Fram over Polhavet I/10
Så kom da den tid vi hjemme kaller våren, gledens og det spirende
livs tid, da naturen våkner efter sin lange vintersøvn. Men der
oppe bragte den ingen forandring. Det var den samme hvite livløse
masse, de samme endeløse is-sletter vi dag efter dag gikk og stirret ut
over. Det var de samme stemninger vi lå og drev imellem, av håp og
mismot, av lengsel og dådslyst, alt eftersom vinden skiftet og isdriften
bar frem eller tilbake.
Jeg fortsatte med å gruble over våre fremtidsmuligheter, gjorde iakttagelser, fant mine teorier støttet eller avkreftet. Oftest endte jeg dog med å finne at kjensgjerningene alt i alt talte for. Således er jeg den 17. april på det rene med at der må gå en strøm gjennem det ukjente polarbasseng: «Middagsobservasjonen gav 80° 20’ n. br.; det er 9’ siden i forgårs. Fire døgns nordenvind satte oss 3’ sydover, mens ett døgn av denne skrale vinden driver oss 9’ nordefter. Dette ser merkverdig ut; ·det er likesom vi ikke vil sydover mer. Og når jeg tenker på det påfallende varme vann vi har funnet i dypet, synes jeg at det virkelig begynner å lysne. – – Det varme vannet kan vanskelig skrive sig fra annet enn Golfstrømmen som finner vei hit og vel erstatter det vann som i de øvre lag strømmer mot nord og danner den østgrønlandske polarstrøms kilder. Dette forekommer mig å stemme godt med mine oprinnelige antagelser og støtter den teori som hele ekspedisjonen er grunnlagt på. Legger jeg så hertil at vinden – som jeg på forhånd hadde trodd – synes å være fremherskende sydøstlig her, og at det samme også var tilfelle ved den internasjonale stasjon i Sagastyr (ved Lenamunningen), så er når alt kommer til alt våre utsikter ikke ugunstige.»
Ofte mente jeg også å finne andre sikre tegn på at der var en slik stadig nordvestgående strøm i vannet under isen, og da steg selvfølgelig motet enda høiere. Men så til andre tider, når driften gikk sydover igjen, og det var ofte, kom tvilene på ny, og det kunde se ut for mig som om der ingen utsikt var til å nå frem på rimelig tid. En slik drift i isen setter sandelig sinnet på mangen en hård prøve; men én dyd kan en da lære, og det er tålmodighet. Hele ferden var i virkeligheten en eneste lang skole i dette nyttige fag.
Vår fremgang var en stund utover våren noe bedre enn den hadde vært om vinteren; men i det hele var det den samme tærende krepsegang; for hver gang vi tok et langt skritt nordvestover, kom gjerne en lengere reaksjonsperiode. Det var, som det mest politiske medlem av vårt samfund mente, en stadig kamp mellem fremskritt og bakstrev. Efter en tids venstrevind og herlig drift nordover kom naturligvis det «radikale høire» til roret, og vi blev liggende i dødvannet eller drev rett akterover – hvilket satte Amundsen i en meget mørk stemning. Det var ellers underlig at «Fram» hele tiden vendte baugen bent mot syd; som regel lå den S 1/4, V, og det var bare lite den dreide på sig under hele driften. Som jeg skriver den 14. mai: «Hun går baklengs mot målet, med nesen stadig vendt mot syd. Det er som hun betenker sig på å gjøre avstanden fra verden større, som om hun lengter mot sydlige bredder; men en usynlig makt drar henne avsted mot det ukjente. Det ligger vel ikke noe dårlig varsel i denne betenkte baklengs-gang mot polarhavets indre? Jeg vil ikke tro det; krepsen kommer også frem en gang.»
Den 1. mai var vi på 80° 46' n. br. Mer eller mindre rykkevis og bare med enkelte små tilbakeslag gikk det forholdsvis godt nordvestover inntil vi den 18. juni nådde 81° 52' n. br. Men så kom reaksjonen, og den 26. august var vi helt nede på 81° 1' n. br. Efter denne tid begynte det så smått å bære nordover igjen; men det gikk ikke fort.
Likesom før speidet vi stadig efter land, og var tilbøielige til, snart i ett og snart i annet, å se tegn på at vi nærmet oss det. Men alltid viste det sig å være fantasier, og havets store dybde tydet jo også på at landet iallfall ikke kunde være nær. Den 7. august, da jeg hadde funnet 3850 m. dybde, heter det derfor: «Jeg tror ikke vi lenger skal tale om det grunne polarhav, hvor en kan vente land overalt. Det kan godt hende at vi til slutt driver ut i Norskehavet uten å ha sett en eneste fjelltopp. En begivenhetsrik årrekke å se imøte!»
Den plan jeg allerede har nevnt, å fare over isen med hunder og kjelker, sysselsatte mig fremdeles, og under mine daglige turer, på ski eller slede, hadde jeg stadig opmerksomheten henvendt på isens beskaffenhet og utsiktene for en lett fremkomst. I april var isen særlig skikket for hundekjørsel. Føret var godt; solvirkningen på sneen hadde gjort det glattere for kjelkene enn det var med den tråe fokk-sneen tidligere på vinteren; dessuten hadde vinden nu for en stor del jevnet skrugarene noenlunde godt over med sne, og av sprekker og råker var det heller ikke mange, så en kunde fare milevis uten å være synderlig brydd av dem. I mai begynte det imidlertid å forandre sig. Så tidlig som den 8. mai hadde vinden alt revet isen sterkt op, og «der er nu råker i alle retninger, som stanset oss stygt idag da jeg skulde ut og kjøre med hundene». Temperaturen var imidlertid ennu så lav at råkene snart frøs til igjen, og det blev fremkommelig på ny; men efter hvert som måneden gikk, steg temperaturen, vannet hadde ikke lenger så lett for å legge sig til med is, og råkene blev flere og flere. Den 20. mai sier jeg således: «Var en tur ute på ski i formiddag. Isen er blitt sterkt opbrutt i forskjellige retninger nu under den siste ukes stadige vind. Råkene er vanskelige å komme over, fylt som de er med små spredte isstykker som ofte er overføket med sne. Og denne sneen kan være falsk nok; en tror en har faste isen under sig; men stikker en staven i, går den like tilbunns.» Flere ganger holdt jeg på å komme stygt avsted ved å fare på ski over slik sne. Den 5. juni er fremdeles isen og føret omtrent det samme: «Har nettop vært ute på en skitur sydover sammen med Sverdrup; det er den første på lang tid nu. Isen har forandret sig, men ikke til sin fordel, føret er visstnok hårdt og godt; men skrugarene er slemme, sprekker og skrukoss i alle retninger. En kom neppe synderlig langt om dagen med en sledeekspedisjon i denne is.» Hittil hadde det imidlertid ennu gått å komme frem; men nu begynte snesmeltingen, og den la større hindringer i veien. Den 13. juni heter det således: «Isen blir bløtere og bløtere for hver dag; store vanndammer på flakene rundt omkring. Det er riktig i førefallet; skiene slår igjennem overalt, ned i bare vannet. Et svineføre å komme frem i. Sandelig om en kom langt på dagen nu, om en skulde bli nødt til å søke sydover eller vestover. Det er som alle utveier skulde være stengt, vi sitter her vi sitter. Jeg synes stundom at det i grunnen er nokså merkelig at ingen av disse karene er redde, enda det bærer lenger og lenger nord med oss, lenger og lenger inn i det ukjente. Der er ikke antydning til frykt hos en eneste én. Alle er de triste når det bærer syd eller for meget vest, og alle strålende fornøid hver gang det bærer bent nord, jo lengere dess bedre. Og ingen av dem kan dog være blind for at det står om livet, så sant noe av det skulde hende som næsten hver og én spådde oss. Ja, blir skuten knust og går tilbunns, som «Jeannette», uten at vi får berget nok til å fortsette vår drift på isen, men straks må ta fatt på ferden sydover, da kan det vel neppe være synderlig tvil om fremtiden. «Jeannette»-folkene greide sig dårlig nok. Og deres skute gikk ned på 77° n. br. Vi har den mangedobbelte vei til nærmeste land, ikke å tale om til folk; til Kapp Tsjeljuskin er det nu over 70 mil, og derfra til folk er det enda et godt stykke. Men «Fram» blir ikke knust, det er saken; ingen tror på muligheten av noe slikt. Det er med oss som med kajakk-roeren, – et feilaktig åretak kan være nok til å kantre ham og sende ham over i evigheten, men han farer like trygg, for han vet at det feilaktige åretaket kommer ikke.»
