Fram over Polhavet 2/5

Fridtjof Nansen

Fram over Polhavet

H. Aschehoug & Co., 1942 (2, s. 68-88).

RÅKER OG TÅLMOD

Lørdag den 1. juni. Så er det da juni. Hvad bærer du i ditt skjød? Skal heller ikke denne måned bringe oss landet vi lengter mot? Får håpe og tro. Skjønt det begynner å bli noe lenge dette nu. Lykken er ellers en underlig ting. Igår morges hadde jeg så små forventninger til dagen som vel mulig; været var usiktbart med snefokk, og sterk vind hadde vi rett imot. Bedre blev det ikke da vi straks møtte en råk som så omtrent uoverkommelig ut; det var trist og mørkt altsammen. Men dagen blev likere enn vi ventet. Ved en omvei i NO (rv.) fant jeg overgang over råken, og vi kom inn på lange vakre sletter, som det bar frem over helt til middagen, klokken 5. Efter middag fikk vi enda en halvannen times sletter. Men da var det også slutt: en råk som stanset enhver fremkomst. Enda jeg gikk og lette i over halvannen time efter overgang, fant jeg ingen; vi hadde ikke annet å gjøre enn å slå leir og håpe på at morgendagen vilde bli bedre. Nu er morgendagen kommet, men om bedringen er der og råken er seget mere ihop, vet jeg ikke ennu. Det var ved nitiden igår kveld vi stanset. Som vanlig nu de siste dager klarnet det plutselig op så snart leirslagningen forestod, efter at det hadde vært uhyggelig snevær mest hele dagen. Vinden stilnet også av, og det blev riktig vakkert vær med blå himmel og lette hvite skyer, så en næsten kunde drømme sig langt, langt bort til sommeren hjemme. Horisonten i syd og sydvest var fin og siktbar; men ingen ting å øine uten denne samme blånen som vi styrer på — heldigvis er den nu merkbart høiere, så vi aker oss da innpå. Den som bare hadde nådd den — der må være en forandring, det har jeg ingen tvil om.

Underlig så forskjellig: bare vi når landet før nisten slipper op, synes vi vi er vel berget; — samme landet som for Payer stod som den visse hungersdød, om han skulde blitt der og ikke hadde funnet «Tegetthoff» igjen. Men han hadde jo heller ikke flakket to og en halv måned om i drivisen mellem 83° og 86° uten å øine et liv så godt som.

Som vi igår morges skulde bryte leir, hørte vi med ett ismåkens iltre skrik over oss — og der seilte to stykker like over hodene våre, hvite og vakre. Jeg tenkte på å skyte dem, men synes i grunnen det er vel lite å få bare én slik fugl for hver patron; de fjernet sig også straks igjen. En stund senere hørte vi dem enda en gang. Mens vi nu idag ligger her i posen og venter på frokosten, hører vi et grovt, hest skrik over teltet, noe likt kråkemål; jeg skulde tro det har vært en måke.

Er det ikke rart med det: Når som helst jeg har vært våken har jeg sett solen smile inn til oss gjennem silkeveggen, og her har vært så varmt at jeg har ligget og drømt sommerdrømmer, fjernt fra råker og slit og endeløst strev — å, som livet i slike stunder synes fagert, og fremtiden ligger lys! Men ikke før tørner jeg ut klokken halv ti, for å koke, før solen slører sig tett til og forsvinner, og så begynner snerusket å drysse og drive. Slik er det næsten hver dag nu. Er det fordi hun vil ha oss til å legge oss fore her og vente til hun bringer sommer og is-slakning og åpent vanne? vil spare oss alt dette slit med å finne vei gjennem det fortvilede råk-nettet? Nødig skulde jeg se at vi måtte legge oss fore, selv om vi kanskje kunde klare det for matens skyld, når vi slaktet alle hundene og tærte på dem, og dessuten kunde få noe vilt. Men det blev lovlig sent vi da kom til å nå Spitsbergen, muligheten for en overvintring der var sikkert ikke fjern, og de der hjemme vilde få nok et år å vente.»

«Søndag den 2. juni. Så skulde det altså bli på pinsedag denne bok^[1] sluttet. Minst hadde jeg trodd vi da ennu skulde være i drivisen uten a ha sett land; men skjebnen kjenner ikke barmhjertighet, lar sig ikke mildne eller endre — —- Den råken vi stanset for i forgårs ség ikke sammen, men åpnet sig, så der var en stor sjø her vestenfor oss, og vi bodde på et flak midt i svarte havet, uten overgang på noen kant. Så blev det da til det som vi så lenge har truet med å gjøre: vi måtte ta fatt på å sette kajakkene i sjødyktig stand. Men først flyttet vi teltet helt inn i en lun krok av det kosset vi ligger ved, så vi fikk et riktig koselig hus, hvor vinden ikke når oss, og vi kan innbille oss at det er stilt ute, enda det blåser en hel «møllebris» av SV (rv.). Å få sprettet trekket av kajakken og få det i teltet for å lappe det var snart gjort, og så holdt vi da en stille hyggelig pinsekveld her inne. Snart kom kokeapparatet i sving, vi fikk en rykende lapskaus til middag, og neppe noen av oss beklaget sterkt at vi ikke var på vandring; det lar sig ikke nekte at det er godt å kunne ligge i ro stundom også. Trekket var snart lappet og ferdig. Så måtte jeg da ut og se å få fikset op spileverket. De fleste surringene er så slaknet at de må surres om; det blir ikke lite arbeide: der er minst 40 surringer som må tas op og surres på igjen. Imidlertid er det bare et par spantestykker som er splintret, så det skal med letthet bli like godt igjen. Johansen sprettet så av trekket på sin kajakk, og idag skal det lappes. Når begge spileverkene er i stand og trekkene på, er vi ferdig til å dra videre og til å møte enhver vanskelighet, det være sig råker, klarer eller åpne sjøen. Det vil bli en velsignet trygg fornemmelse å ha kajakkene i slik stand, det vil ta bort denne evindelige engstelsen for å møte råker som ikke er til å komme over, og nu forstår jeg ikke at noe skal kunne hindre oss fra snart å nå land. Det kan vel ikke trekke så lenge ut før vi møter råker og vann nok til å ro oss frem i. Ille blir det ellers med de hundene vi kan ha igjen da, det blir vel å skille sig ved dem. Hunde-lonsene blev igår kveld halvert, så vi ennu har av «Pan» til ikveld; men så får nok «Klapperslangen» til. Da har vi seks hunder, som vi vel kan beholde i fire dager, og ennu komme godt frem med. — — Pinse — å, det er noe så underlig sommerlig deilig ved det ordet! Det er sårt å tenke på hvor vakkert og godt de nu har det derhjemme, og så ligger vi her fremdeles i is og vind og gråvær .... Idag er nok lille Liv hos mormor til middag — i dette øieblikk holder de vel kanskje på å pynte henne i ny drakt til å ta avsted. Ja ja, den tid kommer vel også da jeg kan være med; men når? Ut og klem på med surringene, så blir det vel!»

