Fram over Polhavet I/5
Det var i en selsom stemning jeg satt oppe den siste natten og skrev
brev og telegrammer. Vi hadde sagt farvel til vår prektige los
Johan Hågensen, som hadde loset oss fra Bergen; nu var vi bare de
13 deltagere i ekspedisjonen og min sekretær, Christofersen, som hadde
fulgt oss hit og som ennu skulde følge med til Jugor-stredet. – Alt
var så stille, så stille. Bare pennen skrapte stadig farvel til hjemmet
og til vennene.
Nede lå alle mann og sov.
Så var det ferdig, det siste telegram. Jeg sendte sekretæren i land med alt sammen. Da han kom tilbake, var klokken vel 3 på morgen siden, og jeg purret Sverdrup og et par andre av kameratene. Vi lettet anker og stod ut av havnen i den tause morgen. Byen lå ennu i rolig søvn. Alt var så fredelig og vakkert omkring, – bare litt støi av våknende arbeide fra en enkelt dampbåt på havnen. I en fembøring på siden stakk en søvnig fisker hodet ut av løftingen og glante efter oss da vi dampet forbi moloen, og på tollkutteren utenfor stod en enkelt mann og fisket i den tidlige morgenstund.
Det var nettop den rette stemning å forlate Norge i. Å, så velgjørende fredelig og stille. Slik hvile for tankene. Uten bråk og larm av mennesker med hurraer og dundrende kanoner. Mastene på havnen, hustakene og pipene raget op i den kjølige morgenhimmel. Solen brøt nettop gjennem tåken og smilte over stranden. Hård, naken og værbitt i morgendisen, men enda fager, hist og her små huser og skuter, – og hele Norge bak – – –
Mens «Fram» langsomt og rolig arbeidet sig ut til havs mot vårt fjerne mål, stod jeg og så landet langsomt svinne i himmelbrynet.
Snart kom skodden og tok alt.
Og gjennem skodde, bare skodde, dampet vi uavlatelig i fire dager, til jeg kom på dekket om morgenen den 25. juli: Klarvær! Livet var igjen blått, det var påny deilig å være menneske og suge havfred i lange drag. Ut på formiddagen fikk vi Gåselandet på Novaja Semlja i sikte og stod innover mot det. Børser og patroner kom frem, vi gledet oss alt til gåsestek og annet vilt; men da vi bare hadde et kort stykke igjen, kom skodden grå og ullen fra sydost og tok det hele. Under land var det neppe klokt å søke. Vi vendte og stod østover mot Jugor-stredet; men motvind nødte oss snart til å krysse for damp og seil, og det drev vi på med i etpar dager, i en skoddeverden for oss selv. Uff, den uendelig seige ishavståken. Den legger sig på riggen, og det drypper vått på hver flekk av dekket. Den legger sig på klærne, og til slutt blir de våte tvers igjennem. Den legger sig på sinn og sjel, og det blir grått i grått alt ihop.
Den 27. juli, fremdeles i skodde, møtte vi ganske uventet om kvelden is, visstnok bare en strimmel, som vi lett gikk igjennem; men det varslet ikke godt. Om natten fikk vi mere – en bredere strimmel, som vi også gikk igjennem. Men om morgenen næste dag blev jeg purret med den beskjed at vi hadde svær gammel is forut. Hm – skulde isvanskelighetene begynne alt her, da så det trist ut. Men det er den slags kolde overraskelser som Ishavet har mer enn nok av. I klærne og op i tønnen i en fart. Isen strakte sig overalt, så langt øiet rakk gjennem skodden, som nu var noe lettere. Isen var ikke liten; men den var nokså åpen til å begynne med, og der var ikke annet for enn å gå fram – vårt løsen tro. Lenge fant jeg vei. Men så tok det til å tetne med svære isflak iblandt. Så tetnet også skodden, og vi kunde ingen vei se. Å gå i vanskelig is i skodde er ikke klokt. En vet ikke hvor det bærer hen, og snart har en gått sig helt fast. Vi måtte stanse og vente. Men tåken blev tettere og tettere, og isen likeså. Håpet gikk så temmelig op og ned; for det meste stod det lavt, tror jeg. Å møte så meget is allerede i disse farvann, hvor man på denns tid av året som regel finner helt isfritt hav, det spådde alt annet enn godt. Alt i Tromsø og Vardø hadde vi fått dårlige tidender; Hvitehavet hadde først åpnet sig for kort tid siden, het det, og en seiler som hadde søkt å nå Jugor-stredet, måtte vende for is. De var neppe lyse de tanker som gikk mot Kara-havet. Hvad kunde vi ikke vente der? For «Urania» med kullene var også denne isen slem nok; den kunde ikke slippe igjennem, med mindre den hadde funnet farbart vann lenger syd langs den russiske kyst.
