Fram over Polhavet I/9
vestover i formiddag og kom sent hjem. Der var opskrudd is overalt med flate flak imellem. Lengst borte møtte jeg en nydannet råk, men våget mig ikke over den; isen var for tynn. – I eftermiddag skjøt vi julen inn; vi skulde prøve en sprengning med fire prismer bomulls-krutt. Med et av de store jernbor vi har med til det bruk blev der gjort et hull, og ladningen med enden av den elektriske ledning blev senket ned omtrent en fot under isens underside. Så drog alle mann sig tilbake. Et trykk på knappen, et dumpt smell – og vann og isstykker sprøitet i været. Enda det var 40 m. borte, gav det en god skrell i skuten så alt ristet, og det falt rim ned fra riggen. Det slo et hull tvers igjennem den 4 fot tykke is; men ellers så vi ingen større virkning av det, bare små sprekker rundt om hullet.»
«Søndag den 24. desember. Julekvelden. 37 graders kulde. Strålende måneskinn og polarnattens endeløse stillhet. Streifer ensom over isen. Den første julekveld langt borte . . . hvor jeg lengter! – Observasjonen gir 79° 11’. Ingen drift. 2 minutter sydligere enn for seks dager siden.»
Det står ikke mer i dagboken om den kveld; men når jeg nu tenker tilbake, hvor minnes jeg den ikke like fullt levende! Ombord var det en egen høitidelig stemning som ikke var vanlig mellem oss. Enhvers tanker gikk vel i stillhet til dem der hjemme; men kameratene måtte for allting ikke merke det, og så skjemtet man og lo mer enn noensinne. Alle de lamper og lys vi eide ombord var tendt, og hver krok i salongen og kahyttene var strålende oplyst. Opdekningen den dag var naturligvis bedre enn noen gang – maten var nu engang det viktigste vi kunde gjøre fest med. Middagen var førsterangs, kveldsmaten likeså, og efterpa kom svære ladninger av julebaksten frem; den hadde Juell drevet på med i flere uker. Så fulgte en hyggelig toddy med en cigar – idag var det selvfølgelig tillatt å røke i salongen. Men sitt høidepunkt nådde stemningen da to kasser med julegaver blev bragt frem; den ene var fra Scott-Hansens mor, den annen fra hans forlovede, frøken Fougner. Det var rørende å se den barnlige glede hver enkelt mottok sine gaver med, enten det nu var en pipe, en kniv, eller et stykke leketøi; det var jo som et bud der hjemmefra. Så blev det holdt taler. Og «Framsjå» utkom med et illustrert tilleggsnummer, hvis tegninger var utført av den berømte polartegner «Huttetu».
Der var også mange dikt, bl. a. et som skildret alle de viktigste begivenheter i den senere tid:
Bjørner sees, hunder fødes,
der bakes kaker, store, små,
Hendriksen på isen støtes
ei omkuld av bamsen grå,
Mogstad med sin rifle klikker,
Jacobsen sin lanse stikker –
o. s. v
En anneln lang vise handlet om «Hunderovet ombord i «Fram».»
Vår vokter og vår harpunér,
kvirre-virre-vip bom bom,
går sid’ om side op og ner,
kvirre-virre-vip bom bom.
Vår vokter har på vanlig vis,
kvirre-virre-vip bom bom,
bragt med sitt store hunderis,
kvirre-virre-vip bom bom.
Vår harpunér er lysets mann,
han bærer løkten i sin hand,
og talen er naturligvis
om bjørnejakt her nord på is.
Med ett får man en bjørn å se,
den springer efter hundene,
vår vokter flykter som en ren,
vår harpuner er mere sen,
kvirre-virre-vip bom bom.
o. s. v.
Av bekjentgjørelser i julenummeret kan nevnes:
Da opholdet her blir forlenget, kan et begrenset antall elever mottas til undervisning i fektning samt boksing.
Majakoff,
bokselærer,
tett ved siden av lægeboligen.»
Enn videre:
«Av mangel på plass er en del brukte klær underhånden til salgs i Pumpestredet[1] nr. 2. Eftersom gjentagne opfordringer til å avhente samme har vært fruktesløse, ser jeg mig nødsaget til å avhende dem. Det bemerkes at klærne er friske, da de i lengere tid har vært saltet.»
Efter «Framsjå» kom så musikk og sang, og først sent på natt krøp vi i køien.
«Mandag den 25. desember. Første juledag, ÷ 38°. Gikk en tur sydover i deilig fullmåneskinn. Ved en nettop dannet skruing trådte jeg gjennem ny-isen med det ene benet og blev gjennembløt; men det gjør ikke stort i denne kulden, vannet stivner til is med én gang og kjøler ikke synderlig; snart efter føler en sig mest tørr igjen.
Der hjemme tenker de vel meget på oss nu, og sender oss mangt et medlidende sukk fordi vi skal slite så tungt i de kolde uhyggelige is-egnene. Men hvis de kunde titte innom til oss her, høre munter heten, og se dette vellevnet, tro om medlidenheten ikke vilde kjølne? Kanskje har dere det ikke stort bedre der hjemme. Aldri har jeg iallfall ført et mere sybaritisk liv. Hør bare en middag som den idag:
- Oksehalesuppe.
- Fiskepudding med poteter og rørt smør.
- Renstek med petits pois, snittebønner, poteter, og tyttebærsyltetøi.
- Moltegrøt med fløtemelk.
- Kransekake og marsipan
(det siste var en kjærkommen gave fra ekspedisjonens baker; vi velsignet den mann).
Og så det viden berømte Ringnes bokkøl ... Er det en middag for menn som skal herdes mot polarnattens redsler?
Om kvelden var alle mann ennu så forspist at de ikke kunde klare en almindelig kveldsmat; den blev hoppet over. Litt senere blev der servert kaffe med ananaspai, honningkake, vaniljekranser, kokosmakroner, søsterkake o. m. m. – altsammen av vår fortrinlige kokk Juells julebakst; så til slutt fikener, rosiner og mandler.
La oss også få frokosten, så har vi hele dagen: Kaffe, nybakt brød, dansk herregårdssmør, julekake, cheddarost, nøkkelost, oksetunge, corned beef, appelsinmarmelade. Og hvis noen tror at dette er noe særlig fordi det er første juledag idag, tar han feil. Slik på lag har vi det stadig, bare med fradrag av kake og sånt, som jo ikke vanker til hverdags. Legg til dette vellevnet et godt og trygt hus, en lun salong, oplyst av den store gasspetroleumslampen og flere mindre lamper (når vi da ikke har elektrisk lys), stadig lystighet, kortspill, illustrerte verker så meget en vil ha, god og underholdende lesning, og så en god og sund søvn, – hvad vil en mer?
.... Men, polarnatt, du er som en kvinne, en vidunderlig skjønn kvinne – antikkens edle trekk, men også dens marmorkoldhet. På din høie panne, klar som æterens renhet, ingen medynk med et menneskekryps små lidelser; ingen følelses rødme over din bleke, deilige kinn. I ditt ravnsorte hår, bølgende ut i rummet, har rimfrosten sprengt sine blinkende krystaller. Den stolte reisning av din hals, rundingen av din aksel – så edel, men så ubøielig kold. Din barms hvite kyskhet er ufølsom som isens sne. Kysk, marmorskjønn og stolt svever du over det stivnede hav, det sølvglitrende slør om din skulder, vevet av nordlysets stråler, flagrer ut over det dunkle hvelv. Og dog – stundom aner en et smertedrag om din munn, og dypt i ditt mørke øie drømmer uendelig vemod – har også du kjent livet, sydens varme kjærlighet? Eller er det min egen lengsel som gjenspeiler sig? Ja, jeg er trett av din kolde skjønnhet; jeg lenges mot livet, det varme, rike.»
«Tirsdag den 26. desember. Annen juledag, ÷ 38° C. Det er det koldeste vi hittil har hatt. Jeg var en lang tur nordover idag; fant en stor sjø, dekket av nyfrossen is og med en åpen råk i midten. Det husket i isen under mine skritt, og bølget ute i råken. Underlig engang igjen å se månen spille i kullsorte bølger; kjente scener stiger frem for en. Jeg fulgte sjøen langt nord, mente å se konturene av et høit land i lysdisen under månen, og gikk på; men tilslutt opløste det sig i en skybanke bak de månebelyste damper som steg op fra råken. Fra et høit koss så jeg klaren strekke sig videre nordover så langt synet rakk.
Hele dagen kastes det feberaktig på blink med piler om cigaretter. Blinken og pilene er Johansens julegave fra frøken Fougner.»
«Onsdag den 27. desember. I eftermiddag blåser det 6–8 m. i sekundet. Møllen er kommet i sving, og buelampen stråler igjen over vår tilværelse. Johansen kunngjorde derfor «skytning ved elektrisk lys og fri musikk på skytebanen» i kveld. Men det burde han ikke ha gjort; for han og flere til blev skutt raka fant, så de gjorde opbud, den ene efter den annen, og måtte la cigarettene bli igjen.»
«Torsdag den 28. desember. Et stykke forenom «Fram» er der en bred nydannet råk, som hun kunde ligge på tvers i; den var dekket av natt-is, som det begynte å skrue svakt i. Underlig med denne skruingen som har voldt tidligere polarfarere så store bekymringer; vi er næsten likegyldige for den. Vi har ikke så meget som lagt det minste til rette for et mulig uhell, ikke proviant på dekket, ikke et telt, ikke et klæsplagg. Dette kan se ut som lettsindighet; men i virkeligheten er det ikke spor av utsikt til noe uhell fra skruing; nu har vi sett hvad skuten tåler. Vi står overlegne på vår prektige, sterke skute og ser isen komme veltende mot sidene, bli knust, brekket, og dukke ned i dypet, mens nye ismasser velter frem av mørket, bare for å finne samme skjebne. Men stundom, når en hører duren av svær skruing der ute i den ellers dødsstille natt, kan det hende at minnene med ett trenger sig frem, minner om ulykker som denne ubendige makt har voldt.
Jeg leser om Kanes ekspedisjon[2] nu om dagen. Stakkars mann, han var elendig rustet; for mig synes det uforsvarlig og lettsindig å dra avsted med slike greier. Næsten alle hunder døde av dårlig kost, alle mann hadde skjørbuk av samme grunn, dertil sneblindhet, forfrysninger, og all annen elendighet som det er råd å få. Hans respekt for polarnatten er også stor – en kan neppe undres over det. Ensteds sier han: «Jeg føler at vi kjemper livets kamp mot en overmakt, og at en arktisk natt og en arktisk dag elder en mann hurtigere og ubarmhjertigere enn et år annensteds i hele denne møisommelige verden.» Og et annet sted skriver han at det er umulig for civiliserte mennesker ikke å lide under dette. I sannhet sørgelige erfaringer. Og neppe enestående. Jeg minnes en gang jeg talte med en engelsk polarfarer som også hadde et mistrøstig syn på livet i de arktiske egne. Mot min freidige tro på at skjørbuken måtte kunne overvinnes, mente han at den var uundgåelig, og at ingen ekspedisjon hadde gått fri for den, de hadde bare gitt den andre navn. Et litt ydmykende syn på saken, synes jeg. Heldigvis mener jeg å kunne påstå at det ikke er berettiget, og jeg undres om de ikke begge vilde skifte mening hvis de var her. For min egen del kan jeg bare si at jeg ikke har merket noe spor av eldende eller svekkende innflytelse av polarnatten i noen retning – tvertimot blir jeg yngre. Dette rolige, regelmessige liv passer overordentlig godt for mig, og jeg minnes ikke at jeg har vært så legemlig sund og i full likevekt som nettop nu. Jeg vilde snarere anbefale disse egne som et fortrinlig sanatorium for nervesvake og nedbrutte mennesker – det er mitt ramme alvor. Jeg skammer mig næsten over det liv vi lever, uten noen av disse sortmalte lidelser i den lange vinternatt som hører med til en spennende polar-ekspedisjon; – vi får jo ingenting å skrive om, vi, når vi en gang kommer hjem. Og om mine kamerater må jeg si det samme som om mig selv; de ser alle sunde, fete, og velnærte ut; ikke ett av de tradisjonelle bleke og uthulte fjes. Og ikke spor av motfallenhet; en skulde bare høre slik som latteren klinger der inne i salongen, og hvordan «fetta kort slår klask i klask», som det står i Juells vise. Men hvorledes skulde også all den vanlige sykelighet kunne opstå her? Mat, ypperlig mat av alle slag, så meget hver vil ha, og stadig avveksling, så selv den mest kresne ikke får tid til å bli kjed av den, godt hus, gode klær, god ventilasjon, bevegelse i fri luft efter behag, ikke overanstrengelse med arbeide, underholdende og god lesning av alle arter, adspredelse med kort, sjakk, domino, halma, musikk, historier – hvordan skulde noen befinne sig uvel? Jeg hører også nu og da ytringer som tyder på det ytterste velbefinnende. Hele hemmeligheten er sandelig bare å innrette sig fornuftig, og særlig å passe på kosten. Noe som jeg også tror virker heldig på oss, er dette samlivet i ett rum, med allting felles. Det er første gang det er prøvd, såvidt jeg vet; men godt og anbefalelsesverdig er det. Jeg har hørt enkelte klage over søvnløshet. Dette er jo noe som alment ansees for uadskillelig fra det arktiske mørke. Men for min egen del har jeg ikke følt noe til det; jeg sover sundt og godt om natten. Jeg tror altså ikke så svært på den søvnløsheten; men så tar jeg heller ikke noen middagslur, som de aller fleste av de andre er henfalne til – og når de sover flere timer om dagen, kan de knapt vente å sove hele natten med. «En tid skal en jo være våken også,» som Sverdrup sa.»
«Søndag den 31. desember. Så kom da nyttårskvelden denne gang
også. Ja, langt har året vært, og mangt har det bragt, både godt og
ondt. Godt begynte det, da det bragte lille Liv, men tungt var det,
da det slet mig bort. Og så en eneste stor lengsel siden
«Ja, vil du være fri for savn og sorg,
da må du intet elske her på jorden.»
