Fridtjof Nansen (1932)/Avreisen
Sankthansdag 1893, en grå trigt dag, lå Fram klar til reisen.
Års hvileløse strev er slutt, men det tyngste er igjen, det slste farvel med hjemmet, med de to der. Vesle Liv blir smilen6e båret til ham. Han slutter nenne i sine armer: «Ja du ler du, Liv, men jeg —» han hulket. En ensom mann gikk for siste gang ned til Frams båt som ubarmkjertig ventet.
Fram har ventet lenge over fastsatt avgangstid. Men der kommer hans båt pilende forbi Dyna og legger til siden. Hurtig stiger han ombord, hilser ikke på nogen, går op på kommandobroen og gir ordre til avgang. De som så hans ansikt, glemte det ikke så snart; rolig, stenhårdt, gråblekt. Med en tung sving vender Fram baugen mot fjorden. Fa Kommandobroen stirrer Nansen inn mot Svartebukta, til Godthaab. Ved benken under furuen skimtes en lys kvinneskikkelse. «Den mørkeste stund på hele ferden». Og de andre, de tolv som han, følte vel hver for sig det samme, — bånd som bandt og som det slet vondt i nu over brusten bro.
Den nœste dag stod Fram inn på Rekevik havn. Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/92 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/93 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/94 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/95 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/96 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/97 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/98 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/99 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/100 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/101 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/102
Isbjørn.
Tegning ay Nansen
sier Blessing. «Ja gjør det,» mener Hansen. Og Blessing forsiktig avsted pa tå, så bjørnen ikke skulde bli redd nam. Imenß hadde bamsen fått øie på dem og fått vær av dem; den kom luntende rett efter nesen. Hansen begynte å overvinne sin frykt for 2 skremme. Så fikk den se Blessing som på letten fot snek sig avsted mot skuten, og satte bent mot ham. Blessing blev nu også beroliget med hensyn til bjørnens nerver, han stanset tvilrådig, men ekter en smule betenkning kom han til det resultat at det i grunnen var hyggeligere å være tre enn en, og søkte tilbake til de andre fortere enn han hadde forlatt dem. Bjørnen tok samme kurs, og gjorde nu god k2rt. Hansen syntes det blev litt betenkelig, og mente tiden var kommet til å anvende et middel han hadde sett anbefalt i en bok — han
reiste sig i sin fulle høide, slo med armene og hylte Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/104
Et møte. Tegning av Nansen.
I solsteken.
Fram i skrufsen.
Fra «Fram over Polhavet». H. Aschehoug & Co.s Forlag
«Det var et tungt kverv». Se side 107.
Slit mot land.
Fra «Fram over Polhavet». H. Aschehoug & Co.s Forlag.
gned skuteveggen mot jordaksen, så var det likevel et særdeles stimulerende ønske lor dem å nå selve polen, dette ettertraktede mål for så mange forsøk, for det store publikum endog det mest sensasjonelle mål for turen.
– – – –
Tidlig på våren 1894 begynte Nansen 2 tenke pa å gjøre et fremstøt nordover sammen med en ledsager, bruke hunder, sleder og ski, en vågal plan uten retrettmulighet til Fram. Hjemveien fikk de legge over krant? Josefs land, Spitsbergen eller Grønland.
Han drøfter planen nøie igjennem med sig selv, og først utpå høsten taler han med Sverdrup om den. Sverdrup er enig i at den tur bør gjøres.
Det var denne uvirksomme og livløse tid som samlet hans sinn om denne nye idé, en nv dåd. Den «uvirksomme» tid som gikk forut for ideens fødsel, blev i virkeligheten en adventens tid, en selvprøvelsens strenge tid. I de lange eftertenksomme timer svingte sinnet mellem tvil og tro.
B/4. Han leser Evas brever og drømmer sig hjem til henne og til fjorden, som ligger blikkstille i deilige farvetoner i kvelden, han ser seilbåten inne ved holmen.
– – – «3tundom gripes jeg av mismot, men du tror ju på mig, du vet jeg er den av skjebnen utsette, og en skjønn, herlig dag vil jeg vende tillbake med seier —».