Over flate strekninger holder de stundom siget så noenlunde, men ved første ujevnhet står de. Igår forsøkte jeg med å spenne mig selv for også. Det gikk noe bedre; men skal en ta ut veien i litt vanskelig is, går jo ikke det.
Tross alt karer vi oss da fremover, og til slutt får vi vel også lønnen, som foreløbig vilde være rikelig hvis vi bare nådde land og land-is uten disse forbannede råker. Igår hadde vi fire større. Den første, som vi stanset for iforgårs, gav ikke så meget bry. Så gikk vi et lite stykke over middels is, skjønt med råk i råk og skrugarer. Så kom en stygg råk, som gav en god omvei. Påny et noe så nær tålelig stykke, denne gang adskillig lengere; men så igjen en råk, eller snarere en klare, større enn vi har møtt noensinne før, riktig hvad russerne vilde kalle en «polynja». Den var dekket av is som var for svak til å bære. Tillitsfulle drog vi imidlertid sydvestover (rv.) langs med den, og stolte på snart å finne overgang; men det «snart» kom ikke. Der vi ventet overgangen, åpnet et overraskende syn sig: klaren strakte sig like til horisonten i sydvest uten at vi så ende på den. Hvad var her å gjøre? Å komme over syntes for øieblikket umulig; isen var for tynn til å gå, og for tykk til å ro igjennem med kajakkene, om vi satte dem i stand. Hvor langt råken strakte sig og hvor lang tid vi kunde komme til å følge den før vi fant overgang og igjen kunde holde vår kurs, var uråd å gjette; men det så ut til å måtte bli lenge, kanskje dager. Å dra tilbake dit vi kom fra var heller ikke tiltalende; det vilde føre oss lenger bort fra målet, og det kunde være vi fikk vandre langt nok i den retning også, for å finne en overgang. Råken strakte sig rettvisende S 50° V. Den vei vilde unektelig føre oss adskillig ut av kursen, som nu helst skulde være østenfor syd; men det bar da likevel nærmere, og følgelig drog vi på. Om ikke lenge kom en ny råk for oss, som gikk tvers på den andre. Her var isen sterk nok til å gå over, og da jeg undersøkte isen på selve storråken utenfor denne tverråk, fant jeg et belte hvor ny-isen ved skruing var skutt sammen i flere lag, så den var sterk nok til å bære oss, og til slutt kom vi da også lykkelig over denne råken, som vi hadde belaget oss på å følge i dager. Så gikk det videre, inntil vi kl. halv ni om kvelden stod foran en ny råk, nøiaktig maken til den forrige, bare at utsikten til «havet» denne gang åpnet sig mot nordost, mens den i sydvest var lukket av is i synsranden. Råken var dekket av samme slags ny-is, nærmest kanten litt eldre og tykkere, så den bar; jeg gikk over på ski for å lete efter overgang, men fant ingen, hvor langt jeg så fór; overalt var det et smalere eller bredere stykke efter midten, hvor isen var for tynn til at jeg torde våge kjelkene. Følgelig tok vi det råd å slå leir og vente til idag, da forhåpentlig isen er blitt sterk nok. Og her ligger vi da altså, med samme råken foran oss. Gud vet hvilke overraskelser denne dag vil bringe oss.»
«Søndag den 19. mai. Den overraskelse som den syttende bragte var intet mindre enn at vi fant råkene her fulle av narhval. Nettop som vi var kommet i gang og skulde over den råk vi var stanset ved dagen før, blev jeg opmerksom på en pustende lyd, aldeles lik hvalblåst. Jeg trodde først det måtte være fra hundene; men så hørte jeg sikkert at det kom ute fra råken. Jeg lydde. Johansen hadde hørt det hele morgenen utefter, sa han, men det var nok bare isen som skrudde utpå der, hadde han tenkt. Nei, den lyden syntes jeg nok jeg skulde kjenne, og jeg stirret ut mot en åpning i isen som jeg syntes lyden siste gang kom fra. Med ett fikk jeg se noe bevege sig som neppe kunde være fallende is — jo ganske riktig, der stakk et hvalhode op, så kroppen efter, gjorde den velkjente hvelv og forsvant, så enda en, med den samme lyd, — der var en hel flokk av dem. Jeg ropte at det var hval, var i ett sett ved kjelken og trakk børsen frem. Så gjaldt det bare å få stelt til en harpun. Det gikk også, med litt arbeide. Dermed var jeg klar til å dra på fangst. Imens var dyrene forsvunnet fra den råk jeg først så dem i; jeg hørte pusten av dem fra noen åpninger lenger øst. Jeg drog efter råken i den retning, men kom dem ikke på skudd, skjønt jeg et par ganger var nokså nær dem; de kom op i små råker som fantes langs hele råken. Der var vel utsikt til at om vi gav oss fore her, og jeg lå en dag og lurte ved en av disse råkene, så kunde jeg opnå å få skudd på dem; men meget tid hadde vi ikke å spille, og stort kunde vi vel ikke dra med oss, om vi fikk en; kjelkene er tunge nok før.