Da utsiktene syntes mørkest, kom Sverdrup med det gledesbud at skodden lettet og at en kunde se klarvann forut i øst på den annen side isen. Og da vi i noen timer hadde arbeidet oss frem mellem svære isflak, var vi i åpen sjø igjen. Allerede her ved den første dyst med isen fikk vi syn for hvilken ypperlig is-skute «Fram» er. Det er en kongelig fornøielse å ta henne frem i vanskelig is. Hun snur og dreier sig som «en bolle i en tallerken». Og ikke noe løp mellem flakene er så buktet og vrangt at en ikke skulde kunne ta henne frem gjennem det. Men slitent for rormannen er det. Hardt styrbord! Hardt bakbord! Steddi! Hardt styrbord igjen! – går det i et eneste kjør uten pust. Han sveiver på rattet, svetter, og sveiver igjen, rattet går som et rokkehjul. Og svinger sig gjør hun og snor sig frem mellem isflakene uten å røre dem, så sant der bare er såpass åpning at hun slipper igjennem. Og hvor der ingen er og hun rammer til, renner hun med det tunge siget den skrå baugen sin op på isen, trår den under sig og sprenger flakene fra hverandre. Og sterk – om hun renner på med full fart, ikke en knirk, ikke en lyd i henne; det er så vidt hun rister litt.
Lørdag den 29. juli bar det atter østover og mot Jugor-stredet, alt det damp og seil vilde trekke. Åpne sjøen lå fremfor oss, og vakkert vær var det med god vind. Om morgenen kom vi under sydsiden av Dolgoi, eller Langøia, som de norske fangstmenn kaller den, hvor vi måtte stå nordover. På nordkanten av øen bar det atter øst.
Vi var nu så temmelig på det rene med at «Urania» ikke var kommet gjennem isen. Som vi satt i salongen og snakket om dette om formiddag en, blev det ropt ned fra dekket at jakten var i sikte. Der blev glede. Men ikke av lang varighet. For i næste øieblikk het det at den hadde tønne på toppen. Altså en fangstjakt. Da hun fikk se oss, bar hun av og nedover i syd.
Ut på dagen nærmet vi oss Jugor-stredet. Der blev speidet og speidet forover efter land; men ingenting var å øine. Time gikk efter time, og vi gled frem med god fart; enda ikke land. Visstnok skulde det ikke være høit: men dette var likevel underlig. Jo – der var det likesom en lav skygge over havbrynet på bakbord baug. Det var land: Vaigatsj. Snart så vi mere, helt til aktenfor tvers, snart også fastlandet på sydsiden av stredet. Mere og mere; og det vokste hurtig. Alt sammen lavt og jevnt land, med åpningen for stredet forut. Dette er inngangen til Asias eiendommelige, endeløse flatland, så forskjellig fra alt vi er vant til.
Så gled vi inn i stredet med den lave klippekyst på begge sider. Lagene i fjellet står på ende, er brukket og bøid; men like fullt er alt avslipt og jevnt på overflaten. Ingen som ferdes over de grønne flate sletter og tundraer skulde ane den forstyrrelse og sønderbrutthet som ligger skjult under teppet i fjellgrunnens lag. En gang fjell og daler, nu alt slipt og vasket vekk.
