Fram over Polhavet I/4
«So reiser eg nor i den skorne heimen
som ingi soli skin.
Der er ingjen dag’e.»
Det var midtsommerdag. Grå og trist kom den. På den skulde
avskjeden tas, den uforanderlige. Døren lukket sig bak en.
Ensom gikk en for siste gang fra huset ned gjennem haven mot stranden
der ute ved bukten, hvor «Fram»s lille motorbåt ubarmhjertig ventet.
Bak lå alt en hadde kjært i livet. Hvad lå foran? Og hvor mange år
vilde gå, før en fikk se alt igjen? – Hvad hadde jeg ikke gitt i det
øieblikk for å kunne vende om. Men oppe i vinduet satt lille Liv og
klappet i hendene. Lykkelige barn, du aner ennu ikke hvad livet er,
hvor underlig sammensatt og skiftende. – Som en pil skjøt den lille
båt over Lysaker-bukten ut på den ferd hvor en følte innsatsen kunde
bli livet selv, om ikke mer.
Endelig var alt ferdig. Stunden var der, den som års iherdige arbeide ustanselig hadde strevet hen imot, med følelsen av at hver nødvendig gjenstand var med og at alt var fullendt, da ansvaret skulde bli veltet av en og hjernen endelig få hvile. Utålmodig lå «Fram» der inne på Piperviken med dampen oppe og ventet på signalet, da båten kom surrende inn forbi Dyna og la til siden. Dekket var tettpakket av mennesker som skulde si det siste farvel, nu måtte de fra borde. Så lettet «Fram» ankeret, tung og dyplastet satte hun sig sakte i bevegelse og gjorde en rundtur inn på viken. Bryggene var sorte av folk, som viftet med lommetørklær og hatter. Men taust og stille vendte «Fram» baugen mot fjorden og styrte langsomt og sikkert forbi Bygdøy og Dyna ut på sin ukjente ferd, omsvermet av vevre båter, lystseilere og dampskib. Fredelig og lunt lå villaene bak løvhenget der inne langs strandene, slik som en alltid så dem. «Fager er lien, og aldri tyktes den mig fagrere.» Lenge vilde det iallfall bli til vi igjen skulde pløie disse kjente farvann.
Så en siste hilsen til hjemmet, der det ligger på odden. Fjorden blinkende foran, gran- og furuskogen omkring, litt smilende eng-land og lange skogklædte åser bakom. I kikkerten skimtet jeg en lys skikkelse ved benken under furuen – – –
Det var den mørkeste stund på hele ferden.
Så ut fjorden. Det var regnvær, en trist stemning ruget over det kjente landskap med alle dets minner.
Det var først ut på formiddagen næste dag (25. juni) at «Fram» sakte gled inn på bukten foran Rækvik, Archers verft ved Larvik, hvor hennes vugge stod og hvor der blev drømt mangen en gyllen drøm om hennes seierrike livsbane. Her skulde vi ha de to storbåtene ombord og få dem satt på sine galger, og dertil enda ha forskjellig annet materiale. Det tok den dag og en god del av næste med, før alt var ferdig. Ved tretiden den 26. sa vi Rækvik farvel, gjorde en sving inn på Larviks red, for så å stå til havs ut forbi Fredriksvern. Archer måtte selv ta rattet og styre sitt barn dette siste stykke før han gikk fra borde. Så blev de siste hender trykket til avskjed, av ord var der ikke mange. Og så gikk de i båten, han og mine brødre og vennen, mens «Fram» gled forover med sitt tunge sig, og båndene blev revet over. Så underlig vemodig å se denne siste levning av hjemmet der i den lille snekken på den store blå flaten, en kutter med hvite seil bak, og lengere borte Larvik. Jeg tror næsten det blinket en tåre i det gamle prektige ansikt, der han stod opreist i båten og ropte et leve for oss og «Fram». Montro han ikke holdt av den skuten? At han hadde tro på den, vet jeg. Så gav vi ham den første salutt fra «Fram»s kanoner, en verdigere innvielse kunde de ikke få.
Full fart forover, og i det stille blanke sommervær, mens kveldsolen lyste over landet, stod «Fram» ut mot det blånende hav for å få sin første dukking i de lange dønningene. Lenge stod de i båten og så efter oss, der vi fór.