Snart hadde vi funnet en overgang over råken og drog videre med våre to flagg heist på kjelkene for dagen. Da det gikk så smått med oss nu at det vanskelig kunde bli stort verre, bestemte jeg mig endelig ved middagshvilen til å ta undermeiene av min kjelke og forsøke nysølvskoningen. Forandringen var påtagelig; det var ikke lenger samme kjelken. Fra nu av kom vi ganske godt frem; og om en stund tok vi undermeiene også av Johansens kjelke. Da vi dessuten fikk god is utover dagen, blev fremgangen ganske uventet god, og klokken halv tolv igår formiddag, da vi stanset, skulde jeg nok tro vi hadde gjort våre to mil den dagen, så vi nu skulde være nede på 83° 20’ n. br. eller så omtrent. Endelig skulde vi da altså være kommet ned på bredder som mennesker før har vært på, og vi kan umulig ha langt igjen til land. En stund før vi stanset igår, kom vi over en råk eller klare, fullstendig maken til de to tidligere, bare enda noe bredere. Over den fór vi frem et godt stykke sydefter. Også her hørte jeg blåst av hval; men enda jeg ikke var langt fra den råk lyden måtte komme fra, og skjønt åpningen der var ganske liten, kunde jeg ingenting se. Johansen, som kom efter med hundene, sa at straks de var kommet på råken hadde de fått vær av noe og vilde mot vinden. Underlig med all denne narhvalen i råkene her.
Den is vi farer over nu er overraskende flat. Der er få eller ingen nye skrugarer, bare små, eldre ujevnheter, med til dels dyp sne imellem, og så disse underlige brede, endeløse råkene, som alle ligner hverandre og går fullstendig parallelt. Og rent ulik alle dem vi før har møtt.
Vi holdt et dundrende festmåltid for syttende mai — riktignok på den attende — med lapskaus, tyttebærgrøt (blandet med vril-food), og stamina-limejuice-mjød. Med spent mave krøp vi i posen.»
Efterhånden som vi kom sydover, blev isen ujevnere og verre å slippe frem i. Fremdeles kunde der være forholdsvis gode strekninger med sletter; men de var ofte avbrutt av brede belter med skruing og til dels råker, som la oss mange hindringer i veien.
Den 19. mai sier jeg at «jeg var oppe på det høieste koss jeg ennu har besteget. Jeg målte det så temmelig rutt og fikk det til å være omtrent 24 fot over isen som jeg steg op fra, men isen var adskillig over vannflaten, så høiden blev alt i alt 30 fot. Det dannet ryggen av en ganske kort og kroket skrugar, som bestod av bare småstykker».
Den dagen så vi også bjørnespor for første gang på hele isvandringen. Vissheten om at vi således var nådd ned i strøk hvor bjørnen ferdes, gjorde oss meget glade; nu kunde vi altså gjøre regning på sent eller tidlig å få en stek.