Vi speidet efter Kjabarova. Der på nordsiden av sundet stod et merke. På stranden lå en forlist jakt; det var nok en norsk fangst jakt. Vraket av et mindre fartøi lå ved siden av. På sydsiden var der en flaggstang, og på den et rødt flagg. Bak der måtte Kjabarova være. Endelig stakk et par bygninger eller boder frem bak et nes, snart lå hele plassen for oss, med telter og noen få hus. Men her var grunt vann, vi måtte fare vakkert for ikke å sette oss på. Loddet blev kastet i ett vekk. Vi hadde 10 og 8 meter vann, så det var ikke stort mer enn vi trengte. Så sank det til 7 og 6. Det var vel lite, vi måtte litt ut igjen, og vente med å gå mot land til vi kom plassen litt nærmere.
Nu så vi en båt, som sakte nærmet sig fra land. En mann av middels høide med et åpent vennlig ansikt og gulrødt skjegg kom ombord. Efter utseendet å dømme kunde han vært nordmann. Jeg gikk ham i møte og sa på tysk at jeg antok det var Trontheim. Jo, det var det. Efter ham kom en del merkelige skikkelser i svære kapper eller pesker av renskinn, som næsten rakk til dekket. På hodet hadde de eiendommelige baschlik-lignende luer av renkalvskinn, og under disse luer stakk der frem noen kraftige skjeggete ansikter, som godt kunde ha tilhørt gamle norske vikinger, ja hele fremtoningen jog uvilkårlig frem for mig billeder fra vikingetiden, Gardarike, og Bjarmelands-ferder. Det var staute skikkelser, disse russiske kjøpmenn, som gir de innfødte brennevin og handler til sig bjørneskinn, selskinn og andre kostbarheter. De holder dem de en gang har fått tak på i et avhengighetsforhold, så de ikke får gjøre stort mer enn hvad kjøpmennene har lyst til. Snart kom også samojeder vrimlende ombord. Snilde ansikter med det brede, asiatiske preg. Bare menn naturligvis.
Det første jeg spurte Trontheim om var isforholdene. Han fortake at Jugor-stredet hadde vært åpent lenge, og han hadde gått og ventet hver dag siden den tid, engsteligere og engsteligere for at vi ikke skulde komme. De innfødte og russerne hadde så smått begynt å dra på smilet av ham efterhvert som tiden led og ingen «Fram» var å øine; men nu var han da til gjengjeld strålende solskinn. Isforholdene i Karahavet mente han skulde være gode; det hadde noen samojeder sagt, som hadde vært nær østmunningen av stredet på fangst for et par dager siden. Dette var jo ikke meget å bygge på, men nok til at vi ergret oss litt over ikke å ha nådd frem før. Så kom turen til «Urania». Men den hadde naturligvis ingen sett. Bare den fangstjakten vi gikk forbi om morgenen hadde vært her inne for noen tid siden.
Så fikk vi høre om hundene, at alt var i beste velgående. Trontheim hadde for sikkerhets skyld kjøpt 40 hunder, skjønt jeg bare hadde bedt om 30. 5 av dem var ved forskjellige ulykkeshendelser døde under reisen – en var bitt ihjel, et par hadde hengt sig fast og var blitt strypt under kjørsel gjennem skog o. s. v. En var dessuten blitt syk for noen dager siden og var dårlig nu; men de øvrige 34 levde både godt og vel i land; vi kunde høre dem hyle og gjø. Under denne samtalen var vi kommet så nær Kjabarova som vi torde gå, og klokken 7 om kvelden falt ankeret på omtrent 7 meter vann.
Under kveldsmaten fortake Trontheim oss om sine eventyr. På veien fra Sosva over Ural til Petsjora fikk han høre at der på den kant var hundepest. Han våget da ikke å fortsette til Petsjora, som bestemmelsen var, men reiste direkte fra Ural mot Jugor-stredet. På slutten svant sneen, og i følge med en renkaravane drog han frem over bar mark, over stokk og sten med sine hunder. Men på sleder kjørte de like fullt. Samojedene og de innfødte i det nordlige Sibiria kjenner nok ikke noe annet kjøretøi enn sleden. Sommersleden er gjerne noe høiere enn vintersleden, for at den bedre skal klare sig mot å henge fast i sten og stubb. At det ikke går videre glatt på dette sommerføre er selvsagt.