Men lengsel – å, den er ikke det verste! Alt skjønt og godt i en gror op i le av den.
Året førte oss ikke så langt som det kanskje burde. Men i grunnen var det nu bra allikevel. Er ikke forhåpninger og beregninger gått i opfyllelse bedre enn en kunde vente? Og er vi ikke i full drift nettop der jeg hadde ønsket og håpet? Det er bare ett som mangler: Driften har slått flere kroker enn jeg hadde trodd.
En nyttårsnatt så skjønn som noen nyttårsnatt kan være. I farver og bølgende bånd brenner et vidunderlig nordlys over hele himmelen, mest i nord. Stjernene tindrer i tusenvis fra det blå teppe mellem nordlys ene, og isen strekker sin endeløse stille flate ut i natten. «Fram»s
rimdryssede rigg tegner sig skarp og mørk mot den lysende hvelving.
Et slag kort i salongen.
Et slag kort i salongen.
I salongen var der liv. Først blev avisen lest op; bare vers; deriblandt en formaning
- TIL DET NYE ÅR
Og du, min gutt! la oss se du slekter
på gamle året og ei fornekter
din høie fødsel, men kjekt forfekter
hvad du har arvet av bra vedtekter.
Ti merk dig vel: Vi har ei den vane
å ligge stille og bare glane.
I gamle året vi seilte bra,
og samme rett vil i år vi ha.
Se derfor til, at du skiller isen,
se derfor til, at vi vinner prisen,
se derfor til, at vi julegrisen
får slakte næste gang bak nordpol-isen.
Der blev traktert med ananas, kake, fikener og konfekt, og ved midnatt kom Scott-Hansen med toddy og Nordahl med cigarer og cigaretter. I øieblikket da det gamle år døde, reiste alle mann sig, og jeg måtte jo si noen ord som kunde ligne en tale; minne om hvad året hadde gitt oss; det var jo i grunnen bare godt, og det nye blev vel ikke verre; jeg takket for samlivet og for all gleden og hyggen; jeg var sikker på at det nye år ikke vilde bli verre i den veien heller. – Og så sang de viser fra avskjedsfestene for oss i Kristiania og Bergen:
– – – – – – – –
Gråt ikke, mor! det er fra dig
de fikk den reiselysten
som drog dem bort fra allfarvei,
fra seilas langs med kysten.
Du pekte mot det åpne hav
med neset som din finger,
de sterke lengsler du dem gav,
de hvite seil som vinger.
Ja det er dig, du gamle mor,
som fostret slike gutter,
og du dig føler stolt og stor
når du i favn dem slutter.
Og gledestårer felle vil
den gode gamle moren
når atter under sang og spill
«Fram» stevner op ad fjorden
E. N.
Så leste jeg op en siste hilsen fra hjemlandet, et telegram til Tromsø fra Moltke Moe:
Lykke på veien!
Sol over leien,
sol over sinnene.
Medbør av vindene;
vidåpne grindene:
renner og klarer
der skuten farer.
Framme det lette sig
la det så tette sig,
bak
både med skru-is og flak.
Mat nok og mot nok,
råd nok og bot nok.
Så når nok ferden
fram over polen tilbake til verden.
Lykke på reisen for dig og for fellene,
velkommen heimatt til fjellene!
Og så kom Vinje frem, og det blev lest og det blev sunget.
Det er underlig å tenke på at her feirer vi årsskiftet nu, og der hjemme er det først om en åtte timer. Å så mange tanker de sender derfra i kveld!
... Nu er klokken blitt 4. Jeg hadde tenkt å sitte oppe til det nye år var kommet også i Norge; men nei, jeg vil krype til køis, vil sove og drømme mig hjem. – Og så får du ha takk da, du gamle år, både for godt og for ondt.»
«Mandag den 1. januar 1894. Året begynte godt; Juell vekket mig med sin glade stemme, ønsket godt nytt år, og bød tyrkisk kaffe på sengen, en herlig kaffe som han hadde fått i julegave fra frøken Fougner. Det er deilig klart vær med ÷ 38°. Jeg synes næsten demringen i syd begynner å vokse alt; idag var den øverste rand av den 14° over horisonten.
En bedre middag klokken 6:
- Tomatsuppe.
- Torskerogn med smeltet smør og poteter.
- Renstek med grønne erter, poteter og tyttebærsyltetøi.
- Moltegrøt og melk.
- Ringnes bokkøl.
Jeg vet ikke om dette begynner å gi inntrykk av store lidelser og savn? – – Jeg ligger på køien, skriver, leser og drømmer. Underlig slik å skrive et nytt årstall for første gang. Først da får en riktig tak på at det gamle år er borte, og det nye har tankene ikke så lett for å tumle med. Hvem vet hvad det bærer i fanget? Også både godt og ondt vel. Men mest godt. Nærmere målet og hjemmet – det kan ikke være anderledes. Å ja, bring oss, om ikke målet – det var for tidlig – så fremad mot det; styrk vårt håp. Men kanskje – nei, intet kanskje! De har fortjent det disse kjekke guttene. Der er ikke tvil i deres sjel; mot nord står all deres higen; jeg ser det på dem, det lyser ut av hvert øie. Et pust av skuffelse hver gang det går mot syd, men et lettelsens sukk når det bærer nordover inn i det ukjente. Og det er vel mig og mine teorier de stoler på. Om jeg skulde ha tatt feil og ledet dem på ville veier? Å jeg kunde ikke handle anderledes! Vi er alle midler i større krefters hånd. I høiden er vi vel født under lykkelige eller ulykkelige stjerner. Hittil har min vært lykkelig; skulde den nu formørkes? Jeg er neppe overtroisk; men jeg tror på den.
Og du, fedreland, hvad har det gamle år bragt dig og hvad har det nye i sin hånd? Det båder lite å tenke på det; – men jeg ser på maleriene våre, på Werenskiold, Munthe, Kitty Kielland, Skredsvig, Hansteen, Eilif Peterssen, og så er jeg hjemme, hjemme!»
«Onsdag den 3. januar. Den gamle råk omtrent 400 m. foran «Fram» har åpnet sig på ny og dannet en stor klare, som er dekket av rimet is.» Når det danner sig is i denne temperatur, driver frosten den til å utskille saltlaken på overflaten, og der fryser laken til et lag av sirlige saltblomster som ligner rim. «Temperaturen er mellem ÷ 39° og ÷ 40°; men når hertil kommer en bitende sno på 3,5 m. i sekundet, må det innrømmes at det er litt «kjølig i skyggen».
Idag er Sverdrup og jeg blitt enige om å la juleferiene slutte, og livet begynner igjen som vanlig; vi har ikke godt av for megen uvirksomhet. Det er ikke nettop innviklet eller innholdsrikt dette liv; men jeg tror det har den fordel at alle er fornøid med det slik som det nu en gang er.
I maskinen arbeides der ennu; men om få dager er de ferdig med å rense kjelen, og da skulde det være slutt der. Men så skal dreierbenken settes op i rummet og verktøi skal smies til den. «Smeden Lars» har ellers ofte noe å gjøre, og da blusser smieavlen der forut ved bakken og kaster sitt røde skinn op på den rimlagte rigg mot det tindrende stjernehvelv og langt ut over den øde is. En hører de klingende slag på ambolten fjernt der ute i den tause natt. Når den kjente lyden når ens øre mens en streifer om alene og en ser det rødlige skinnet langt der borte, da vekkes kan hende minner om mindre ensomme egne. Mens en står og stirrer, beveger en løkt sig over dekket og sakte op efter riggen; det er Johansen som skal i tønnen for å lese av temperaturen. – Blessing teller for tiden blodlegemer igjen og undersøker hæmoglobin-gehalten; han tapper blod av oss hver eneste måned, det blodtørstige uhyre, med suveren forakt for alle skrik mot viviseksjon. Scott-Hansen og hans assistent tar observasjoner. De meteorologiske skal tas hver fjerde time, og det hører særlig til Johansens departement. Først er det å lese av termometer, hygrometer og termograf på dekket (senere blev de flyttet ut på isen); så barometer, barograf og termometer nede i salongen; derpå en tur i tønnen for å lese av minimums- og maksimumstermometrene der (til måling av temperaturen i de høiere luftlag); så på isen for å lese av de termometre som skal vise utstrålingen fra isens overflate; og til slutt kanskje en tur ned i skibsrummet for å lese av temperaturen der. Annen hverdag blir der som regel tatt noen stjerneobservasjoner, for at vi kan få bestemt vårt sted og bli holdt å jour med den krepsgang det kreker fremover i. Det er en litt tvilsom fornøielse med slike observasjoner i ÷ 30° til ÷ 40°. Å stå der og pusle med de fine instrumenter og stille inn metallskruer med bare fingrene er ikke for søtt. Det hender da heller ikke så sjelden at de må slå nevene og trampe i benene op og ned på dekket. Og det vekker stormende munterhet i salongen når de kommer ned efter å ha opført en av disse tordnende negergig duetter over våre hoder så hele skuten har ristet, og vi uskyldig spør dem om det var koldt oppe. «Nei da,» sier Scott-Hansen, «langtfra, det er en ganske behagelig temperatur.» – «Det er vel ikke koldt på benene heller nu?» – «Nei, jeg kan ikke si det; men av og til blir det litt kjølig på fingrene.» Han hadde nettop frosset av sig et par, og vil ikke bruke ulveskinnsdrakten som jeg har utlevert til meteorologene. «Dertil er det da for mildt ennu; og så skal en ikke forvenne sig,» sier han. – En morgen hendte det, vet jeg, at Scott-Hansen fór op på dekket i bare skjorte og underbukser for å ta en observasjon – jeg tror det var i ÷ 40°. Han hadde ikke tid til å få på sig klærne, mente han.
Med visse mellemrum tar de magnetiske observasjoner på isen også, disse to. Jeg ser dem da stå med løkter og greier, bøiet over sine instrumenter; men rett som det er ligger de flate bort efter isen i strak springmarsj, og slår med armene så de går som møllevinger for en 10– 12 m. vind; – men «det er slett ikke noe koldt å snakke om». Jeg må tenke på når det i beretninger om enkelte tidligere ekspedisjoner heter at ved slike temperaturer var det umulig å ta observasjoner. Det skal mere til enn som så før disse karene gir op. I pusterummene mellem observasjoner og beregninger hører jeg en dur fra Scott-Hansens lugar; det betyr nok at nu får assistenten en dosis astronomi og navigasjon til livs av chefen.
Det er svært så kortene kommer i bruk der ute i salongen om kvelden nu; spilledjevelen grasserer til langt utover natten. Selv vår skikkelige Sverdrup er blitt besatt av ham. Ennu har de jo riktignok ikke spilt skjorten av kroppen; men de har bokstavelig talt spilt brødet av munnen på hverandre, og to arme stakkarer måtte gå her uten ferskt brød en hel måned fordi de hadde tapt «lonsene» sine til motstanderne. Men like fullt er nu kortene her oppe en sund og uskyldig adspredelse som stadig bringer latter og glede.
Der er et irsk ordsprog som sier: «Vær lykkelig, og hvis du ikke kan være lykkelig, vær sorgløs, og hvis du ikke kan være sorgløs, så vær så sorgløs som du kan.» Det er en god livsvisdom, som – nei, hvorfor slike ordsprog? det trenges ikke her; livet er jo i grunnen gildt. Det brøt ut av Amundsen her igår så inderlig opriktig: «Ja, er det ikke det jeg sier: vi er de lykkeligste mennesker på jorden som kan leve her oppe; ingen sorger har vi; vi får allting giendes uten at vi behøver å tenke på det, og godt har vi det i alle måter.» Ja, mente Scott-Hansen, det var unektelig et sorgløst liv. Og her for en stund siden lot Juell vel så sterke ord falle; særlig tiltalende syntes nu han det var at der ikke fantes noen stevninger og ingen obligasjoner eller kreditorer. Og jeg selv? Å jo, det er et sorgløst liv, ingenting som hviler tungt på en, ingen brever, ingen aviser, intet forstyrrende. Her er klosterlivet, fjernt fra verden, det jeg drømte om som yngre, hvor en i fred kunde hengi sig til sine studier. Jeg er også lykkelig. Lengsel, selv dyp vemodig lengsel er ikke ulykke. En har iallfall ikke lov til å være annet enn lykkelig når skjebnen lar en få følge sine idealer, slippe å slites ut i hverdagslivets prosa, søke andre mål og friere syn . . .
«Hvor der arbeides, der kommer seiren,» har en dikter fra arbeidets land sagt. Ja, jeg «arbeider» så hardt jeg orker – så kommer vel seiren «akandes på en fjøl»; jeg ligger her på sofaen, leser om Kanes elendighet, drikker bokkøl, røker cigaretter – for jeg må tilstå jeg er blitt forfallen til denne dårskap jeg fordømmer så sterkt; men kjødet er gress – jeg blåser røkskyene ut i rummet og drømmer lyse drømmer –.»