Så arbeidet vi da de følgende dager med iver på å få kajakkene ferdig. Vi unte oss mest ikke tid til å spise; det kunde gå tolv timer mellem hvert mål, og arbeidsdagen varte ofte hele døgnet. Like fullt tok det tid å få kajakkene fullt sjødyktige igjen. Det verste var at vi måtte være så omhyggelige og sparsomme med virket vi brukte; der var jo ikke overvettes rik leilighet til å skaffe nytt. Når en surring f. eks. skulde omlegges, kunde vi ikke sprette den gamle op og legge en ny på, men måtte med stort besvær løse den gamle surring av for ikke å ødelegge linen, og slikt hefter når der er mange snes av dem. Så var forskjellige av bambusribbene knekket, de som gikk langs sidene av treverket; især var Johansens ille medfaret. De måtte derfor tas ut helt eller delvis, og avløses av nye, eller også styrkes ved tilleggs-surringer og sideskinner. Alt dette måtte gjøres med omhu, og var ikke noe svint arbeide. Men så hadde vi da også det igjen at det blev godt og sterkt, og kajakkene blev med en gang sjødyktige nok til å trosse uvær på veien over mot Spitsbergen, om det skulde bli nødvendig. Da spileverkene endelig efter flere dagers arbeide var ferdig, blev trekkene igjen satt på og omhyggelig strammet.

Imens gikk tiden, den kostbare tid. Men så hadde vi vårt håp om snart å få vesentlig hjelp av kajakkene og komme fortere frem i dem. Tirsdag den 4. juni sier dagboken: «Det står for mig som det ikke kan vare lenge innen vi kommer i åpent vanne eller i slakk is. Isen her omkring er så tynn og opbrutt, og været er så sommerlig — igår var det bare ÷ 1,5° — og sneen som falt var mest som sludd; den smeltet på teltet, og vi hadde strev nok med å berge oss mot væte her inne; det rant av veggene bare en kom nær dem. Ellers var det et vemmelig vær med snerusk i hele går; men det er vi vel vant til nu, har ikke hatt stort annet den siste tid. Idag ser det dog strålende ut, med klar blå himmel; solen har nettop nådd over kanten av kosset bak oss og her ned til teltet. Det blir en herlig dag å sitte ute og arbeide i; en skal ikke som igår få vætt ut allting en holder på med. Verst er det når surringene blir våte mens en legger dem på, for da får en dem ikke til å stå. Den solen er like fullt en kjær venn; — jeg syntes jeg næsten var lei av den før da den alltid var der; men så velkommen den er nu, og slik den liver sinnet op! Jeg kan næsten ikke få ut av hodet at det ikke er en frisk herlig junimorgen hjemme ved bukten. Å ja, la oss bare snart få vann, så vi kan bruke kajakkene våre; da skal det nok ikke vare så lenge før vi er fremme! Idag har vi for første gang på hele denne turen fått delt ut rasjoner til frokost både av smør (50 gr.) og aleuronatbrød (200 gr.).^[2] Vi får holde oss til vekten herefter og måle knapt ut, for å være sikker på at nisten skal strekke til, og så vil jeg gjøre et nøiaktig overslag over hvad vi nu har tilbake, før vi drar herfra.»

«Onsdag den 5. juni. Vi ligger fremdeles på samme sted; men forhåpentlig har vi nu ikke lenge igjen før det påny bærer i vei. Det er sommerlig deilig å sitte ute og arbeide, og bli bakt i solen, og se bortover sjøen og isen, hvor det glitrer i bølger og sne. — — Igår felte vi det første vilt; det var en ismåke, som fløi over teltet. Det fløi ellers måker her i hele går, vi så op til fire stykker på én gang; men de holdt sig på avstand. Jeg var en tur efter dem, og drev det til å bomme med rifle på én; altså en patron bortkastet, og det må ikke gjenta sig. Hadde vi lagt oss efter det, vilde det vært lett å få flere måker; men det er for lite et vilt, og så er det for tidlig å begynne å bruke op skytegreiene nu. I klaren her så jeg en sel, Johansen så også en, og narhval både så og hørte vi. Her er liv nok, og var kajakkene i stand så vi kunde ro ut på vannet der, blev det vel råd til å få noe også. Ellers har det ingen nød ennu; vi har mat, og det er bedre å nytte tiden til å komme frem; bare til hundene kunde det være godt å få noe storvilt, så vi slapp å slakte flere før det blev slutt med isferden og vi for alvor kunde gå i kajakkene. Igår måtte vi slakte «Klapperslangen»; han gav fem og tyve lonser; det er til fire dager for de seks hundene som er igjen.» Disse slaktninger falt nu helt og holdent under Johansens gjøremål; han hadde opnådd slik ferdighet i det at han med et eneste stikk av min lange lappekniv gjorde ende på dyret, så det ikke fikk tid til å gi lyd fra sig, og på få minutter hadde han ved hjelp av kniven og vår lille øks lemmet det op i passende stykker. Hundene åt vel med sig, og det eneste som lå igjen efter slikt et måltid var som regel noen hårdotter hist og her bortefter isen, noen klør og kanskje en vel avgnaget hundeskolt. «De begynner å bli temmelig forsultne, bikkjene nu. Her i forgårs åt «Lillereven» op tåstroppen og renskinnet (som ligger under foten) og litt av treet med på Johansens ski, som den hadde fått revet overende på isen. Salig «Kvikk» åt op seilduksselene sine, og det er visst ikke fritt for at det går litt seilduksfiller i disse her også. Jeg har nettop regnet ut vår lengde efter en teodolitt-observasjon igår, og får 61° 16’; bredden var 82° 17,8’. Jeg forstår ikke at vi ikke øiner land; den eneste mulige forklaring må være at vi er en del lenger øst enn vi tror, og at landet bøier sydover østenfor Rawlinson Sund.»

«Torsdag den 6. juni. — — Det skal bli en ren fryd å kunne dra i vei igjen med hele greier. Og så å få bruke dem i åpent vanne! Hvor vilde ikke livet da bli et helt annet — tenk, for alltid klar av denne isen og disse råkene, dette slitet med kjelker, og evige kjåket med hunder, bare sig selv i en lett farkost dansende henover lekende bølger . . . Endelig fikk vi igår begge kajakk-skjelettene helt ferdig; vi har forsynt dem med flettverk av bambus i bunnen til å legge maten på, så den ikke skal bli våt, om det lekker noe. Nu har vi bare å gå dem ordentlig over en gang, se efter at alle surringer er forsvarlige, støtte dem som måtte trenge det, og til slutt få trekkene på. I morgen kveld bærer det så forhåpentlig avsted. Det har gått hardt på snøret ved dette arbeidet; av våre fem nøster er der ikke fullt ett igjen; men det vil jeg gjerne spare, vi kan ikke vite om det ikke kunde bli godt å ha til å fiske med, eller annet slikt. — Det begynner å lakke med litt av hvert av nisten. Veide op smøret igår, og fant at der var 2,3 kilo tilbake; setter vi en daglig rasjon av 50 gr. til manns, vil det slå til for 23 dager ennu. Idag kunde jeg for første gang notere en temperatur på over null; det var + 0,2° imorges. Sneen ute var aldeles gjennembløt, og det drypper av kossene; nu varer det vel ikke lenge før vi finner vann på flakene. I natt falt det også virkelig skikkelig regn. Det var bare en kort skur, først fint støv, så tunge store dråper, og vi tydde inn i teltet for ikke å bli våte — men det var regn, regn! Rent sommerfølelse å sitte her inne og høre dråpene smelle mot teltveggen. For føret vil det kanskje være bra, dette linnvær, hvis vi da får frost igjen. Men skulde det fortsette slik, vil jeg bare ønske så meget av det, at sneen kan smelte vekk og vi får bare isen å gå på; ellers vil fremkomsten bli så som så en stund fremover.»