Efter kveldsmaten drog vi i land, og på Kjabarovas flate strand var vi snart gjenstand for russernes og samojedenes ytterste nysgjerrighet.
Hundeleiren lå på en slette et stykke fra husene og teltene. Hylene og larmen blev verre og verre eftersom vi nærmet oss. Allerede på frastand blev vi overrasket ved synet av et norsk flagg på toppen av en stang. Trontheim strålte av stolt glede, da vi fikk øie på det. Under samme flagg som vår ekspedisjon blev hans foretatt, sa han. Der stod hundene bundet bortover marken og holdt et øredøvende leven. Flere av dem så ut som rene rasedyr, langraggete, drivhvite, med stående ører og spiss snute. Med sine blide godmodige ansikter innsmigret de sig straks i ens yndest. Andre var mere revelignende, med kortere hår, og en del var sorte eller flekkete. Der var tydeligvis flere slag av dem, og enkelte røpet ved sine hengende ører sterk tilblanding av européisk blod. De slukte rå fisk (sik) med grådighet, og det gikk ikke for sig uten adskillig munnhuggeri nabo og nabo imellem.
Vi tok en tur innover landet til et vann i nærheten. På haugen ovenfor vannet stod den flaggstangen som vi først var blitt opmerksom på da vi kom. Den var reist av den brave Trontheim for å by oss velkommen, og på vimpelen stod «Vorwärts». Trontheim hadde fått opgitt det som navnet på skuten vår; han blev derfor meget skuffet, da han ombord opdaget at navnet var «Fram». Jeg trøstet ham med at meningen var den samme, og velkomsten like godt ment, enten det lød på tysk eller norsk.
Det var naturlig at det først og fremst var om å gjøre for oss å få greie på isforholdene i Kara-havet. Vi hadde bestemt oss for å gå så snart som mulig; men vi måtte ha kjele-sjau, og dessuten reparasjon av forskjellige rør og ventiler som var kommet i ulage i maskinen. Det vilde ta flere dager å få dette i orden. Næste morgen drog derfor Sverdrup, Peder Hendriksen og jeg avsted i den lille motorbåten for å gå til østmunningen av Jugor-stredet og med egne øine overbevise oss om isforholdene østenfor. Det var fire mil dit. Der drev en del is gjennem stredet fra øst, og da det var nordlig bris, gikk vi straks nordover for å komme under nordlandet, hvor vi vilde finne mere åpent farvann. Selv hadde jeg det lite takknemlige hverv samtidig å være rormann og maskinist. Båten gikk som en liten helt og gjorde henimot sine 6 mil. Alt så lyst ut, inntil en feil ved cirkulasjonspumpen stanset motoren. Vi kunde da bare gå ganske korte stykker ad gangen. Efter stive to timers arbeide fikk jeg endelig motoren såvidt at vi kunde fortsette nordøstover gjennem sundet mellem de drivende flakene. Nu gikk det noenlunde godt, bare med en avbrytelse en gang imellem, når motoren stanset av forskjellige mer eller mindre uberegnelige nykker. Stor munterhet vakte det hver gang når den sterke Peder skulde sveive på sveiven for å sette i gang igjen, og motoren gav atterslag, så det mest rykket armene av ledd på ham og han blev kastet overende i båten. Av og til kom en flokk haveller (harelda glacialis) eller andre fugler susende forbi, og én eller to falt da regelmessig for våre børser.
Vi hadde holdt langs Vaigatsj-landet, men satte nu over mot sydsiden av stredet. Omtrent midtfjords blev jeg imidlertid overrasket ved plutselig å se det lysne av bunnen under oss, og hadde så nær fått båten på en grunne som ingen kjente. Det var neppe mer enn 2–3 fot vann, og strømmen gikk som en stri elv over den. Grunner og båer er det på alle kanter, særlig på sydsiden av Jugor-stredet, og man må derfor bruke stor forsiktighet, vil man gå gjennem det med skute. I en liten bukt nær den østlige munning av stredet la vi til land og trakk båten op. Så drog vi med børsen på nakken innover mot noen høidedrag vi hadde utsett oss. Vi trasket frem over det samme flate bølgende sletteland, med lave høidedrag iblandt, som vi hadde sett overalt her rundt Jugor-stredet. Over sletten brer sig et brungrønt teppe av mos og gress, bestrødd med blomster av sjelden fagerhet. Under den lange kolde sibiriske vinter ligger snemassene tett over tundraen. Men knapt får solen bukt med dem, før en verden av små nordiske blomster bryter frem under det siste svinnende snelag, og åpner sine blyge begere, smilende i den strålende sommerdag som bader sletten i sitt lys.
