Jacob Dybwads Forlag (s. 5-54).

PÅ SKI OVER FJELLET



Fra Bergen til Kristiania.

Bergen, mars 1884.

Det var lørdag kvell den 26. januar, i det herrens år 1884, at jeg gikk fra museet hjemover gjennom gatene, og regnet pisket i ansiktet med en voldsomhet som selv her i Bergen var usedvanlig. Over himlen jog svarte skyer, termometret viste mange graders varme, barometret sank, sank, sto på jordskjelv. Ja, det var riktig et vær som kan bringe en lann-flyktig østlenning fortvilelsen nær; — dette skulle være den norske vinter.

Forretnings-folk hastet forbi ned igjennom gata, med paraplyen mot vinnen og hodet ned mellom skuldrene. De stunnet hjem til den lune rede etter ukens strev.

I morgen var det søndag. Fikk slå et slag om posthuset for å høre etter post, og så gjøre seg det koselig innen døre, og glemme verdens og værets dårlighet.

Jeg hadde fått anbrakt meg i lenestolen. Et flyktig blikk i det nykomne Idretts-blad, før jeg fordypet meg i mine studier. — Men hva sto der? . . . Premie-skirenn i Husebybakken den 4. februar? Var det mulig? Skulle det virkelig fins ski-føre noensteds i Norges lann?

Ski og ski-føre var vel det som for et øyeblikk siden var fjernest fra mine tanker. — Nå tok det med uimotståelig makt: Granskogen sto der lokkende hvit unner snøen, bygdene, med liene, åsene, og fjellene, lå der blanke og hvite, og glitret i solskinnet. Så friskt og lett i den klingende vinterkulle . . .

Søndagen kom med enda mer storm og regn. Neste morgen tidlig skulle jeg til havs på bunnskraping. Men tankene ga ikke fred, jeg måtte ha tak i de siste dagers aviser for å se på vær-telegrammene: Nei, det var varme-grader over hele lannet, det kunne ikke være ski-føre noensteds. Jeg fikk heller reise på denne turen ut i vassbløyta.

Men ut på ettermiddagen hjalp det ikke lenger: av sted måtte jeg, og dro opp i Kalfaret til museets overhode, gamle dr. Danielsen. Som alltid var han forståelsesfull, og reiselov fikk jeg. — Så ordne alt for fraværet, og så med toget neste morgen kl. 6½.

Alle fornuftige venner mente selvsagt det var uvett å ville over fjellet på den tid, og rystet på hodet; — — men ungdom og galskap . . .

Endelig satt en da i kupéen, og det bar oppover mot Voss, mens regnet trommet på vogntaket. Jo-ho, vakkert ski-vær; men det ble vel bedre når en kom høyere. Gjennom tunneller og skjæringer, og med stupet unner, fór det fram langs disse trange fjordene. Etter hvert som vi kom oppover, begynte fjell-sidene å bli hvite øverst oppe. Det ga straks mer håp, — på fjellet var det sikkert kulle og snø.

Fra Voss dro hunnen og jeg kl. 12, og la veien opp gjennom Raundalen, for derfra å gå over til Hol i Hallingdal. Det er noe langt over fjellet der, men så blir til gjengjell veien så mye kortere til Østlannet.

Med skiene på nakken gikk jeg trøstig oppover, mens regnet silte. Det ble nok bedre, når jeg bare kom på fjellet, og dit skulle jeg vel nå innen kvellen. Jeg gikk og gikk, men stadig hang skodda tett og tung nedover liene på begge sider dalen, og regndråpene falt like store og uhyggelige.

Jeg spurte folk om noen visste hvordan føret var i fjellet, men de bare rystet på hodet, og mente det var ikke å tenke på fjellet i slikt vær.

Da jeg nærmet meg Sverre-stigen, og det enda ikke så ut til noen bedring, tenkte jeg det kanskje likevel var fornuftig å snu, og legge veien over til Gudvangen, og så til Lærdal. Derfra kunne jeg jo komme fram etter post-veien, hvordan så enn været ble.

Som tenkt, så gjort; og da jeg også traff en hestehandler med hest og slede, som skulle samme veien inn til Østlannet, og som bød seg til å kjøre skiene, så laget det seg jo bra.

Jeg rakk til Vinje om kvellen. Se her var alt godt føre, bare noe for milt. Karen med skiene og en heste-handler til, som hadde slått følge, lå på nabo-gården; de lovte å snakke innom før de reiste neste morgen.

Jeg sov godt etter den uvante bevegelsen. — — — Det var nok langt på dag da jeg våknet, — jeg skvatt opp, og skulle se gjennom vinduet. Men for et syn! — frost-roser på rutene, så det var umulig å se gjennom. Opp kom jeg i en fart, og ved litt gniing og ånding fikk jeg så mye klart glass at jeg kunne se det var tindrende klarvær med ny-snø . — Det var jubel . . .

Frokosten kom ned i en fart, — og så på sprang til nabo-gården for å få skiene, nå skulle det gå til Gudvangen. Men akk og ve! — karene var reist for en halv time siden, og hadde tatt skiene med.