Senere – i juli – blev det enda verre med føret; flakene var overalt dekket av den reneste sørpe av sneslaps med vann under, og i skrugarer og koss, hvor snefonnene var dype, kunde en ofte synke i til skrevet, selv skiene bar ikke oppe. Utover i juli blev det på ny bedre, efter som sneen litt efter litt smeltet vekk, og en fikk isen med dens faste kornete overflate å gå på.
I steden dannet det sig nu svære dammer på flakene. Allerede tidlig (den 8. og 9. juni) begynte en slik å danne sig rundt om skuten, så at hun snart kom til å ligge i en liten ferskvannsdam, og en måtte bruke bro for å komme tørrskodd på isen. Disse dammene kunde ofte få en nokså respektabel utstrekning og dybde. Således hadde vi en på styrbords side av skuten som var så stor at vi drev og seilte med båt i den midt i juli. Dette var en yndet fornøielse hver kveld for flere av oss, – båten hadde sitt faste mannskap med kaptein, styrmann og annenstyrmann, men ingen matroser; det var en ypperlig leilighet til å øve sig i å seile med råseil, syntes de. De andre, som stod på stranden, fant det vel så fornøielig å bombardere sjømennene med sneballer og isklumper. Det var i denne dammen vi en dag skulde prøve om en av båtene våre kunde bære alle tretten mann. Da hundene så oss forlate skuten alle sammen for å gå til dammen, fulgte de i stor forbauselse med; de skjønte ikke hvad dette usedvanlige optrin skulde bety. Men da vi gikk i båten og støtte fra land, begynte de alle å tute i vill fortvilelse; de trodde nok de ikke skulde se oss igjen. Et par av dem la på svøm efter oss, mens to fiffige hoder – «Pan» og «Kvikk» – fikk den lyse idé å galoppere rundt dammen for å ta imot oss på den andre siden. Noen dager efter blev jeg overrasket ved å finne dammen tørr; det var tæret hull på isen i bunnen av den, og alt ferskvannet var rent i sjøen. Så var da den glede slutt.
Foruten slike dammer møtte en om sommeren også råker i alle retninger; men dem kunde en som regel hoppe, på løse småflak eller på smale steder. De opnådde aldri noen videre bredde, og det var selvfølgelig ingen som helst utsikt til å få «Fram» flott i noen av dem. Men selv om så hadde vært, hadde det ikke hatt noen betydning, for ingen av dem var såpass store at de kunde ha bragt oss mange kabellengdene nordover. Enkelte ganger så det visstnok ut på himmelen som det kunde være større strekninger av åpent vann i nærheten, og det hendte at vi fra tønnen kunde se store åpne klarer i horisonten; men heller ikke de kunde være større enn at de blev av liten betydning når det gjaldt å komme frem med skute. Sangvinikerne ombord tilla disse åpninger mere verd. Den 15. juni heter det i dagboken: «Det er adskillige råker å se i forskjellige retninger; men ingen av dem er brede eller har synderlig størrelse. Styrmannen maser imidlertid stadig med at vi nok skal få åpent vann innen høsten, så vi kan karre oss nordefter. Det later til å være en almindelig utbredt tro blandt de andre også, når jeg undtar Sverdrup da. Men hvor de vil ta sitt åpne vann fra, det vet ikke jeg. Ellers er dette vel den første ekspedisjon som driver i isen uten å tilbringe sommeren med å speide efter åpent vann, og sukke og lengte efter at isen skal åpne sig. Jeg bare ønsker den må holde sammen, og peise på og drive nordover. Alt er avhengig av hvad en venter sig her i livet. En forbereder sig på å seile i åpent vann kanskje like til polen, men kommer fast i isen, og sørger; en annen innretter sig bare på å komme fast, men blir ikke bedrøvet om han skulde finne åpent vann. Det er alltid sikrest å vente sig det minste av livet, da får en ofte mest.»
Klarene, råkene og sprekkene fremkalles naturligvis, likesom skruingene, ved de skiftende vind- og tidevannsstrømmer, som setter isen i drift, snart i én retning, snart i en annen. Og de viser kan hende best hvorledes hele polarhavets overflate må betraktes som en eneste sammenhengende masse av isflak som er i stadig bevegelse, og som snart fryser sammen, snart atter rives fra hverandre, eller knuses mot hverandre.
Under hele vår drift ofret jeg denne is megen opmerksomhet, ikke alene med hensyn til bevegelse, men også til dannelse og vekst. Allerede i innledningen til denne bok har jeg fremhevet, at selv om isen tilbringer år efter år i det kolde polarhav, kan den dog ikke opnå mere enn en viss tykkelse ved å fryse. Ved de målinger som stadig fant sted så vi at is, som var dannet om høsten (i oktober og november), fortsatte å vokse hele vinteren og våren utover, men langsommere og langsommere jo tykkere den blev. Den 10. april hadde den nådd omkring 2,31 m.; den 21. april 2,41 m.; den 5. mai 2,45 m.; den 21. mai 2,52 m.; den 9. juni 2,58 m. Den var altså fremdeles i vekst, enda sneen nu smeltet raskt på overflaten og det dannet sig store ferskvannsdammer på flakene. Den 20. juni var tykkelsen akkurat den samme, skjønt smeltingen på overflaten nu var betydelig. Den 4. juli 2,57 m. Men den 10. juli blev jeg forbauset over å finne at isen var vokset til 2,76 m., til tross for at den nu kunde minke flere centimeter om dagen ved smelting på overflaten. Jeg boret på mange steder, men fant overalt det samme: en tynn, løsere ismasse lå under det gamle flak. Først trodde jeg det var et tynt isflak som var blitt skubbet under, men opdaget senere at det virkelig var en nydannelse av ferskvanns-is på undersiden av den gamle is. Ved smeltingen av sneen og den øverste del av isen blev det dannet et lag av ferskvann som rakk henimot tre meter under den fri vannoverflate. Det fløt ovenpå det salte sjøvann, som fremdeles hadde en så lav temperatur som omkring ÷ 1,5°; ved berøringen med dette koldere sjøvann blev ferskvannet avkjølt så meget at det frøs, og det dannet sig en tykk isskorpe i det. Denne isskorpen på undersiden var det altså som gjorde at isens tykkelse øket. Senere utover sommeren avtok imidlertid tykkelsen noe på grunn av smeltingen på overflaten. Den 23. juli var tykkelsen av den gamle isen bare 2,23 m., og sammen med det nydannede lag under 2,49 m.; den 22. august var gammelisen 1,86 m., og den samlede tykkelse 2,06 m.; den 3. oktober var de tilsvarende tall 1,75 m. og 1,98 m. Så begynte isen å vokse langsomt igjen. Den 11. desember har den samlede tykkelse nådd 2,11 m.; den 3. januar (1895) 2,32 m.; den 6. februar 2,59 m. Man ser herav at det ikke er så overdrevent svære dimensjoner isen opnår direkte ved frysning. Den sammenstuving skruingene volder kan frembringe blokker og flak av en ganske annen tykkelse. Isflakene kan ofte i vid utstrekning skyves inn under hverandre i flere lag. Senere fryser de sammen, så det kan se ut som om de var frosset i ett.