«Lørdag den 8. juni. Igår blev vi endelig fullt ferdig med kajakkene og fikk prøvd dem. Vi holdt da også på fra i forgårs kveld til igår kveld. Underlig med disse lange dagene vi holder. Var vi hjemme, vilde vi vel blitt adskillig både slitne og sultne, med så mange arbeidstimer mellem målene; men her er det ikke mer enn vi synes det skal så være, om enn mathugen riktignok blir første klasse A med stjerne, og søvnen ikke dårligere; det tyder ikke nettop på at vi er svakelige eller har tilbøielighet til skjørbuk ennu. I virkeligheten er vi, så vidt jeg kan skjønne, uvanlig kraftige og sunde nu. — — Da vi prøvde kajakkene i en liten råk her borte, var de begge nokså lekke i sømmene og også midt i duken på flere steder (efter den hårde medfart de hadde lidt under ferden); men det er forhåpentlig ikke mer enn det gir sig så snart duken får trutnet litt til i vannet. Kjedelig blir det riktignok når vi skal ferge over råkene, og kajakkene settes tørre og gisne på vannet; da kan vi nok lett få bløtt ut sakene våre.

Og så bærer det da avsted idag, efter en ukes ophold på samme flekken. Igår begynte den sydøstlige vind, idag har den øket og er blitt temmelig sterk, efter som det høres ut på susingen henover kossene utenfor; jeg har ligget her hele morgenen og mest trodd jeg hørte brenning et stykke unda. Imidlertid lukket alle råkene sig igår her omkring, så det næsten ikke var stort mer åpent vann å se. Det skyldtes vel denne vinden, skulde jeg tro, og er det slik at den lukker råker for oss, så bare peis på! Det er is-skare og føret så godt som mulig, og lendet er forhåpentlig noenlunde flatt, så da skal det nok gå„ — Igår skjøt Johansen enda en ismåke, og til middag igår hadde vi for første gang fersk mat (to måker). Det smakte jo godt, men likevel ikke så godt som en skulde ha ventet, efter at vi ikke hadde smakt ferskt på så mange måneder. Det er vel bevis på at den mat vi har også er god. Veide igår op brødet vårt, og fant at vi hadde igjen omkring 12 kilo hvetebrød og 7,8 kilo aleuronatbrød, så for den saks skyld skal vi vel kunne klare oss ennu 35 til 40 dager.»

«Søndag den 9. juni. Så kom vi da endelig igår flott fra vår teltplass. Tross været — det var forrykende snefokk fra øst, og så ille som mulig — var vi begge glade over å kunne begynne å gå igjen. Det tok adskillig tid å stelle i stand krabber under kajakkene av sekker, soveposer og ulltepper, og å laste kjelkene; men til slutt bar det da i vei. Flaket vi hadde bodd på så lenge, slapp vi lett fra, behøvde ikke en gang å bruke kajakkene som vi hadde lappet på en hel uke til det bruk. Vinden hadde lukket råkene forsvarlig igjen, flatt lende fant vi, og godt kom vi frem til tross for det nederdrektigste føre, med ny fokksne som kladdet noe ganske ubarmhjertig, og som kjelkene stod som spikret fast i så snart de stanset — for ikke å tale om skiene. Været var slik at en ikke så mange hundre meter fremfor sig, og en blev våt like til skinnet på luv side; men herlig var det da likevel å se at det gled fremover, fremover mot det seige mål. Råker møtte vi en del av, og slemme var de med sine innviklede nett av sprekker og skrugarer på kryss og tvers. Brede var enkelte av dem også og fulle av sørpe, som gjorde det umulig å bruke kajakkene; på sine steder var dog sørpen stuvet så tett sammen at vi kunde gå på den. Men mange kroker og vendereiser må en næsten alltid gjøre før en finner noen rimelig fremkomst. Ventetiden vil da gjerne bli lang for den som sitter igjen i ensomheten med hundene, og blir gjennemblåst og gjennembløtt. I slike stunder har vel Johansen ofte trodd at jeg var falt i en råk eller var blitt borte. Som en sitter der på kajakken og venter og venter og stirrer frem for sig i stillheten, kan mange underlige tanker komme over en. Og han har krabbet op på det høieste koss i nærheten for å speide angstfull ut over isen. Har han så endelig opdaget en liten mørk flekk som beveget sig på den hvite flate langt, langt borte, da er nok sinnet mer enn én gang blitt lettere. Som han satt slik igår, blev han opmerksom på at kantene av isflakene i råken foran ham var i langsom bevegelse op og ned, aldeles som de vugget sig i svak dønning. Skulde det åpne vann være nær? Kan det være de store dønninger ute fra havet som trengte inn hit? Men kanskje det bare var vinden som satte den tynne is i bølgebevegelse. — — Igår kom vi igjen over et bjørneslag. Hvor gammelt det var, lot sig ikke lett avgjøre i dette snefokket, hvor alt fyker til på noen få minutter. Sannsynligvis var det fra igår; for «Haren» fikk like efter vær av noe og drog op mot vinden, så Johansen mente at bjørnen måtte være i nærheten. En dag kommer vel en bjørn i vår vei også. At her er bjørn tydet også det på at den måken Johansen skjøt spydde op et stort spekkstykke da den falt; slik kost kunde den vanskelig ha kommet til uten den har vært i selskap med bjørn. — Været var vått og usiktbart, og føret dårligst mulig, så i lengden blev det ikke meget tiltalende å gå. Å sette sig til å holde middag i denne bløten var heller ikke hyggelig. Vi drog derfor på en stund lengere, og stanset så for natten omkring klokken 10. Det var godt å komme i telt igjen, og fiskegratinen smakte ypperlig.»