Det var kalt vann i blodet; men kunne jeg nå dem igjen før Stalheims-kleiva, fikk jeg jo enda bruke skiene der. Men dit var det bare en mil, og da er en halv time et langt forsprang.

Jeg la i vei opp etter bakkene. Det var tungt å gå i snøen; men været var herlig: fjellene lå blinkende hvite innover på alle kanter og skinte i solen, nåle-trærne sto høytidelig stille unner drysset av ny-snøen. Det var vinter, strålende vinter, og det var jo mot den jeg stunnet. Hunnen jublet også over livet som den baset seg der i snøen.

Men så døtt og øde! — ikke en ski-løper, ikke et ski-far å øyne på noen kant. Fantes her da ikke mennesker? Jo, det var jo mange gårder; men mennene sover nok mest om vinteren på denne kanten av lannet. Gårdene står mørke og livløse på den hvite snøen, bare røken stiger lat opp igjennom pipene. Kvinnfolkene arbeider, mens karfolkene sitter inne og henger; utenfor er det sprettende ski-føre, i fjellet er nokk av vilt. For et vinter-liv her kunne leves, hvis de bare lærte å bruke skiene . . .

Det bar videre fram, langs snø-kledde lier, over fiske-vann som sov unner isen og snøen, og ventet på sommeren. Og så gjennom vakre små skog-teiger, med et hare-slag over veien nå og da. Pus hadde svær snø å streve i nå stakkar.

Etter hvert halte jeg inn på karene med skiene mine, så jeg kunne se dem i svingene av veien forut; jeg la på sprang, og nådde dem virkelig.

For en jubel å kjenne skiene unner bena, og så — når det suste utfor en bakke! — Dette var vel a’ent til liv enn å traske i regn og bløyte i Bergen. Sledene var snart av sikte.

Men der kunne det bli et pent hopp over veien. Lysten til å prøve de gamle kunster våknet med ett: Noen slag opp i bakken, og så utover . . . Å, så det gjør godt, en føler seg himlen nærmere. Men sekken må av; enda høyere opp, enda mer fart, og så — hypp — sveve som en måke utover. Ja, en kjenner at det enda er saft i de stivnete lemmene. Men nå var det med ett blitt liv på gårdene omkring. Lik mauer’n av tuven om våren, yrte det ut, unger og voksne, alle måtte se hva det var som spratt der oppe i bakken.

Jeg var blitt tørst og lot det bære ned mot nærmeste gården. Men nå ble det kapprenn inn døra igjen, om hverandre, alle i hop — bare en gammel mann sto igjen da jeg kom.

«Hva heter denne gården?»

«Han ha brukt ski før dan kar’n .»

«Hvor langt kan det være til Gudvangen?»

«Kar æ dan kar’n frao?»

«Jeg kommer fra Bergen og skal til Østlannet. — Tror du jeg kan få litt melk her?»

«So du ska yve fjedle du. Da va gjilda ski, ka slags vé æ da i dai?»

Nei, jeg fikk gå inn, kanskje kunne det gå bedre der.

Jeg spente skiene av, og kom inn i en stue, hvor luften var tett av mennesker og dyr. Langs veggene og oppe i sengene sto, og satt og lå kjerringer og mannfolk, jenter og unger. På golvet krabbet unger 1 lag med griser og høner og andre slags dyr.

«Er det råd å få en dråpe melk?»

Lang stillhet, så fra et kvinnfolk et langtrukkent: «Eg vait inkje, eg.»

Det ga mer håp. «Har dere ikke noe melk da?»

«Å, jau, me ha vel nokko.»

«Ja, kan jeg få kjøpt litt da?»

«Du vil vel inkje ha sur?»

«Takk, jeg vil nok helst ha søt om det fins.»

«Å jau, du kan no alti fao.»

Så bar det endelig opp på en hylle for å hente ned en parr potters spilkum; og melken var god den, og gjorde godt der den kom.

«Hvor mye skal du ha for dette da?»

«Eg vait inkje eg. Da æ ’kje nokko større å ha betaling før.»

Jeg la noen penger på bordet, og takket for meg.

«Nai, detta verte so ratt for mykje.» «Ja, du faor ha so mange takk» kom det etter, da hun så jeg forsvant.

Ute sto det tett med karfolk runt skiene mine. De var kommet fra gårdene omkring. Ski og binninger var blit unnersøkt på alle enner og kanter, og da karen selv kom, ble han sømfart han òg.

Jeg fikk skiene på, og strøk fra dem opp bakken, mens jeg hørte bak meg: «Da va gjilda ski.» «Da va svært so lite te stav han har.» «Da va nokko te stor hond.» —

I selskap med en av heste-handlerne som just kom kjørende etter, dro jeg videre.

Vi var ved Stalheim. Fjell-dalen med furu-skogen oppetter sidene lå tynget unner snøen, nede i bunnen rant elva, og ovenover lyste fjellene veldige og hvite i solen mot den blå himmel. Den er vill og storslått dalen her, og likevel lite mot lenger fram. Forut til høyre skar en trang kløft seg inn i fjell-massen, omgitt av ville, forrevne topper. Jeg gikk lenge og undret på hvor vel den kunne bære hen; bunnen så jeg ikke, den forsvant langt unner, men fjell-sidene var noe av det mest stupbratte jeg kunne minnes.