På denne vis hadde «Fram» fått en god seng under sig. I vinterens løp disputerte Juell og Peder ofte om hvor tykk isen under «Fram» kunde være. Peder, som hadde sett adskillig is før, påstod at den minst måtte være 20 fot; men Juell vilde ikke tro det, og våget 20 kroner på at den ikke var så tykk. Den 19. april brøt disputten ut igjen, og derom heter det i dagboken: «Ulykken er at våre bor ikke når lenger enn 16 fot ned, og Peder har derfor påtatt sig å hugge de fire fot som skulde være igjen. Det har vært tale om dette veddemålet i hele vinter; men aldri er de kommet til enighet. Peder sier at Juell kunde begynne å bore, og Juell sier at Peder fikk hugge sine fire fot først. I kveld endte det med at Juell i et ubesindig øieblikk lovte 10 kroner til den som vilde bore. Bentsen tok ham på ordet; det var ikke alltid anledning til å tjene 10 kroner så lett, syntes han, og gikk straks i gang med arbeidet sammen med Amundsen. Amundsen skulde ha 1 krone timen, eller også betaling for fot; men det blev nok ved timebetalingen. De drev på utover natten; da de var kommet tolv fot ned, glapp boret igjennem et lite stykke, og det kom vann i hullet; men det blev ikke stort av det, og boret stanset igjen mot is. Så boret de litt til; men da rakk ikke boret lenger, og Peder måtte purres ut for å hugge sine fire fot. Han og Amundsen drev på å hugge så svetten rant. Amundsen var ivrig som alltid og lovte på han skulde ikke gi sig før han var igjennem, om det så blev 30 fot. Imens hadde Bentsen tørnet inn; men nu kom det bud efter ham og meldte at hullet var hugget, og alt klar til boring igjen. Da det manglet en tomme eller halvannen på tyve fot, slo boret igjennem, og vannet sprøitet op og fylte hullet. De senket et lodd nedi; på 30 fot støtte det mot is igjen. Nu måtte de gi op. En pen isklump vi ligger i! Når jeg ikke regner med et stort løst isflak som er skrudd op ovenpå, så er isen 16 tommer over vannet; legger vi hertil de to fot som «Fram» er løftet over isen, blir det ikke så lite hun ligger over vannet.»
Temperaturen i isen er om sommeren omkring smeltepunktet, men synker selvfølgelig, efter hvert som vinterkulden kommer. Den synker hurtig i isens overflate; herfra trenger avkjølingen langsomt dypere og dypere ned, inntil henimot undersiden, hvor temperaturen naturligvis alltid holder sig jevn og er lik det underliggende vanns. Vi gjorde stadig observasjoner over isens temperatur i forskjellige lag, for å komme på det rene med hvor raskt isens avkjøling gikk for sig utover vinteren, og hvorledes temperaturen steg igjen mot våren. Sin laveste temperatur hadde isen i mars og begynnelsen av april, da den i 0,8 m. var omkring ÷ 20° og i 1,2 m. omkring ÷ 16° . Fra begynnelsen av april steg temperaturen langsomt igjen.
Ved disse lave temperaturer blev isen meget hård og sprø, og ved støt og skruing hadde den lett for å sprekke og knuses. Om sommeren, når temperaturen var nær smeltepunktet, blev isen derimot seig og plastisk, og hadde ikke så lett for å brekkes i stykker under skruingene. Denne forskjell i isens tilstand sommer og vinter merket man også i lyden; en vinterskruing var alltid ledsaget av sterk larm, mens en skruing i den seige sommer-is gikk næsten lydløst for sig, og de største omveltninger kunde ofte foregå tett innpå oss uten at vi hadde den minste anelse om det.
I «Fram»s umiddelbare nærhet holdt isen sig hele året utover fullstendig rolig, «Fram» blev i denne tid ikke utsatt for noen skruing. Hun lå godt og trygt i det flak hun nu var innefrosset i, og efter hvert som isens overflate tinte vekk for sommersolen, steg hun høiere og høiere. Om høsten begynte hun igjen å synke litt, – enten nu dette kom av at isen gav svikt under hennes vekt, eller av at den smeltet noe på undersiden, så den ikke lenger hadde slik opdrift til å bære henne som før.
Imens gikk livet sin vante gang ombord. Nu da lyset var kommet, blev det selvfølgelig mere arbeide av forskjellig slags ute på isen enn det hadde vært om vinteren. Jeg har alt omtalt våre mislykkede forsøk på å nå bunnen ved lodning. Vi var jo ikke forberedt på slike dybder, og hadde ikke noe dyplodnings-apparat med oss. Vi måtte derfor hjelpe oss som best vi kunde. Det var ingen annen råd enn å ofre en av «Fram»s stålkabler for å lage loddline av den. På isen var det ikke vanskelig å finne plass nok til en reperbane, og selv om temperaturer på ÷ 30° til ÷ 40° ikke er de hyggeligste til å stelle med så fine greier i som ståltråd, så gikk arbeidet like fullt godt for sig. Kabelen blev slått op i sine enkelte strenger, og en ny smekker loddline blev laget ved å tvinne sammen et par slike. Derved fikk vi en line på mellem 4000 og 5000 m.'s lengde, og kunde nu endelig nå bunnen. Det viste sig at dybden holdt sig mellem 3300 og 3900 m. Dette var en overraskende opdagelse. Man hadde jo hittil alltid gått ut fra at polarbassenget måtte være grunt, med mange ukjente øer og land. At det var grunt var da også et av mine egne utgangspunkter da jeg la min plan (smlgn. s. 20 og 21). Fra dette grunne polarhav sluttet man videre at egnene om polen tidligere var dekket av en utstrakt landmasse, som de øer vi nu finner bare er rester av. Dette utstrakte pol-land mente man var vuggen til mange av våre dyre- og pl anteformer, som derfra skulde ha funnet vei til våre bredder. Alle disse antagelser synes nu å hvile på et nokså svakt grunnlag. Det store dyp vi har funnet tyder på at det iallfall ikke har vært land her i noen meget sen geologisk tid; dypet må visst være likeså gammelt som Norskehavs-dypet.
Et arbeide som jeg tilla stor betydning var undersøkelse av temperaturen i forskjellige dybder i havet, like fra overflaten til bunnen. Slike målinger blev foretatt så ofte tiden tillot det, og som allerede nevnt gav de også overraskende resultater: de viste tilstedeværelsen av varmere vann under det kolde lag som finnes i overflaten og et stykke nedover. Det er ikke her stedet til å gjengi resultatet av de forskjellige målings-serier. De er alle temmelig like, og jeg skal som eksempel bare vise noen av de temperaturer som blev funnet 13. – 17. august 1894:
| overflate | + 0,80° | 200 m. | ÷ 0,23° | 1400 m. | ÷ 0,38° |
| 2 m. | ÷ 1,40° | 220 m. | 0,00° | 2000 m. | ÷ 0,71° |
| 40 m. | ÷ 1,72° | 300 m. | + 0,18° | 2600 m. | ÷ 0,79° |
| 80 m. | ÷ 1,72° | 400 m. | + 0,32° | 2900 m. | ÷ 0,81° |
| 100 m. | ÷ 1,62° | 600 m. | + 0,16° | 3000 m. | ÷ 0,78° |
| 140 m. | ÷ 1,19° | 800 m. | + 0,02° | 3400 m. | ÷ 0,74° |
| 180 m. | ÷ 0,52° | 1000 m. | ÷ 0,14° | 3800 m. | ÷ 0,69° |
En solhøide.
En solhøide.
Parade for fotografen.
Parade for fotografen.
Skisse av Fridtjof Nansen.
Skisse av Fridtjof Nansen.
Fra like under overflaten og ned til 220 m. er det kuldegrader, med den laveste temperatur i 40 til 80 m.s dybde. Fra 220 m. til vel 800 m. er det over 0°, med det varmeste vannet i omkring 400 m. Under 800 m. er temperaturen negativ igjen; den synker jevnt nedover til 2900 m., og stiger så langsomt derfra mot bunnen. Lignende stigninger og synkninger finner vi igjen omtrent i alle temperatur-rekker; vekslingene fra den ene måned til den annen var så små at de i de forskjellige dybder ofte bare beløp sig til et par hundredels grad. Undertiden kunde dog temperaturene i de varme vannlag være enda høiere enn de som er gjengitt her.
Vi hadde ikke ventet å finne stort fugleliv i disse øde egne. Og vår forbauselse var ikke liten da vi pinsedag, 13. mai, fikk besøk av en måke. Fra nu av så vi stadig fugler av forskjellig slag i nærheten av oss, og til slutt var det næsten en daglig begivenhet som vi ikke gav synderlig akt på mer. Det var mest ismåker, krykkjer, havhester, av og til en blåmåke, en sildemåke eller en teist; et par ganger så vi også en tyvjo. Den 21. juli kom en snespurv og besøkte oss.