Den 20. mai var det en forrykende snestorm, så vi ikke kunde se å ta oss frem i den ulendte is. «Følgelig intet annet å gjøre enn å krype under lokket igjen og sove så lenge en kan. Til slutt blir dog sulten for slem, og jeg tørner ut og koker et deilig mål lapskaus av leverpostei. Så en kopp mysedrikke, og så igjen ned i posen for å skrive eller sove videre, alt efter som det faller sig. Og her ligger vi da og har ikke annet å gjøre enn å vente på at været skal gi sig, så vi igjen kan dra avsted. Vi kan knapt være langt fra 83° 10’ n. br., og skulde ha nådd Petermanns Land, hvis det er der Payer mente; men enten må vi være pokker i vold, eller også er det landet meget lite. Imens driver vel denne østenvinden oss av vestover ut i havet mot Spitsbergen — gud vet hvad fart isen kan ha her! Nu vel, jeg er ikke det minste mistrøstig; 10 hunder har vi jo dessuten. Og skulde vi drive forbi Kapp Fligely, så er der jo land nok lenger vest også, og det kan vi vel knapt gå feil av. Sulte ihjel skal vi da iallfall vanskelig, og skulde galt være ute, og vi får en overvintring på oss, så klarer vi vel det også. Når det bare ikke satt noen der hjemme og ventet! Barometeret faller stadig, så det blir visst en langvarig historie; men vi skal nok holde ut.»
Næste dags eftermiddag (21. mai) kunde vi endelig dra videre, selv om det fremdeles var usiktbart vær med snefokk, så vi til dels gikk som i blinde. «Da vinden var sterk og rett i ryggen, og da isen holdt sig noenlunde jevn, satte jeg endelig seil på min kjelke. Den gikk nu næsten av sig selv; men det forandret ikke det minste i hundenes takt; de holdt samme langsomme gang som før. Stakkars dyr; de blir trettere og trettere, og føret er tungt og løst. — Jeg tror knapt jeg tar for meget i når jeg mener at vi kom tre mil frem, og da skulde vi ha 83-graden bak oss, men ennu er der ikke tegn til land. Dette begynner å bli nokså spennende.»
«Fredag den 24. mai. ÷ 7,4° (minimum ÷ 11,4°). Igår blev den slemmeste dag vi ennu har hatt. Den råken vi hadde foran oss da vi stanset den foregående dag, viste sig verre enn alle de andre. Efter frokost kl. 1 om morgenen, og mens Johansen lappet teltet vårt, trasket jeg avsted for å lete efter en overgang, men var borte i tre timer uten å finne noen. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å dra langs råken østefter, til slutt måtte vi jo komme over; men det blev et lengere arbeide enn vi hadde trodd. Da vi kom dit hvor den så ut til å ende, var hele isen sprukket op på kryss og tvers i alle retninger, og flakene malte om hverandre med rivende fart, så der var ingen trygge overganger å finne noen steds. Der hvor jeg i det ene øieblikket kunde komme over, var det i næste øieblikk, når jeg hadde hentet kjelkene dit, bare åpne råken. Men vi kranglet oss da frem fra flak til flak så godt vi kunde, stadig lenger og lenger øst, for å komme utenom. Det skrudde under oss og omkring oss, og det kunde være vanskelig nok å greie sig. Mange ganger trodde vi endelig å ha nådd igjennem, så viste enda verre råker og sprekker sig foran oss. Stundom var det næsten til å fortvile over.
Ingen ende vilde det ta; hvor en vendte sig hen, gapte svære vannstriper mot en; på den overskyete himmel så vi mørke truende gjenskinn av vann i alle retninger; det syntes mest som hele isen var sprukket op. Sultne og dødstrette blev vi, men vilde da gjerne ha det bak oss alt sammen før vi stanset for å holde middag. Men til slutt blev det næsten håpløst, og klokken 1 — efter ni timers arbeide — besluttet vi å spise. Det er underlig med det: la det være så ille det vil — når en først er nede i posen, og maten kommer frem, da er alle sorger glemt, og mennesket er blitt et lykkelig dyr, som spiser sig mett så lenge det kan holde øinene oppe, og sovner med matbeten i munnen. Lykkelige lettsindighet! Men klokken 4 var det igjen å ta fatt på det samme håpløse slit med å kave sig frem gjennem all denne forvirring. For å gjøre det toppmålt var været nu så usiktbart, uten skygger, at det ikke var råd å se hvor en satte foten, enten mot en vegg eller utfor et stup. Å, slikt gråvær har vi så altfor meget av. Hvor mange råker og sprekker vi gikk over, og hvor mange svære skrugarer vi hadde å krabbe over og slite på de tunge kjelkene i, det vet jeg ikke; men mange var det. De gikk i krik og krok i alle retninger, vann og sørpe gapte imot oss overalt.