I godvær bar det da langs kysten forbi Kristianssand. Næste kveld (27. juni) var vi utfor Lindesnes. Jeg satt oppe og pratet med Scott Hansen utover natten. Han var kaptein ombord på turen til Trondhjem, hvor Sverdrup skulde støte til oss efter å ha fulgt sin familie til Steinkjer. Som vi satt der i bestikklugaren og lot timene gli forbi, mens vi aket avsted på den økende rulling, slo plutselig en sjø døren op og fosset inn. Vi ut på dekk. Skuten slingret som en tømmerstokk, sjøene brøt inn over rekken på begge sider, og litt efter litt kom alle mann op. Mest fryktet jeg for at de smekre galgene under storbåtene skulde gi svikt, så båtene gikk overbord og kanskje tok en del av riggen med sig. Da så 25 tomme parafintønner som var surret på dekket kom løs, vasket frem og tilbake og efter hvert fyltes med vann, så det ikke bare lystelig ut. Men verre blev det da også bunkene av reservetømmer, rundholter og bord begynte den samme vandringen og truet med å slå støttene vekk under båtgalgene. Det var en kummerfull stund. Sjøsyk stod jeg på kommandobroen og skiftet mellem å ofre til havets guder og være redd, snart for båtene og snart for guttene, som strevet med å berge hvad berges kunde fremme på dekket. Ofte så jeg bare et virvar av sjø, planker i drift, armer, ben, og tomme tønner. Nu veltet grønne sjøen innover og slo benene unda en, så han falt så vannføiken stod om ham, nu så jeg karene hoppe over rausende tømmerstokker og tønner, for ikke å få foten knust mellem dem. Der var nok ikke en tørr tråd på kroppen deres. Juell lå og sov i «Grand Hotell» – så kalte vi den ene av storbåtene –, han våknet og hørte sjøen som en foss under sig. Jeg møtte ham i kahyttdøren, nettop som han kom rennende. Der var det nok ikke lenger trygt, mente han; best å redde klutene – han fór med bylten under armen. Så forover, for å berge skibskisten sin, som svømte i salte sjøen fremme på fordekket; han halte og slepte den efter sig akterover, mens den ene brottsjøen efter den andre gikk over ham. En gang satte «Fram» hele baugen under og tok sjøen inn over bakken. Der hang en og sprelte i ankerdaviden over hvite fossen. Det var nok Juell igjen. Vi hadde vår arme nød med å berge greiene våre. Alle de gode parafinfatene måtte vi lempe overbord, den ene gilde tømmerstokken efter den andre gikk samme veien; jeg stod og så sørgmodig efter dem, der de fløt. Resten av dekkslasten blev’ lempet akter på halvdekket. Jeg er redd hele ekspedisjonens aktier stod temmelig lavt i det øieblikk. – Så med ett, som det omtrent var på det verste med oss, fikk vi se en bark dukke ut av skodden forut. Den lå med røiler og alle seil til, så trygg og rolig som om ingenting stod på, og duvet sakte i sjøen. Det var næsten harmelig å se på.
Under land våget vi oss ikke for skodden; vi måtte holde det gående utover til havs, inntil endelig skodden lettet noe ut på morgensiden, og losen fikk kjenning under Farsund. Om eftermiddagen styrte vi inn til Egersund for tykke og kuling, og ankret ute på Hovlands-bukten.
Næste morgen blev båtgalgene og annet satt i forsvarlig sjøklar stand. «Fram» var dog altfor overlastet til å kunne klare sig godt i sjøen; men det var der nu en gang ikke noe å gjøre ved. Det vi hadde måtte vi ha, og når vi bare fikk sakene på dekk ordentlig forvart og surret, så kunde jo ikke sjøen gjøre oss noe, om den blev aldri så voldsom; for at skute og rigg holdt, visste vi.
Det var sent på kvelden den siste juni at vi dreiet rundt Kvarven og i den dystre skumre natt stod inn til Bergen. Solklar og deilig lå Vågen næste morgen da jeg kom op, alle skibene flaggsmykket fra topp til dekk. Det var solfest i luften, Ulrikken, Fløien og Løvstakken i glans og glitter – den kjente hilsen fra før. Det er en vidunderlig by, den gamle Hansestad.