Den 3. august hendte en stor merkelighet – vi fikk visitt av den arktiske rosenmåke (rodosthetia rosea). Derom skriver jeg i dagboken: «Idag er endelig min lengsel tilfredsstillet. Jeg har skutt Ross' måke,[1] tre stykker på en dag, – denne gåtefulle beboer av det ukjente nord, som bare sees hendelsesvis en enkelt gang, om hvem ingen vet hvor den kommer fra eller hvor den går hen, som helt og holdent tilhører den verden fantasien stunder mot, og som jeg alltid håpet å opdage når øiet speidet innover de ensomme ismarker. Og så skulde den komme nu da jeg minst tenkte på det. Jeg var ute en liten tur på isen herved skuten og fikk da se en fugl sveve over den store skrugaren der i nordvest. Jeg tok den først for en krykkje; men snart så jeg at den lignet mer en tyvjo med sin skarpe flukt, de lange spisse vingene og den tilspissede halen. Da jeg kom ut med børsen, var der to sammen som fløi flere ganger rundt skuten. Jeg fikk nu se dem på litt nærmere hold og opdaget at de var for lyse til å være tyvjoer. De var ikke sky, men fortsatte å flyve omkring i nærheten av skuten. Ved å gå efter dem på isen fikk jeg snart skutt den ene og blev ikke lite forbauset da jeg skulde ta den op og fant at det var en liten fugl av størrelse som en bekkasin; den spraglede farven på ryggen minnet også om en sånn. Snart efter skjøt jeg den andre med. Ut på dagen kom enda en tredje, som også blev skutt. Da jeg løftet den op, var det liv i den; i det samme spydde den ut et par store reker som den må ha fisket i en eller annen råk. Alle tre var unge eksemplarer, omtrent 32 cm. lange, med sortspraglet grå drakt på rygg og vinger; bryst og underside er hvite med et knapt merkbart anstrøk av orangerødt, om halsen en mørk gråsprengt ring.» I en litt senere alder forsvinner denne spraglete drakt; de blir blå på oversiden, med en sort ring om halsen, og brystet får en fin rosenrød farve. Noen få dager senere blev det skutt enda en del slike måker, så vi alt i alt fikk åtte.
Under alt dette var den aldri ute av mine tanker, den plan jeg hadde tumlet med om vinteren – å undersøke det ukjente hav også utenfor den rute «Fram» drev i. Engstelig voktet jeg hundene, for at ikke noe vondt skulde støte til dem og de kunde holdes i god stand; alt mitt håp stod jo til dem. Visstnok var flere bitt ihjel, og to var ødelagt av bjørn; men der var ennu 26 igjen, og til vederlag hadde vi fått hvalpene, hvorav jo åtte hadde fått lov til å leve. Utover våren holdt hvalpene sig på dekket; men den 5. mai blev deres verden betydelig utvidet. Jeg skriver den dag: «I eftermiddag slapp vi hvalpene på isen, og «Kvikk» foretok straks lengere utflukter med dem for å vise dem omegnen; først hen for å la dem snuse på meteorologens greier, så til bjørnesaksen, så bort for å se på forskjellige skrugarer. Til å begynne med var de meget forsiktige, stirret forskrekket omkring, og våget sig bare langsomt og skrittvis ut fra skuteveggen; men snart tumlet de sig vilt i den nyopdagede verden. «Kvikk» var meget stolt ved å føre sin yngel ut i verden, og streifet glad og livlig omkring, skjønt hun nettop var kommet hjem fra en lang flyvende kjøretur, hvor hun som vanlig hadde lagt sig godt i selen. – I eftermiddag fikk en av de sort-og-hvite hvalper et anfall av galskap; den sprang rasende rundt skuten, gjødde, og bet fra sig i alt den fikk tak i. De andre angrep den, og til slutt sperret vi den inne forut på dekket, hvor den raste en stund; så blev den stille, og synes nu normal igjen. Det er den fjerde av dem som får slike anfall. Hvad pokker er det? Vannskrekk kan det umulig være, ellers måtte den da forekomme også blandt de voksne hunder. Vondt for tenner? eller arvet epilepsi? Eller noe annet djevelskap?»
Dessverre døde flere av dem av disse merkelige anfall. De var så vakre og hyggelige, disse hvalpene, at der var sorg på oss alle hver gang noe slikt hendte. Den 3. juni heter det: «I formiddag døde igjen en av hvalpene av disse gåtefulle kramper, og hvorfor skulde jeg skjule det for mig selv: det går mig nær til hjertet og gjør mig trist. Jeg har vennet mig så til disse små polar-vesener som lever sitt sorgløse liv deroppe på dekket, tumler omkring oss og leker fra morgen til kveld og litt av natten med. I timevis kan jeg fryde mig ved å se på dem, leke med dem som med små barn, – gjemsel f. eks. rundt skylightet – mens de jubler vilt av glede. Nu var det den største og sterkeste av dem som gikk, en prektig gulrød hund; jeg kalte den for «Løva». Den var så tillitsfull og kjælen, og hadde slikt et kjærlig gemytt, – igår sprang den og lekte livsglad og strøk sig op til mig, og idag er den død. Det tynnes i rekkene. Men det verste er at vi forgjeves søker å komme på det rene med hvad det er som feiler dem. Den var fullstendig normal og munter som vanlig, like til den begynte på frokosten idag; da satte den med ett i å skrike og tok på å renne rundt og gjø som forstyrret, slik som de andre har gjort. Så fikk den krampeanfall, og fråden rant. Og en av disse krampene har vel gjort ende på den – det var bare et par timer efter det første skrik. Nu i eftermiddag har Blessing og jeg obdusert den; men vi kunde ikke opdage antydning til noe usedvanlig noensteds. Noen infeksjonssykdom syntes det ikke å være. Jeg forstår ikke det hele. – «Ulenka», den prektigste hund i hele laget, vår trøst og vårt håp, blev også plutselig syk her forleden. Det var om morgenen den 24. mai at vi fant den liggende lam og hjelpeløs i koblet sitt på dekket. Den prøvde i ett vekk å reise sig, men kunde ikke stå, falt uavlatelig i dekket igjen. Akkurat som en mann som har fått slag og har mistet herredømme over lemmene. Den blev straks bragt til køis i en kasse og pleiet på det omhyggeligste; når jeg undtar at den ikke kan gå, ser den ellers ut til å være sund og frisk.» Det må ha vært et slags slagtilfelle som har truffet ryggmarven en- eller annensteds, og har lammet vesentlig den ene siden. Hunden kom sig litt efter litt, men blev aldri helt bra i benene. Den var dog med på vår senere sledefart.
Forresten syntes hundene ikke å like sommeren; det var så vått på isen, og så blev det så varmt. Den 11. juni sier jeg: «Idag har vanndammene omkring oss vokset ganske påfallende; det er lite lystelig å gå utenfor skuten i utette sko. Hundene får det våtere og våtere om dagen, og svetter mer og mer i varmen, skjønt det ennu bare en og annen gang er over null grader. For noen dager siden blev de flyttet på isen,[2] hvor to lange hus blev satt op til dem; husene blev gjort av kasser, og består egentlig ikke av annet enn en vegg og et tak. Her tilbringer de nu mesteparten av døgnet, og vi er kvitt all urenslighet ombord, undtagen da av de fire hvalpene som er igjen, og som lever herrens glade dager der oppe, og kappes i dovenskap og lek; dessuten har vi ennu «Ulenka», som er i langsom bedring. Der er samme dagsorden for hundene som i hele vinter. De slippes om morgenen omkring halv ni. Når den tid nærmer sig, holder de det utålmodigste og syndigste leven; hver gang én av oss viser sig på dekket, hyler alle 26 i kor med ville krav på mat og frihet. Straks de er sloppet løs får de sin frokost, en halv tørrfisk eller tre kjeks til manns. Resten av formiddagen tilbringer de med å rote omkring i alle de søppelhauger som finnes; de gnager og slikker på alle de tomme blikkboksene som de har undersøkt hundre ganger før. Kommer så en ny en dansende ned på isen fra kokken, blir det straks slagsmål om eiendomsretten. Ofte hender det at en eller annen kjører hodet for langt ned i en høi smal boks, for å nå til en fettskove som lokker altfor fristende på bunnen, setter sig fast så den ikke får boksen av igjen, og så med dette futteralet over hodet tumler i blinde bortover isen, og gjør de underligste fakter for å bli det kvitt, til stor munterhet for oss som ser på. Trette av dette arbeidet på søppelhaugene strekker de til slutt sine runde pølsekropper pesende i solen, og blir det for varmt der, søker de skyggen. Før middag bindes de igjen. Men «Pan» og andre likesinnede sniker sig gjerne litt før den tid avsted, og gjør sig usynlige bak et iskoss; en ser bare et hode eller noen ører stikke lurende frem her og der. Vil en hente ham, hender det at han knurrer, viser tenner eller tilmed glefser, så legger han sig platt ned og lar sig slepe til fengslet. Resten av døgnet tilbringer de så med søvn og med å puste og pese i den svære varmen, som riktignok ennu er et par kuldegrader. Rett som det er istemmer de et hyl, så det sikkert må høres i Sibiria, og tretter og kjekler til ulldottene fyker. – At hundene er flyttet ut på isen gjør at vakten nu får den tunge plikt å holde sig på dekket om natten, hvad der ikke har vært skikk før. Men det er nok at bjørnen én gang har vært her og dratt avsted med to av våre kostbare dyr.»