Uvilkårlig ble øynene trukket inn i denne sprekken. Enda det gikk mest som et uhygge-gys gjennom en, hver gang en så dit, så kunne en ikke få dem bort.

Med ett stanset jeg — veien ble liksom borte framfor foten. Jeg sto like foran juvet, og så lukt ned i et svelg. Aldri hadde jeg kunnet tro at gjennom den sprekken gikk veien til Gudvangen; men nå så det mest slik ut. Jeg vennte meg til hestehandleren som kom etter. Jo, det var riktig, vi sto nå på toppen av Stalheimskleiva ved ennen av Nærø-dalen. Jeg så ned: elva og dal-bunnen dro seg ut gjennom som et smalt bånn der nede. Jeg så meg rundt: foran var Nærø-dalen med sine stupbratte sider, utover dem styrtet fjell-bekkene frosne i sine grønn-blå vinter-skrud, her og der hvor det var en hylle, lå snøen i hvite flekker bortetter langs de isete fjell-veggene, og ovenover hang skavlene, ferdig til å gå ved første linnvær. Like til høyre var det et juv hvor Stalheims-fossen stupte ned med en dump brusen unner is-dekket; et stykke til venstre styrtet en a’en foss i en lignende kløft; rett unner meg slynget veien seg i krappe svinger fra den ene kløfta til den andre, mot dal-bunnen; og opp over det hele steg Jordals-nuten, høy og bratt, som en veldig jette. Lenger bak, som ramme om denne til-isete, ned-snødde fjell-kløfta, hevet toppene seg, og forsvant i mørke, tunge skyer. Men øverst oppe, over det hele, himlen blå og klar, mens solen spilte bortover snøen og isen i forgrunnen.

Som jeg sto og så på alt dette, sa en stemme bak meg: «Kom her skal jeg kjøre skiene dine ut over.» —

«Nei, takk skal du ha, dem greier jeg selv,» og jeg lot det gli utfor.

Det skar i vei ned-igjennom kleiva, snart på kanten av det ene juvet, snart over mot den andre. Svingene er mange og krappe, en fikk bremse på farten i hver, legge seg godt inn, og så skjære av sted med desto større fart, når det bar like ut igjen.

Mittveis fór synet av en bonne forbi, han var krøpet helt inn i fjell-veggen av redsel.

Før jeg fikk tid til å tenke meg om, var jeg nede i bunnen av dalen. Oppe i svingene kom hunnen som et brunt nøste nedetter. Hesten kunne jeg ikke se enda på toppen av bakken.

Jeg fortsatte veien utetter; den går langs elva i bunnen av Nærø-dalen; like til Gudvangen er den så flat at det mest ikke fins en bakke. Dal-bunnen er trang, på sine steder snau nok plass for elva og veien, og på begge sider hever fjell-veggene seg ende opp. Høyt over henger skavlene, og mellom dem en stripe av blå himmel.

Her og der lå svære snø-skred. Det er ikke lenge mellom skredene i Nærø-dalen, og utrolige er de historier en får høre om dem; en må mest undre seg at mennesker vil leve her med dette truende berget alltid over. Men de blir vel så vant til det, at et skred for dem blir omtrent som et tordenvær for oss. Ser de bare at det ikke kommer deres vei, så er de rolig når skredet går, om så jord-skorpa ryster unner dem som i jord-skjelv. Luft-trykket som går foran, er så sterkt, at lenger ute har det, etter sagnet, løftet folk tvers over til andre siden fjorden.

Skredene kan stundom være så svære at de fyller hele fjorden, og begraver båter og hva a’ent de treffer på sin vei.

En gang var det så vitt dampbåten gikk klar: Da de hørte det kom, ble det satt full fart på for å gå unna; i siste liten fikk de også greidd det, det var bare akter-ennen, og et stykke inn på dekket til nedgangen til kahytten, som ble fylt av snøen. I et blink var hele fjorden bak dem full, og hadde damp-båten vært noen få skipslengder tilbake, var den blitt begravd, for vel aldri mer å komme opp igjen.

Et stort skred hadde gått i fjorden like før jeg kom, og en fikk respekt for det, der det lå og lyste mot den mørke fjell-veggen på sidene, og det mørke vannet unner.

På Gudvangen viste de meg også en stor stein, som var kommet oppe fra fjellet. Den var løsnet øverst på kammen, og hadde tatt det i tre hopp utover. I andre hoppet gikk den som en kanon-kule tvers igjennom begge veggene på et hus, med slik en fart at den slo bare huller så store som den selv. I tredje hoppet fór den igjennom tak og vegg på andre huset, slo der i hjel en kone og skamslo en a’en, og boret seg så ned i jorden, der den nå lå.

Fra Gudvangen gikk det med dampskipet i den stjerne-klare kvell ut gjennom Nærø-fjorden og videre til Lærdal.