Om kvelden skulde jeg holde foredrag, men kom en halv time for sent. Som jeg skulde klæ mig for å gå, strømmet der nemlig en mengde regninger inn, og skulde jeg forlate byen som en solvent mann, måtte jeg jo betale, – og publikum fikk vente. Verre var det at salongen var full av disse evindelige reisende spørsmålstegnene. Jeg kunde høre et helt selskap av dem beleire døren til min lugar, mens jeg klædte mig; de måtte endelig «shake hands with the doctor». Vi var som dyr i et menasjeri. Man gikk ugenert omkring og kikket inn i lugarene til oss, som til bjørner og løver i bur. Da jeg var ferdig, åpnet jeg døren forsiktig, og i et par sett løp jeg fra det gapende selskap.
Klokken 8 var der stor fest, mange vakre taler, god mat og drikke, smukke damer, musikk og dans til langt på morgensiden.
Næste formiddag klokken 11 – det var søndag – stod vi i solblankt vær nordover Bergens-fjorden med mange venner ombord. Det var en uforglemmelig vakker sommerdag. Nord i Herlø-fjorden, like ut mot havskjærene, skiltes vennene fra oss –, lenge så vi den lille havnebåten med dens mørke røksøile mot den glitrende vannflaten. Utenfor rullet havet i soldisen, og innenfor lå det flate Manger-land, med alle dets minner fra et naturforskerliv år tilbake både i solskinn og styggvær. Her har en av Norges største naturforskere gjort sine opdagelser som ensom prest fjernt fra verden. Her gjorde jeg selv de første famlende skritt på naturforskningens trange bane.
Så fór vi da, mest i vakkert vær, sjeldnere i skodde og regn, mellem øer og sund nordover langs Norges kyst. – Et herlig land. – Jeg undres om der i hele verden finnes en seilled som denne. Disse uforglemmelige morgener når naturen våkner til liv, skoddeheimen sølvglinsende hvit over fjellene, toppene strekker sig op over den som øer av havet. Den strålende dag over de hvite blinkende snefjell. Og så kveldene med solnedgangen og den bleke måne, fjell og øer tause og drømmende som en ungdomslengsel. Hist og her forbi vennlige småhavner og huser, smilende med grønne trær omkring. – Å, de vekker lengsel tilbake til livet og varmen, disse lune hjem i ly av holmene. En kan slå med nakken ad naturskjønnhet så meget en vil, det er dog en stor ting for et folk å ha et fagert land, la det så være fattig. Aldri stod det klarere for mig enn nu da jeg skulde forlate det.
Av og til et hurra fra land, snart fra en flokk barn, snart fra voksne; men mest var det undrende bønder som så langt efter det rare skibet og grundet på den gåtefulle ferd. Og på jekter og fembøringer stod kvinner og menn i sine røde skjorter og lyste i solen; de stanset roingen for bare å se. Fra byene vi reiste forbi kom der ut dampbåter proppfulle av folk for å hilse oss og ønske lykke på ferden, med musikk, sang og kanoner. De store turistbåter hilste med flagg og salutt, og på jakter og jekter gjorde de det samme. Der er noe flaut, noe trykkende ved å være gjenstand for en slik hyldning, før noenting er utført. Med et gammelt ord heter det:
Ved kveld skal dag roses,
kone, er hun brent,
klinge, er den prøvet,
kvinne, er hun gift,
is, kom du over,
øl, er det drukket.
Mest rørende var den interesse og hyldest som viste sig hos disse fattige fiskere og bønder. Den satte mig ofte i forundring; jeg følte de fulgte oss med spenning. Jeg minnes en dag, det var nord på Helgeland, der stod en eldre kone og viftet og viftet oppe på en naken knaus. Plassen hun hørte hjemme i lå lenger inne bak fjellet. «Jeg undres om det kan være til oss hun der vifter,» sa jeg til losen som stod ved siden av mig. «Ja det er det sikkert,» svarte han. «Ja men hvordan kan hun ha noen greie på oss da?» – «Å, her kjenner de nok til «Fram» og hele ferden i hver en stue, og de vil nok vente på at dere kommer tilbake igjen, kan De tro,» svarte han. Sandelig, vi går til et ansvarsfullt arbeide, når vi har folket med oss på den vis; tenk om det hele blev en eneste stor skuffelse!