Den 31. juli forøket «Kvikk» igjen vårt samfund med elleve hvalper. De fleste vokste op og blev staute prektige dyr.
De forskjellige merkedager blev festligholdt med stor høitidelighet. Særlig prakt utfoldet vi den syttende mai. Følgende skildring av den tar jeg fra min dagbok:
«Fredag den 18. mai. Syttende mai blev igår feiret med den største festlighet. Om morgenen blev der purret ut med orgelmusikk; «College Hornpipe»s belivende toner lød gjennem rummet og kalte oss til en splendid frokost med røkelaks, oksetunge o. s. v. Alle mann optrådte med syttendemai-sløifer, selv gamle «Suggen» fikk en slik på halen. Oppe hvinte vinden, og det norske flagg fløi lystig flagrende til topps. Omkring klokken 11 begynte deltagerne med sine faner å samles på isen utenfor skuten om babord, og toget ordnet sig. Først ekspedisjonens leder med det rene norske flagg, efter ham Sverdrup med den 6 m. lange stander, som med sitt «FRAM» på rød bunn tok sig ypperlig ut. Så kom en hundeslede med musikken (Johansen med trekkspill), og Mogstad som kusk; derefter fulgte styrmannen med rifle, og harpuner Hendriksen med en lang harpun; så Amundsen og Nordahl med en rød fane. Efter dem kom lægen, som bar en veldig stang med en demonstrativ fane for normal-arbeidsdag, som tok sig gripende ut, – en ullskjorte med bokstavene «N. A.» innsydd på brystet. Derefter kokken med «Peiks gryte» på ryggen; så til sist meteorologene med en merkelig innretning: den bestod av et svært blikkskilt, som der var festet et rødt bånd tversover med bokstavene «Al. St.» på – «almindelig stemmerett».[3] Endelig satte toget sig i bevegelse. Hundene marsjerte gravitetisk, som om de aldri hadde gjort annet enn å gå i prosesjon, og musikken spilte en høitidelig festhymne, ikke komponert for anledningen. Det statelige tog skred to ganger rundt om «Fram» og beveget sig så med stor høitidelighet hen til det store koss. På Storkosset blev der utbragt et leve for «Fram», som hadde ført oss så godt hit, og som nok også vilde føre oss godt hjem igjen. Hvorefter toget atter drog tilbake. Denne gang skar det foran «Fram»s baug, og da det var kommet til lenselemmen på babords side, blev der fra kommandobroen holdt en tale for dagen. Den blev efterfulgt av en dundrende salutt på seks skudd – med den følge at en fem-seks hunder satte avsted over flak og skrugarer, og gjemte sig i flere timer bak hver sitt koss langt borte på isen. Vi derimot drog ned i «Fram»s lune kahytt, som var festlig smykket med flagg, og inntok der en splendid middag, med en vals som innledning. Efter middagen fulgte «bolsing».[4] Så kaffe med kake, og dertil spenderte fotografen cigarer. Stemningen høi. Så ny «bolsing». Efter kveldsmaten optrådte fiolinisten Mogstad, og der blev servert forskjellige lekre saker. I det hele en pen og vellykket syttende mai, iallfall i betraktning av at vi nu hadde overskredet den en og åttiende breddegrad.»
For å gi et inntrykk av vårt sommerliv for øvrig hitsetter jeg noen spredte dagboksoptegnelser:
«Mandag den 28. mai. – – Vi driver snart fortere, snart saktere vestover, og bare litt nord. Jeg har ingen tvil om at ekspedisjonen vil lykkes nu, og regnefeilen var vel ikke så stor enda. Men jeg tror neppe vi driver høiere enn 85° , om vi når det – det vil avhenge av hvor langt Franz Josefs Land strekker sig nordover. I så tilfelle vil det bli hårdt å gi avkall på polen, skjønt det jo i grunnen er en forfengelighets-sak, bare narrestreker mot det vi gjør og håper å fullføre. Men allikevel, jeg må medgi jeg er så stor en narr at jeg gjerne tok polen med det samme; jeg vil vel også prøve på det, såfremt vi kommer forbi der på en noenlunde rimelig tid.
En mild mai dette. Det har vært omkring null flere ganger i det siste; en kan gå oppe og næsten innbille sig en var hjemme; det er sjelden lavere enn noen få kuldegrader. Men sommer-tåken begynner å komme, av og til med rimfrynser i riggen. Ellers er himmelen med sine svevende lette skyer næsten lik en vårhimmel sydpå. At det er blitt mildt i været, merker vi også ombord; vi behøver ikke å legge i ovnen lengere for å få det varmt og koselig, skjønt vi jo aldri har drevet noen luksus i den henseende. I proviantrummene begynner rimen og isen som har slått sig på tak og vegger, å løsne og smelte, og både i rummene aktenfor salongen og storrummet har vi måttet holde stor renselsesfest med skraping og tørring av is og rim, for at ikke provianten skal bli ødelagt ved at fuktighet slår sig på pakningen, og det ruster hull på blikkboksene. I lengere tid har vi også holdt lukene til storrummet åpne, så det har vært gjennemtrekk; derved er adskillig av rimen fordampet. Det er ellers merkelig hvor lite fuktighet det er ombord. Dette skyldes vel «Fram»s solide bygning, og at dekket over storrummet er panelt på undersiden. Jeg blir gladere og gladere i denne skuten.»
«Lørdag den 9. juni. Vår politiker Amundsen festligholder dagen med hvit skjorte og snipp. – Jeg har idag flyttet med mitt arbeide op i arbeidslugaren igjen, hvor jeg på ny kan sitte og se ut av vinduet i dagen, og få en følelse av at jeg lever i verden, og ikke i en hule, hvor en må brenne lys døgnet rundt. Jeg akter å holde mig her lengst mulig utover vinteren; her er så stille og uforstyrret; de ensformige omgivelser tvinges ikke stadig høilydt inn på en. – Jeg har virkelig en følelse av at sommeren er kommet. Jeg kan drive timevis i solen op og ned på dekket, eller sitte og la mig steke, mens jeg røker en pipe, og blikket glir utover de forvirrede sne- og ismasser. Sneen er aldeles våt overalt nu, og det begynner å danne sig dammer hist og her. Isen blir også mer og mer gjennemtrukket av saltvann; bare en borer et aldri så lite hull i den, så fylles det straks med vann.» Dette henger slik sammen: isen inneholder endel salt; efterhvert som temperaturen stiger, bringer saltet mer og mer vann til å smelte, så der dannes saltvann som har et frysepunkt der svarer til temperaturen i isen omkring. «Isens temperatur er steget betydelig: i 1,2 m.s dyp er den bare ÷ 3,8°, og i 1,6 m. ÷ 3,1°.»
«Søndag den 10. juni. Merkelig nok har vi ikke hatt noen sneblindhet ombord, når jeg undtar at lægen for et par dager siden fikk en snev derav om kvelden efterat vi hadde vært ute og slått ball; han gråt en stund sine modige tårer; men det gav sig snart igjen. Et ydmykende puss av skjebnen at han skulde være den første som blev hjemsøkt.» – Senere hadde vi enkelte ganske lette tilfelle av sneblindhet, så et par mann måtte gå med mørke briller; men det var ikke av noen betydning, og kom bare av at de som regel ikke syntes det var umaken verd å ta forholdsregler mot det.»
