Fridtjof Nansen (1932)/Et møte
Det var den 17. juni, Wergelandsdagen. Nansen var ute en tur og lyttet til levenet av tusener av fugl, da synes han med ett han hører noget som ligner hundeglam. Hunder? Her? Kunde ikke vœre mulig. Men så hørtes det igjen, tydelig. Oet var hunder. Han ropte til Johansen. Og Johansen skvatt op. li under? Ikke mulig. Han trodde Nansen var blitt skjør i nodet og hadde hallusinasjoner. Men Nansen strøk avsted alt hvad de lange ben kunde klare. Han finner spor, mange spor, — hundespor. Med ett synes han at han hører en stemme, en menneskestemme. Han renner op på et iskoss og hauker ut over isørkenen med hele sin veldige stemmes kraft.
I denne ene menneskerøst han hadde hørt midt i isørkenen, var der bud fra livet, fra hjemmet, fra alt det hjemmet rummet. Og det svarer langt ute. Han ser noget svart bevege sig niellem i8l(088ene langt borte. Han langer ut igjen. Litt efter møtes to menn. Det er den engelske nordpolfarer mr. Jackson.
Jackson: «I am dam'd glad to see you.»
Nansen: «Thank you, I am too.»
Jackson: «Have you a ship here?»
Nansen: «No, my Bnip is not nere.»
Jackson : «How many are there of you?»
Nansen: «I have one companion at the icesedge.»
Nansen hadde straks kjent Jackson igjen og trodde at Jackson også kjente ham. Men det var ikke lett å kjenne en europeer igjen i denne villmannen. Med ett bråstanser Jackson som hele tiden har gatt og sett op på Nansen, stirrer ham i ansiktet og spør hurtig:
«Arn't you Nansen?»
«Yes, I am.»
«By Jove, I am glad to see you.»
Og han rvster Nansens hand igjen, mens gleden
stråler ut av de mørke øinene. Så haglet det med
spørsmål og svar fra begge sider til de nådde Jacksons leir.
Jackson som hadde ligget ner i to år hadde brever med
til Nansen. Det stod alt vel til, og en uendelig fred
og hvile sank over sinnet efter all denne spenning
gjennem tre lange år.
Og nvtelsen fra Grønlandsferden ved igjen å nyte civilisasjonens goder, var nu ikke mindre. De blev
straks fotografert, de to svarte, lurvete, fillete, fettete
Vardø 15. august 1896.
Hjalmar Johansen.
Hjem fra jakten. Tegning av Nansen.
mere maleriske pa kjekke karer, enn ordentlige klær.
Jackson trodde Fram og de elleve var forulykket, for han syntes han så et sørgmodig uttrykk i Nansens ansikt da han spurte om skibet. Og i stillhet fikk han varslet sine folk om at de ikke skulde spørre. Men snart kom han pa det rene meci sin villfarelse. Fram, ja. Den hadde vært et samtalestoff mellem de to i hytten. Nansen beregnet at Fram vilde komme ut av isen mellem Spitsbergen og Grønland, og være hjemme i august eller september. Fram og Sverdrup, de klarte det nok.
Da Nansen og Johansen in netto stod på vekten, veide Nansen 92 kg., eller 10 kg. mer enn da han for* lot Fram, Johansen veide 75, eller 6 kg. mer. Det lignet ikke tidligere erfaringer fra livet i arktisk klima.
Nansen sa engang: Det det gjelder om er å inn rette sig fornuftig. All hans polarferd er en demonstra* sjon av denne arktiske fornuft, og all arktisk forskning som grundig har tilegnet sig den Nansenske polarskole har, mer eller mindre, hatt hell med sig.