Tidlig neste morgen dro jeg på måtelig ski-føre opp gjennom Lærdal. Været var godt nokk, men det var skralt med snøen, og veien ble snart ganske svart, så jeg måtte bære skiene. Det er trangt og vilt her også, men ikke som i Nærø-dalen. Her og der var skred gått, og lå nå og lyste unner fjellsidene.

Ut på formiddagen satt jeg ned på veikanten ved en liten bekk, fikk fram nista, og hollt frokost. En dyp klove skar seg opp gjennom den bratte fjell-siden like til toppen. På de veldige snø-massene kunne jeg se at det hadde gått et svært skred der.

Just som jeg satt fordypet i disse omgivelsene, lyttet til fosse-duren, og tenkte på sommeren, da en med fiske-stang kunne stryke langs elve-sluket — det var slike vakre flue-høler her — ble jeg vekket av en skingrende stemme:

«Nei, du ha ’kje mykje vet so seta deg her mitt unde skre’ao.»

Jeg skvatt i, — det kom en bonne i full fart trekkende på en kjelke.

«Nå, det er vel ikke så farlig vel?»

«Æ da ’kje farle? Å jau, folk ha fare idla før her. Kjæme da berre før alvor so fydle da heile dalen.»

«En hører vel, når det kommer, og kan flytte på seg da.»

«Høyra naor da kjæme? Da gaor nett so eit bøsseskott da, kar.»

Som jeg satt og tygget på dette, kom det en kjørende. Han smeiste på hesten, og ropte til meg at jeg måtte flytte.

Høyere oppe traff jeg noen karer som fortalte at kløfta het Saues-kilen, og var det mest fryktede sted i Lærdal for sine skred, som kan nå tvers over dal-bunnen. De kom fra toppen av kløfta, og vokste ved snø som raste ned fra begge sider, inntil de på den lange veien utover kunne få en uhyggelig størrelse. Det som jeg så der, var bare det første som går foran, og glatter veien for det som kommer etter, og som nå var ventendes, — det ville bli noe ganske a’ent, skulle jeg få se.

Så dro jeg videre. Snart kunne jeg ta skiene på igjen, og det gikk nå fort opp gjennom de ville fjell-kløftene. Elva dypt unner var dekket med is, hvor den gikk rolig. Runt de åpne hullene, og fra hull til hull gikk oter-farene. Her lever han sitt liv både sommer og vinter. Det gyser gjennom en, når en ser ned i disse svarte hullene, og tenker på å skulle dukke og leve i dette kalle vannet; men han har det visst godt, her er fisk nokk.

Med ett høres en munter, høy kvitring, og en ser seg forstøkt om, kvitrer her fugl også? Der låt det igjen — ikke oppe fra berg-veggen; nei, nede fra kom det. Der flyver sannelig sangeren, langs isen, og så stup — mitt i ville fossen. Ja, det var fossekallen. For den er aldri livet for surt, uten når elva fryser til, så den ikke finner åpent vann.

Litt lenger opp begynner dalen å vie seg ut mot Borgund. Kommet forbi Huse, fulgte jeg Vindhellen, den gamle veien, som går i bratte svinger oppetter, men til gjengjell er mye kortere.

Over en rygg bærer det igjen nedover på andre siden. En kan her se langt opp gjennom den vakre Borgund-dalen, og unner til høyre ligger Borgund stavkirke, med den nye kirken like ved siden av. Ja, vakker er den om sommeren, men enda vakrere syntes den i denne hvite vinteren, som den sto der med sine mange gavler og tak dekket av snøen.

Dagen var alt for lenge siden forbi, da jeg omkring kl. 7 var ved Burlo, og tok fatt på de lange og bratte bakkene oppover mot Filefjell. Veien var tung, det begynte også å melle seg i bena, som ikke var myknet nokk opp enda, og jeg hadde ikke gått så kort den dagen på det skrale føret. Men det sto meg i hodet, at jeg skulle sove på Breistølen den natten, og så fikk jeg gå til jeg kom dit.

Jeg stakk skiene inn i hverandre, bant en tom om snutene, og trakk dem etter. Om ikke a’ent, så var det litt bytte fra å gå med dem stadig på bena oppfor.

Snart begynte fjell-vidda å bre seg foran, mens dalen bak lå i mørke. Ovenover flimret stjernehimlen, og kastet et usikkert lys over vidda. Natten var stille, ikke en lyd uten mine egne steg i snøen.

Så forskjellig fra da jeg dro over her sist vinter, ved juletider. Det var just på samme tid av døgnet. Nå slik dyp fred, en ser like inn i selve verdensrommet; — da storm og snøføyke, hele vidda i røyk, en så bare noen alen framfor seg; vinnen blåste imot, så den drev en tilbake på skiene, og en spente dem av og bar dem for å vinne fram. Hunnen gnistret og skalv unner vinnstøtene.

Endelig lyste også denne gang vinduene på Breistølen lokkende ut i natten, og snart var jeg innenfor.

«Å jøsses, æ da folk i fjedlet so seint pao natte?»

«Å ja, det er da folk.»

«Å nei, æ da du! Du æ no jamt so seint ute og gaor du.»