«Torsdag den 4. januar. Det ser næsten ut for mig som demringen stiger merkbart nu; men det er vel mest innbilning, kan jeg tro. Jeg er ellers lett til sinns, og det enda vi nok driver sydover igjen. Men hvad gjør så egentlig det? Kanskje vi gagner videnskapen likeså meget ved det, og når alt kommer til alt, er det vel mest en forfengelighet dette med å nå Nordpolen. Nu vet jeg jo i grunnen så omtrent hvordan det må være der oppe («Jo takk san!»). Vårt store dyp henger sammen med og er en del av Atlanterhavs-dypet, derom kan der ikke være synderlig tvil; og har jeg ikke alt funnet at det må gå akkurat efter beregningene hvis vi bare får gunstig vind? Er ikke det for så vidt nok? Mangen en har før oss måttet vente på vind. Og forfengeligheten? Det er en barnesykdom som en vokser fra med årene, og som nu burde være over. Alle beregninger har slått til på et eneste punkt nær. Vi er kommet frem langs Asias kyst, som mange spådde blev vanskelig nok; vi nådde lenger nord enn jeg med mine dristigste forventninger våget å håpe, og nettop på den lengdegrad jeg vilde; vi er kommet fast i isen slik som jeg ønsket; «Fram» har tålt alle skruinger overlegent og reiser sig villig uten at det en gang knaker i henne, enda hun er tyngre kull-lastet og ligger dypere enn påregnet – og det skjønt selv de mest erfarne spådde henne sikker undergang; isen har jeg ikke funnet sværere og høiere enn jeg forutsatte; og til syvende og sist har vi det varmt, lunt, og vel ventilert, har en utrustning vi ingenting savner i, og en ypperlig proviant. Som Blessing og jeg blev enige om her for et par dager siden, spiser vi like så godt som hjemme; der er ikke noe vi lenges efter, selv tanken på en chateaubriand eller svinekotelett med champignon og burgunder får ikke våre tenner til å løpe i vann; vi bryr oss simpelthen ikke om slikt. Den har tatt flere år av det kostbare liv denne utrustningen; men nu angrer jeg ikke på det, vi har nådd det jeg strebte mot. Det vinterliv vi fører mens vi driver med isen er ikke alene i enhver henseende bedre enn de tidligere ekspedisjoners, men er ganske som om vi hadde ført en del av Norge og Europa med oss. Alle mann i én salong og med all ting felles danner vi en liten del av fedrelandet, og daglig dras vi nærmere og nærmere sammen. Bare i ett punkt har mine beregninger slått feil, men det riktignok et av de viktigste. Jeg forutsatte et grunt polarhav, siden den største kjente dybde på disse kanter til nu var 80 favner, som blev funnet av «Jeannette». Jeg mente at alle strømmer måtte virke sterkt i dette grunne hav, og derfor også at strømmen fra de sibiriske elver vilde drive isen et godt stykke nordefter. Nu finner jeg alt her et dyp som vi med alle våre liner ikke kan nå, et dyp på minst 1000 favner, kanskje på det dobbelte. Dette feier med ett strøk enhver tillit til strømmene vekk; vi finner enten ingen strøm eller en ytterst umerkelig; all min tro står nu til vindene. Kolumbus fant Amerika ved en regnefeil som ikke en gang var hans egen; gud må vite hvad min regnefeil vil bringe oss? – Men jeg sier om igjen: den sibiriske rekveden på Grønland kan ikke lyve, og samme veien som den må vi.»
«Mandag den 8. januar. Idag er lille Liv ett år gammel. Der hjemme er det sikkert stor høitidelighet. Å, hvad skulde jeg ikke gi for å se dig idag! Jeg tenker du slår med armene, ler, pludrer og krabber, ja kan hende går litt. Men du aner ikke hvad en far er for noe, og mon du noensinne skal få lære det? – – – Da jeg lå på sofaen og leste efter middagen, stakk Peder hodet inn og bad mig komme op og se på en rar stjerne som nettop viste sig over horisonten og lyste som et fyr. Jeg blev næsten forbløffet da jeg trådte ut på dekket og så et sterkt rødt lys like over isranden i syd. Det blinket og skiftet farve; det var aldeles som noen kom bærende med en løkt over isen – ja jeg tror såmenn at jeg et øieblikk glemte omgivelsene i den grad at jeg trodde det var noen som kom sønnenfra. Det var Venus, som vi idag ser for første gang; før har den vært under synsranden. Den er vakker med sitt røde lys. Underlig at den skulde komme nettop idag. Det må være Livs stjerne, likesom Jupiter er hjemmets. Hjemmets stjerne skinner dag efter dag med samme klare dragende lys; idag, da jeg var langt sydover, stod den like over «Fram»s master og blinket og vinket mot nord – et øie som våker over all min ferd –.»
«Fredag den 12. januar. Det er nokså friskt å spasere i ÷ 40°, med en vind på 5 m.’s hastighet i sekundet stikk i nesen. Men nu går det da nordover med full fart under Livs stjerne. Når alt kommer til alt, er det dog ikke ganske likegyldig for mig enten det bærer nordover eller sydover. Når det går nord, er det som nytt liv velder op i mig, og håpet, det evig unge, spirer friskt og grønt frem under vintersneen. Da ser jeg veien åpen for mig, ser hjemkomsten i det fjerne – for fager til å tro på.»
«Søndag den 14. januar. Søndag igjen. Tiden går næsten hurtig, og det lysner mer og mer av dagen. Det var stor spenning idag da observasjonen for igår kveld blev regnet ut. Alle gjettet på at vi var kommet langt nord igjen; flere mente omkring 79° 18’ eller 20’; men det var dem som vilde helt op på 80°, tror jeg. Utregningen gav 79° 19’ n. br., 137° 31’ ø. l. Et godt skritt fremover. Igår var isen rolig; men i formiddag skrudde det ikke lite på flere kanter. Gud vet hvad det skruer for nu; det er en hel uke efter nymåne. Jeg var en langtur sydøstover, og kom der midt op i det. Med ett begynte det å skrue rundt omkring der jeg stod. Det braket og dundret under mig og om
mig, på alle kanter. Det var så jeg skvatt til med det samme og rente
Tegning av Fridtjof Nansen.
Tegning av Fridtjof Nansen.
Tegning av Halfdan Egedius.
Tegning av Halfdan Egedius.
unda som en hare, som om jeg aldri hadde hørt slikt før; det kom så uventet. – Merkelig så flat isen var der syd; jo lengere jeg gikk dess flatere blev den, med ypperlig sledeføre. Over slik is kunde en kjøre flere mil om dagen.»
«Mandag den 15. januar. I morges og i formiddag skrudde det forut; men mest dundret det nordfra. Sverdrup, Mogstad og Peder var i den retning, og blev stanset av en stor åpen råk. Peder og jeg gikk derefter en lang tur i NNO, forbi en stor klare som jeg var ute på før jul. Det var glimrende flat is og ypperlig sledeføre, bedre jo lenger vi kom nord. – Jo mere jeg går og ser på denne isen og streifer om på alle kanter, dess mere begynner en plan å modnes i mig som jeg lenge har ruget på. Det var allikevel råd å nå polen med hunder og kjelker over slik is, når en forlot skuten for godt og la hjemveien over Franz Josefs Land, Spitsbergen eller Grønlands vestkyst. Det vilde næsten være en lett tur for to mann. – – – Men å sette avsted til våren var forhastet. Først måtte vi nu se hvad sommeren bringer av drift. Dernæst gjør det mig tvilrådig, dette: Er det riktig å reise fra de andre? Tenk om en selv kom hjem, og de ikke! Men på den annen side: Er det ikke for å gjennemforske de ukjente polartrakter jeg er dradd ut? Derfor har det norske folk ofret sine penger. Og da er det vel først og fremst ens plikt å gjøre hvad en kan for å nå det mål, eller mest mulig av det. Jeg får se; det fikk være den siste tilflukt – –.»
«Tirsdag den 16. januar. Isen er rolig idag.
Gjør lengsel sløv, eller går den trett og stivner til slutt? Hvorfor er hjemmet kommet så langt bort, og livet blitt så tomt, så tomt? Er det våruroen som alt begynner å komme over en, trangen til handling, til noe annet enn dette dvaske liv? Men er menneskets sinn da ikke annet enn en rekke stemninger og følelser, uberegnelig skiftende som de vekslende vinder? Er kanskje trett. Dag og natt har tankene kretset om dette ene, om muligheten av å gå over polen og hjem; kan hende trenger en nu til hvile, til å sove, sove. Eller er jeg redd for å våge livet? Nei, det kan ikke være det. Men hvad er det da som holder mig tilbake? En hemmelig tvil om planens utførbarhet? Jeg finner ikke lenger rede i noen ting, allting floker sig sammen. Alt er så tomt, omkring mig og i mig. Jeg ser på billedene hjemmefra, og blir vemodig på en egen sløv måte. Jeg ser inn i fremtiden, og synes næsten det er det samme enten jeg kommer hjem den ene høsten eller den andre, når jeg bare vet at det blir en gang; et år eller to synes næsten ingenting. Slik har det ikke vært før.»
«Torsdag den 18. januar. Vinden, som begynte igår, har fortsatt i hele dag og blåst 5 og 6 m. i sekundet fra SSO, SO, og OSO. Den har nok hjulpet oss et godt stykke nordover. Men nu ser det næsten ut til at den vil dø av; den er gått ned til 4 m. nu ved midnatt, og barometret, som har steget hele tiden, har plutselig begynt å falle igjen; bare det ikke er et maksimum som går over oss, og vi får vinden fra nord. Det er i grunnen merkelig med disse sterkere vindene, de bringer næsten alltid termometret til å stige; idag er det steget helt til ÷ 25°. Ellers pleier jo sønnenvinden gjerne å bringe lavere temperatur, mens den stiger ved nordenvind. Payer forklarer temperaturstigningen på grunn av vind derved at luften blir opvarmet ved å gå over åpne råker. Dette kan neppe være riktig, og aller minst her hvor det få eller ingen råker er. Jeg tror snarere at stigningen skyldes at luft fra høiere lag føres ned til jordens overflate. For det første er sikkert luften høit oppe varmere enn i de lavere lag, hvor temperaturen synker ved berøringen med sne og isflaten, som er avkjølt ved utstråling. Våre undersøkelser beviser jo også at så er tilfellet. Og dertil kommer at synkende luft vil bli opvarmet ved det stigende trykk.» En sterk vind må, selv om den ikke kommer fra atmosfærens høiere lag, nødvendigvis røre litt op i luftlagenes gjensidige leie, så de øvre luftlag blandes med de underliggende og omvendt.
«I natt hadde jeg en underlig drøm. Jeg var kommet hjem. Jeg kan ennu føle litt av den skjelvende fryktblandede glede hvormed jeg nærmet mig hjemlandet og den første telegrafstasjon. Jeg hadde just utført min plan, og fart mot polen og derfra til Franz Josefs Land med sleder. Jeg hadde ikke sett annet enn drivis. Og da folk spurte hvordan der var, og hvordan vi kunde vite vi hadde vært ved Nordpolen, så visste jeg ikke noe å svare; jeg hadde nok forsømt å ta nøiaktige observasjoner, og det syntes jeg enda var dumt efterpå. Merkelig nok hadde jeg en aldeles lignende drøm den gang vi drev på isflakene langs Grønlands østkyst og det så ut som om vi kom lengere og lengere bort fra vårt mål. Den gang drømte jeg at vi var kommet hjem efter å ha gått over Grønlands innlandsis; men jeg skammet mig, fordi jeg ingenting visste å fortelle om hvad vi hadde sett på veien – jeg hadde glemt det hele. Ligger det ikke et heldig varsel i likheten mellem disse to drømmer? Det første mål nådde jeg, skjønt det så mørkt nok ut. Skal jeg ikke nå det annet også? Var jeg overtroisk, trodde jeg det sikkert. Men enda jeg ikke er overtroisk, har jeg den faste overbevisning at foretagendet skal lykkes. Det er ikke bare sønnenvinden de to siste dagene som gjør det; det er noe inne i mig som sier at det er så, og jeg ler av mig selv fordi jeg stundom har vært svak nok til å tvile på det. – Jeg kan tilbringe timer med å stirre inn i lyset, og drømme om hvordan jeg ved hjemkomsten famler mig frem til den første telegrafstasjon, dirrende av bevegelse og spenning. Jeg forfatter det ene telegram efter det andre; jeg spør telegrafisten om han har hørt noe om dem der hjemme, og hvordan det står til.»
«Fredag den 19. januar. Herlig vind fra 4 til 9 m. i sekundet; nu går det strykende nordover. Den røde glødende demring er nu så sterk ved middagstid at en på sydligere bredder vilde vente å se solen stige strålende op over horisonten om et par minutter; – vi må nok vente en måned ennu.»
«Lørdag den 20. januar. Jeg lot idag omtrent 300 kg. pemmikan og 100 kg. brød bringe op på bakken fra rummet. I tilfelle av ildebrand eller annen ulykke er det uforsvarlig ikke å ha noe proviant på dekket.»
«Søndag den 21. januar. Vi gikk en lang tur nordvestover; isen var også der noenlunde slett. Sverdrup og jeg var oppe på en stor skrugar et stykke herfra. Der hadde nok vært en voldsom skruing; men allikevel var garen på det høieste ikke mer enn 5–6 m., og det er en av de sværeste jeg ennu har sett. En måneobservasjon i kveld gav 79° 35' n. br., nettop hvad jeg på forhånd hadde spådd. Vi er nu så vant til å beregne vår drift efter vinden at vi noenlunde nøiaktig kan si på forhånd hvor vi er. Det er et godt steg nordover. La oss bare få mange slike. Kongens fødselsdag feires med fikener, rosiner og mandler.»