Storblomstrede saxifragaer, gulhvite valmuer (papaver nudicaule) står i klynger og lyser, hist og her blånende forglemmigeier og hvite molteblomster, på enkelte myrsig brer myrullen ut sitt bølgende dun teppe, mens andre steder blåklokken i små skoger sakte ringer i vinden på sine ranke stengler. De er ikke anselige, disse blomster, de færreste er over et par tommer høie, men desto yndigere, og i disse omgivelser blir deres skjønnhet enn mere dragende; her hvor øiet forgjeves søker et hvilepunkt over den uendelige slette, smiler disse undselige blomsterbegere imot en og holder øiet fanget.
Over disse sletter, som strekker sig i det uendelige fra himmelbryn til himmelbryn østover Asias mektige tundra, ferdes nomaden med sine renhjorder. Et herlig, fritt liv. Når han lyster, slår han sitt telt og har renene om sig, og når han lyster, drar han videre. Jeg misunte ham næsten – ingen mål, ingen kvaler, bare leve. Jeg ønsket næsten å føre hans rolige liv med hustru og barn på disse endeløse frie sletter, ubundet og glad.
Da vi kom et stykke inn, fikk vi øie på en hvit skikkelse som satt i en ur under et lite høidedrag. Snart så vi flere i andre retninger. De tok sig rent spøkelsesaktige ut, som de satt der tyste og ubevegelige. I kikkerten viste det sig å være sneugler. Vi gjorde jakt på dem; men for haglbørsen tok de sig vel i akt. Sverdrup fikk livet av et par med rifle. Der var en forbausende mengde av dem; jeg kunde telle op til åtte, ti på en gang. De satt kurende stilt på gresstuer eller stener, og lurte nok efter lemen, som der må være masser av, efter de mange gangene og hullene å dømme. Vi så dog ikke en eneste.
Oppe på høidedragene fikk vi utsikt over Kara-havet i nordostlig retning. I kikkerten så vi is overalt ytterst i havbrynet, og det is som så temmelig tett og svær ut; men mellem den og kysten var der åpent vann, som en bred landråk, så langt vi kunde øine sydostover. Mer kunde vi ikke få vite her; men det var jo i grunnen også nok. Der syntes å være fremkomst, og vel tilfreds vendte vi tilbake til båten. Her gjorde vi op ild av rekved og kokte en herlig kaffe.
Når kaffekjelen surret over slikt et bål, og en kunde strekke sig på bakken ved siden av og røke en fredelig pipe, da koset Sverdrup sig riktig til gagns, da kom munnen på gli, og den ene historie fulgte efter den andre. Om et land var aldri så trist, aldri så øde, var det bare nok av rekved drevet op på stranden, så han kunde få gjort op en dugelig stokkild, jo større dess bedre, da lyste det i øinene, – det var hans Eldorado. Derfor likte han også senere den sibiriske kyst så godt – riktig et sted for en overvintring, sa han.
På hjemveien fór vi med full fart på et undervannsskjær, – det hugget et par ganger, så skurte båten over; men i det samme den dumpet ned på den andre siden, slo propellen i berget, så akterenden hoppet høit, og motoren begynte å surre rundt fortere enn fort. Alt var skjedd i mindre enn et sekund, og jeg kom for sent til å stoppe. Uheldigvis var den ene propell vingen slått av; men vi surret i vei med den andre, som best vi kunde. Det gikk litt ujevnt; men frem kom vi nu like fullt.