«Mandag den 10. juni. Tross det mest usiktbare skoddevær, og tross det avskyeligste føre, med vassbløt sne som ennu ikke har kornet sig, og som kjelkene glir så tungt på som det bare er råd, kom vi like fullt jevnt frem i hele går. Utallige råker å gå over, og mange litt knepne overfarter på løse isstykker også. Men isen er her flat overalt, og det monner allikevel. Det er den samme tynne vinterisen på omtrent tre fot. Igår så jeg bare et par gamle flak her i nærheten av vår teltplass, som også er på et gammelt flak; for resten alt nytt, og delvis meget nytt; flere ganger gikk vi over store strekninger med ganske tynn is, på en fot og endog mindre. Den siste av dem var især stor, og må ha vært en svær klare; isen var der så tynn at det ikke kan vare lenge før den er smeltet; det stod vann over den så det bare var snesuppe å gå i. I virkeligheten er isen her nu ikke annet enn den reneste havis, opbrutt i større eller mindre flak, ikke sjelden meget små flak som ligger tett sammen. Får den anledning til å slakne op, vil den sige ut over hele sjøen, og vi har vann til å ro frem i. Fikk vi frost, vilde det bli glimrende føre. Men jeg er redd for det går den omvendte vei, og at vi snart er oppe i verste førefallet. Vi speider efter land hver gang der er en gløtt. Men ingenting å øine — evig og alltid ingenting. Imidlertid ser vi stadig tegn på land eller på åpent vann. Der kommer flere og flere måker, og igår så vi også en alkekonge i en råk. Luften i syd og sydvest vil også stadig være mørk; men ellers har den jo vært slik at en ingen vei ser. Det er som jeg føler at løsningen må begynne å nærme sig. Men hvor lenge har jeg ikke trodd det? . . . Der er en edel dyd som heter tålmodighet.»

«Tirsdag den 11. juni. Et ensformig liv i lengden dette her — ensformigere kan det vel ikke lett tenkes. Å tørne ut til samme slit dag efter dag, uke efter uke, måned efter måned, over is som stundom er litt bedre, stundom litt verre — nu synes det som den stadig blir verre, — alltid i håp om å få se en ende på det, men alltid med håpet skuffet, bestandig den samme ensformige synsrand av is og atter is, ikke glimt av land på noen kant, ikke åpent vann å øine — — og nu skulde vi da så omtrent være på Kapp Fligelys bredde, eller iallfall ikke mer enn høist et par minutter lenger nord. Ikke vet vi hvor vi er, og ikke vet vi når dette vil ta slutt; imens minker nisten dag for dag, og hundetallet svinner betenkelig inn. Skal vi nå under land mens vi ennu har mat igjen? Eller skal vi overhodet noensinne nå det? Is og føre er snart ikke til å komme frem i, sneen blir bare sørpe, hundene synker igjennem for hvert skritt, og selv ligger en og svømmer til op under skrevet når en må hjelpe hundene og i ett kjør slite de tunge kjelkene frem. Og så er det råk efter råk og skrugar efter skrugar å krabbe sig over. Det er vanskelig å holde håpet oppe under slike forhold, og like fullt gjør vi det, om det så også stundom kan synke litt når isen foran en ser ut som et håpløst virvar av skrugarer, råker, issørpe og svære isstykker, kastet hulter til bulter, og en kunde tro en så ut over en plutselig størknet brenning; da er det øieblikker hvor det kan synes umulig å komme frem uten ved å fly, og en stirrer lengselsfullt efter en måke som tilfeldig stryker forbi, og tenker på hvor langt bort en kunde nå hvis en kunde låne dens evne. Men så finner en tross alt gjennemgang, og håpet spirer på ny like grønt. Titter så solen et øieblikk frem gjennem skylaget, og isvidden blinker i all sin hvithet, og en ser solstrålene spille i vannet i en råk, da tykkes livet en allikevel skjønt og verd en kamp. — Det er underlig hvor lite det skal til for å gi en friskt mot. Igår fant jeg i en råk en liten død polartorsk, og mine øine strålte sikkert av glede da jeg først så den; det var som det største fund. Hvor der er fisk i vannet, kan en da iallfall ikke svelte ihjel, og før jeg krøp i teltet idag morges, hengte jeg ut et snøre i råken ved siden av. Men hvor mange slike småfisk skulde det ikke til for å gi en mat nok, mange flere på dagen enn vi vel kunde få fatt i på en uke eller kanskje på en måned, — og like fullt er en glad og håpefull og ligger og fantaserer om muligheten av større fisk i vannet her og om å kunne fange i overflod.

Fremkomsten igår var dårligere enn de foregående dager, isen mere ujevn og sværere, tildels med enkelte eldre flak innimellem; mange slemme råker traff vi også på, så vi kom ikke så langt; jeg er redd det ikke var over et par kvartmil, eller i høiden tre. Jeg tror dog vi nu kan regne oss på 82° 8’ eller 9’, hvis da ikke den stadige sydøstlige vind setter oss en del nordover. Føret blir verre og verre, sneen er aldeles vassbløt nedigjennem, og bærer ikke lenger hundene; den har imidlertid kornet sig noe, så kjelkene glir lett, hvor da ikke også de skjærer igjennem; men det hender rett som det er, og da står det bommende fast. For hundene er det tungt, selv om de ikke hadde vært så utslitt som de er. Stakkars dyr, de har det vondt. «Lillereven», den siste levning av mitt oprindelige spann, kan snart ikke gå lenger — og slik et prektig dyr til å trekke som det var! Nu har vi fem hunder («Lillereven», «Storreven» og «Kaifas» for min kjelke — «Suggen» og «Haren» for Johansens). Til dem har vi mat ennu i tre dager efter «Isbjørn» som blev slaktet igår morges, og innen den tid mener Johansen vi skal ha løst gåten — et forfengelig håp, er jeg bange for, om enn blånen i SO eller SSO (mv.) stadig synes å holde sig der og er blitt meget høiere. — Vi begynte marsjen klokken halv syv igår eftermiddag og stanset klokken litt over 3 idag morges, foran en råk. Igår så jeg for første gang ferskvanns-dammer på isen, under noen koss. Her hvor vi stanset var ellers ikke noe å finne, så vi måtte også idag smelte vann; men det blir vel ikke mange gangene det trenges herefter, og det vil jo spare på oljen vår, som det begynner å bli uhyggelig lite av. Ute er vær og føre som det har vært — ingen fornøielse ved å tørne ut til dagens strev. Jeg ligger og tenker på hvor alt er vakkert i Norge nu i juni, hvor solen blinker over fjord og ås og grønne skoger — og dér er . . . . . Men en gang når vi vel tilbake til livet.»