«Tirsdag den 23. januar. Da jeg kom op idag morges, satt «Kaifas» borte på isen på babords låring og gjødde uavlatelig østover. Jeg skjønte der måtte være noe, og sprang bortover med en revolver; Sverdrup kom litt efter, også med en. Da jeg kom hen mot hunden, møtte den mig, snudde hodet i ett vekk mot øst og gjødde, og gikk så foran i den retning. Det var klart at der var dyr, og da måtte det naturligvis være bjørn. Fullmånen stod lav og rød i nord og sendte sitt svake lys på skrå henover den brutte isflate. Jeg speidet til alle kanter frem over skrukossene, som kastet lange mangeformede skygger; men ingenting opdaget jeg i dette virvar. Vi gikk på; «Kaifas» knurrende og gjøende med spissede ører, jeg efter og ventet hvert øieblikk å se en bjørn reise sig foran oss. Det bar østover langs råken; hunden drog stadig forsiktigere frem, og mere og mere i en bestemt retning. Nu tystnet den også, knurret bare ganske svakt. Vi nærmet oss tydelig. Som jeg stod oppe på et koss og speidet fremover, fikk jeg øie på noe mørkt som dukket op mellem is-stykkene, og som jeg syntes nærmet sig. «Der kommer en svart hund,» sier jeg. – «Nei, det er en bjørn,» sa Sverdrup, som stod litt til siden og kunde se bedre. Nu så jeg også at det var et svært dyr, det var bare hodet jeg hadde tatt for en hund. Det kunde godt ligne en bjørn i bevegelsen; men det var merkelig mørkt i farven, syntes jeg. Men når det ikke var en hund, så måtte det jo være bjørn, selv om den så svart ut, og dermed rev jeg revolveren ut av hylsteret og styrtet på for å tømme alle løpene i hodet på den. Da jeg var på et par skritts avstand, og vilde skyte, reiste dyret sig helt op, og jeg så at det var en hvalross, som i samme nu tverrkastet til siden og ut i råken. Der stod vi; å skyte på slik en kar med revolver var som å skvette vann på en gås. Straks efter kom det store mørke hodet til syne nettop i månestripen i det mørke vann. Den stirret lenge på oss, forsvant litt, kom igjen nærmere, duppet op og ned, blåste, lå med hodet under vannet, skjøt sig fremover mot oss, reiste hodet på ny. Det var til å bli gal over; hadde vi bare hatt en harpun, kunde jeg med største letthet satt den i ryggen på den. Ja, hadde vi bare hatt! Og tilbake til «Fram» løp vi det vi orket, for å hente harpun og rifle. Men både harpun og line skulde rotes frem fra gjemmesteder som ingen hadde trodd de skulde frem fra på det første; dernæst måtte harpunspissen brynes. Det tok tid, og alt det vi senere lette, både østover og vestover langs råken, var det ingen hvalross mer å finne. Gud vet hvor den kunde ha tatt veien; det synes ikke nettop å være for mange åpninger i isen her på lang avstand. Det nytter lite at Sverdrup og jeg nu ergrer oss over at vi ikke straks skjønte det måtte være et slikt dyr, så skulde vi sikkert hatt den nu. Men hvem kunde også vente å møte hvalross her oppe i tette isen midt på ville havet, på tusen favners dyp, og svarte vinteren? Slikt har ingen hørt om før; det er mig en fullstendig gåte det hele. Jeg tenkte vi kanskje var kommet inn på banker, eller hadde land i nærheten; men i eftermiddag slapp vi ned et lodd med 240 m. line uten å få bunn.
Observasjonen igår gir 79° 41' n. br., 13 5° 29' ø. l. Bra nordover; det får ikke hjelpe om det også bærer litt vest. I kveld driver skyene for en feiende sønnenvind, så vi får vel snart god bør igjen; nu er det bare såvidt det kjennes en sno fra syd. En kommer unektelig i godt humør ved slik vind og ved tanken om at det bærer nordover.
Råken aktenfor oss går omtrent fra øst mot vest. Vi så ingen ende på den vestover, da vi gikk efter hvalrossen, og Mogstad og Peder hadde vært henved en halv mil østover, og enda var den like stor.»
«Onsdag den 24. januar. Ved bordet i kveld fortake Peder sine uforlignelige historier fra Spitsbergen – om kameraten sin, han Andreas Bek. «Ja, ser du, dæ va oppe på Hollænderøya eller Amsterdamøya. Æg og 'n Andreas va i land, og gjækk og dreiv imella alle gravann. Så fækk vi lyst te sjå kva som va i dem, og så braut vi opp nokre kista. Jau, der låg dem; på mange va dæ ennå kjøtt på kjakann og næsa, og nokre låg endda mæ huva på haue. Han Andreas dæ va nå slik ein ovøring, ser du – han braut opp kistann, og læmpa på mann skoltann, så dem trilla både hit og dit, og nokre tok 'n og sætte opp og skaut te måls på. Så fækk 'n før sæg at 'n sku sjå om dæ va mærg i beinann, og tok og braut over eit lårbein. Og jamenn va dæ mærg ja, – han tok og pirka 'n ut mæ ein trepinne.» – «Nei, men at han vilde gjøre det da!» – «Ja, dæ va nå bærre ein hollænder da, ser du. Men om natta så hadde 'n ein stygg draum; då kom alle dauingann og vilde ta 'n. Han rømde heilt fram på jagerbommen; der satt 'n og illskreik, mæ alle dauingann stod innafor på bakken, og først og fremst han som 'n hadde tatt lårbeine ta – han kom krabbandes utetter og vilde ha 'n sku sætte dæ ihop att. Men dæmæ så vakna 'n. Ja, vi låg i samme køi vi, ser du, æg og 'n Andreas; og æg satt oppreist i køia og log og hørde på 'n skreik; men æg vilde ikkje vækkje 'n, æg syntest dæ va moro å høre på kor ilk 'n bar sæg, kan du vette.» – «Det var stygt av dig å være med på slik plyndring av lik!» – «Nei æg ha aller gjort dem nokke æg, ser du; æg ha bærre ein gang brote sund ei kiste for å få ved te å koke kaffe, men når ein åpne, så dætte like sammen, ser du. Men dæ va feit ved, å så overhændig feit som dæ feitaste tyri; og slikt bål som vi gjorde opp – ja, dæ va kaffevarme!» – En av de andre hadde sittet og fundert i lengere tid: «Læmpa 'n på mannskoltann, sier du – men å er mannskoltar da?» – «Mannskolta? Veit du ikkje kva mannskolta æ? Ein mannskolt dæ æ ein mannskolt dæ . . . Dæ va ein finn som brukte ein mannskolt te kaffekopp.» – En skrallende lattersalve – «Det måtte være faens kaffekopp!» – «Ja han hadde ikkje nokke anna, ser du, og så fann 'n ein slik ein; dæ va vel ikkje så rart dæ vel?» – «Å ja,» begynte Jacobsen et lengere foredrag, «det er ikke så ualmindelig at de bruker hodeskallene og skyter til måls på, formedelst lyst dertil, eller i mangel derav formedelst andre tilbøieligheter. De skyter inn gjennem øienhullene . . . . » Jeg spurte Peder om «Tobiesen sin kiste», om den noensinne var blitt opgravd, for å skaffe greie på om det var så at folkene hadde drept ham og sønnen. – «Nei, den æ aller blitt oppgrave.» – «Ja, jeg fór der forbi ifjor,» begynner Jacobsen igjen, «men var ikke i land; ellers synes jeg nok å erindre at den en gang vart opgravd.» – «Oppgrave! Å du snakke! den ha aller vorre oppgrave.» – «Ja,» sa jeg, «jeg synes også jeg har hørt noe om det; jeg tror det var her ombord, og jeg undres om det ikke var du som sa det jeg, Peder?» – «Nei, dæ ha æg aller sagt; æg sa bærre at dæ va ein som stakk ei kvalrosslænse tvert igjena kista, og ho står der ennå.» – «Hvorfor gjorde han det da?» – «Å, han vilde kjænne om dæ va nokke i kista, og så vilde 'n vel ikkje åpn 'o, ser du. Han kan nå gjenne liggje der 'n æ.»»
«Torsdag den 25. januar. Peder og jeg var i formiddag en lang tur østover langs råken, henimot en mil fra «Fram», og så hvor den sluttet op i noen eldre skrugarer; alt i alt blir den over en mil lang. Da vi gikk hjemover, tok isen på å bli urolig; under hele hjemturen skrudde det, og det ofte temmelig sterkt. – –»
«Lørdag den 27. januar. Dagslyset har tiltatt merkbart; nu kan en til nød lese «Verdens Gang» midt på dagen. Ved middag idag trodde Sverdrup at han så et land akterut; det var mørkt og ujevnt, og høit på noen steder; men kanskje det også kunde være hilder, mente han. Da jeg ved ett-tiden kom tilbake fra en tur, gikk jeg op i riggen, men så bare is som var hildret op; kanskje har det vært det samme han så, eller også har jeg vært for sent ute. (Næste dag viste det sig at det bare var synsbedrag.) I kveld har det tatt til å skrue hvast. Klokken halv åtte begynte det akter i råken og holdt på jevnt i to timer. Det hørtes ut som en fossedur som brøt innover med uimotståelig makt. En kunde høre de svære flak rasle og brytes mot hverandre; de blev veket og stablet op i høie murer, som visstnok strekker sig efter hele råken både vest og øst. En hører duren hele veien; det kommer nærmere og nærmere; nu får skuten voldsomme støt; det er likesom bølger i isen – som kommer aktenfra og går forover. En stirrer ut i natten, men kan ingenting se, det er stummende mørkt. Nu hører jeg det brake og røre sig i kosset her på styrbords låring, det blir sterkere og strekker sig stadig lengere fremover. Endelig avtar fosseduren litt; den blir mere ujevn; begynner med sine vanlige sett, lenger og lenger mellem hvert, – og jeg fryser grundig nok til å krype ned. Men ikke før har jeg satt mig for å skrive før grunnen igjen begynner å riste og skjelve under oss, og jeg hører duren av skruingen lydt gjennem skuteveggen. Der er kanskje fare for bjørnesaksen, og tre mann går avsted for å se efter; men nei, skrugaren ligger 50 skritt fra ståltrådlinen som saksen er festet med, og så lar de den stå. Skrugaren var ellers stygg å se på, sier de, enda det ikke var stort de kunde skjelne i mørket. Nu tar det igjen på å skrue voldsomt; jeg får op og se på. Idet døren åpnes, velter fosseduren imot en. Nu larmer det både for og akter. Det er tydelig at der blir presset op skrugarer i begge råker; så hvis de når frem til oss, blir vi tatt fra begge ender og løftet lett og fint ut av vannet som en jomfru. Skrugaren er nok ikke langt fra oss på noen av kantene. Nu knirker det også i det gamle kosset under babords låring; det blir sterkere, og såvidt jeg kan se, hever kosset sig langsomt. Tversigjennem det store flaket om babord har det åpnet sig en råk, som lyser svart i mørket. Skruingen blir verre og verre. Det burer og durer rundt om oss på alle kanter, skuten rister, og det kjennes som jeg sakte blir løftet her akter på hekken, hvor jeg står og stirrer ut over de forvirrede ismasser, De ligner veldige ormer som vrir og velter sine lange kjempekropper der ute under den stille stjernehimmel, hvis fred bare brytes av en buktet nordlys-slange, som urolig vugger og krummer sig i nordøst. Og på ny hygger jeg mig ved tanken på «Fram», og ser med en slags forakt ut over all den hurlumhei som naturen til ingen verdens nytte steller istand. – Men så kom jeg til å tenke på mitt fine termometer, som jeg har i et hull i flaket om babord, og som nu sikkert er i fare på den andre siden av råken. Jeg jumper ned på isen, finner et sted hvor jeg kan hoppe over, og roter så om i mørket til jeg finner is-stykket som er veltet over hullet, får fatt i snoren, og termometret er frelst. Glad stryker jeg igjen ombord, og ned i min lune kahytt for å røke en fredspipe – dessverre smyger denne last sig mer og mer inn på mig –, fryde mig ved å høre skruingen utenfor, og kjenne ristingen likesom av voldsomt jordskjelv, mens jeg sitter her og skriver i dagboken. Koselig og godt som jeg har det, kan jeg ikke annet enn å tenke med dyp medynk på de mange som ombord i skrøpelige skuter har måttet holde sig på dekket, ferdige til å gå på isen under hver eneste slik skruing. Stakkars «Tegetthoff» -karene – de hadde det ikke greit, og enda hadde de en god skute i sammenligning med mange andre.
Det er påfallende at vi skulde få denne sterke skruingen nettop nu da månen er i siste kvarter, og det er nippflod; det stemmer lite med våre erfaringer hittil. – Temperaturen er idag ÷ 41,4°; men der finnes ikke vind, og vi har næsten ikke hatt så behagelig vær å spasere i på lang tid; det føles næsten mildt når det bare er stille her oppe.»
«Søndag den 28. januar. Merkelig nok har her ingen skruing vært i hele dag, og heller ikke nu i kveld; isen synes fullstendig rolig. På skrugaren kan en se at det har skrudd godt her akterut igår. På ett sted var den 6m. høi over vannflaten[3]; flak op til 2 1/2 m.s tykkelse var knekket, skrudd op i firkantede blokker og malt istykker; et sted var et slikt flak reist høit i været som en veldig bautasten. Utenfor denne skrugar var det ikke synderlig forstyrrelse å opdage; det hadde skrudd noe hist og her, og flaket om babord var gjennemkrysset av 4– 5 veldige sprekker; derfra kom nok drønnene jeg hørte ikveld. Isen om styrbord var også sprukket på flere steder. Trykket var tydeligvis kommet fra N eller NNO. Det har vært en ganske voldsom skruing, og skrugaren der akterut er en av de høieste jeg har sett enda. Jeg tror nok at hvis «Fram» hadde ligget der, var hun blitt lettet tørr av vannet. Jeg var en tur mot nordost, men opdaget ikke at det hadde
skrudd noensteds der.
Tegninger av Halvdan Egedius.
Tegninger av Halvdan Egedius.
Det er søndag igjen. Det er rart at tiden kan gå såvidt fort. Det må være det at vi stadig driver nordover som gjør sinnet lysere. Efter et løst overslag gir observasjonen idag 79° 50' n. br. Det er ikke meget fra mandag; men så har det vært omtrent stille både igår og idag, og ellers har vinden vært løi. Det er vel også lyset kan hende som gjør at tiden går raskere. Det jager all sykelig vemod, gir tro på fremgang og lengsel efter handling – sinnet ser fremover mot sommer og virksomhet.
Igår eftermiddag gjorde vi et storverk: jeg fikk spikret fast rammen om Munthes maleri med de tre prinsessene. Det skulde vært gjort like siden vi reiste hjemmefra; men vi har ikke orket å ta oss sammen til så stort et arbeide – det var å slå inn fire stifter –, og imens har da denne rammen uavlatelig forlystet sig med å falle ned og guillotinere den som traff til å sitte i sofaen under.»
