Fridtjof Nansen (1932)/Opbrudd
Mot våren begynte forberedelsen til videre ferd. De måtte ha nve klœr, Av ullteppene i den gamle soveposen laget de bukser og trøier, av en teltduk laget de svtråd, av bjørneskinn en lett og varm sovepose, men telt hadde de ikke lenger. Revene hadde besørget det. Et nattely – et slags telt — fant de likevel på. De stilte sledene, mcci kajakkene på, med 6 fots avstand, kastet sne innunder dem og på sidene, så det blev tett, og la så ski og bambusstenger tversover og hengte over dem de sammenbundne seil så de hang ned til marken på begge sider. Det meste av Framprovianten var mugnet og ødelagt, men som før kom bjørnene som bestilt, den første var helt inn i døren til dem. Jakten gav mosjon og oplevelser, som vanlig beretter Nansen, så hver bjørnehistorie blir et spennende og underholdende eventyr.
Så skrev Nansen en reiseberetning, la den inn i en metallcylinder og hengte den op i mønestokken.
Polarforskeren Evelyn Br. Baldevin fant i 1902 Nansens vinterleir og tok cvlinderen med sig. I 1930 sendte han den som gave til det norske utenriksdepartement.
Den 19. mai 1896 sa de sitt vinterhi farvel, og begynte den eventyrligste ferd nogen har gjort. Med kajakk og slede, men uten hunder.
Under et brått uvœer hvor de måtte søke land, strøk Nansen i forveien for å søke ut en teltplass. Isen var ful, med sprekker dekket av sne. Nansen gikk
igjennem. Med de fastbun6ne ski kunde han ikke komme
Nansen foran Jacksons hytte. Se side 116.
Fra «Fram over Polhavet». H . Aschehoug & Co.s Forlag.
Nansen og Johansen i enkeltkajakker.
Fra «Fram over Polhavet». H. Aschehoug & Co.s Forlag.
ut av munnen hadde han besvær med å tale og kunde næsten ikke stå, rystet uavlatelig av kulde.
Ennu engang lekte Nansens genius med hans liv. — Farvannet fremover var fullt av hvalross, i hundrevis, i sjøen og oppe pa flakene, de hadde unger og var ikke gjestfrie. Det var smått med mat, så de skjøt et par unger, men mødrene tok de døde unger under framsveiven og stupte i sjøen og blev borte. Næste gang måtte en mor følge ungen i døden. «Det var et rørende syn a se henne bøie sig over den døde ungen før hun selv blev skutt, og nu i døden lå hun og holdt over den med den ene framsveiv.»
De måtte manøvrere sig forsiktig forbi hvalrossflokkene, og helst holde sig inntil iskanten, det kokte av hvalross alle vegne. Med ett skyter et best sig op over Nansens kajakk, kaster sig innover den, prøver å kantre den og hugger til med tennene. Nansen smurte til den i skallen med åren. Ennu et tak tok den i kajakken, så den krenget den ned, så slapp 6en og reiste sig helt op. Nansen grep efter børsen. I det samme kastet den rundt og var vekk. I samme øieblikk rant kajakken full efter den svœre flenge av hvalrossens huggtenner. Heldigvis var de like ved iskant og fikk halet op. Men alt i kajakken var gjennemvått. De vred op soveposen og hadde «en ypperlig natt i den».
Nœste dag bøtet de flengen i kajakken. Og var lvkkelig over at flengen ikke også var i Nansens lår.
Det var siste gang Nansens genius lekte med hans liv på denne ferd.