«Mandag den 11. juni. Jeg gjorde idag en gledelig opdagelse. Jeg trodde jeg var i ferd med min siste bunt cigarer, og hadde regnet ut at med en om dagen skulde de strekke til for en måned. Men så finner jeg uventet en hel kasse i benken min. Stor jubel. Det vil hjelpe til å fordrive enda noen måneder, – hvor langt er vi da? . . . Stakkars fyr, du er virkelig adskillig redusert! Fordrive tiden – det er en tanke som neppe noensinne før i livet er kommet i ditt hode. Det har alltid vært en jammer over at tiden fløi ifra dig, og nu kan den ikke gå hurtig nok. Og dernæst så dypt forfallen til tobakk – stenger dig inne i de vuggende røkskyer med dine evindelige drømmerier . . . Hør sønnenvinden, hvor den suser og tar tak i riggen der ute; det er en fryd å høre på.»
Sankthans-kvelden burde vi naturligvis hatt bål, som rett og riktig er; men det var ikke nettop vær til det:
«Lørdag den 23. juni 1894.
«I djupe dalar og grøne lier,
å der er fagert um sumartier,
når soli lett yver åsen stig,
og jonsoknotti som draumen sig.»
Nordenvinden fortsetter med snesludd. Trist vær. Driver sydover, 81° 43’ n. br.; ni minutter sydover siden mandag.
Mange sankthans-kvelder har jeg oplevet under forskjellige himmelstrøk, men neppe noen som idag. – – Jeg tenker på lystigheten rundt bålene hjemme, hører felelåten, latteren og børseskuddene; ekkoet svarer fra de blånende åser. Og så ser jeg utover dette uendelige hvite inn i tåken og sluddet og den drivende vind. Her er sandelig ingen sankthans-lystighet. Det er grått i grått altsammen. Midtsommer er forbi – og så synker dagen igjen mot den lange vinternatt, som kanskje vil finne oss like langt kommet som den forlot oss.
Jeg var midt oppe i mine undersøkelser over sjøvannets saltholdighet her i eftermiddag, da Mogstad stakk hodet inn og sa at det
måtte luske en bjørn her i nærheten. Da karene nu efter middag kom
tilbake til sitt arbeide ved Storkosset, hvor de holder på å grave en iskjeller for vårt ferske kjøtt,[5] fant de bjørnespor, som ikke var der da de gikk inn. Jeg spente skiene på og drog avsted. Men for et føre det var blitt de siste dagene! Bløt snesørpe som skiene sank hjelpeløst ned i. Bjørnen var kommet vestenfra rett på «Fram», hadde stanset og inspisert kjellerarbeidet, hadde så gått et stykke tilbake, tatt en god sving utenom, og derpå trasket østover lunt og rolig, uten å ofre mer opmerksomhet på slik en bagatell som en skute. Det gikk i mange kroker; den hadde snust borti alle huller hvor det så ut til å være noe etende, her og der hadde den rotet ned i sneen, til noe hundene hadde lagt efter sig, eller hvad det nu kunde være. Den hadde gjerne søkt bort til råkene og fulgt dem – vel i håp om å finne en sel; og så igjen inn imellem kossene og bortover flak med bare vann og snesørpe på. Hadde føret vært rimelig, skulde den nok snart vært min; men i denne sørpen hadde den fått for langt forsprang. – Et trist tungt landskap. Bare hvitt og grått. Ingen skygger, bare halvt utviskede former som svinner i tåken og snesluddet. Alt er i opløsningstilstand. – – Skiene synker dypt, og vannet rekker ofte op på anklene under sneen. Det er tungt å få dem op og tungt å få dem frem; men uten ski vilde en være enda verre faren. Hist og her brytes det ensformige gråhvite virvar av kullsort vann, som bukter sig i smalere og bredere råker mellem de høie kossene. Hvite snetyngede isklumper og flak ligger strødd utover den svarte flate, som hvitt marmor på sort bunn. Av og til en større mørk klare, hvor vinden får tak og driver op noen små bølger som skvulper og gnisser mot iskanten, det eneste liv i dette øde. Det er som en gammel venn, dette lekende vannet. – – Men rundt omkring kranses det av isen, som tårner sig op i sine skiftende fantastiske former, og hever sig skarpt ut mot det sorte, hvor øiet for en stund fant hvile. Evig og alltid modellerer denne vandrende is i sin skjære blåhvite marmor; med naturens rundhåndede ødselhet strør den de herligste billedhuggerverker utover, kun for på ny å la dem forgå, uten at noe øie har sett dem. Det hele er et eneste spill av skjønnhet. Hvorfor? Bare skiftende luner av naturen, følgende de evige lover som ikke spør efter mål eller hensikt? –
Nei, det er fåfengt å gå op bjørn i dette føret! Og jeg trasker tilbake igjen gjennem bløiten.»
«Søndag den 24. juni, årsdagen for vår avreise hjemmefra. Nordlig vind; driver fremdeles syd. Observasjonen idag gav 81° 41,7' n. br.; så det går ikke så fort enda.
Et langt år; meget er gjennemgått – skjønt vi vel er så langt som jeg på forhånd hadde ventet. Jeg sitter og ser ut av vinduet på sneen, som hvirvler ned der ute, båret av nordenvinden. En selsom midtsommerdag! En skulde tro en hadde nok av sneen og isen nu; men allikevel lengter jeg ikke nettop efter grønne lier, iallfall ikke alltid. Tvertom kan jeg jo sitte lange stunder og legge op planer for turer op i isen igjen, når jeg vel er kommet tilbake ... Ja, jeg vet hvad jeg har nådd, og vel så noenlunde hvad der venter, jeg kan nok legge fremtidsplaner; men der hjemme – –?»
«Onsdag den 11. juli. Bredden er 81° 18,8'. Endelig igjen sydlig vind, så det er slutt med driften sydover for denne gang.
Men nu lenges jeg næsten tilbake til polarnatten, til stjernenes evige underland, med det åndeaktige nordlys, og månen seilende gjennem den dypblå taushet. – – Denne evige dag, med sitt overmål av pågående virkelighet, den interesserer ikke lengere, den lokker ikke ut av hiet. Det er en uavlatelig rastløs ilen fra ett arbeide inn i et annet; alt skal gjøres, og intet forsømmes, uke efter uke og dag efter dag, og arbeidsdagen er lang, den er sjelden slutt før lenge efter midnatt. Men igjennem alt den samme følelse av savn og tomhet, som ikke må merkes. Å, men stundom er den ikke til å holde borte, hendene synker viljeløst – så trett, så usigelig trett! Livets fred skal jo for de hellige menn være å finne i ørkenen: her er sandelig ørken nok; men freden – nei, den kjenner jeg ikke; det er vel helligheten som mangler.»
«Onsdag den 18. juli. Jeg var en tur ute i formiddag med Blessing for å ta prøver av den brune sneen og isen, og samle alger og diatoméer i vannet. Flakene er brunskitne på overflaten næsten overalt, i hvertfall er den slags is sikkert den overveiende, mens rene hvite flak uten noe spor av skitten brun tone er sjeldne. Jeg trodde den brune farve måtte stamme fra de organismer jeg fant i den nyfrosne brun-røde is her i høst (i oktober måned); men de prøver jeg tok idag består vesentlig av mineralsk støv, blandet med diatoméer og andre bestanddeler av organisk oprinnelse.[6] Samme erfaring har også Blessing gjort, han har tatt adskillige prøver i is-overflaten før i sommer. Jeg må følge dette her videre, og se om alt dette brune skulde være av samme vesentlig mineralske natur, og altså komme fra land. I råkene fant vi en mengde algeklumper, slike som vi ofte tidligere har støtt på. Det kunde være store ansamlinger av dem omtrent i hver eneste liten råk. Og en kunde se at det bredte sig et brunt lag utover isens overflate langt ned i vannet på sidene av flakene. Dette skyldes en alge som vokser på isen. I vannet fløt også en hel del mindre slimklumper, dels hvite, dels gulrøde. Jeg samlet en del av dem. De viste sig under mikroskopet utelukkende å være diatomé-ansamlinger, med en hel del større røde celleorganismer iblandt, av et høist karakteristisk utseende. Disse diatomé-klumper holdt sig alle i en viss dybde, omkring en meter under vannflaten; her kunde de optre i store masser i enkelte småråker. Den omtalte alge bredde sig også mest i den samme dybde, mens deler av den steg op til overflaten. Det var klart at disse diatomé- og alge-ansamlinger holdt sig flytende nettop i den dybde hvor det øvre ferskvannslag hvilte på sjøvannet. Vannet i overflaten var aldeles ferskt, og diatomé-klumpene sank i det, mens de fløt når de kom ned til saltvannet.»