«Tirsdag den 30. januar. Observasjonen i eftermiddag gir 79° 49' n. br., 134° 57' ø. l., mens observasjonen for søndag eftermiddag gav 79° 50' n. br. og 133° 23' ø. l. Denne bevegelse sydostover igjen var ikke mer enn jeg hadde ventet, da det har vært omtrent stille siden søndag. Jeg forklarer mig saken slik: Når det i lengere tid har blåst fra én kant, så isen er kommet i drift, blir den litt efter litt noe sammenpresset, og når så vinden stilner av, vil det komme en reaksjon i motsatt retning. En slik reaksjon tror jeg må være skyld i skruingen lørdag. Efter den tid har det ikke vært spor av bevegelse i isen. Skruingen angir antagelig det tidspunkt da driften tørnet.»
«Onsdag den 31. januar. Vinden suser henover skrukossene, sneen fyker i striper gjennem luften, piper og rasler, himmel og is går i ett; det er mørkt; kulden svir i skinnet – men nordover bærer det for strykende bør, og inne i en «hoppar og leikar» det.»
«Torsdag den 1. februar. Samme vær som igår; men det er blitt rent mildt, ÷ 22°. Snefokk – aldeles som om det var vintervær hjemme. Vinden er gått litt sydover til SSO og er løiet noe. Nu er vi antagelig over 80-graden.»
«Fredag den 2. februar. Idag stor festdag for 80-graden. Begynte med ferskt rugbrød og kake til frokosten. Lang tur i formiddag for å få mathug til middag. Observasjonen i formiddag gir 80° 10' n. br. og 132° 10' ø. l. Hurra! Godt seilt! Jeg hadde veddet høit på at vi var over 80; men ingen vilde være med på det. Stor fridag i hele dag. Vi har lest høit den diskusjon som blev ført om denne turen før vi reiste, og har fått oss en god latter over de mange innvendinger. Men de som sitter hjemme ler kanskje ikke, om de leser det samme nu.»
«Mandag den 5. februar. Siste middag vi har Ringnes's øl; sørgefest.»
«Tirsdag den 6. februar. Stille klart vær. Sterk solrødme over horisonten i syd; gult, grønt og lyseblått ovenover, ellers himmelen dyp ultramarinblå. Jeg stod i formiddag og undret mig på om den italienske himmel noensinne var blåere. Jeg tror det ikke. Det er merkelig at denne dype farve nettop pleier å komme ved kulde. Er det kanskje fordi der er drag i luften fra nordligere klare strøk, som gir tørrere og gjennemsiktigere luft i de høiere lag? Farven var så påfallende idag at en ikke kunde la være å legge merke til den. «Fram»s røde hytte dannet en kraftig motsetning, og så den hvite sne på tak og rigg. Isen og kossene var ganske fiolette overalt hvor de vendte fra dagslyset; især var denne farve iøinefallende på alle sneslettene henover flakene. Temperaturen har vært ÷ 47° og ÷ 48°. Når en går op fra salongen, med en temperatur på + 22°, blir altså overgangen 70°; men enda føles det ikke koldt, selv om en kommer tynnklædd og bar-nevet, som en er. En tar i messingklinken og i riggens ståltau med bare hender, uten at det er koldere enn at en godt tåler det. Men synlig er kulden riktignok: ånden er som kanonrøk i munnen alt, og spytter en, blir det en hel skoddeheim om den fallende væske. Fra «Fram» trekker der en eim over isen i den retning luftdraget går, og en opdager en mann eller en hund lang vei bortimellem kossene og skrugarene på den tåkerøk som svever over dem der de farer.»
«Onsdag den 7. februar. Det er underlig for en skrøpelig ting håpet, eller rettere menneskesinnet, er. Idag morges var der litt sno fra NNO, bare 2 m. i sekundet, med ÷ 49,6°, og med en gang rynker en pannen. Straks legger jeg et land i nord som den kolde vinden kan komme fra, med klarvær, frost og tindrende blå luft, og slutter at dette utstrakte land må danne en kuldepol med et konstant lufttrykksmaksimum, som vil tvinge oss mot syd med nordøstlige vinder. Så begynner luften over middag å bli mere disig, og sinnet letner. Det blir visst sydlig vind; men ennu er temperaturen for lav. Så stiger også temperaturen, og det er ikke tvil om at vinden kommer. Ganske riktig, i kveld fikk vi den fra SSV; ved midnatt har den allerede nådd 3,5 m.'s hastighet, og temperaturen er steget til ÷ 42°. Det lover godt. Snart har vi 81 -graden. Landet i nord er forsvunnet.
Til middag igår og idag hadde vi opblandet lime-juice med sukker, istedenfor øl. Den lot til å vinne bifall. Vi kaller det vin. I kveld er her veining. Forøkelsen i vekt er fremdeles foruroligende for enkeltes vedkommende; noen har lagt optil 2 kg. på sig i siste måned, f. eks. Sverdrup, Blessing og Juell, som har satt rekorden med 86,2 kg. «Så meget som nu har jeg aldri veid,» sier Blessing. Ellers er der almindelig «fetning» over hele linjen. Ja det er en anstrengende ekspedisjon! – – Jo det gikk som jeg ventet: nu durer vinden oppe i riggen; det blir nok en generalstorm efter våre forhold.»
«Lørdag den 10. februar. Det blev ikke noe videre med vinden likevel. Men jeg hadde da håpet vi var kommet et godt stykke nordover, så det var derfor en mindre velkommen overraskelse observasjonen fra igår bragte med sine 79° 57' n. br., altså 13' sydover istedenfor nordover. Huff hvor lite en er herdet i skuffelser! Igjen kommer lengselen, igjen synes målet så fjernt, ja tvilsomt. Og det enda jeg rett som det er om nettene drømmer at jeg kommer løs av isen vest for Island. Håpet er en skrøpelig farkost å betro sig til. – Har idag hatt en lang kjøretur med hundene. Det gikk godt.»
«Søndag den 11. februar. I formiddag kjørte vi med to hundespann. Det går bra; og kjelkene er betydelig bedre å komme frem med i denne is enn jeg hadde trodd. De bærer godt oppå; fire hunder kan på flat is trekke to mann, selv om der er tung fokk-sne.»
«Torsdag den 15. februar. Igår var jeg på ski nordøstover, visstnok lenger enn jeg noen gang før har vært, men riggen av skuten var hele tiden synlig over isranden. Der var meget flat is i den retning, og jeg kom fort frem på skiene. Idag kjørte jeg med hunder samme vei. Jeg studerer fremkomsten overalt og grubler på fremtidsplaner.
Bevares hvor de gjengse fryktelige skildringer av kulden er overdrevne! Vi hadde det koldt på Grønlands-ferden, og her er det ikke mildere, sånn omkring ÷ 40° og ÷ 42° nu om dagene. Igår var jeg klædd som vanlig på benene, det vil si underbukser, knebukser, strømper, vadmels-legger, ladder og finnsko – på overkroppen hadde jeg almindelig skjorte, skarveskinnspels og selskinnstrøie, og jeg svettet som en hest. Idag satt jeg stille og kjørte med en tynn lerrets-bukse utenpå den almindelige, og på overkroppen hadde jeg ullskjorte, vest, islandsk ulltrøie, en trøie av vadmel, og en av selskinn. Jeg fant temperaturen behagelig, og det var ikke fritt for at jeg svettet litt idag også. For ansiktet hadde jeg både igår og idag rød flonellsmaske. Men det blev for varmt, jeg måtte ta den av, enda der var en sur sno fra nord. – Det vil gjerne holde sig med nordlig vind fremdeles, og stundom er den oppe i 3 eller endog 4 m.'s hastighet. Men enda ser det ikke ut til at vi driver sydover; vi er på omkring 80° n. br. Hvad kan det skrive sig fra? – Det skruer litt hver dag. Merkelig at det skal komme nu, med månen i kvartalsskiftet igjen.
Månen står høit på himmelen, og nu har vi dessuten dagslyset. Vi går lys-tiden i møte; snart kommer solen, og vi holder dundrende fest.»
«Fredag den 16. februar. Hurra! En meridianobservasjon i formiddag gir 80° 1' n. br.; vi er altså kommet noen minutter nordover siden forrige fredag, enda det stadig har blåst nordlig vind fra mandag av. Det er ytterst besynderlig. Er det slik, som jeg hele tiden har trodd å se på skyene og den disige luft, at det har stått sønnenvind i syd og stanset isens drift den vei? Eller skulde vi endelig være kommet innenfor en strøms virkekrets? Det skubb vi fikk sydover sist til tross for sydlig vind, og denne stillstand nu til tross for nordlig, er like merkelige; det kunde tyde på nye krefter, hvad det nu kan være.
Idag er det hendt oss enda noe merkelig: Ved middagstid så vi solen, eller rettere sagt et billede av den; for det var bare en luftspeiling. Det gjorde et eiendommelig inntrykk å se den glødende ild tendes like over isranden. Efter så mange polar-reisendes høistemte skildringer av det første gjensyn med denne livets gud efter vinternatten burde det jo ha vakt stormende jubel hos oss. Men slik virket det ikke på mig. Vi hadde ikke ventet solen på flere dager ennu, og inntrykket var derfor snarere smertelig, en følelse av skuffelse: vi måtte jo være drevet lengere syd enn vi visste. Det var med levende glede jeg snart opdaget at det ikke kunde være solen selv. Luftspeilingen så i begynnelsen ut som en flat-trykt rødglødende strek i horisonten. Senere blev det to ildstreker, den ene over den annen, med et mørkt mellemrum. Ved å gå op i merset fikk jeg se fire, ja fem slike vannrette linjer over hverandre, og alle like lange; det var som en kunde tenke sig en matt-rød firkantet sol med mørke streker tversover. Ifølge en stjerneobservasjon i eftermiddag må solen ved middag i virkeligheten ha vært 2° 22' under himmelranden. Vi kan iallfall ikke vente å se selve solskiven over isen før tirsdag; det avhenger av refraksjonen, som i denne kolde luft er meget sterk. – Ikke dess mindre feiret vi solens speilbillede med en ganske liten solfest i kveld, med fikener, bananer, rosiner, mandler og honningkake.»
«Søndag den 18. februar. Igår gikk jeg en skitur østover, og så ut en vakker ski- og kjørevei til flatene på den kant. Der er et stygt stykke med koss og skrugarer her nærmest ved; så kommer en ut på store vide sletter, som synes å strekke sig mil efter mil i nordlig, østlig og sydøstlig retning. Idag kjørte jeg innover der med 8 hunder (kjøringen går utmerket nu); flere av de andre fulgte på ski. – Skal jeg gjøre op bestikket, så er det i grunnen skitt, når jeg skal være helt ærlig. Vi er nu på omkring 80° n. br.; i september var vi på 79°. Det er så meget som 1 grad – sier og skriver en grad – på henimot 5 måneder. Skal vi drive med denne fart, kan vi ikke være hjemme før om 8 år. Jeg minnes Brøgger skrev noe før jeg reiste, om at jeg plantet busker og trær i haven vår for efterslekten, og at ingen visste hvor lange skygger de trærne vilde kaste når jeg kom tilbake. Ja nu tynger sneen på dem også; men til våren vil de skyte og vokse igjen, – hvor ofte mon? Bare ikke skyggene blir for lange! – Å, denne uvirksomhet kan knuge sjelen, omgivelsene blir igjen mørke som natten utenfor – bare fortiden, og så en fremtid langt langt borte, ligger i sol-dis. Jeg synes stundom jeg må sprenge alt dette seige og døde og finne avløp for alle mine krefter. Kunde her ikke skje noe! Kunde det ikke komme en orkan og ruske op i isen og sette den i høie sjøer som åpent hav! La oss ha nød; men la oss kjempe for livet – bare la det bære frem! Å måtte være uvirksom tilskuer, det er fælt. Det skal ti ganger mere styrke til å stole på sine teorier og la naturens krefter rå, uten å kunne legge to pinner i kors for å nå målet, enn til å stole på sine krefter – det er ingenting når en har to sterke armer.
Men her sitter jeg og klynker som en gammel kjerring. Visste jeg ikke alt før jeg reiste ut? Det er ikke gått dårligere enn jeg ventet, snarere bedre. Hvor er nu det freidige håp som vokste mot dag og sol, hvor er de stolte tanker som seilte lik unge ørner mot fremtidens lyse land? Nu drar de sig, som vingeskutte kråker, inn i motløshetens tykninger. – Det kommer vel tilbake altsammen med sønnenvinden. Men til da trenger jeg hjelp, nu får jeg nok grave op en av de gamle filosofer igjen.
Det skruer i kveld, og observasjonen nu synes å tyde på en drift av 3' sydover.»
«Mandag den 19. februar. På ny sanner jeg at natten er mørkest like før daggry. Idag kom sønnenvinden, og den har blåst optil 4 m. i sekundet. I formiddag foretok vi isboring og fant isen her om babord 1,87 m. tykk, og oppå der omtrent 4 cm. sne. Isen forenom skuten var 2,08 m. tykk, derav en 5 –6 cm. sne. Man kan ikke si det har vært stor vekst på vel en måned, når en tenker på at temperaturen har vært nede i ÷ 50° . – Både igår og idag har vi sett den samme speiling av solen; idag var den meget høit over horisonten, og syntes næsten å anta en rund skivelignende form. Flere av de andre påstår de har sett den øverste rand av solen selv, ja Peder og Bentsen mener å ha sett halve skiven; for ikke å tale om Juell og Scott-Hansen, som mente at hele skiven var over horisonten. Jeg er redd det er så lenge siden de har sett den at de har glemt hvorledes den ser ut.»
«Tirsdag den 20. februar. Stor solfest idag uten sol. Vi mente sikkert vi skulde se den; men der var skyer i himmelranden. Festen lot vi oss imidlertid ikke snyte for; vi kan holde en til når vi virkelig får se solen for første gang. Begynte med stor rifleskytning om formiddagen; så kom middagen med en 3 –4 retter mat og «Framvin» (lime-juice); derefter kaffe med «Framkake»; så om kvelden ananas, med kransekake, fikener, bananer og konfekt. Forett krabber vi til køis, mens det bærer nordover for en liten «kustorm» av SO. Vi har hatt møllen gående idag, og om den riktige sol ikke kom til festen, så har vi hatt salongsolen skinnende over våre måltider både middag og kveld. Stor ansiktsvask i anledning av dagen. Trøste oss, hvordan skal det gå! Flere av oss ser ut som gjøgriser, og kokken, Juell, han trutner noe rent foruroligende, både i kjaker og mave. Jeg så den i profil idag; den maven blir min sel lei å få frem over isen, om det skulde falle slik at det blev nødvendig. Må begynne å tenke på sulteforing nu.»