Ut på morgensiden nærmet vi oss «Fram» og kom forbi to samojeder, som hadde trukket båten sin op på et flak, hvor de lå og lurte efter sel. Jeg undres på hvad de tenkte ved å se oss pile forbi med den vesle båten vår uten damp, uten seil eller årer. Selv så vi iallfall ned på disse «stakkars ville» med europeerens selvgode medlidenhet, mens vi i makelige stillinger suste videre.
Men hovmod står for fall. Vi hadde ikke gått langt, før – srrrr – et forferdelig leven, stumper av brukne stålfjærer fór mig om ørene, og der stod hele «kverna»! Ikke til å move, hverken frem eller tilbake. Under dirringen fra støtene av den en-vingete propell var litt efter litt loddlinen blitt ristet innenfor svinghjulets rekkevidde, og med ett for hele greia inn i maskineriet og viklet sig så grundig inn i det, at alt måtte tas fra hverandre for å få det klart igjen. Vi måtte da finne oss i den ydmykelse å vende roende tilbake til vårt stolte skib, som alt lenge hadde trukket oss med sine kjøttgryter.
Dagens utbytte var: forholdsvis gode efterretninger fra Kara-havet, omkring firti fugl – mest gås og havelle –, en sel, samt en ukampdyktig båt. Båten satte dog Amundsen og jeg i full stand igjen. Noen av de innfødte hadde sett mig stå oppe i båten i trøieermene og svette og streve, med ansiktet og de bare armene tilgriset av olje og annet svineri. Siden sa de til Trontheim at det var uråd at jeg kunde være noen stor herre, som slet som en annen arbeidsmann ombord og så ut verre enn en slusk.
Om kvelden gikk noen av oss i land for å prøve hundene. Trontheim plukket ut ti av dem og spente for en samojedslede. Aldri såsnart var vi ferdige og jeg hadde satt mig på før spannet fikk øie på en fremmed stakkar som var kommet i nærheten, og avsted bar det med hele hunderøisen, sleden og min dyrebare person mot det arme kreatur. Der blev et lurveleven; som ville ulver kastet alle ti sig over den ene, bet og slet der de fikk tak. Blodet rant i strømmer, og synderen hylte jammerlig, mens Trontheim fór rundt som en rasende og slo med sin lange kjepp til høire og venstre. Samojeder og russere kom hylende til fra alle kanter. Selv satt jeg som tilskuer på sleden midt oppe i det, stum av forferdelse, og adskillig vann rant i sjøen før jeg fant ut at det kanskje også var noe å gjøre for mig. Med et krigshyl kastet jeg mig så inn på noen av de verste slåsskjemper, knep dem i nakken, og fikk gitt synderen såvidt frist at han fikk dradd sig unda.
Vårt forspann var under bataljen kommet i en ordentlig floke, og det tok tid å få det greid ut. Endelig var alt igjen klart til avgang. Trontheim slo med pisken og ropte: Prrrr, prrrr! – og avsted jog det i vill fart over gress, lere og sten, inntil det truet med å bære tversover elveosen («lagunen»). Jeg sparket og holdt igjen det jeg orket, men blev slept med, og det var ikke mer enn såvidt Trontheim og jeg til slutt med forente krefter fikk dem stanset nettop som de skulde ut i vannet, enda vi ropte «sass, sass», så det ljomet over hele Kjabarova. Endelig fikk vi drevet hundespannet i en annen retning, og det bar igjen lystig avsted, så jeg hadde nok med å holde mig fast. Det var en forbausende sommerbefordring, og vi fikk respekt for hundenes styrke ved å se hvor lett de drog et par mann på dette mildest talt slette føre.
De sibiriske hundeseler er av en merkelig primitiv form: bare en tykk ring av tau eller seilduk omkring lenden og maven på dyret. Oventil holdes ringen på plass ved et stykke line som knyttes til hals båndet. Trekksnoren er festet under maven og går bakover mellem benene og volder visstnok ofte dyrene bry. Da jeg opdaget at det, på fire undtagelser nær, bare var kastrerte hunder, blev jeg ubehagelig overrasket, men Trontheim oplyste at i Sibiria var de kastrerte hunder ansett for de beste. For mig var dette en strek i regningen, da jeg hadde håpet på forøkelse av familien underveis. Nu fikk jeg imidlertid sette min lit til de fire hanhunder og «Kvik», den tispe som jeg hadde bragt med hjemmefra.