Men alt har en ende, og så hadde også dette. Efter enda to og en halv times slit hadde vi den siste råken bak oss, og foran lå en deilig slette. Alt i alt hadde vi nu holdt på i henimot tolv timer med dette råk-nettet, og dessuten hadde jeg vært ute i tre timer forut, det gjør tilsammen femten timer. Utkjørte og våte var vi; hvor mange ganger vi hadde trådt igjennem det lumske snedekket som skjuler vannet mellem isstykkene, så en tror det er fast is, er ikke mulig å si. En gang om morgenen var det så nær blitt en alvorlig historie for mitt vedkommende. Jeg gikk på ski trøstig frem over — som jeg trodde — solid is, da med ett hele grunnen begynte å synke under mig; heldigvis var det noen isstykker i nærheten, som jeg fikk kastet mig op på, mens blåe sjøen slo sammen bak mig over sneen jeg hadde stått på. Det kunde blitt en lengere svømmetur, som hadde vært mindre lystelig i den snesørpen, helst da jeg var alene.
Så drog vi da endelig frem over sletter. Men lykken skulde ikke vare lenge; på det mørke skybeltet på himmelen så vi at vi hadde en ny råk forut. Klokken 8 om kvelden var vi der. Å dra langs med den noe lengere stykke for å finne overgang var jeg for sliten til, især da der var tegn til en annen råk bakenom, og en ikke kunde se noe av isen omkring sig i dette snefokket. Det gjaldt bare å finne en teltplass; men det var lettere sagt enn gjort. Der var sterk vind fra nord, og le var ikke å opdrive på den flate isen vi nettop var kommet inn på. Hver ujevnhet og hver haug blev undersøkt efter hvert som vi drog forbi dem i snedrevet; men alle var de for små. Endelig måtte vi nøie oss med et lite koss, som såvidt kunde brukes; men det var skralt med sne der, og først efter adskillig arbeide lyktes det oss å få reist teltet. Til slutt surret da atter primusen der inne, fiskegratinen utbredte sin duft, og to lykkelige skapninger satt godt og lunt nede i posen og nøt tilværelsen i lange drag, tilfredse, om enn ikke med en god dagsmarsj, så dog ved bevisstheten om å ha overvunnet en vanskelighet.
Under frokosten idag var jeg ute og fikk en middagshøide, som til vår glede satte oss på 82° 52’ n. br.»
«Søndag den 26. mai. — — Sneen er løs; aldri så lite en trår utenfor skiene, synker en i til skrevet, og det går ofte nok på. Å binde skiene fast går heller ikke; for evig og alltid må en jo hjelpe hundene med kjelkene. Rett som det er, bærer det overende i snekavet, og så må en se til å redde sig op på skiene igjen. Slik går det uavlatelig, og jo lenger det lir dess verre blir det. Til slutt går en og sjangler på skiene av tretthet, aldeles som en var full. Især er gangen slem for anklene, ved den evige ustøheten og vrikkingen på upåbundne ski i ujevnt lende, og mangen dag har de vært stygt hovne. Fremover siger det dog, og det er jo hovedsaken, om så benene blir aldri så møre og såre. Men hundene blir også utkjørte, og det er verre.
Idag har jeg regnet ut observasjonene for igår, og finner til vår glede at lengden er 61° 27’ (bredden var 82° 52’). Vi er altså ikke drevet vestover, men er kommet omtrent syd efter kursen. Min stadige frykt for å drive av forbi landet viser sig følgelig ugrunnet, og vi må kunne gjøre regning på å nå det nu en gang. Kan hende vi kan være lenger øst enn vi tenker; men lenger vest tror jeg ikke der er noen sannsynlighet for at vi er. Når vi altså ennu holder et stykke rett syd og så sydvest, så må vi treffe land, og det kan umulig ta mange dager.
Isen foran oss ser fremkommelig ut; men efter himmelen å dømme er der nok en del råker et stykke frem. Det gjelder bare å få karet sig over dem; jeg vilde nødig ta på å sette kajakkene i stand nu, og hefte bort tiden, før vi har nådd land og fått den faste landis å gå på; da kan vi gi oss bedre stunder. Begge to trenger en dugelig utbedring både av spileverk og betrekk. Nu vil jeg helst bare dra på, og nytte hundene mens vi ennu har noen.