«Onsdag den 21. februar. Sønnenvinden holder sig fremdeles. Tok op håvene idag; de blev satt ut i forgårs. I den øverste, som hang nær overflaten, var det mest amphipoder; i Murrays nett, som hang omtrent 100 m. nede, var det adskillige små crustaceer og en del annet smått med sterkt fosforeserende lys, så innholdet så ut som ildmørje da jeg tømte det ut ved lampelyset i byssen. Til min forbauselse viste linen nordvestover, og det enda vinden nu forhåpentlig gir oss sterk nordlig drift. For å få greie på dette, satte jeg på ny håven ut i eftermiddag; men så snart den kom litt under isen, bar det straks nordvestefter igjen, og slik pekte den hele eftermiddagen utover. Hvordan skal dette forklares? Skulde vi allikevel ha en nordvestgående strøm? Fremtiden vil vel vise det. Vi kan regne to streker misvisning og deviasjon, og da blir det altså rettvisende NNV den strømmen skulde gå. – Det later til å være sterk bevegelse i isen; den har åpnet sig og dannet råker på flere steder.»
«Torsdag den 22. februar. I kveld har vi endelig fått nordvesten, som vi lenge har fryktet for. Kl. 9 blåser den temmelig sterkt fra NNV. En observasjon av Capella nu i eftermiddag synes å tyde på at vi iallfall ikke er nordligere enn 80° 11', og det efter næsten fire døgns sønnenvind. Hvad pokker er det? Har isen tatt dødvann, og vil hverken frem eller tilbake? – Isen om styrbord hadde igår sprukket litt bortenfor bjørnesaksen. Tykkelsen i det sammenhengende flaket var 3,45 m; men dessuten var der skrudd inn adskillig annen is under det. Flaket viste i bruddet en utpreget lagdelt bygning, som kunde minne litt om lagdelingen i isbreer. Det manglet heller ikke på skitnere eller mørkere lag, farvet av de brunrøde organismer som lever i vannet, og som jeg tidligere har funnet. Lagene viste sig på flere steder buet og brukket, aldeles som de geologiske lag i jordskorpen, noe som tydeligvis er fremkalt ved det horisontale trykk i isen under skruing. Det var særlig fremtredende på ett sted, nær en stor skrugar som blev dannet under den siste skruingen. Dette tykke flak på over 3 m. var dessuten bøiet i store bølger, uten å briste. Skrugarene hadde tynget flaket ned, så overflaten av det lå i vannskorpen, mens den på andre steder var en halv meter og vel det over vannet; her var da gjerne flaket løftet av is som var skrudd inn under det. . Det hele viser hvor ytterst plastiske disse flak er, tross kulden; under skruingen har det vel vært ÷ 20° til ÷ 30° i isen nær overflaten. På mange steder var dog bøiningen blitt for sterk; der var dannet sprekker, som ofte var dekket av løs sne. En kunde lett nok falle ned i dem, aldeles som når en går på farlige breer.»
«Lørdag den 24. februar. Observasjonen i eftermiddag gir 79° 54' n. br., 132° 57' ø. l. Merkelig at vi skal være kommet så langt sydover, enda nordenvinden eller nordvesten bare blåste ett døgn.»
«Søndag den 25. februar. Det ser ut som isen driver østover nu.
Huff, jeg ser billeder av sommer og løv og rislende bekker! Jeg leser om seterliv og høifjell, og blir hugsyk og margstjålen. Hvorfor tenke på det? Det tar jo år og dag innen en skal se det igjen. Dette går sneglens drepende gang, bare ikke så sikkert. Hvad vi vever den ene dagen, rakner op igjen den næste.
Livs stjerne har forlatt oss; men hjemmets, den lyser da ennu i natten. – Vakkert nordlys i kveld, med sterke kirsebærrøde farver; et telt av stråler, som fra hele sydhimmelen streber mot kronen i zenit. Nordlyset er og blir vidunderlig.»
«Mandag den 26. februar. Det bærer nordost. Rykende snestorm; blåser stundom over 11 m. i sekundet. Det tuter i riggen, suser henover isen. Sneen fyker, så en mann blir næsten borte i drevet tett inn på en. Her nede uler det i skorstenen og luftrørene, som om vi satt i hus hjemme i Norge. Møllevingene har sveivet rundt idag, så det ofte var vanskelig å skjelne dem. Men nu ikveld har vi måttet stanse møllen, da batteriene var fulle; og seilene er gjort fast, for at de ikke skal ødelegges av vinden. Det er den sterkeste vind vi har hatt i vinter. Skulde noe ruske op i isen og kjøre oss nordover, måtte det være dette. Men barometeret faller for fort, vi får det vel igjen som nordenvind. Håpet er skuffet for mange ganger, det er ikke lenger elastisk, og vinden gjør ikke stort inntrykk på mig. Jeg venter med spenning på våren og sommeren, og hvad forandring de vil bringe.
Men polarnatten er over, den fryktede polarnatt; det er lys dag nu. Det er underlig med det lyset likevel. Før syntes vi det var dag her nede når glødelampene brente; men når vi nu kommer fra dagslyset der oppe, er det som i en kjeller tross alle glødelamper. Og når buelampen har vært tendt hele dagen som idag, og den så slukkes og glødelampene kommer i steden, er det ikke stort likere.»
«Tirsdag den 27. februar. Driver OSO. Min pessimisme var
grunnet. Omtrent hele dagen har det blåst sterk vestenvind; barometeret er
lavt, og har begynt å stige ujevnt. Temperaturen er den høieste vi har hatt i hele vinter; maksimum idag var ÷ 9,7°, kl. 8 i kveld er det ÷ 12° . Temperaturen stiger og faller temmelig nøiaktig omvendt med barometeret. Observasjonen i eftermiddag setter oss på omtrent 80° 10' n. br.»
«Onsdag den 28. februar. Det er alt påfallende lenge lyst. Sverdrup og jeg gikk en skitur i eftermiddag. Det er første gangen i år vi har kunnet være ute noen tur om eftermiddagen. Igår og idag har vi gjort forsøk på å pumpe lens; der skulde være litt vann; men det vil ikke komme noe i pumpen, enda den er blitt behandlet både med varmtvann og med salt. Der kan hende at det er frosset rundt pumpen, eller kanskje der ikke er noe vann. I maskinrummet har det ikke vist sig vann på over en måned, og i forrummet kommer det ikke noe, allerminst nu da forenden er løftet av skruingen. Det skulde altså bare være i storrummet det enda lekker litt, om det er noe. Tetningen skyldes vel vesentlig frosten. – I kveld har vinden igjen begynt fra SSV, og barometeret synker, så det skulde vel bli god vind; men håpets barometer stiger likevel ikke over sin normale høide. – Har i kveld tatt helt bad i en blikkbalj i byssen. Når en er klippet og stelt føler en sig da som et menneske.»
«Torsdag den 1. mars. Vi har forsøkt å lodde havbunnen idag – vi hadde skjøtt vår hampeline med en enkelt stålstreng. Først brakk strengen ved loddet; så blev nytt lodd satt på, og hele linen gikk ut, 3475 m., uten at vi fikk bunn, så vidt vi kunde skjønne. Under ophalingen sprang stållinen igjen. Resultatet er altså: ingen bunn, og to lodder, hvert på 50 kg. bly, på vei nedover. Gud vet om de har nådd bunnen nu! Jeg tror min santen Bentsen har rett, at det er hullet oppe ved jordaksen vi holder på å sokne efter bunn i.»
«Fredag den 2. mars. Hundehvalpene har hittil holdt til i bestikklugaren, og gjort all den ugagn de kunde komme til der – gnaget på Scott-Hansens instrumentkasser, loggbøker og annet. Igår var de for første gang ute på dekket, og idag har de opholdt sig der hele formiddagen. De er meget vitebegjærlige og undersøker alt, især det indre av alle hundehusene i denne nye store byen.»
«Lørdag den 3. mars. Bare jeg åpner en bok så finner jeg noe som bærer tankene mot livet og hjemmet; alt minner og minner, og billedene der hjemmefra stiger frem så vemodig vakre. Han var visst en svært vis mann, han som sa, at «hvis der er noe som er skjønnere enn naturen, skjønnere enn kunsten, skjønnere enn videnskapen, så er det et menneske som er sterkere enn motgangen». Men skjønnere enn alt er hjemmet – –.»
«Søndag den 4. mars. Driver fremdeles sydover; vi har nordvestlig vind idag også, men ikke fullt så sterk lenger. Jeg ventet at vi var kommet langt syd; men observasjonen i eftermiddag gir da 79° 54' n. br. Vi må ha drevet bra nordover de siste dagene før denne vinden kom. Det har vært surt vær igår og idag. Det må kalles kjølig når det er ÷ 37° og ÷ 38° med op til 11,5 m. vind i sekundet. Underlig nok bringer nordlige vinder stadig kulde nu, mens sydlige gir varme. Tidligere på vinteren var det omvendt.»
«Mandag den 5. mars. Sverdrup og jeg var en lang skitur nordøstover. Det var godt føre; vinden har rumstert ganske bra med sneen nu, og fylt over skrugarene, så vidt den skrøpelige tilgang på materiale har tillatt.»
«Tirsdag den 6. mars. Driver ingen vei. Det har vært en sur dag idag, ÷ 44° til ÷ 46°, og vinden op til 5,8 m. God anledning til å forfryse hender og ansikt, og med et par har det da også hendt. Vinden vedholdende NY. Jeg begynner å bli rent slapp og sløv for vinden nu. Fotograferte idag Johansen ved vindmåleren, og mens det stod på, frøs han av sig nesen. – I kveld er det almindelig veining igjen. Disse veininger følges med almen opmerksomhet; vi er alle spent på hver eneste mann, om han har lagt på sig eller har tatt av. De fleste har tatt litt av nu, skjønt det fremdeles bare er røde, struttende kinner å se. Skulde det være fordi ølet er slutt og lime-juicen begynt? Men Juell legger på sig ufortrødent – 400 g. nu igjen. Vår doktor er heller ikke verst; denne gangen var det ellers ikke mer enn 300 g. Forresten har han det vondt her ombord, stakkar; ikke en kjeft vil bli syk. I fortvilelse anla han selv en hodepine igår, men kunde ikke få den til å trives natten over. I det siste har han begynt å studere hundesykdommer; kanskje den praksis kan bli mere innbringende.»
«Torsdag den 8. mars. Driver sydover. Idag var Sverdrup og jeg en god skitur nord- og vestover. Det er ypperlig føre nu efter vinden. Vi fyker avsted som en fjærdott for en liten byge, og det er fremkommelig overalt, selv over de verste skrugarer. Deilig vær, med bare ÷ 39° . Men i kveld er det betydelig surere, ÷ 48,5°, og fra 5 til henimot 8 m. vind. Det er ikke noe svært tiltalende arbeide å stå oppe på vindmøllen og reve eller berge seilene i slikt vær; det vanker litt neglesprekk og stundom hvite kinner; men det må gjøres, og det blir gjort. Vi har rikdom på «møllebris» om dagen – elektrisk lys på tredje uken nu; men uhyggelig er det at det fremdeles skal være denne nord- og nordvestvinden; gud vet når den vil ta ende. Kan det være land nordenfor? Det bærer stygt sydover nu. Og det er hårdt å holde troen oppe; men – kommer tid, kommer råd.
Efter lang hvile fikk skuten en støit igjen i eftermiddag. Det skrudde i en råk foran baugen. Vi skulde næsten kunne vente skruing nu det er nymåne; men vi er kommet ut av vane med å gi akt på springfloden, siden vi har merket så lite til den i det siste. Ellers skulde skruingen jo tilta i styrke nu mot jevndøgn.»
«Fredag den 9. mars. Snoren i håven viste i formiddag litt sydvestover (derimot syntes linen i en ost som bare hang etpar favner under isen, for å tine, snarere å vise til motsatt kant). Skulde vi ha fått sydgående strøm sammen med vinden nu? Hm – da må der komme noe ut av det! Eller er det kanskje bare tidevannet som setter den vei?
Fremdeles samme nordlige vind. Det bærer stadig sydover. Dette var altså den forandring mars måned med sitt jevndøgn skulde bringe! Nu har vi hatt nordlig vind i over to uker. Jeg kan ikke skjule det for mig selv lenger, jeg begynner å bli trist. Stilt og langsomt, men ubarmhjertig sikkert knekkes det ene håp efter det annet; – har jeg så ikke lov til å være litt trist? Jeg lenges visstnok usigelig hjem, kanskje driver jeg nærmere, kanskje fjernere på denne vis; men i ethvert fall, det er ikke lystelig å se virkeliggjørelsen av sine planer bli forhalet og atter forhalet, om ikke tilintetgjort, på denne langsomt og ensformig drepende måten. Naturen gjennemløper upåvirket sitt årtusener gamle kretsløp, vinter og vår skifter, våren svinner, sommeren kommer, og vi – er fremdeles den samme kaotiske blanding av dristige fremtidsplaner og knuste forhåpninger; alt efter som hjulet dreier, vender snart det ene, snart det annet op.
Jeg står og ser utover dette øde is-landskap, over sletter og høider og daler; ser solen drysse sitt muntre lys over flater og skrugarer; og midt i massene «Fram», ubevegelig fastklemt. Når skal du påny seile fri i åpent vann, du stolte deilige skute?
«Ich schau' dich an, und Wehmuth
schleicht sich in's Herz hinein.»
tanke så lenge til han satte et helt folk i bevegelse for å kunne trenge
inn i dem, et folk som kanskje kunde hatt bedre bruk for sine krefterpå
andre hold . . . Til hvad hensikt det hele opstyr! – Ja, har bare
beregningene vært riktige, da er de herlige faktorer, disse isflak som
snart sagt ikke noe står imot; men skulde det være en feil i regningen,
er de ikke fullt så hyggelige. Og hvor ofte er et regnestykke riktig?