«Torsdag den 19. juli. Det gikk som jeg ventet. Jeg begynner å kjenne vinden her oppe temmelig godt nu. Efter at det har blåst «møllebris» idag, stilner det av nu i kveld, og imorgen skal vi vel ha den fra vest eller nordvest.
Igår kveld gikk den siste cigaren av den gamle kasse, og nu går den første av den siste kassen jeg har. Vi skulde jo være kommet så langt når den kassen var ferdig, men er knapt lenger enn da jeg begynte på den. Gud vet om vi er stort lenger når denne siste også er brukt op. Men det får nu være – røk vekk!»
«Søndag den 22. juli. Nordvesten lot vente på sig en stund; fredag kom der nordost i steden, om natten gikk det litt efter litt over til NNO, og igår formiddag blåste det rett nord; idag har det endt i vest, den gamle kjente kanten som vi nu har hatt mer enn nok av. Håv-linen viser i kveld omtrent NY til N, og det nokså sterkt, så det bærer sydover igjen.
Jeg sliter ved mikroskopet om dagen – arbeider med alle slags diatoméer og alger som vokser på isen i det øvre ferske lag av sjøen. Det er unektelig høist interessante ting, en hel ny verden av organismer, som blir ført avsted med isen fra kjente kyster og ut over hele det ukjente polarhav, for å våkne op der hver sommer, og utfolde sig til liv og blomstring. Ja visst er det interessant; men det er ikke den gamle brennende iver ved undersøkelsen, skjønt riktignok lukten av nellikolje, kanadabalsam og xylol vekker kjente og kjære minner fra det stille laboratorium der hjemme, og mikroskopet, glassene, farvene på bordet lokker til arbeide hver morgen når jeg trer inn her. Selv om jeg driver ufortrødent på dag efter dag til langt på natt, så blir det nu like fullt mest pliktarbeide, som jeg hver natt er glad over å kunne slutte med, for å ligge ennu noen timer på køien og lese en roman og røke en cigar. Med hvilken jubel kastet jeg ikke det hele fra mig, og sprang op og tok fatt på et virkelig liv – kjempet mig frem over is og sjø med sleder eller båter. Det er mer enn sant at det er «lett å leve kampens liv»; men her er hverken storm eller kamp, og jeg tørster efter noe slikt, efter å kunne bruke jettekrefter og kjempe mig frem – da levet en. Hvad glede er det ved krefter når der ikke er noe å bruke dem på? Her driver vi frem, og her driver vi tilbake, nu er det to måneder på samme flekken!
Imidlertid blir alt laget istand for en mulig ekspedisjon, eller for det tilfelle at det skulde bli nødvendig å forlate skuten. Alle kjelker blir surret og beslått omhyggelig. Seks hundesleder er under arbeide. Dessuten skal vi imorgen begynne å lage kajakker til alle mann. De blir lette å dra på kjelkene under et tilbaketog over isen uten skute. Først skal der lages kajakker til to mann hver. Jeg tenker å la dem gjøre omtrent 12 fot lange, 3 fot brede, og 18 tommer dype. Av slike skal det være seks stykker. De skal trekkes med selskinn eller seilduk; de får fullt dekk og to huller, ett for hver mann. – Jeg føler at vi har, eller rettere sagt skal skaffe oss, greier til å gjøre et glimrende tilbaketog. Stundom er det næsten som jeg lengtet efter et nederlag, et endelig avgjort, så vi kunde få leilighet til å prøve hvad vi duger til, og gjøre ende på denne sløvende uvirksomhet.»
«Mandag den 30. juli. – Sydøstover bærer det stadig vekk. Igår var det 81° 7' n. br., i forgårs 81° 11', og sist mandag (23. juli) 81° 16'. Men det fyller mig ikke lenger; jeg vet det vil engang forandre sig, og veien til stjernene bærer jo gjennem motgang. Jeg har funnet en ny verden: det dyre- og planteliv som finnes omtrent i hver ferskvannsdam på isflakene her. Den gamle interessen er våknet igjen. Fra morgen til kveld og langt på natt fordyper jeg mig i mikroskopet. – –
Det vrimler av små organismer, i tusenvis og millionvis, i dammene på nær sagt hvert eneste isflak over hele dette endeløse hav, som vi gjerne vil tilkjenne døden! Moder natur har en merkelig evne til å frembringe liv overalt – selv denne is er fruktbar jordbunn for henne.
I kveld fikk vi litt avveksling i vår begivenhetsløse tilværelse: Johansen opdaget en bjørn i sydøst for skuten, men utenfor skuddhold. Den hadde nok alt gått frem og tilbake der i lengere tid, mens vi var nede og spiste til kvelds; den hadde vært ganske nær oss, men var så blitt skremt av noe og drog nu østover. Sverdrup og jeg satte efter den, men til ingen nytte; råkene hindret oss for meget, og da så også skodden kom, vendte vi om efter å ha strevet et langt stykke.»
Den verden av organismer jeg har hentydet til, blev gjenstand for særlige undersøkelser den korte sommer utover, og var i flere enseender ganske merkverdig. Straks solen fikk innflytelse på is-overflaten og smeltet vekk sneen, så det dannet sig dammer, kunde man på bunnen av dem hist og her se små gulbrune flekker; de var så små at man vanskelig la merke til dem med én gang. Dag for dag blev de større, og da de som alle mørke gjenstander absorberte varmestråler fra solen, smeltet de sig litt efter litt ned i isen under og dannet runde huller, som ofte var flere tommer dype. Disse brune flekker bestod av de omtalte alger og diatoméer, som utviklet sig lett og raskt i sommerlyset, og kunde fylle bunnen av hullene med et tykt lag. Men det var ikke bare planter; der fantes også et mylder av små dyr, vesentlig infusjonsdyr som levde av plantene. Ja, jeg fant til og med bakterier – selv disse egne er ikke fri for dem!
Men jeg kunde ikke sitte ved mikroskopet alltid heller. Stundom, når godværet lokket for meget, måtte en jo ut og bake sig i solen, og innbille sig at en satt i Norge.
«Lørdag den 4. august. Deilig vær igår og idag. Lette hvite skyer seilende på det tindrende blå – sjelen får lengsel efter å sveve høit og fritt som de. Jeg stod og vasket mig ute på dekket nu i kveld. Det var som det kunde være hjemme ved fjorden. Lørdagskveldens fred lå over sinn og landskap.
Den første tomanns-kajakk er idag ferdigtrukket med seilduk av våre seilmakere, Sverdrup og Amundsen. I full stand veier den nu 30,5 kg. Jeg tror det blir en ypperlig innretning. Sverdrup og jeg prøvde den på en dam; den bar oss som ingenting og var så stiv at den var fullt bekvem å bruke, enda vi satt på dekket. Den bærer med letthet to mann med full utrustning for hundre dager. En greiere og mere lettvint farkost for disse trakter kan jeg vanskelig tenke mig.»
«Søndag den 5. august. 81° 7,3’ n. br.
«Eg kan ’kje gløyma den glitrefjor
når kyrkjebåtann om morgon ror.»
Tindrende sommervær. Bader mig i solen og drømmer mig hjem på høifjellet, eller – gud vet hvorfor – i de vestlandske fjorder. De samme lette hvite skyer i den blå klare sommerluft; himmelen hvelver sig over en, – sinnet løfter sig fritt under den. Hvad gjør det til saken at jorden er en annen, isen ikke bare noen få glitrende fonner og breer? Disse samme lette skyer der fjernt i det blå – er det ikke nettop dem øiet søker der hjemme på en tindrende sommerdag? – Sommerdagen her er skjønn og ren som en drøm uten attrå og uten synd, et dikt av rene hvite solstråler som bryter sig i isens kjølige krystallblå. Hvor vidunderlig deilig står ikke denne verden for en på en het kvelende sommerdag hjemme!
Vi har hvilt og holdt søndag. Jeg har ikke kunnet være inne hele dagen; tok så en lang tur over isen. Det er lett å komme frem; bare en del råker. – Scott-Hansen prøvde sig i eftermiddag i kajakk-roing i dammen som omgir skuten, og som sender flere kanaler utover isen. Men han nøide sig ikke med å ro rundt omkring; han skulde naturligvis også prøve å kantre og reise sig igjen, slik som eskimoene gjør. Det endte selvsagt med at han ikke kom op, mistet åren, blev hengende på hodet og basket under vannet, så kajakken blev fylt og han fikk sig et koldt bad. Nordahl, som stod på isen for å hjelpe ham, fant det til slutt også nødvendig å gå i vannet for å reise ham på rett kjøl igjen, til stor munterhet for oss andre.