En hyggelig søndagsmorgen i teltet idag. Disse observasjoner setter mig i godlag, jeg synes livet ligger så lyst foran oss. Snart må det bære med god fart over åpent vann. Å, så godt det skal bli å få bruke kajakk-åre og børse, istedenfor dette evindelige slitet med kjelkene! Ja, og så slippe denne stadige skrikingen til hundene om å dra i; det er så det river og sliter i øre og hver nervetråd i kroppen på en.»
«Mandag den 27. mai. Like fra morgenen igår så vi blåner av vann på himmelen, de samme vi hadde sett dagen før, og jeg holdt kurs rett på det strøk hvor det efter blånene å dømme skulde være mest sammenhengende is. Utover eftermiddagen møtte vi da også den ene råk efter den andre, slik som himmelen hadde varslet. Mot kvelden var det lett å se på den mørke luften foran at vi nærmet oss mot råker av verre slags; især var blånene uhyggelig mørke og stygge vestenfor og østenfor oss. Klokken 7 kunde jeg også se en stor råk forut, som strakte sig vest og øst så langt øiet rakk fra det høieste koss. Den var bred, og så verre ut enn noen av de tidligere. Da hundene var trette, dagsmarsjen hadde vært god, og vi hadde en ypperlig teltplass like ved hånden, slo vi leir.
Under frokosten idag var jeg ute og tok en middagshøide; den viser at vi ikke har skuffet oss; vi er på 82° 30’, kanskje enda et minutt eller to sydligere. Men merkeligere og merkeligere er det at vi ikke ser noe tegn til land. Jeg kan ikke forklare mig det på annen vis enn at vi er noen grader lenger øst enn vi antar.[1] At vi skulde være så meget lengere vest som det må til for å gå helt klar av Petermanns Land og Oscars Land og ikke få et skimt av dem en gang, holder jeg for en umulighet. Påny har jeg sett på våre tidligere observasjoner, påny gjennemgått vårt bestikk, vindforholdene, og alle muligheter for drift i de dager som gikk mellem siste sikre lengdeobservasjon (8. april) og den dag da vi ifølge bestikket antok oss på 86° ø. l. (13. april); men det må være utenkelig at der skulde finnes noen svær feil; så stor en drift kan isen vanskelig ha hatt nettop i de dager, når vårt bestikk ellers har passet så godt med observasjonene.
Igår kveld blev «Kvikk» slaktet. Stakkar, hun var helt utslitt nu og trakk lite eller ingenting. Det gjorde vondt å skulle skilles fra henne; men hvad var det å gjøre ved det? Om vi får ferskmat, vilde det nok tatt tid å få henne i full stand igjen allikevel, og da hadde vi kanskje ikke mere bruk for henne; og så fikk det skje. Men stor var hun, og mat gav hun for vel tre dager for de åtte hundene som er igjen.
Jeg er i en stadig forundring over den is vi farer i her. Den er slett og fin, bare med mindre opbrutte stykker liggende utover her og der, og så med større hauger eller mindre skrugarer inniblandt; men altsammen is som knapt er vintergammel, og iallfall er dannet siden siste sommer. Det er rent sjelden å støte på en liten eldre strekning, eller endog bare et gammelt flak som har ligget en sommer over — så sjelden at på våre siste teltplasser har det vært uråd å opdrive noenlunde saltfri is, slik som har vært utsatt for sommersol; vi har måttet nøie oss med sne til drikkevann. Sikkert er at der disse flater kommer fra, har det siste sommer eller høst vært åpent vann, og det ikke av liten utstrekning heller, for det er ikke få mil vi nu har fart over slik is.»
Nu begynte en tid da råkene blev verre enn verst, og «slitet begynte for alvor, råker og sprekker gikk på kryss og tvers i alle retninger. Kunde en se denne is i fugleperspektiv, vilde råkene danne et fullstendig nett, med uregelmessige masker». Ve den som lar sig innvikle i dette nett!
«Onsdag den 29. mai. Igår gikk jeg over til å begynne med komager. Det var en trivelig forandring. God og tørr holder en sig på benene, og så slipper en alt det strevet med finnskoene[2] morgen og kveld; de begynte å bli som lefser nu i dette milde været. Så behøver en heller ikke mer å ligge med våte kluter på bryst og lår om natten, for å få dem tørret.»
Den dag så vi den første fugl: en havhest.