. . . Men om jeg nu var fri? Da var det bare for å gjøre det om igjen,
fra samme sted. Så lenge må en holde på til en lærer å regne riktig.
– – Av skjørbuken ler jeg; intet sanatorium er bedre. Av isens makt
ler jeg; vi lever som på en uinntagelig borg. Av kulden ler jeg også;
den er ingenting. Men av vinden ler jeg ikke; den er alt; den bøier
ingen vilje.
Men hvorfor alltid plage sig med fremtiden? Hvorfor pines av enten det bærer frem eller tilbake? Hvorfor ikke sorgløs la dagene flyte forbi som en rolig rennende elv? Av og til kommer vel et stryk som setter litt mere fart på tiden. Å, for en underlig innretning livet er! Et evig jag fremover; alltid fremover. Hvorhen? Og så kommer døden og klipper tråden over før målet er nådd . . .
Det har skrudd på forskjellige kanter idag. Merkelig nok gav en middagshøide av solen igår 79° 45'. Vi har altså bare drevet 9' sydefter på de fire dagene siden 4. mars. Det er underlig med denne langsomme driften til tross for sterk vind. Skulde det virkelig være land nordenfor? Jeg begynner mer og mer å tenke på det. Et land nordenfor vilde jo forklare både at vi ikke kommer nordover og at det går så langsomt sydover. Men muligens dette også lar sig forklare derved at isen er skrudd så meget sammen at den er frosset tykk og tung. Jeg synes det er rart at det er så meget nordvestlig vind her og omtrent ingen nordost, tvert imot hvad en skulde vente som en følge av jordrotasjonen; det dreier sig bare om nordvest og sydost, istedenfor at det jo burde være sydvest og nordost. Hvis der ikke er land, kan jeg vanskelig finne en fyldestgjørende forklaring, iallfall ikke på nordvesten. Men om nu Franz Josefs Land skyter ut øst- eller nordover, eller sammenhengende ø-rekker strekker sig i den retning fra Franz Josefs Land? Det er jo aldeles ingen umulighet. Østerrikerne fikk fremherskende nordøstlige vinder straks de kom langt nok nord; vi får nordvestlige. Skulde kjernen av landmassene ligge i nord, midt imellem vår meridian og deres? Jeg har så vanskelig for å tro at disse merkelig kolde vinder fra nord skulde kunne dannes bare over et isdekket hav. Ja var der så sant et land, og vi hadde tak i det, da var alle sorger slukt.»
«Lørdag den 10. mars. Snoren viser nordlig drift; nu i eftermiddag har det også begynt å lufte svakt fra syd. Som vanlig hjelper det å skrive mismotet av sig. I dag er jeg igjen lett til sinns, og kan hengi mig til lykkelige drømmer om et stort høit land i nord, med fjell og daler, hvor vi kan sitte under fjellveggen og bake oss i solen, og se våren komme; over innlandsisen farer vi så frem like til polen.»
«Søndag den n. mars. Skitur nordover, ÷ 50° , og over 3m. vind fra NNO. Likevel kjentes det ikke synderlig koldt. Det var bare litt slemt for maven og lårene, da ingen av oss hadde vindbukser[4] på, og ikke var klædd anderledes enn vanlig: almindelige bukser og under bukser av ull, og på overkroppen enten en skjorte og en ulveskinns pels, eller også en almindelig ulldrakt med en lett selskinnstrøie over. For første gang i mitt liv frøs jeg på lårene, især like over kneet, og på kneskallen; det samme var tilfellet med de andre, – vi hadde da gått en lang stund mot vinden. Vi gned benene litt, til de blev varme igjen; men hadde vi gått lengere uten å legge merke til det, kunde vi nok ha fått noen stygge forfrysninger. Ellers kjente vi ikke det minste til kulden, og jeg er overbevist om at en 10–20 eller tilmed 30° lavere slett ikke vilde vært så forferdelig. Det er merkelig hvordan følelsen forandrer sig. Hjemme synes jeg det er surt bare jeg går ut i noen og tyve graders kulde, selv om været er stille. Her synes jeg ikke det er koldere når jeg springer op uten å ta på mig noe i ÷ 50° , til og med i vind. Når en sitter i en lun stue hjemme, har en gjerne overdrevne forestillinger om hvor fryktelig kulden er. Den er slett ikke fryktelig. Vi befinner oss alle meget vel ved den; skjønt det hender jo stundom når det er sterk vind, at en og annen ikke spaserer så langt som ellers, og kanskje også må snu om for kulden; men da er han også meget tynnklædd, uten spor av vindklær. I kveld er det ÷ 51,2° og 4,4 m. NNO-vind. Sterkt nordlys fra syd. Det er alt en meget merkbar demring av solen selv ved midnatt nu.»
«Onsdag den 14. mars. I kveld begynte hundene plutselig å gjø, og vi trodde sikkert det var bjørn. Sverdrup og jeg tok våre børser, slapp «Ulenka» og «Pan» og drog avsted. Det var adskillig demring av dagen ennu og dessuten begynnende måneskinn. Ikke før var hundene på isen før de for avsted vestover som to raketter, og vi efter så fort vi orket. Da jeg skulde hoppe over en råk, trådte jeg gjennem isen med det ene benet til over kneet. Rart nok blev jeg ikke våt til skinnet, enda jeg bare hadde finnsko og vadmels-legger på; men i denne kulden (÷ 39°) fryser vannet i det kolde tøiet før det får trengt igjennem; det blir et ispanser utenpå, som næsten varmer. Ved en råk langt borte opdaget vi til slutt at det ikke var bjørn hundene hadde fått vær av, men en hvalross eller en sel; vi så huller efter hodet dens i ny-isen på flere steder. Merkelig til skarp lukt disse hundene har: det var over 1000 m. fra skuten, og dyret hadde bare hatt litt av snutespissen over isen. Vi var ombord efter harpun, men fikk ikke se så meget som et skimt av dyret, enda vi gikk flere ganger op og ned langs råken. Under dette kom «Pan» i sin iver for nær råk-kanten og falt i vannet. Isen var så vidt høi at han ikke kunde komme op igjen av sig selv, og hadde jeg ikke vært der og dradd ham op, er jeg redd for han hadde druknet. Nu ligger han her i salongen og koser og tørker sig; men heller ikke han blev våt inn til skinnet, enda han var en god stund uti; de innerste ullhårene i den tette raggen hans er tørre og varme. Hundene synes ellers det er en fest å komme her ned; det er ikke så ofte det går på. De svinser rundt i alle kahyttene og ser sig om, til de finner en lun krok å ligge i.
Deilig vær, omtrent stille, tindrende klart og måneskinn. I nordrødmen av kvelden; over sydhimmelen nordlys, snart i flammende spyd-rekker, snart som et sølvslør som flagrer i rike folder for vinden, hist og her med røde stenk. De blir alltid nye, disse vidunderlige nattstemninger, og alltid tryllebinder de sjelen.»
«Torsdag den 15. mars. Imorges var det ÷ 41,7°, kl. 8 i kveld er det ÷ 40,7°, og midt på dagen var det litt varmere: kl. 12 ÷ 40,5°, og kl. 4 eftm. ÷ 39° . Det ser næsten ut til at solen begynner å få makt.
Underlig med de hundene. Nu i kveld svetter de visst inne i husene igjen; for en fire fem av dem ligger utenfor eller på taket. Ved 50° kulde krabber likevel de fleste inn, og legger sig gjerne tett sammen også inne i huset. Da vil de også nødig gå tur; de ligger alle sammen helst i solen i le av skuten. Men nu synes de nok det er så mildt at det er hyggelig å gå igjen; for idag var det ikke vanskelig å få dem med.»
«Fredag den 16. mars. I den siste tid har Sverdrup holdt på med å sy seil til skibsbåtene. Der var litt sydvestlig vind i formiddag, og så prøvde vi et av disse seilene på to sammenbundne kjelker. Det går utmerket å seile på den måten; det trenges ikke store vindpustet før det glir avsted, og det vilde bli en ypperlig hjelp, skulde en gå over isen hjem.»
«Onsdag den 21. mars. Endelig kommer da reaksjonen med sydøstlig vind og sterk drift nordover igjen. Jevndøgn er gått, og vi er ikke en grad nordligere enn siste jevndøgn. Jeg undres på hvor næste jevndøgn vil finne oss. Blir det sydligere, er seiren uviss; blir det nordligere, er kampen vunnet, om det så kan vare lenge. Jeg håper på sommeren; den må bringe en forandring.»
«Skjærtorsdag den 22. mars. Sterk sydøstlig vind fremdeles; vi driver godt nordover. Motet stiger. Det hviner i riggen over oss; det er som seirens susning gjennem luften. – I formiddag fikk plutselig en av hvalpene sterke krampeanfall; fråden stod av munnen, den bet som rasende til alle sider. Det endte med stivkrampe, og vi bar den ut på isen. Den hoppet bortover som en padde, med stivt utstrakte ben, hals og hode rett til værs, og ryggen krummet som en sal. Jeg var redd for vannskrekk eller en annen smittsom sykdom, og skjøt den på flekken. Det var kanskje noe overilet; smitte kan vi vel vanskelig ha nu. Men hvad kunde det være? Var det epilepsi? Her forleden dag skremte en av de andre hvalpene mig ved å fare rundt og gjø som en gal oppe i bestikklugaren, og til slutt gjemte den sig nede mellem en kasse og veggen. Det samme har de andre sett også. Men efterpå blev den like god, og de siste dagene har det ikke vært noe å merke.»
«Langfredag den 23. mars. Middagsobservasjonen gir 80° n. br. På fire døgn har vi seilt like langt mot nord som vi på vel tre uker drev mot syd. Det er da enda en trøst å vite. – Merkelig hvor hurtig nettene har lysnet. Det er så vidt de sterkeste stjernene ennu blinker fra den bleke himmel nu ved midnatt.»
«Lørdag den 24. mars, påskekveld. Idag er endelig vårlyset sluppet ned i salongen. Det var en stor forandring. Hele vinteren har vi hatt skylightet dekket av sne for å beskytte det mot kulden, og hadde dessuten anbragt hundehus rundt omkring det. Nu er alt det kastet på isen, og rutene i skylightet pusset og stelt.»
«Mandag den 26. mars. Solen stiger og bader isflaten i glans. Våren kommer; men den gjør ikke glad. Her er ensomt og koldt som før; sjelen fryser. Syv år til av dette liv, eller sett bare fire, – hvordan ser ens sjel da ut? Og hun –? Jeg tør ikke tenke frem. Derhjemme – hvordan vil det bli der, når år går efter år, og ingen kommer?
Nei, dette er sykelighet, jeg vet det. Men denne uvirksomme livløse ensformighet tynger og knuger en. Ingen kamp, ingen mulighet for kamp, alt så stille og dødt, sunket hen i sig selv, stivnet under isens dekke – – å, der kommer is i sjelen! Hvad gav jeg ikke for en dag i strid, bare en eneste fare! –
Ennu må jeg vente. Får se på driften. Men tar den feil retning, da alle broer av, da alt inn på en ferd over isen mot nord. Da er handlingens dag kommet. – Jeg vet ikke bedre. Det blir en vågelig ferd, det gjelder kan hende liv og død. Men har jeg valg? –
Det er ikke manns gjerning å sette et mål og så vike når slaget skal stå. Der er bare én vei, og den heter fram – – .»
«Tirsdag den 27. mars. I drift sydover igjen; vinden er nordlig. Middagsobservasjonen gav 80° 4' n. br. Men hvorfor så motløs? Jeg stirrer mig blind på et eneste punkt, tenker jo bare på å trenge gjennem til Norskehavet og å nå mot polen. Og vår hovedopgave er da å utforske de ukjente polaregne. Gjør vi ikke nytte i forskningens tjeneste her også? Det blir en anselig samling iakttagelser vi fører hjem fra dette strøk, som vi snart kjenner vel nøie. Det annet er og blir dog mest en forfengelighetssak. «Elsk sannhet mer, og seier mindre!»
Jeg ser på Eilif Peterssens «Granskog», og er selv i granskogen igjen. Så vidunderlig vakker den er nu i våren, med sin halvlyse tungsindige stillhet inne mellem de høie stammer. Jeg kjenner den våte mosen som foten synker bløtt og lydløst ned i; det drypper vått fra sneflekkene, vårbekken med sitt brungule vann skummer og synger nedi kløftene og mellem stenene, det dufter av mose og barnåler, og over en, mot den lyseblå himmel, vugger granenes mørke topper sin evig susende lengsel i vårvinden; i deres ly folder sjelen sig fryktløs ut og svales av skogens dugg. Du alvorlige granskog, barndommens eneste fortrolige, hos dig lærte jeg naturens dypeste toner, dens tungsinn, dens villhet. Du gav sjelen farve for livet .... Alene, langt på skogen, ulmende glør efter et bål ved det stille mørke tjern, ovenover den dystre natthimmel, – hvor en var lykkelig, alt en eneste stor harmoni!»
«Torsdag den 29. mars. Det er merkelig hvad det har gjort å få dagslyset her ned igjen. En får rent følelsen av at det virkelig er morgen, når en tørner ut til frokost nu og ser dagen stråle ned gjennem rutene i skylightet.