Melk fikk jeg, og i seng kom jeg. Det kan ikke nektes, det fins få nydelser i livet som overgår den å strekke seg i en god seng etter en trøtsom dag, når en har drukket seg utørst og spist seg mett.

Neste morgen bar det videre over Filefjell mot Bjøberg.

Just som jeg gikk ut fra Breistølen, rant solen, og strålte rødme ut over tåke-havet og på fjelltoppene, som stakk opp over det, lik hvit-røde telt. Dalen jeg kom fra, lå helt skjult unner tåke-bølgene; men innover vidda ble skodda splittet mer og mer, så solen strømmet i brede strimer bortetter, mens enkelte varmt fargede tåke-dotter svevet om toppene.

Nå var det farvell til vestlannet, — jeg hadde bare hvite vidda for meg østover.

«OVER FILEFJELL» Etter en skisse tegnet 31. januar 1884.
«OVER FILEFJELL»
Etter en skisse tegnet 31. januar 1884.

«OVER FILEFJELL»
Etter en skisse tegnet 31. januar 1884.

Som jeg står i denne stillheten, ble jeg med ett vekket opp av larm tett ved; det var et skred som kom dundrende utover i fjellet bak meg. Røyken sto høyt mot himmelen — det nådde bunnen — ekkoet døde matt bort i snøen, — bare noen fine hvite snø-skyer svevet enda litt om fjell-veggen. Jeg dro innover. Det var riktig et friskt vintervær. Solen blinket bortetter i tusener av is-nåler; de kuppelformede fjell lå hvite omkring på alle kanter, helt utover mot syningen; alt var sollyst og lett, alt så tindrende hvitt, bare her og der, om noen enkelte topper, svevet mørke sky-dotter, mens ovenover hvelvet himlen seg lyse-blå uten en eneste skyflekk.

Jeg la veien over høyder og topper; det var vel ingen snarvei nettopp; men på ski fikk en da stå, og det var jo hovedsaken.

Ved middags-tider nådde jeg Bjøberg. Der lå det to jegere fra Lærdal på rypejakt; og etter som det så ut i svalen, var det ikke vont om rypene. — De satt just ved middags-bordet, da jeg kom, og nød åpenbart tilværelsen, som jegere pleier. Jeg ble straks hjertelig innbutt til å ta en bit med, og det trengtes ikke stor overtalelsen. Det var nå heller ikke et bord til å forakte: fersk reinsdyr-stek, gjemt unner snøen siden høsten, og så frisk at du ville tro den var skutt i går; og så flere andre retter; — og drikkendes var det heller ikke vont om: øl, dram, melk, rødvin, sherry. Da vi var gode og mette og utørste, kom det kaffe og sigarer — og sannelig kom ikke gamle Knut Bjøberg trekkende opp av kjelleren med curacao også.

Det var a’ent til traktement enn da jeg fór her sist vinter. Da kom jeg også ranglende over fjellet på ski med e’ bikkje. Da jeg kom inn i kjøkkenet, sto Bjøbergen der. Han så på meg, opp og ned fra siden, og skulte bort på bikkja.

«Kan jeg få noe mat,» sa jeg.

«Dær kan du ta før dei,» sa han, og pekte på bordet hvor det sto et halv-spist grautfat og noe sur melk i en kopp. Jeg så på fatet og trakk litt på det:

«Ja, ikke så at jeg er noen kost-forakter; men var det råd, ville jeg nok helst ha noe kjøtt-mat.»

Da så Bjøbergen kvast opp og spurte:

«Har du noko betala mat’n mæ då?»

Jeg svarte: «Jo, det er da meningen å betale,» — og så fikk jeg noe kokt kjøtt.

Han tok meg for en fant, som de jo har betaling av staten for å gi mat på disse fjell-stuene. Det kunne jo ikke være a’ent, når en fór denne veien på ski vinters-tid, med sekk på ryggen, og så med slik e’ bikkje! Men nå hadde han nok fått et a’ent syn på saken, gamle Bjøberg-kongen; det var ikke enne på den stas han gjorde på en.

Ja, en hyggelig middag var det. Det er rart med det, når jegere møtes, er det ikke så mange dikkedarene, de er venner med én gang; og mang en jakthistorie vanket det til krydder på maten.

De to gikk mer og mer inn på meg med bønner om å bli over, og gå med på rypejakt. Børse og patroner skulle jeg få, og ryper var det nokk av. Sannelig det skulle mindre til for å få et jeger-hjerte i brann. Men på veien bortover mot liene, begynte jeg å vakle: var det ikke likevel best å dra på for å komme inn til det ski-løpet, det hadde jeg jo en gang satt meg i hodet. Og så vont det gjorde, sa jeg disse hyggelige menneskene farvell med takk for all gjestfrihet, og dro videre over fjellet mot Hemsedal. Jeg hadde nok hatt det for hyggelig der på Bjøberg. Det skumret jo alt, stjernene begynte å titte fram, og en ny måne sto over fjellet der i sør. Mens jeg dro nedover, hørte jeg i den stille kvell en rypesteggenes gakk-gakk-gakk-gakk! fra vier-kjerrene på den andre siden dalen. De hollt nok på å søke losji for natten.