«Onsdag den 12. juni. Det blir verre og verre, igår kom vi omtrent ingen vei, knapt en kvartmil; elendig føre, ujevn is, råker og et bikkjevær sinket oss. Det hadde lagt sig skorpe på sneen, så kjelkene visstnok gled lett når de var ovenpå; men skar de sig igjennem — og det gjorde de alt i ett — så satt de spikret fast. Og for hundeføttene var den slem, denne skorpen, de sank uavlatelig igjennem i den dype sneen mellem kossene, stakkars dyr; det var som å svømme gjennem bløten. Allikevel gled det forover; råker stanset; men over dem kom vi da også. En — den siste — som så lei ut, kom vi over ved å lage bro av småflak som vi fløtet til det smaleste stedet. Men så begynte et skamløst fokk av våt sne eller sludd i svære filler, som ikke vilde holde op igjen; vinden øket også; ingen vei så en i dette villrede av råker og koss; våt blev en som en dyppet kråke; og føret blev umulig, kjelkene hang så omtrent fast i den våte nysne, som snart dannet et lag tykt nok til å legge sig i svære kladder under skiene. Der var knapt annet valg enn å se å finne en teltplass snarest mulig; å mase sig selv og hundene ut i slikt vær og på slikt føre, og ingen vei komme, var til liten nytte. Her ligger vi da og vet neppe hvad vi skal gjøre. Hvordan føret er ute kan jeg ennu ikke si; men det er vel ikke stort likere enn igår, og enten en da skal rote sig frem det lille en kan, eller gå på fangst og se å få tak i en sel, det har jeg vondt for å avgjøre. Ulykken er at her synes ikke å være stort sel i den is vi nu er kommet inn i; vi har ingen sett i de siste dagene; kanskje er isen for tott og for stor? All isen her har et påfallende annet utseende enn den vi har fart over i den siste tid, er adskillig mere ujevn, med hauger og eldre skrugarer, og dertil en del sværere, skjønt heller ikke denne ser så særdeles gammel ut, gjennemgående knapt mere enn vintergammel; der er dog enkelte eldre flak innimellem. Den synes å ha vært nær land — lere og gjørme er jevnlig å se, især i de nydannede skrugarer. — Johansen, som er gått ut, sier at samme blånen er der i syd fremdeles; — å, at vi ikke kan få rotet oss frem til den! Men den er der da som et lokkende mål, om vi så ikke når den så fort. Atter og atter viser den sig, vakker og blå; for oss er det håpets og gledens farve.»

«Fredag den 14. juni. Idag er det altså tremånedsdagen siden vi forlot «Fram»; et fjerdedels år har vi vandret om i denne isørken, og her ligger vi fremdeles. Når enden på den skal komme, aner jeg ikke lengere; kan bare håpe på at den ikke er altfor fjern — la den så være hvad den vil, åpent vann eller land, Wilczek Land, Zichy Land, Spitsbergen eller et annet land. — — Dagen igår blev ikke fullt så dårlig som jeg hadde ventet, vi kom virkelig et stykke frem; selv om det ikke var så langt — knapt mere kanskje enn et par kvartmil — så får vi være nøid med det i denne tid. Hundene kunde ikke klare kjelkene alene; hadde de ikke en av oss på siden av sig, blev det stans for hvert annet skritt. Den eneste måten å komme frem på var å ta det i to vendinger og gjøre veien tredobbelt. Først går jeg foran og finner fremkomst et stykke; imens driver Johansen kjelkene efter så langt han rekker — først min i én vending, så tilbake efter sin egen — inntil jeg kommer igjen og overtar min og driver den frem så langt jeg har gått op vei; så frem påny på samme vis. Fort går det jo ikke, men det går, og det er enda noe. Isen vi farer over er alt annet enn god; fremdeles er den sværere og litt eldre, med koss og ujevnheter i alle retninger, uten en skikkelig slette. Efter å ha gått et stykke kom vi op i et strøk hvor isen var brutt op i bare småflak, med stygge skrugarer og brede råker, fylt av sørpe og småstykker, så det hele var et eneste rot av isklumper, hvor det knapt var plass å finne til å stå på, enn si til å komme frem på. Det var menneskelig om en mistet motet og opgav å komme videre med det første. Hvor jeg vendte mig hen var veien stengt, og det så ut som om all fremkomst her var nektet en for alvor. Det hjalp like meget om en satte kajakkene på vannet; vi fikk dem neppe frem gjennem alt dette rot. Det var ikke langt fra at jeg bestemte mig til å stanse og vente, og heller se å friste fiskelykken med håv og snøre, og jaktlykken, om det skulde være en sel å opdrive i råkene. Huff, det er stunder fulle av bekymring når en står sånn tvilsom og ser fremover fra et eller annet koss; stadig mer og mer kretser tankene nu om ett og det samme: har vi mat nok til å bie inntil sneen er smeltet, eller til det kanskje blir slakkere is med råker, så en for en del kan ro sig frem? Eller er det sannsynlighet for at vi kan skaffe oss mat nok, om den vi har ikke strekker til? Det er det store spørsmål, som jeg ikke kan gi sikkert svar på ennu. At det vil ta lang tid innen all denne sneen smelter bort og føret igjen blir noenlunde, det er visst; når isen kan slakne og gi noen fremkomst i råkene, er derimot uvisst, og noen fangst har vi ikke gjort til denne dag — uten to måker og en liten fisk. I det strøk hvor vi nu ferdes ser det iallfall ut til å være liten utsikt til fangst. Riktignok fant jeg igår et gammelt nedsnedd bjørneslag, og ismåker ser vi stadig; men de er fremdeles for små til å være verd en patron. — — Ennu vilde jeg gjøre et siste forsøk på å komme frem, ved å gå lenger øst. Der fant jeg også overgang over en god del småflak, så vi kom over på eldre, sammenhengende is, til dels sommergammel, som ser ut til å ha vært nær land, så ujevn og full av mudder som den er. Over denne ismark har vi faret siden uten å støte på nye råker. Men humpet var den på sine steder så det forslo.