«Torsdag den 30. mai. Klokken 5 igår morges begynte vi gangen med den freidige tro at nu hadde vi da endelig hele råknettet bak oss. Men nei takk — vi hadde ikke gått langt før nye råker blånet forut. Jeg krabbet op på et koss så fort det var råd. Men det syn som møtte var alt annet enn oplivende: råk i råk på kryss og tvers så langt øiet rakk, både forover og til sidene; det så ut til å nytte lite hvilken retning vi så enn valgte, vi vilde dog ikke komme ut av nettet. Jeg tok en lang tur fremover for å se om der ikke skulde være en utvei til å slippe igjennem og over på store sammenhengende flater, slike som vi før har hatt; men hele isen lot til å være brutt op, og det er den vel like til land. Vi hadde ikke lenger med den sammenhengende svære polar-is å gjøre, men med tynn opbrukket pakk-is, utsatt for alle vindens luner — og måtte forsone oss med den tanke å krafse oss frem fra flak til flak, som best vi kunde. Å, hvor meget skulde jeg Ikke i dette øieblikk gitt for at det var mars, med all dens kulde, istedenfor slutten av mai, med nær på varmegrader. Det var nettop
denne slutten av mai jeg hadde vært så redd for, — nettop den tid
jeg hadde ment det vilde være av høieste viktighet for oss å ha nådd under land. Nu begynte jeg næsten å ønske at det var en måned eller mer senere, kan hende isen da blev slakkere her, med mange åpne klarer og råker, så en for en stor del kunde komme frem i kajakk. Ja, hvem kunde vite! Denne tynne skrøpelige ny-isen så ut til litt av hvert, og blåner av råker såes på himmelen i alle retninger, men mest der langt langt forut. Den som bare var der, den som bare var under land! .... kanskje — når alt kom til alt, skulde vi til slutt bli nødt til å vente her i isen over den tid da mildværet og førefallet kom for alvor, — i denne dype sneen vilde vi jo da knapt komme frem. Men hadde vi mat nok til å vente så lenge? Ja, det var vel mer enn tvilsomt. — Som jeg stod i disse triste tanker oppe på et høit koss og så utover isen sydefter, råk i råk, skrugar efter skrugar, hørte jeg med ett den velkjente lyd av hvalblåst fra en råk like bak mig. Der var svaret på mine sorger — sulte skulde vi da ikke, dyr er her da, og børser og harpuner har vi gud skje lov, bruke dem kan vi vel også. Der gikk en hel flokk narhval i råken og pustet og blåste uavlatelig. Da noe høi is for en stor del dekket dem for mig, så jeg bare av og til de grå ryggene, som de hvelvet sig over den sorte vannflaten. Lenge stod jeg og så på dem, og hele tiden holdt de på. I grunnen var jo utsiktene ikke så dårlige enda, og imidlertid hadde vi ikke annet å gjøre enn ikke å ense råkene, men se å holde vår kurs SV eller SV t. S over dem, og drive på fremover som vi best kunde. Og med det forsett vendte jeg tilbake til kjelkene. Ingen av oss hadde dog synderlig tro på at vi skulde komme noe videre frem; gladere og gladere blev vi derfor efter hvert som det led, og vi så at det gikk nokså glatt, tross våre utslitte hunder.
Mens vi om morgenen holdt på mellem noen råker, fikk jeg med ett se en sort tingest komme farende gjennem luften; det var en teist, som kretset flere ganger rundt oss. Ikke lenge efter hørte jeg en underlig lyd, likesom tuting i et bukkehorn eller noe slikt, i sydvestlig retning; jeg hørte det flere ganger, og Johansen blev også vår det; men jeg kunde ikke klare det. Et dyr måtte det nu iallfall være, da mennesker neppe ferdes nær oss her.[3] Litt senere kom en havhest seilende og fløi omkring oss like over våre hoder; nu tok jeg børsen frem; men før jeg fikk patronen i, var den borte igjen. Det begynner å bli livlig her nu; det er unektelig hyggelig å se så meget liv, en får mere følelsen av at en nærmer sig land og blidere egne. Senere så jeg en sel på isen; det var en liten snadd, som det skulde vært deilig å ha fått, men før jeg riktig fikk sett hvad det var, forsvant den i vannet. Klokken 10 holdt vi middag; for å spare tid vil vi nu ikke lengere holde den i posen, siden vi har foresatt oss for hundenes skyld å korte dagsmarsjen av til åtte timer eller så. Klokken 11 drog vi videre, og klokken 3 stanset vi og slo telt.