Det kan være svært så koselig med slikt traktement; men sannelig om det er godt for den som skal videre. Jeg har ellers en god leve-regel: Drikk ikke sterkt og røk ikke, når du har langt å gå. I dag hadde jeg gjort begge deler; men jeg følte det også som bly-lodder i bena.

Det ble sent før jeg nådde Tuv i Hemsedal. Da jeg eslet meg lenger samme kvellen for om mulig å nå Gulsvik neste dag, ville jeg helst ha en hest her.

Lampen unner bjelke-taket lyste matt i det store rommet der jeg kom inn. Runt bordet satt et helt selskap, det var mest heste-handlere, og kort-spillet gikk så det knaket, mens pengene klirret. Jeg ble straks innbutt til å være med, men foretrakk å komme videre. Litt sure ansikter ble det jo over å skulle ut så sent; men hest fikk jeg. Kulslig var det å kjøre i den kalle, stjerne-klare natten, tynn-kledd og trett som jeg var; men en springmarsj nå og da bøter på det.

Endelig lyser det gjennom skogen; vi dreier inn på en gårds-plass, og er fremme ved Kleven skyssstasjon. Det er alt over midnatt, alle folk sover; dundring på dører og vinduer, men ikke svar. Endelig ble det liv i noen jenter, og lys ble tent; men også her opptatt av heste-handlere, de skal nok over til markedene østerpå alle disse. Etter noen unnerhandlinger ble det likevel utvei til en seng og en skinn-fell.

Neste morgen ved ni-tiden gikk det igjen på ski ned igjennom Hemsedal. Liene steg jevnt oppetter på begge sider, gran- og furuskogen sto frisk og vakker, tynget unner snøen, her og der oppe i liene lå setrer med de hvite seter-voller, og i bunnen av dalen sutret elva ned-igjennom lunt unner isen. Så vinter-stille! Ja, nå er jeg kommet tilbake til den norske vinteren. — Det jubler inne i en.

Der er jo alt Rolfshus, — kanskje blir det mulig å nå de sju og en halv mil til Gulsvik i dag? — — Klokka er ikke mer enn halv elve, — halva’en mil på halva’en time, det er lovende; og med nytt mot går det ned gjennom Hallingdal mot Nes.

Her fikk jeg en kraftig middag og en times hvil; og så igjen av sted de fire mil til Gulsvik.

Snøen tok til å falle lunt og tett; jeg fryktet for føret; skiene hang alt litt igjen; men det gle fram, og så lenge får en jo være nøyd.

Endelig sent på natt kom jeg trett og tørst til Gulsvik; men nå var jeg jo snart fremme, bare de fire mil over Krøderen, og så med toget i morgen middag; da får jeg jo søndagen å hvile og øve meg litt på til ski-løpet mandag.

Et parr potter god, søt melk, å hvor det smaker, — kan det fins noe bedre? Og så til sengs og strekke de trette lemmene riktig til gagns i ull-teppene.

Neste morgen var det igjen klarvær, solen skinte på det fagre Krødsherad, da jeg omkring kl. 9 dro fra Gulsvik. Jeg tenkte på Ringnes-åsen med dens lokkende bakker; men det kunne knipe med å nå toget kl. 3, derfor best å holle isen. Og på den gikk det strykende på skiene ut igjennom.

«Glimrende hvit lå Krøderens bukt
Unner de steile birkelier.»

Og så rundt omkring ovenover — granliene, og øverst oppe, over det hele, det hvite Norefjell. Ja vakkert er her både vinter og sommer.

Ved Ringnes var jeg bortimot klokka tolv, og da det enda er en mil igjen til Olberg, fikk jeg nok dra på. Av sted skar det på ny hva lemmer og ski kunne greie, og på mindre enn en time var jeg ved Olberg. Det var over to timer til toget gikk, og bare en mil igjen, — jeg kunne godt gå inn og sitte en stunn.

Kommet i sofa-hjørnet var fristelsen for stor — den siste mila kunne det jo være godt å få kjøre; og i skyss-skafferens tulupp med skiene bakpå og hunnen foran meg på spissleden strøk det i skarpt trav over isen mot jernbane-stasjonen.


Tilbake fra Kristiania til Voss.

Dombjellene klang muntert ut i natten, Krøder-isen strakte seg blank forover inn i mørket, høyt deroppe stjerne-vrimlen. Tankene dro forbi i takt med dombjellene der jeg satt i spiss-sleden.

Hovedstaden og dens tummel lå bak, og det bar igjen opp mot de frie fjell. Dansemusikken fra siste kvell surret enda hoppende i ørene. —

For en overgang! Langs Krøder-stranna, unner de mørke åsene, blinket vennlige lys fra gårdene og hyttene ut i mørket. — Slik fred! — Så stille og lunt flyter livet langs disse liene; men der inne . . .

Kvapp, kvapp, hesten tråtte gjennom skrøv-isen. Jeg skvatt opp av grubleriene, jagde på., og snart over glatt-is, snart gjennom skrøv-is, så betene skingret bortetter, gikk det friskt mot Olberg.