Det var om kvelden, jeg satt og så utover. Enslige hytter lå spredt hist og her på odder og øer. Her sliter det norske folk sitt ensomme liv i kamp med stenen, i kamp med havet. Dette folk var det som sendte oss ut i det store vågsomme ukjente. – Det var vemodig å se utover. Ingen visste vel hvad de ofret sine penger til. Kan hende hadde de hørt det skulde være et ærefullt foretagende; men hvorfor, og til hvilken nytte? – Er ikke slikt bedrag? – Men like fullt blev deres øine dradd mot denne skuten, og for tankene demret kanskje for et øieblikk en ny ufattelig verden, med higen mot noe de ikke kjente til. – – – Og her ombord var der menn som lot kone og barn bli igjen. Hvilken lidelse var ikke adskillelsen, hvilken lengsel og savn rummet ikke fremtiden? Og ikke var det for fortjenesten. Var det ære og berømmelse? Den kunde vel bli liten nok. Den samme trang mot dåd, den samme higen ut over de kjente grenser som gjæret i dette folk gjennem sagatiden, er det vel som skyter skudd også idag. Tross alt vårt matstrev er kanskje tanken på nytten ikke så herskende enda.
Da tiden var kostbar, gikk jeg ikke som oprindelig tenkt innom Trondhjem, men stanset i Beiarn, hvor Sverdrup støtte til oss. Her kom også professor Brøgger ombord for å følge oss til Tromsø.
Så gikk det da nordover langs det deilige Nordland. Et par steder stanset vi for å ta ombord tørret fisk til hundeproviant. Vi fór under Torghatten, De syv søstre, Hestmannen, forbi Lovunen og Trænen der langt ute i havet, Lofoten og alt hvad det nu heter av skjønt. Den ene dristige kjempeform villere og vakrere enn den andre. Det er en eventyrverden for sig selv dette her, et drømmeland. Det føltes som om vi var redd for å gå for fort – at en lett kunde miste noe.
Den 12. juli kom vi til Tromsø, hvor vi skulde ha kull og forskjellig utrustning: pesker, komager, finnsko, sennegress, tørret renkjøtt o. s. v. Her blev et nytt medlem av ekspedisjonen forhyrt. Det var Bernt Bentsen. En staut kar å se til. Han skulde foreløbig være med til Jugor-stredet, men kom til å delta i hele ferden og var en sann vinning ved sin dyktighet, sitt lystige sinn og sine mange muntre innfall.
Efter to dagers ophold drog vi videre. Østenfor Nordkapp eller Magerøen fikk vi natten til den 16. så stygg strømsjø og så meget vann over dekket at vi gikk inn til Kjøllefjord for å få «Fram» bedre trimmet ved å lempe kull akter i baksene og annet. Dette drev vi på med hele to dager og gjorde oss fullt klar for reisen til Novaja Semlja. Jeg hadde først tenkt å ta enda en forsyning kull i Vardø; men da vi allerede var dypt lastet, og jakten «Urania» jo skulde møte oss i Jugor-stredet med kull, fant vi det riktigst å nøie oss med hvad vi nu hadde ombord. Vi kunde nok vente styggvær over Hvitehavet og Barents-sjøen.
Vi kom til Vardø en kveldstund og fikk en storartet mottagelse. Et helt musikkorps på moloen, fjorden full av båter, flagging og salutt. Folk hadde stått og ventet på oss helt fra den foregående aften, blev det sagt, ja man hadde reist like fra Vadsø, og leiligheten var blitt nyttet til å starte en subskripsjon for å skaffe en stortromme til byens musikk-korps «Nordpolen». Her fikk vi en dundrende fest før vi sa Norge det siste farvel.
Det siste som nu skulde gjøres med «Fram» var å få bunnen renset for skjell og grønske, så hun kunde gjøre mest mulig fart. Dette blev utført av dykkere som blev stillet til vår disposisjon av lederen for statens havnevesen deroppe.