Vi begynte å gå klokken 8 eftermiddag onsdag og stanset her klokken 5 igår morges.^[3] Utpå morgensiden hadde vinden vendt sig til mer nordøstlig, samtidig med at det blev koldere. Sneen frøs nu hårdere, og på slutten var føret slett ikke galt. Skaren bar hundene og for en del også kjelkene; vi gledet oss derfor til godt føre næste dag. Men her skulde vi atter få en skuffelse. Ikke før var vi kommet i telt før det tok til å sne, og det holdt det friskt på med hele dagen igår, mens vi sov, og da vi igår kveld tørnet ut for å lage frokost og komme videre, snedde det fremdeles. Dyp sne overalt, et føre over all beskrivelse elendig. Det var liten mening i å dra på nu, vi fikk heller vente og se tiden an. Imidlertid var vi sultne, men å ta hel frokost hadde vi ikke råd til. Jeg kokte da et lite mål fiskesuppe. Så krøp vi igjen i posen, Johansen for å sove videre, jeg for enda en gang å regne ut alle mine observasjoner helt fra vi forlot «Fram», for å se om der allikevel ikke skulde være noen feil som kunde forklare denne gåte at vi fremdeles intet land finner. Solen var også litt fremme, og forgjeves gjorde jeg et forsøk på å få en observasjon. Jeg stod og ventet i over en time med opstillet teodolitt; men nu var og blev solen borte. Jeg har regnet og regnet, og grundet og grundet, men finner ingen feil av betydning, og det hele er og blir en gåte. Jeg begynner mer og mer å komme i tvil om vi kanskje allikevel er for langt vest. Jeg forstår næsten ikke mer at vi skal være østenfor; ti i så tilfelle kan vi da iallfall ikke være over 5° lenger øst enn våre observasjoner^[4] sier oss. Sett nemlig at våre ur har gått for hurtig; så kan da iallfall «Johannsen»^[5] ikke ha hatt mer enn dobbelt så stor gang som tidligere. Jeg har antatt en gang av fem sekunder; men sett gangen har vært ti sekunder, det gjør dog ikke mere forskjell enn 6 m. 40 s. i 80 dager (tiden fra vi forlot «Fram» og til siste observasjon); det er altså 1° 40’ lenger øst vi da skulde komme. Sett også at jeg har regnet dagsmarsjene for lange i de tre dager mellem 8. og 13. april, og at vi istedenfor 10 mil bare har gått 6 mil, mindre kan vi nu umulig ha gått, så var vi den 13. på 89° ø. l. istedenfor på 86° som forutsatt. Det er 3° lenger øst, eller — med dem ovenfor — la oss regne tilsammen 5° lenger øst; det vil si at vi nu istedenfor å være på 61° skulde være på 66° ø. l.^[6] eller omtrent 15 mil fra Kapp Fligely. Men like fullt synes det mig vi skulde se noe land sønnenfor oss. Wilczek Land kan da ikke være så lavt og østefter plutselig trekke sig så langt sydover, når Kapp Buda-Pest på omtrent 61° ø. l. skulde ligge helt nordenfor 82°, og det skulde jo da ikke være over ti mil fra oss. Nei, det er og blir uforståelig! — At vi skulde være vestenfor synes imidlertid ikke så meget lettere å fatte; vi må da ha drevet ganske eftertrykkelig mellem den 8. og 13. april, eller også har mitt ur allikevel stått en stund før den 2. april. At vi kan ha drevet nokså godt vestover synes riktignok de tre observasjonene fra 2., 4. og 8. april å tyde på. Efter disse skulde vi ha drevet nær på 8°, eller la oss sette iallfall 7° , vestover i de seks døgn. Regner vi at driften har vært den samme i de fem døgn mellem den 8. og 13., så kommer vi altså 7° lenger vest enn vi antar. Vi skulde følgelig nu være på 54° ø. l. istedenfor på 61°. Det blir imidlertid ikke mer enn åtte mil fra Kapp Fligely, og tett ved Oscars Land. Vi burde da se noe av dem, synes jeg. Antar vi imidlertid at driften vestover også har vært hård i tiden før den 2. april, da er den mulighet ikke utelukket at mitt ur allikevel har stått den gang som jeg fryktet for, og da kan vi være aldri så langt vest, for alt hvad vi kan si. Denne mulighet er det jeg mer og mer begynner å tenke på. Imidlertid forekommer det mig at vi ikke har annet å gjøre enn å holde frem som vi har holdt, kanskje litt sydligere; så må vel en løsning komme.

Da jeg efter å ha endt mine beregninger hadde tatt en lur og atter tørnet ut ved middag idag, viste føret sig ikke å være bedre, snarere verre. Nysneen var rent kram og føret så tungt som mulig. Imidlertid får vi gjøre et forsøk med å komme videre — ved å ligge her er lite vunnet, fremkomst er da fremkomst, om den er aldri så liten.»

«Lørdag den 15. juni. Midten av juni, og ennu ingen utsikt til ende på dette! I steden blir det stadig verre. Så ille som igår har det dog ennu ikke vært, og dårligere kan det heldigvis ikke godt bli. Kjelkene gled utidig tungt i den dype, løse og våte nysneen; de stanset uophørlig, og da satt de undertiden som limt fast. Det var så vidt en fikk slitt dem løs igjen når en tok i alt en orket. Føret var ikke bedre for skiene, det aller minste en stanset vilde det legge sig svære kladder under dem, de vrikket uavlatelig i den løse sneen, og is la sig under foten så en i ett vekk glapp av dem og ned igjennem sneen til op på låret, når en skulde slite og dra i kjelkene. Men det var bare å se å kare sig oppå igjen; å stampe i slik sne uten ski er uråd; å binde dem på vilde nok hjelpe, men det blev for tungvint når en uavbrutt må ha dem av for å hale kjelkene over skrugarer og råker. Isen er ulendt, full av hauger og eldre skrugarer hvor en vender sig, og det er bare ved å bukte sig frem som en ål at en kan finne en slags fremkomst. Vi slet oss frem ved å ta det i to vendinger, likesom tidligere. — Hundene blir mer og mer utslitt. «Lillereven» kan nu så vidt gå, å trekke er det ikke lenger tale om; han sjangler avsted som en drukken, og når han faller, er det så vidt han vinner å reise sig igjen. Idag skal han gudskjelov slaktes, så slipper en da det syn. «Storreven» har også begynt å slakke stygt i linen; den eneste av mine som ennu trekker noe er «Kaifas»; men det er bare så lenge en av oss er bak og hjelper til. Å holde på lenge under slike omstendigheter var bare å slite folk og hunder ut til ingen nytte og dessuten bruke op mere mat enn nødvendig. Vi sløifet derfor middag og stanset henimot klokken 10 igår kveld, efter å ha begynt å gå klokken halv fem eftermiddag. På veien hadde jeg hatt en stans for å ta en observasjon. Solen er ikke lett å få tak i nu, så en får nytte de øieblikker en får se den gjennem de drivende skyer; klar vil den dog aldri bli. Igår eftermiddag fikk jeg endelig en tarvelig høide, ved iherdig venting og efter å ha stillet instrumentet op forgjeves et par ganger. I går kveld regnet jeg ut disse observasjoner, og finner da at vi har drevet uventet sterkt vestover, idet vi er kommet fra 61° 16’ ø. 1., som var vår lengde den 4. juni, og bort på 57° 40’ omtrent; men så er vi også kommet et godt stykke nordover igjen, op på 82° 26’ n. br., efter at vi den 4. var nede på 82° 17,8’, og vi har jo karet oss sydover det vi orket siden den tid. Imidlertid gjør det godt å se at her er slik bevegelse i isen, for da er det vel håp om at vi kan drive ut mot åpnere vann til slutt; at vi skal komme dit bare ved egen hjelp over denne styggedom begynner jeg nu å tvile på — dette lende og dette føre ser for slemt ut, og mitt håp står nu til råker og slakkere is. Heldigvis er der også kommet nordøstlig vind, — gid den bare vilde drive på! Har vinden satt oss nordvest, kan den vel også sette oss sydvest og til slutt ut mot målet, eller ut mellem Franz Josefs Land og Spitsbergen. At vi skulde være østenfor Kapp Fligely har jeg efter denne observasjon mere tvil om enn noensinne, og jeg begynner mer og mer å tro på muligheten av at det første land vi får se — om vi noen gang får se noe — blir Spitsbergen. I så fall skulde vi altså ikke en gang få et glimt av Franz Josefs Land — det land som jeg nu dag og natt har drømt så mangen gyllen drøm om. Men Spitsbergen er godt nok å komme til, og er vi så langt vest som vi da antagelig må være, har jeg større håp enn før om snart å få slakkere is eller åpent vann. Når vi bare får skaffet oss mat, skal det nok gå; men der ligger det store spørsmål.

