Fridtjof Nansen (1932)/Med strømmen
tjeneste, og nærte den største respekt og beundring for Nansens person.
Det var med disse idéer som med de svenske fyrstikker som «tändast endast mot lådans plån», — plånen i Fridtjof Nansens hjerne, der tok de fyr, slo ut i handling, blev polarforskningens to største førstebedrifter.
I februar 1890 la Nansen frem sin polplan i Det norske geografiske selskap i Oslo. Han gav først en oversikt over polarforskningens historie og sa så: — «Dersom vi gir akt på de krefter i naturen selv som her forefinnes og forsøker å arbeide med dem og ikke mot dem, vil vi finne den sikreste og letteste vei å komme frem til polen på. Det nytter ikke som de foregående ekspedisjoner har gjort, å arbeide mot strømmen; vi får se om der ikke er en strøm som vi kan arbeide med. Vektige grunner taler for at der er en sådan strøm.» Disse la han frem. Foruten Jeanetteekspedisjonens saker var der også andre ting som måtte ha reist samme vei. Et kastetre som eskimoene slynger ut sine fuglepiler med, men ganske ulikt de grønlandske, var funnet av en eskimo og bragt til dr. Rink. Det viste sig å være det slag som eskimoene i Aljaska ved Beringstredet bruker. Et tredje bevis er all den rekved som driver langs grønlandske kyster, og som er noget av en livsbetingelse kor eskimoene, denne rekveden viser sig å stamme fra Sibiria. Et fjerde bevis var mudder Nansen hadde samlet på drivisen øst for Grønland. Undersøkelser nar vist at dette og dets innhold av livsrester også stammer fra Sibiria, kra elvene der. Og strømmen måtte gå nordenlor Spitsbergen, altså over polhavet, hvad han sluttet også derav at kaver som gjorde sitt fremstøt mot polen nord lor Spitsbergen, støtte på sibirisk rekved som drev sydover ned fra polhavet.
«På samme vis må også en ekspedisjon kunne føres den samme vei,» sluttet Nansen.
Skuten som skulde gå denne veien var en ikke mindre viktig del av planen. Den Bkulde være liten Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/83 at det var ingen sannsynlighet for at man så «Fram» igjen. Fraværende eksperter sendte brev til møtet med lignende innhold. Hertil kan l«ie8 en artikkel i et amerikansk tidsskrift av general Greely (lederen av den ulykkelige ekspedisjon 1881—84). Ingen hydrograf vil for alvor diskutere Nansens teori om polarBtr»mmene, ingen arktisk reisende vil slutte sig til hele projektet. mener han, og slutter artikkelen med: «Arktiske opdagelsesreiser har nok av dumdristighet og farer i sine lovlige og anerkjente metoder, om de ikke også skal bære byrden av dr. Nansens ulogiske plan til Belv ødeleggelse.»
Men på den annen side fikk Nansen støtte for sin plan av en videnskapelig autoritet som den tyske professor og redaktør Supan, av den skotske naturforsker John Murray og av selve presidenten for det Geografiske selskap i London, Sir Clements Markham, som ikke var med på møtet, men senere uttalte sin tro på et heldig utfall.
Det var sent på kveld da Nansen selv fikk ordet til et kort svar pa de mange tvil og innvendinger og advarsler. Hans overbevisning om planens riktighet var like urokkelig. Admiral Nares hadde bemerket at en arktisk ekspedisjon alltid bør ha en sikker retrettlinje. Til det svarer Nansen: «Jeg er av en motsatt mening. Under min Grønlandsferd beviste jeg at det er mulig å utrette noget også uten retrettlinje. lor da brente vi våre Bkib bak oss, og kom til tross for dette over Grønland, og jeg håper på lykken også når vi denne gang kaster broene bak oss av.»
Det var denne samme retrettløse ånd som gav en skute navnet «Fram.»
?olk herhjemme, hvad sa de til denne polferden? Mann og mann imellem i de brede lag var der stor spenning
ved planen, en spenning som gjemte adBkillig engstelse. Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/85 Side:Fridtjof Nansen, en bok for norsk ungdom.djvu/86
Godthåb.
Fridtjof og Eva pi Godthåb.
Fram går av stabelen.
Otto Sverdrup.
arbeide var førsteklasses.
Nansen blev spurt engang efter ferden om der var inntruffet noget han ikke hadde lorutBett. «Nei,» sa han, «jeg hadde forutsett minst 5 ganger så meget som det som inntraff. Før jeg reiste, lå jeg om natten og tenkte pa alt det som kanskje kunde hende; 8a tendte jeg lys og noterte det, og det blev jo temmelig ofte, for Eva sa engang til mig: «Skal du aldri sove du da menneske!» Men det er nettop hemmeligheten ved a være fører at man nar forutsett alle muligheter ; ingenting får lov til å komme overraskende».
Sankthansdag 1893, en grå trigt dag, lå Fram klar til reisen.
Års hvileløse strev er slutt, men det tyngste er igjen, det slste farvel med hjemmet, med de to der. Vesle Liv blir smilen6e båret til ham. Han slutter nenne i sine armer: «Ja du ler du, Liv, men jeg —» han hulket. En ensom mann gikk for siste gang ned til Frams båt som ubarmkjertig ventet.
Fram har ventet lenge over fastsatt avgangstid. Men der kommer hans båt pilende forbi Dyna og legger til siden. Hurtig stiger han ombord, hilser ikke på nogen, går op på kommandobroen og gir ordre til avgang. De som så hans ansikt, glemte det ikke så snart; rolig, stenhårdt, gråblekt. Med en tung sving vender Fram baugen mot fjorden. Fa Kommandobroen stirrer Nansen inn mot Svartebukta, til Godthaab. Ved benken under furuen skimtes en lys kvinneskikkelse. «Den mørkeste stund på hele ferden». Og de andre, de tolv som han, følte vel hver for sig det samme, — bånd som bandt og som det slet vondt i nu over brusten bro.
Den nœste dag stod Fram inn på Rekevik havn.