Neste morgen videre med hest over Krøderen. — Så fort det forandrer seg: da jeg kom denne veien for vel halva’en uke siden var her full vinter, og alt var hvitt, snøen hang tung på skog og kjerr i det strålende solskinn. Men nå — nå var det svart og trist, bare enkelte hvite flekker her og der. Trærne sto der så nakne, hyttene lå der uten snø på takene, isen var blank og våt, luften mørk og regntung, og åsene, med det våte skodde-taket, så dystre og tungsindige. — Den lyse, friske vinter var borte.

Det var lite opmuntrende for den som tenkte på å få bruke skiene . . .

Men å pytt, det lager seg nok, i høgda er det snø — og fort gikk det opp gjennom Hallingdal på den runne, blanke veien, hvor det ofte kunne være vanskelig nokk å holle sleden mitt på, uten å gå i grøftene.

Lange stykker kunne vi kjøre elva; der lå det blank skøyte-is. Mer og mer angret jeg på at jeg ikke hadde skøytene med, sikkert kunne jeg gått omtrent hele veien fra jernbane-stasjonen over Krøderen og opp elva, til langt inn i Ål; det skulle blitt en lang skøyte-fart. Men — — der tråtte hesten gjennom isen, — et rykk i tømmene, inn til venstre, så var vi berget. En får ha øynene med seg, isen er lumsk med huller nå etter det langvarige linn-været. Det var alt begynt å mørkne ut på ettermiddagen, da vi nådde Nes. Men jeg aktet meg enda de to mil til Rolfshus samme kvellen, og ville gjerne mykne de stive lemmene; jeg tok derfor skiene på nakken og dro videre.

Det ble mørkere, og veien var glatt, og tung å gå. Fra elva hørtes dur av isen, blannet med rop og latter; det var nok skøyte-løpere; de moret seg godt, og mørket hadde enda ikke skremt dem i hus.

Straks etter kom jeg forbi en gård, vel en eller annen embets-manns, og hørte en myndig husmor-stemme rope ut i mørket:

«Nå, kommer de da ikke?»

Og en jente-stemme svarer på hallingmål: «Nai no ha e skrikji me hås; men dæ æ ’kji rå få dai te lye.»

Det var barndommen med en gang lys levende. Ja, når isen lå blank på elva og dammene, var det ikke lett å få oss hjem til stiler og lekser . . . Fredag morgen kom med klarvær og kullegrader. Oppover fra Rolfshus var det såpass snø på vei-kanten at en kunne bruke skiene.

Jeg sto ved avgjørelsen: skulle jeg ta veien gjennom Hemsedal og over Filefjell igjen, det var jo den tryggeste, men vell tam . . Nei da heller opp gjennom Ål og innover Halling-fjellene. Været var lokkende, sikkert godt føre i fjellet, og det er jo tre overganger å velge mellom: over Geite-ryggen og ned til Aurland, eller over Nygard til Eidfjord i Hardanger, eller også den lenger veien over Vosse-skavlen og ned til Voss. En av dem måtte da kunne gå. —

Til Sundre kom jeg noe over middag og talte her med skyss-skafferen, om hvilken vei var best; men jeg måtte være over fjellet i morgen. Det mente han var umulig; han hadde bare gått veien fra Nygard over til Eidfjord; men jeg kunne ikke nå Nygard i dag, for dit var fem mil; jeg fikk vente.

Nei, det ble for langsomt. Jeg ville da heller reise til Gudbrands-gard, øverste gården i bygda mot Sogn og Voss. Dit var fire mil, og derfra kom jeg vel over i morgen, om ikke a’ent så ned til Aurland i Sogn, men mente nå jeg skulle rekke til Voss. Ja, der var skyss-skafferen ikke kjent, og aldri hadde han hørt folk ta den veien vinters-tid; ikke trodde han det gikk heller. Jeg mente jeg fikk friste; men da var det best å få en hest til Nerål (siste skifte i dalen) for å rekke Gudbrands-gard før natten og kunne tørne ut tidlig neste morgen.

Ja hest fikk jeg, og det gikk nokså fort til Nerål over de mange vannene med blank is. Derfra videre med frisk hest mot Gudbrands-gard; men nå var det blitt langt på ettermiddagen, og det skumret. Veien var runn og holket; på mange steder går den gjennom trange kløfter, med fjell-veggen på ene siden, og stupet og elva på den andre. En fikk fare varsomt.

Denne veien var det jo Sverre kanskje kom etter sin ferd over fjellet fra Voss med bjerkebeinerne . . .

Veien ble verre. Det var stummende mørkt. Innover fjellene så det ut til å trekke opp til uvær. Det lovte ikke godt for morgendagen.

Endelig var vi på Sunndals-fjorden, og nå bar det i skarpt trav like til Gudbrands-gard.

Jeg tråtte inn i en stor, koselig stue. På peisen flammet et bål av tyri. De lå alt, men kom seg snart opp. Fra hemsedalen kikket noen spørrende ansikter ned.