En kan merke det er sommer. Nu i kveld spiller de kort på dekket, med «Peiks gryte» som bord. En kunde mest tro det var en augustkveld hjemme; det er bare toddyen som mangler; cigarene og pipene er her.»
«Søndag den 12. august. I formiddag premieskytning. – En herlig kveld. Jeg går og rusler bortefter isen mellem råkene og kossene. Det er så stilt, så stilt. Ingen lyd, uten et sakte vanndrypp innunder et isstykke, og så en dump sus av ras fra et koss langt borte. Solen står lavt i nord, og over hvelver himmelen sig, med gullbremmede skyer på det bleke blå. Is-ensomhetens dype fred. Tanken svever fritt og svever langt. Om en kunde få frem alt det som dirrer i sjelen på slik en kveld! Omgivelsene får en ufattelig makt over en. – Hvorfor klager jeg stundom over ensomheten? Med naturen omkring sig og med bøker og studier kan en vel aldri bli helt alene.»
«Torsdag den 16. august. Som jeg igår kveld ligger på køien og leser, og alle undtagen vaktmannen var gått til køis, smeller et skudd oppe på dekket over hodet på mig. I den tro at det var en bjørn skvatt jeg i sjøstøvlene og sprang op. På dekket møtte jeg Johansen, barhodet, med rifle. «Skjøt De?» – «Ja, jeg skjøt bort i Storkosset; jeg syntes det rørte sig der, og så vilde jeg se hvad det var. Men det var visst ingenting.» Jeg til rekken og så bortover. «Jeg trodde det var en bjørn som lå på kjøttet vårt og grov; men det var nok ikke noe.» Som vi stod, kom en hund lunkende over isen fra Storkosset. «Der har De det De skjøt på,» sa jeg med en latter. «Ja sandelig var det ikke en hund!» «Isbjønn» hette den riktignok. Den hadde ruvet så stor i tåken, der den stod og grov på kjøtthaugen. «Siktet De bent på hunden og skjøt bom da? Det var sandelig godt det gikk slik!» – «Nei, jeg skjøt bare borti der jeg. Jeg vilde se hvad det var.» – Ved frokosten idag gikk han selvfølgelig ikke fri for ondskapsfulle spørsmål om sitt «skremmeskudd»; men han brøt da odden av angrepet ved å si at det var slett ikke noe skremmeskudd: han hadde tatt «Isbjønn» for en virkelig bjørn, og skjøt ærlig og redelig bom på den.»
«Tirsdag den 21. august. 81° 4,2' n. br. Merkelig hvor liten forandring; vi driver litt nord og litt syd, og blir omtrent på samme flekken. Men – jeg tror, som jeg har trodd fra før vi reiste, at vi skal bli borte i tre år, eller rettere tre vintrer og fire somrer, hverken mer eller mindre, og omtrent to år fra denne høst skal vi være hjemme.[7] Vinteren som kommer vil nok kjøre oss videre igjen, om også smått. Den begynner alt å melde sig; i natt var det fire graders kulde.»
«Søndag den 26. august. Det er næsten som vinteren er kommet; kulden holder sig gjennemsnittlig mellem ÷ 4° og ÷ 6° siden torsdag. Skiftingene i temperaturen er små her oppe, så det er vel å vente at det blir en jevn synking herefter, skjønt det ellers er lovlig tidlig. Alle dammer og råker er dekket av is, så de alt igår bar en mann, selv uten ski. – Jeg var ute en skitur både i formiddag og i eftermiddag. Det var deilig føre og god fremkomst overalt. Enkelte råker hadde åpnet sig, eller det hadde skrudd litt, så ny-isen var tynn og buktet sig stygt under skiene; men de bar da oppe; derimot falt et par av hundene igjennem. Det har snedd en del, så det var fin bløt nysne å fare over. Holder det sig som det nu er, får vi et ypperlig skiføre i vinter; for det er ferskt det vannet som fryser i overflaten på råkene nu, og det blir altså ikke noe salt som kan gyve utover med vinden fra ny-isen og ødelegge sneen, sånn som siste vinter. Slik sne med salt i er trå som sand å gå på.»
«Mandag den 27. august. Nettop som Blessing skulde gå fra sin vakt i natt og stod på rekken og så utover, fikk han øie på noe hvitt noe som lå og veltet sig i sneen et stykke unda i sydøst. Så blev det liggende rolig en stund. Johansen, som skulde ha vakten efter, kom nu til, og begge stod og glante. Så reiste det sig – ikke tvil om hvad det var. De fikk begge tak i rifler og krøp frem på bakken; her ventet de rolig mens bjørnen nærmet sig skuten, idet den krysset forsiktig i brede slag mot vinden. Det blåste friskt, møllen gikk i full durende gang; men det imponerte den ikke; det var kanskje nettop den innretningen han vilde undersøke. Endelig var den på råken forut, begge skuddene smalt,
§ Det var nettop årsdagen to år senere at «Fram» kom inn til Skjærvøy på Norges kyst.
Tegning av Fridtjof Nansen.
Tegning av Fridtjof Nansen.
Observasjoner av solformørkelsen den 6. april 1894.
Observasjoner av solformørkelsen den 6. april 1894.
og den stupte på flekken. Det var deilig å få ferskt kjøtt igjen; det er den første bjørn iår. Det vanket naturligvis bjørnestek til middag idag. – Full vinter med snefokk.»
«Onsdag den 29. august. Frisk vind, det buldrer og bruser i riggen der oppe. Unektelig en opkvikkende avveksling. Og sneen driver som midtvinters. Et herlig augustvær! Men det bærer da nordover igjen, og det kan trenges. Igår var vi på 80° 53,5' n. br.
Ikveld stod jeg nede i rummet og arbeidet på min nye bambuskajakk, som skal bli toppunktet av letthet. Pettersen kom tilfeldigvis derned og hjalp mig så litt med noen surringer som jeg nettop holdt på med. Vi pratet sammen. Han syntes «Fram» var et godt sted å være; der manglet en ingenting, og hun var «djefla» til skute; hadde det vært en annen, hadde den vært klemt flat for lenge siden. Men nu vilde han ellers ikke være redd for å forlate henne heller, når han så vi hadde fått stelt til slike greier som disse nye kajakkene, – slike greier hadde nok aldri noen ekspedisjon hatt før, ja ellers også hadde vel aldri noen vært slik rustet for alle muligheter som vi. Men helst vilde han nu komme hjem i «Fram» allikevel. Så falt talen på hvad en da skulde ta sig til når en kom hjem. «Ja, for Deres vedkommende bærer det vel avsted til Sydpolen da,» mente han. – Enn for hans da? spurte jeg; var det kanskje til med striskjorta og havrelefsa igjen? – Å ja, det blev vel det; men jo min santen skulde han ikke ta sig åtte dagers ferie først; det syntes han han trengte efter slik en tur, før det bar til med slegga igjen.»
- ↑ Denne måke kalles ofte så efter den som først fant den. Det annet navn, «rosenmåke», har den fra sin røde farve.
- ↑ Til da hadde de hatt sine hus på dekket.
- ↑ Hvad disse demonstrasjoner skulde bety er jeg til denne dag ikke blitt klok på. At lægen, som vel kjedet sig av mangel på praksis, forlangte normal arbeidsdag lar sig til nød forklare; men meteorologenes skrik på almindelig stemmerett? Vilde de omstyrte despotiet?
- ↑ Et smukt navn for søvn ombord i «Fram».
- ↑ Det var sel-, hvalross- og bjørnekjøtt som vi hadde fra forrige høst, og som bruktes til hundene. Om vinteren hadde det vært ophengt på skuten, og var fremdeles friskt, men blev fra nu av opbevart på isen, til høsten kom og det var opbrukt. Det er ellers merkelig hvor kjøtt holder sig godt i disse egne. Den 28. juni hadde vi renstek til middag som var tatt på Sibiriakysten i september.
- ↑ Samme slags støv som jeg har funnet på isen på Grønlands østkyst, og som er omtalt s. 27.
- ↑ Om sommeren hadde vi brukt bestikklugaren på dekket til kabyss, da der var dagslys; dessuten skulde kabyssen nede vaskes og males.