Næste dag, den 1. august, var der stor religiøs fest i Kjabarova, St. Elias’s fest. Samojeder fra fjernt og nær hadde innfunnet sig med sine renspann for å holde dagen hellig med å gå i kirke – og drikke sig kanon fulle. Vi skulde om formiddagen nødvendigvis ha folk til hjelp for å fylle ferskvann på kjelen og drikkevann på tanken; men det var vanskelig å få en eneste mann på grunn av festen. Til slutt lyktes det Trontheim ved å love tilstrekkelige belønninger å samle noen stakkarer, som manglet de nødvendige penger til å drikke sig så fulle til kvelds som en sådan dag krevde.
Utover eftermiddagen kom hylene og skrikene, som øket jo lenger det led. Noen av samojedene kjørte rundt over sletten med sine renspann – som rasende dyr. De kunde ikke sitte på sleden, men lå eller slepte efter og bare hylte. Noen av mine kamerater var i land, og det var lite opbyggelige beretninger de bragte om tilstanden. Hver eneste mann og kvinne syntes drukken og ravet rundt over plassen. Først utover mot morgensiden døde hylene hen.
Næste dag var det ikke en eneste mann å opdrive til å hjelpe oss med kullemping. Mesteparten sov hele dagen efter nattens svir. Vi måtte da hjelpe oss selv; men om kvelden var vi ennu ikke ferdige, og jeg begynte å bli utålmodig efter å komme avsted. Den kostbare tid gikk. «Urania» hadde jeg for lenge siden opgitt. Mere kull trengte vi jo heller ikke. Vinden hadde i flere dager vært gunstig. Det var sønnenvind, som sikkert satte isen nordover i Kara-havet, og Sverdrup var nu skråsikker på at vi kunde seile i åpent vann like til de Nysibiriske Øer, så for såvidt hadde det ingen hast, mente han. Men håpet er et svakt siv å støtte sig til, og mine forventninger var ikke fullt så lyse. Jeg drev på for å komme avsted snarest mulig.
Ved kveldsbordet blev kong Oscars fortjenstmedalje i gull høitidelig overrakt Trontheim som anerkjennelse for den omhyggelighet hvormed han hadde utført sitt ikke lette hverv, og den viktige bistand han derved hadde ydet ekspedisjonen. Hans ærlige ansikt strålte ved synet av den vakre medalje og det farvede silkebånd.
Næste dag, den 3. august, blev vi endelig ferdige til å gå, og om eftermiddagen bragtes de 34 hunder ombord under stor ståhei. De blev alle bundet på fordekket, og til en begynnelse sørget de stadig for mere musikalsk underholdning enn vi forlangte. Om kvelden var endelig timen kommet. Der blev fyrt op i maskinen, alt var ferdig. Men det hadde satt inn med så tett tåke at vi ikke kunde se land. Så kom øieblikk et da vår siste venn, Christofersen, skulde gå fra borde. Vi forsynte ham med de nødtørftigste levnetsmidler og en del av Ringnes’s øl. Mens dette blev gjort i stand, blev siste hånd med febrilsk hast lagt på brevene til hjemmet. Så et siste neveslag, Christofersen og Trontheim gikk i båten, og snart var de forsvunnet i skodden. Med dem gikk siste post hjem; med dem sprang det siste bånd. Alene for oss selv lå vi i tåkehavet. Nu skulde neppe noe budskap nå verden fra oss, før vi selv bragte underretning om vårt hell eller uhell. Der var visstnok en mulighet for å få sendt brever hjem fra munningen av Olenek, hvor vi efter overenskomsten med baron Toll skulde hente nok en forsyning hunder; men jeg holdt det ikke for sannsynlig. Det var lidd langt på sommeren, og jeg hadde på følelsen at isforholdene nok ikke var så gunstige som jeg gjerne vilde hatt det.[1]
- ↑ «Urania» kom først den 7. august. Den var blitt stanset av isen, men var til slutt sloppet uskadd igjennem. Den 11. august kunde Christofersen og Trontheim dra hjemover med den; de nådde Vardø den 22.