I horisonten foran oss har vi en blåne som er så skarpt begrenset og holder sig så stadig på samme sted at den må være enten over åpent vann eller over mørkt land. Vår kurs bærer nettop på den. Den er et godt stykke borte, og det vann den står over kan neppe være lite; jeg kan ikke lett tenke mig annet enn at det er under land. Gid det bare var så! Men mellem oss og der ser det ut til å være nok av råker, efter himmelen å dømme.
Isen er nu om dagene fremdeles den samme neppe vintergamle, hvor det er umulig å finne brukbar is til koking. Det forekommer mig som om den, om mulig, er enda tynnere her, med tykkelse på en to—tre fot. Hvordan dette skal forklares er jeg i villrede med ennu.»
«Fredag den 31. mai. Det er underlig: siste mai! Den måned altså også gått uten at vi har nådd land, ikke sett det en gang. Juni skal vel ikke også gå på samme vis? Å nei, nu kan det umulig være langt igjen. Jeg synes alt tyder på det. Isen blir tynnere og tynnere, mere og mere liv ser vi omkring oss, og forut er denne blånen av vann eller land, hvad det nu er. Igår så jeg to seler i to små råker; en fugl, sannsynligvis en havhest, fløi over en råk her igår kveld; og ved middag igår støtte vi på friske slag efter en bjørn med to små unger, de hadde fulgt langs med en råk. En skulde tro der var utsikt til ferskmat i slike omgivelser — skjønt ingen av oss, merkelig nok, har noen synderlig lengsel efter ferskt; vi synes vi har det så godt med den maten vi har. Men for hundene vilde det jo være en stor ting; igår kveld måtte vi igjen slakte, denne gang var det «Pan», vår beste hund. Der var ingen råd, han var helt utslitt og orket ikke stort mere. Nu kan vi igjen gå i tre dager på den mat vi fikk av ham til de syv hundene som er igjen.
Det er rent uventet så opbrutt denne isen er — fullstendig pakk-is, når det ikke var for enkelte større flak eller flater innimellem. Til enkelte tider igår trodde jeg mest vi måtte opgi håpet om å komme lenger; for det var å se ut over et kaos av isklumper og snesørpe, rotet sammen i åpent vann. Å hoppe fra stykke til stykke i slikt farvann med hunder og to tunge kjelker efter sig er ikke nettop lett; men ved å lete og prøve sig frem blev det da til slutt råd til å komme over denne gang også, og efter en stund gjennem skruvl og stygghet kom vi gjerne inn på flater igjen.
Igår kveld kom vi inn på en strekning med gammel is, som vi nu ligger på; men hvor langt den strekker sig forover er ikke godt å si. Vi slo leir klokken halv syv eftermiddag og hadde da atter fersk is til kokeapparatet, hvad der unektelig var en hyggelig avveksling for kokken — vi har ikke hatt det siden den 25. mai. I natt er det røket op med en ufyselig vind fra S, som blir slem å gå mot. Det er meget stygge-vær her; overskydd næsten hver dag, og så vind, tilmed sønnenvind, det vi minst av alt ønsker nu. Men hvad skal vi gjøre? Legge oss fore har vi knapt råd til; det er vel ikke annet for enn å klemme på.
Tok igår middagshøide; vi skulde være på 82° 21’ n. br., og enda ikke et skimt av land; dette blir mer og mer gåtefullt. Å, hvad gav jeg ikke for endelig å sette fot på fast grunn! Men tålmod, tålmod, alltid tålmod.»
- ↑ Vi var ganske riktig omtrent 6 ½° lenger øst enn vi trodde. I virkeligheten hadde jeg jo også den 14. april forutsatt at den lengde (86° ø. l.) jeg da antok, var for vestlig.
- ↑ Mens finnskoene er gjort av renskinn, med hårene på, er komagene gjort av råbarket lær uten hår, gjerne okse- eller kobbelær, med skafter av renskinn. De er sterke og vanntette.
- ↑ Det var utvilsomt sel, som hyppig utstøter lyd omtrent som et langtrukkent «ho».