Jeg har med vilje sovet lenge her på denne leirplassen, efter at jeg først hadde brukt god tid på mine utregninger og grublerier over vår drift og vår fremtid. Vi har ingen ting å haste efter på dette føret, det er knapt anderledes idag enn igår, og dessuten er det for varmens skyld bedre å gå om natten enn om dagen. Det beste er å hale tiden ut i det lengste uten å tære mer enn nødvendig på nisten; for sommeren må vel gjøre forholdene bedre, og vi har ennu tre måneder å gjøre på, kan vi bare skaffe oss mat for den tid, og det måtte se rart ut om vi ikke skulde kunne det. Mitt håp står til sel og til bjørn — bare én slik kar før nisten slipper op, og vi er berget for lang tid fremover.»

«Søndag den 16. juni. Igår var det så ille som vel mulig, føret til å fortvile over og isen stygg. Jeg var igjen i sterk tvil om det retteste ikke var å slakte alle hundene ned med én gang for å bruke dem som mat til oss selv, og så se å kare oss i vei som best vi kan uten deres hjelp; på den visen vilde vi vel få niste for femten, kanskje tyve dager lenger, og vilde like fullt kunne gnage oss litt frem. Noen fremkomst av betydning ser det jo ikke ut til å bli i noe tilfelle, foreløbig, og da kan hende det eneste riktige er å dra tiden ut. Men på den annen side er det kanskje ikke langt til land eller åpent vann, eller iallfall til slakk is, og da vil hver kvartmil sydefter være viktig. Vi får derfor se å nytte hundene ut til å komme frem med som vi best kan, tør hende blir det snart en vending, om ikke annet så kanskje litt bedre og jevnere is igjen, lik den vi hadde for en stund siden. Imidlertid blev vi nødt til å slakte to hunder igår. Da vi begynte å gå, viste det sig at «Lillereven» ikke kunde følge med, han var aldeles som lam i benene, stupte overende og kunde ikke reise sig igjen. Efter at jeg hadde trukket på ham og kjelken en stund og forgjeves søkt å få ham til å gå, blev jeg nødt til å legge ham på lasset, og da vi kom til noen koss hvor der var le for nordenvinden, slaktet Johansen ham mens jeg gikk forover og tok ut vei. Det var heller ikke bedre fatt med den andre av mine hunder, «Storreven». Å trekke var det ikke tale om, det var vanskelig nok å få ham til å gå, så han ikke blev slepende efter. Det gikk dog en liten stund, om han enn snublet og falt og måtte hjelpes op igjen alt i ett; men snart blev det likeså ille som det hadde vært med «Lillereven», han blev hengende igjen, fikk linen under kjelkemeien, og blev slept stykke for stykke. Da jeg syntes jeg hadde mer enn nok med å slepe på kjelken, prøvde jeg å løse ham i håp om at han da iallfall kunde rangle efter. Det gjorde han også en liten stund, men så blev han igjen, og Johansen blev nødt til å samle ham op og legge ham på sitt lass, og da vi slo leir, blev også han slaktet. Så er det da bare «Kaifas» jeg har tilbake, Johansen har «Haren» og «Suggen». Til disse tre hunder fikk vi av de to slaktede mat for tilsammen ti dager; men hvor langt vi når på den tid må gudene vite, så meget blir det vel ikke. Vi må nu til stadighet spenne oss selv for, og av to hundeseler laget vi oss derfor skikkelige trekkseler.^[7] Det nyttet ikke å gå med upåbundne ski, foten vrikket og gled og glapp av dypt ned i den bunnløse sneen i ett vekk. Sneen la sig som is under de glatte komagsålene, og var sleip som åleskinn å stå på. Vi bandt skiene på, og da gikk det virkelig å trekke kjelken hvor isen var jevn, selv om en bare hadde én hund på siden av sig, og jeg så at med tålelig føre og tålelig lende skulde vi nok kunne komme frem en del om dagen, selv uten hunder; men aldri så snart kom der litt ujevnheter før det stod fast. En måtte legge sig i selen alt en vant, og enda var kjelken kanskje ikke til å rugge; så måtte en tilbake for å løfte den frem, og med opbydelse av alle sine krefter fikk en den til slutt over en ujevnhet og bort på en ny, hvor det samme måtte gjentas. Skulde kjelken svinges i den dype sneen hvor den satt som naglet fast, var det ikke bedre, og det var bare ved å løfte den at det blev mulig å komme frem. Slik gikk det skritt for skritt inntil det kanskje blev en liten slette igjen og en kunde få gå litt; men så kom kan hende et stykke med råker og skrugarer, og da blev det verre enn verst; en kan ikke klare sig alene lenger, men må være begge om hver kjelke. Har vi så gått det stykke jeg i forveien har gått op, må jeg igjen foran for å finne fremkomst mellem kossene et stykke videre. Å gå like på med kjelken lønner sig ikke hvor isen er ujevn; derved kommer en op i alt for meget stygghet og må gjøre vendereis. På denne vis er det vi sliter oss frem. Middag har vi ikke holdt de siste dagene, så sparer vi da iallfall ett mål; vi synes ikke dette føret og denne isen er det verd. For å nytte alt samlet vi idag morges op blodet av «Storreven» og kokte en «blodgrøt», må jeg vel nærmest kalle det, istedenfor fiskegratinen. Den smakte bra, om det så var bikkjeblod, og et mål fiskemel har vi altså mere. Før vi køiet holdt vi også mønstring over våre patroner, og fant til vår glede at vi har 148 haglpatroner og 181 riflepatroner, og dessuten 14 rundkulepatroner. Med så meget ammunisjon vil vi være i stand til å øke matbeholdningen vår for lang tid her i isen; ti om der ikke finnes større vilt, kan vi da skyte fugl, og 148 fugl forslår lenge. Og bruker vi bare halve ladninger, kan vi få enda flere skudd; dessuten har vi et halvt pund krutt og en del rundkuler til riflene og fenghetter til omladning av patronene. Denne opdagelse har satt mig helt i godlag igjen; det var litt skralt en stund; for sant å si syntes jeg ikke våre utsikter var så overhendig lyse. Tre måneder skal vi således kan hende ennu klare oss med mat, og på den tid må en kunne nå noe. Vi kan vel også fange måker på krok, og dessuten, om galt skulde være, må vi vel med håven kunne få noe snadder av smådyr og slikt i vannet, når vi legger oss efter det. Det kan vel hende at vi kommer for sent til Spitsbergen til å finne skute der. Men så får vi overvintre; det skal gå godt nok, og det vil jo bli et herreliv mot å ligge her i drivisen og ikke vite hvor en er eller hvad en driver mot, og ikke øine målet, om enn aldri så langt borte. Denne tid vil jeg nødig ha om igjen; — hårdt har vi fått bøte for at vi ikke passet urene våre i rette tid den gangen. Ja, var det ingen der hjemme som ventet, kunde en overvintring på Spitsbergen være helt lokkende; jeg kan ligge her og drømme om hvor lunt og godt vi skulde innrette oss der. Hvad som helst i verden står for en i rosenskjær, bare en var ute av denne isen. Men den tid kommer nok også en gang. En får trøste sig med ordsproget, at natten helst er svartest før daggry. Riktignok kommer det jo an på hvor svart natten skal bli, og det kunde jo unektelig ennu bli adskillig svartere. Men håpet klamrer sig til sommeren; det må jo bli bedre efter hvert som det lir.»