Vi er flittige her ombord. Vi syr seil til båter og kjelker; vindmøllen skal også få store nye seil nu, så den kan gå i all slags vær. Vi smier kniver, bjørnespyd, som vi aldri får bruk for, bjørnesakser, som vi ikke får bjørn i, økser og meget annet likeså nyttig. For øieblikket har vi stor treskofabrikk, og en nyoprettet spikerfabrikk. De eneste aktieeiere i dette foretagende er Sverdrup og smeden Lars, «Storm King» som han kalles, fordi han alltid kommer som et hardt vær. Produktet er utmerket og får rivende avsetning, da alle våre småspiker til kjelkebeslag er opbrukt, og vi nettop nu har det svært travelt med å legge nysølvbeslag under kjelkemeiene. Dernæst er her en skibindingsfabrikk, et snekkerverksted, og et blikkenslagerverksted som for øieblikket er optatt med lampereparasjoner. Så har doktoren – av mangel på patienter – åpnet et bokbinderi, som blir flittig benyttet for «Fram»s bibliotek; enkelte bøker var blitt sterkt medtatt, sånn som «Gjest Bårdsens Liv og Levnet» og andre som stod i særlig høi kurs. Fotografisk atelier er her også og meget annet. Størst omfang har ellers dagboksfabrikken antatt; i den arbeider hver eneste mann ombord. Kort sagt, der gis ikke den ting mellem himmel og jord som ikke kan leveres her – med undtagelse av god vind. Og alle verkstedene kan ubetinget anbefales: Reell behandling, solid arbeide, – levert efter tid og leilighet. I det siste har vi utvidet forretningene med en ny branche, idet firmaet «Nansen & Amundsen» har anlagt en notefabrikk. Pappnotene til orgelet tok på å bli betenkelig medtatt av slit og fuktighet, og av den grunn har det vært sørgelig magert med musikk i hele vinter. Igår gjorde jeg da endelig alvor av å etse en noteplate i sink. Det gikk utmerket, og nu vil vi gå ivei både med religiøs og profan musikk; atter skal disse haller gjenlyde av orgelets brusende toner, til vår store hygge og opbyggelse. En vals går som et pust av nytt liv gjennem mange av «Fram»s beboere.
Jeg klager over disse omgivelsers tærende ensformighet; men i grunnen gjør jeg dem urett. De foregående dager var det blendende sollys over snehaugene; idag snefokk og vind, «Fram» ombrust av et eneste sne-yre av rykende hvitt; snart kommer så solen igjen, og vidden stråler som før. Og hvor ofte må jeg ikke, når jeg minst tenker på det, stanse trollbundet av kveldens selsomme farveprakt. Ishaugene i dype blåfiolette skygger mot den svundne sols rødgule himmel – det er et farvedikt så fagert og vidunderlig at det brenner sig inn i sjelen for alltid. Og disse lyse drømmende netter, hvor meget de har å fortelle oss nordboer, hvor meget å minne om! En ser vårmorgnene da en drog til skogs efter århanen, under matte stjerner og den bleke månesigd over skogtoppene; demringen med sine glødende toner der i nord er den gryende vårdag over skogvidden hjemme, den disigblå røk under solrødmen er den friske morgentåke over myr-dragene, de mørke lave skyer mot det dunkelrøde blir til fjerne høidedrag. – Dagen her med sin stive livløse hvithet har ingen dragning; men i kvelden og natten smelter isverdenens hjerte, da drømmer den tungsindige drømmer, og det er som du hørte dens dempede vemodsgråt i kveldens farver. Snart har vi dem ikke mer, solen vil kretse ensformig farveløs, natt og dag, og dag og natt, rundt en evig lyseblå himmel.»
«Søndag den 1. april. Sterk østsydøstlig vind, med op til over 10 m. hastighet. I eftermiddag, da jeg var en tur oppe, forekom det mig at møllen gikk vel fort. Den sveiv rundt i bygene så det var så vidt en kunde se vingene. Der blev altså gitt ordre til å reve. Men mens karene holdt på å kare sig ut av køiene efter middagsluren, stanset hele kverna med et rykk. Vi op – den ene vingen tvert av! Skruen i festet innerst var gått, og så hadde vingen slått imot stillaset, slått ut et stykke av stillas-stokken, knekket sig selv, og brukket ut et stort stykke av drivhjulet som bremsen var festet på. Vingestykket var fart et helt børseskudd bortover isen. Det blir en vanskelig sak å få reparert den; men den må istand, og vårt håp står nu til smeden Lars.»
Fredag den 6. april skulde der inntreffe en begivenhet, som vi alle så frem til med spent forventning; der skulde være solformørkelse. «Scott-Hansen hadde i løpet av natten regnet ut at formørkelsen skulde begynne omtrent kl. 12,56. Det gjaldt å få en god observasjon av den, så vi kunde få nøiaktig kontrollert våre kronometre. For å være sikre stillet vi op instrumentene – den store kikkert og vår store teodolit – lang tid i forveien, og begynte straks å iaktta solen. Scott-Hansen, Johansen og jeg selv byttedes om å sitte fem minutter hver ved instrumentene, stirre på solranden, og vente på at der skulde vise sig en skygge på den vestlige underkant av den; imens stod en med klokken. I to stive timer holdt vi det gående på denne vis uten at noe hendte. Så nærmet det spennende øieblikk sig, da skyggen efter beregningen skulde komme. Scott-Hansen satt ved den store kikkerten; han syntes at det begynte å bevre noe ved solranden, og 33 sekunder efter ropte han og Johansen samtidig: «Nu!» Klokken var 12t. 56 m. 7,5 s. Det var syv og et halvt sekund efter den tid vi hadde regnet ut. En stor tilfredsstillelse for oss alle, ikke minst for Scott-Hansen; det viste at våre kronometre er i fortreffelig stand. Litt efter litt tok solskinnet følelig av, og vi gikk ned for å spise middag. Ved to-tiden var formørkelsen på sitt høieste; selv nede i salongen kunde vi da se hvorledes dagslyset var svunnet. Efter middag observerte vi også det øieblikk da formørkelsen endte og den mørke måneskive slapp solens rand.»
«Søndag den 8. april. Igår morges, som jeg lå og tenkte på å stå op, hørte jeg med ett raske fotslag av en som sprang over halvdekket ovenpå; like efter av en til. Det lå noe i trinene som uvilkårlig bragte mig til å tenke på bjørn, og jeg hadde en svak forestilling om at jeg burde springe av sengen, men blev liggende og lye om der ikke skulde komme skudd. Nei, jeg hørte ingenting, og fortsatte mine drømmer. Da kom Johansen styrtende ned i salongen og ropte at det lå to bjørner halvdøde eller heldøde på isen ved storkosset aktenom skuten; han og Mogstad hadde skutt dem, men hadde ikke mere patroner. Flere mann grep børser og rente op. Jeg ruset i klærne, kom op, og forstod at bjørnene hadde tatt flukten, jeg kunde se de andre forfølge dem bortover isen. Mens jeg holdt på å spenne skiene på, kom de tilbake for å få noe mer på sig før de satte efter. I vei drog jeg da, alt hvad skiene vilde bære, frem over sletter og skrugarer. Snart var jeg på slagene – litt blod i dem her og der i begynnelsen. Det var en binne med unge, og da jeg trodde de var hårdt såret – binnen hadde jo stupt flere ganger efter Johansens første kule – tenkte jeg det skulde være en lett sak å nå dem igjen. Flere hunder var dradd foran mig på sporet. Det bar i vei i nordvestlig retning, skuten sank dypere og dypere under synsranden, og jeg svettet mer og mer i solskinnet. Sneflaten glitret med sin evindelige hvithet foran mig og bak mig og trettet øiet, og bjørnene kom jeg like nær. Den utsikt jeg kunde ha til å nå dem gjorde hundene sitt beste for å ødelegge; de var hissige nok til å skremme bjørnene, men ikke til å gå ordentlig på og sette dem. Snart kom skodden og skjulte alt omkring undtagen bjørnesporene, som stadig viste vei forover; snart vek den igjen, og solen skinte klart som før. «Fram»s rigg var for lenge siden svunnet bak horisonten; men enda holdt jeg det gående. Men litt efter litt begynte mattheten og sulten å gjøre sig gjeldende – i hasten hadde jeg ikke fått frokost engang – og til slutt måtte jeg bite i det sure eple og vende hjemover igjen uten bjørn. «– På veien kom jeg forbi et merkelig iskoss. Det var omkring noen og tyve fot høit (jeg fikk ikke målt det helt til toppen); midten av det var falt ned, sannsynligvis under en skruing; resten dannet nu en praktfull triumfbue av det hviteste marmor, som solen glitret i med all sin glans. Var den reist over mitt nederlag? Jeg var oppe på den for å se efter «Fram»; men ennu fikk jeg nok gå et stykke før riggen viste sig over isranden. Det var først klokken halv seks om eftermiddagen jeg nådde ombord igjen, sliten og sulten efter et døgns faste og den lange uventede mosjon. Så fortreffelig som maten smakte! – Mens jeg var borte, hadde flere av de andre dradd efter med slede for å trekke hjem bjørnene jeg skjøt. Men de var knapt kommet så langt som dit hvor fektningen begynte før Johansen og Blessing, som var foran, fikk se to nye bjørner springe op bak et koss et stykke fra sig. Før de fikk børsen av ryggen, var det for sent. Og så blev det en ny jakt. Johansen skar i vei efter dem på ski. Men det gikk ham som mig; flere av hundene var foran og holdt stadig bjørnene så langt forut at han ikke kunde nå inn på skuddhold, og det endelige resultat av den jakten blev det samme som av min. – Har lykken forlatt oss? Jeg var så kry av at vi ikke hadde skutt på en eneste bjørn uten å få den, men idag –!
Merkelig at vi nu plutselig skulde få besøk av fire bjørner på en dag, efter at det har vært stilt for dem i tre måneder. Skulde det bety noe? Skulde vi være kommet nær det landet i nordvest som jeg har ventet på? Der ligger likesom forandring i luften; observasjonen i forgårs kveld gav 80° 15' – den nordligste bredde vi ennu har hatt.»
«Tirsdag den 10. april. – – –: I eftermiddag har vi fått møllebris fra NO, og det elektriske lyset smiler igjen over oss. Lørdag aften var møllen på ny i full stand efter en ukes arbeide. Hjulet er ved Pettersens kunst forsvarlig restaurert, den avbrukne møllevingen er surret og vingene gjort sterkere. Når nu også stillaset er eftersett, vil neppe noen vind kunne skade oss.»
«Søndag den 15. april. – – – Dette var altså midten av april. For en klang av glede i dette ord, av livslyst! Vårsyner drar inn i sjelen bare ved navnet – den tid da vinduer og dører blir slått på vid vegg for vårluft og sol, og vinterstøvet blir luftet bort; da en ikke lenger kan sitte stille, men må ut og kjenne duften av skog og mark og nyspadd jord, og se fjorden som ligger åpen og blinkende. For et utømmelig veid av våknende naturfryd april rummer! Men her – her finnes den neppe. Vel skinner solen både sterkt og lenge, men ikke på skoger, fjell og marker; det er bare nysneens blendende hvithet overalt. Her lokker april knapt ut fra vinterhiet. Den er ikke revolusjonenes tid her; om de noensinne kommer, blir det senere, meget senere. Tiden ruller like ensformig forbi; jeg sitter og ser på den uten vårlengslenes uro og lukker mig like fast inn i mine studiers snilehus. Dag efter dag dukker jeg ned i mikroskopets verden og glemmer både tid og omgivelser. En gang imellem fører vel en kort tur fra tusmørket her nede op i lyset; dagen stråler da om en, og sjelen åpner en liten gløtt mot solvarmen og livsmotet; men så bærer det ned i kjelleren til arbeidet igjen. Før jeg kryper til køis må jeg på ny en tripp op på dekket. Tidligere var dagen svunnet ved den tid, noen ensomme stjerner blinket svakt, og det blekgule månelys gjød sig ut over isen; men de siste dager er også det borte, solen synker ikke lenger under isranden, dagen varer bestandig. Jeg kaster blikket langt, langt utover de øde sne-sletter: en endeløs og livløs ismasse i sakte bevegelse; ingen lyd, uten suset av den svake luftning gjennem riggen, og så kanskje langt borte duren av en skruing. Midt i all denne hvite tomhet en eneste liten mørk prikk – det er «Fram».
Jeg satt her i ensomheten og lyttet efter klangen fra universets store harpe. Tonene er verdner, en vibrerer lengere, en annen kortere, alle for å vike for nye .... Og jorden? –
Jeg ser langt frem gjennem tidene . . . Langsomt og umerkelig blir solvarmen mindre, jordens temperatur synker likeså langsomt og umerkelig. Tusener, hundre tusener, millioner av år svinner, istider kommer og istider går; men stadig blir varmen mindre, litt efter litt brer de drivende ismasser sig utover, alltid mot sydligere og sydligere bredder – og til slutt er alle hav et eneste ishav. Livet er forsvunnet fra jordens overflate, bare i havdypene finnes det ennu. Men temperaturen fortsetter å synke, isen vokser tykkere og tykkere, livets rike minker også der, aldrene ruller videre, og isen når bunnen. Det siste spor av livet er svunnet, sne dekker jorden. Det vi levet for er ikke mere, fruktene av alt vårt slit og alle våre lidelser er for uendelige tider siden slettet ut, begravet under isdekket. Jorden er kun en stivnet livløs ismasse, der den ruller frem på sin bane gjennem evigheten. Som en matt rødglødende skive kretser solen over himmelen; månens glans er borte, den sees næsten ikke lenger. Men nordlysene spiller kanskje ennu over de øde isflater, og stjernene blinker stille fredelig som før – noen er slukket, men nye er kommet til. Og om dem ruller nye kloder, med nye verdner av liv, nye lidelser uten mål. Det er evighetens endeløse kretsløp. Naturens evige rytmer . . .»
«Mandag den 30. april. Vi driver nordover. Igår gav observasjonen 80° 42' og idag 80° 44 1/2'. Vinden er stadig sydlig og sydøstlig. – Det er deilig vær, en føler på sig at våren må være kommet,- selv om termometeret sier nei. «Våronnen» har begynt ombord, sneen og isen renskes op langs «Fram»s sider, og hun skyter frem av vinterdekket som bar-knausene med vårblomster. Sneen på dekket blir litt efter litt skuffet overbord, riggen reiser sig mot den klare luft ren og mørk, og de gylne knapper på toppene blinker i solen. Vi går og varmer oss i solsteken langs de opvarmede skutevegger hvor termometeret viser varmegrader, røker en fredelig pipe og ser på de lette, hvite vårskyene som seiler høit oppe på den blå himmel. En og annen tenker vel også på våren der hjemme, når bjerkene spretter.»