Og så gikk det langsomt fremover dag efter dag med nøiaktig samme slit og samme tunge føre, som kjelkene uten ophør skar sig fast i. Hunder og menn gjorde sitt ytterste; men det monnet ikke stort; dertil kom at næringssorgene øket på, og våre og hundenes rasjoner blev satt ned til det nødtørftigste for at vi kunde friste livet så lenge som mulig. Sultne og slitne var vi fra morgen til kveld og fra kveld til morgen, alle fem. Vi bestemte oss til nu å skyte hvad som kom i vår vei, selv måker eller havhester; men nu kom naturligvis ikke en gang slikt vilt på skuddhold. Råkene blev verre og verre, fylt som de gjerne var av snesørpe og isklumper. Ofte måtte vi gå lange veier over «bare småstykker hvor en trådte igjennem slag i slag». Den 18. juni var det røket op med «en sterk vind fra vest (rv.), som river og sliter i teltet; vi skal vel avsted igjen med isen østover dit vi kom fra, kanskje bare nordligere — slik boltres vi omkring av vind og strøm, og slik skal vi kanskje holde ved hele sommeren uten at vi kan mestre det». En meridianhøide satte oss den dag på 82° 19’, så vi var kommet litt sydover igjen. Jeg fikk skutt en alke og et par havhester, og det drygde litt på maten; men til vår sorg skjøt jeg bom på et par seler i råkene; — å, som vi nu ønsket å få tak i et slikt bytte! «Imidlertid er her ikke lite liv nu,» sier jeg den 20. juni; «alkekonger flyr det en mengde av att og fram, og de ligger og snadrer og dukker like ut for teltdøren vår; det er en ren fryd å se på. Skade bare at de er så små at de ikke er et skudd verd, og i flokker har vi ennu ikke sett dem, mest bare parvis. Det er merkelig hvor fuglelivet har tiltatt de siste dagene efter den vestenvinden i forgårs som har holdt på hele tiden siden. Mest påfallende er det hvordan alkekongene plutselig er dukket op i mengdevis, uavbrutt suser de forbi teltet her med sin muntre kvidder; det gir en helt følelsen av å være nådd ned i gjestmilde strøk. At en plutselig finner alker synes også rart. Men hvad hjelper det alt sammen — land øiner vi ikke, og føret er så elendig som det kan bli. Skikkelig linnvær, så sneen kunde minke litt fortere, vil heller ikke komme. — Igår morges før frokost var jeg en tur sydover for å se på fremkomsten. Et stykke var den god, med sletter; men så kom det råker verre og verre. Det eneste middel for oss nu er å bryte over tvert og sette kajakkene på vannet til tross for at de lekker, og så fare mest mulig efter råkene; med den beslutning vendte jeg tilbake. Føret var det samme — våt sne som en sank dypt ned i mellem kossene, og dem var det også nok av. Noen ordentlig frokost hadde vi nu ikke råd til; vi tok bare 50 gr. brød og 50 gr. pemmikan til manns, og så gikk vi i gang med å sette pumpene i stand og lage kajakkene i orden for ferjing, så ikke innholdet skulde bli helt ødelagt av vannet som vilde lekke inn. Vi måtte også lappe et hull i min, som jeg ikke før hadde sett. Tok så en liten kveldsmat, 60 gr. aleuronatbrød og 30 gr. smør til hver, og krøp i posen for å sove så lenge det var råd, og på den vis fordrive tiden uten å behøve å spise. Det gjelder nu bare å se å holde det gående til sneen er smeltet bort og føret er blitt bedre. Klokken 1 idag tørnet vi ut til en noe rikere frokost av fiskegratin; men mette tør vi ikke spise oss lenger. Vi gleder oss nu til å komme avsted og prøve vår nye taktikk: istedenfor å undgå råkene nettop å søke dem op og dra nytte av dem ved å ro oss frem. Noe vil det vel iallfall hjelpe, og jo lenger syd dess større utsikt til flere råker og dess større sannsynlighet for fangst.

Ellers er det min santen trist nok. Ingen utsikt til fremgang for det første, ufremkommelig tett is til alle kanter, sterkt minkende niste. Og så utilstrekkelig fangst; — mitt forsøk med å fiske med håv mislyktes fullstendig; efter at jeg hadde kavet og rodd med den lang tid i en råk, var en vingesnile (clio borealis) og et par små krepsdyr hele utbyttet. Om nettene ligger en timevis uten å få sove og grunder på hvilken utvei der best skal finnes — — —.»

1. Den første dagbok jeg brukte på sledeferden.
2. Inntil denne dag hadde vi spist som vi selv lystet, uten å veie ut. Det viste sig nemlig at vi allikevel ikke spiste mer enn det jeg oprindelig hadde regnet for dagen (1 kilo tørr proviant). Nu minsket vi en god del på disse dagsrasjoner.
3. For første gang fant vi nu vann på isen til å koke med; men det var temmelig saltholdig, så fiskegratinen blev noe salt.
4. Som allerede nevnt var vi under denne del av ferden i virkeligheten omkring 6 ½° lengere øst enn vi trodde.
5. Så kalte jeg mitt ur efter urmakeren Johannsen i London, som hadde levert det.
6. I virkeligheten var vi altså temmelig nær det punkt jeg her forutsetter. Grunnen til at vi ikke så det ventede land var at det ikke eksisterer, som det senere viste sig.
7. En god trekksele er en viktig ting, og leter i lengden adskillig mindre på enn den almindelige rem, eller trekkbånd, over den ene skulder og på skrå over brystet. Den trekksele jeg bruker består av to remmer som går over begge skuldrer, som remmer på en skreppe, og festes bak over korsryggen til belteremmen, hvor også trekktauet fra kjelken settes fast. Derved står det i ens makt å fordele trykket under trekkingen jevnt på begge skuldrer og på belteremmen (det er lendene og maven). En får således lagt t rekkingens angrepspunkt lavere på kroppen, like over benene, som jo utfører arbeidet, og trekktauet kommer ikke som vanlig til å bryte bare på overkroppen.