Det er noe sjelden hyggelig og lunt ved disse gamle Halling-gårdene; og Gudbrands-gard er nettopp en av de ekte. Vegger og tak er svarte av elde og røk; men de ville bare tape ved å bli lys-skurte; det er minner og innholl i disse brune tømmer-veggene, og dette røk-svarte bjelke-taket.

Jeg fikk en krakk til peisen, og strakte meg makelig. Hunnen krøp mest opp i varmen, og stirret inn i den, og vennte seg på alle kanter.

Jeg snakket med mannen om utsikten til å rekke over fjellet i morgen.

«Ja, over te Aurland kjem du vel; føre æ gott i fjellæ no,» mente han.

«Jeg ville nå heller gå over Hallingskeid og Vosse-skavlen til Voss,» invennte jeg.

«Dæ trur e alder du greie. E æ ’kji kjend på den leie, å e ha helde ’kji høyrt nokon ha tikji over der på væte. — Du tenkji då ’kji å gå over der åleine veit e?»

«Jeg har nå gått der før, her i fjor høst; — men kan jeg få en, vet du jeg gjerne tar med en god skiløper og kjentmann til følge.»

«Nai, den kar’n finn du snautt her i dale som tøre ta på se å fålji de over fjellæ te Voss no. Den einaste måtte væra ’n Andres Myrestøle. Han driv mæ tamdrein å rupeveidn støtt å æ væl kjend i alle fjell. — Trur ’kji han se te fålj i de, so æ dæ no visst inkji tenkji på for nokon a ’n.»

Til Myrstølen var det fem fjerdinger; den lå like i min vei ved Strande-fjorden. Det var best å dra ut tidlig i morgen og høre innom der. Kona lovte å vekke meg klokka halv tre og ha litt mat ferdig. Stor var min overraskelse, da jeg fant rømmegraut på frokost-bordet.

«Ja,» sa kona, «du fær ta te takke mæ di som dæ bi. Han æ so go å bie på graut’ni å so tyste’n ’kje so tå o.»

Jo, så menn jeg tok til takke, om ikke just fordi jeg fryktet tørst i fjellet nå vintersdag; men jeg skulle da komme til å sanne hennes ord, at det kunne trengs for tørsten òg. —

De snille menneskene! så godt de mente det — og da jeg dro, ba de meg så vakkert om å fare varlig.

Så ut i den månelyse natten. Føret var strykende, snøen hard, og skiene skar av sted i den minste bakken. Før jeg kom opp av dalen, fikk jeg flere ganger føle, at måneskinn er lumsk å stå i. Snøen lyste i sølvglansen, hvor ikke hall og fordypninger vennte fra månen. Inne i de få sprette skogholt kastet trærne lange skygger; lia i sør lå i mørke.

Det suste utfor en lang bakke, først gjennom et skog-holt, så ut i det åpne; men med ett var veien igjen overskygget, tette kjerr stod på begge sider . . . Stopp! butt i motbakken — på nesen lå jeg i skaren. Ja, det var ikke den eneste gangen.

Litt etter litt ble dalen, med trær og busker, lagt bak, vidda bølget innover. Hvorhen øyet vennte seg, var snø, snø, hvit skimrende snø.

Det skar fort i vei, mens min egen skygge danset bortetter ved siden. Jeg kom opp på en rygg; foran, langt opp igjennom brette seg Strande-fjordens hvite flate; — og utover lia bar det like ned på den. Skiene hoppet bortover fokk-skavlene, som over stivnete bølgetopper; men susende gikk det. — — Jeg var ute på isen, og nå hadde jeg en halv mil igjen til Myrstøl.

Snart mellte dagen seg over fjell-garden i øst, med sitt dypeste lue-røde, som etter hvert ble sterkere og lysere; fjell og snøflater fikk et underlig uvirkelig, blå-fiolett skjær; men enda skinte månen og kastet lange skygger.

Der var nok alt Myrstølen. Jeg gikk runt huset for å finne inngangen, — men det så mest ut som et fjøs. Jeg banket, det svarte og jeg åpnet. Jeg så inn i et rom med peis og varme, og der sto noen kvinnfolk; men mot meg slo det en ram lukt av ku, og jeg hørte låt av fe fra rommet ved siden, og fra rommet unner golvet. Et slikt samliv av folk og fe unner ett tak hadde jeg ikke sett før; men det ga jo varme, og det var vont om veden så langt i fjellet.

«Godmor’n, er mann hjemme?»

«Nai, han æ på noko støla burta fjor’n. Dai halde på mærkje rein no måta.»

Lykken er en lunefull fugl og denne tamrein-flokken de holler her, hadde jeg ikke tatt med i regningen.

«Hvor langt er det over dit?»

«Å ei halv mils veg el so på lag.»

Hm, — det var vel sju eller åtte mil over til Voss — det kunne være nokk, om jeg ikke skulle legge til to halve mil her; jeg fikk stryke videre med det samme. Men litt niste og en fyrstikk-eske kunne det være godt å få med.

«Har du litt niste å la meg få?»

«Dæ kan no vel bi rå mæ di, dersom du vil ta te takke mæ di me ha. Men kor ska du av då? Du venest no vel ’kji å leggja te fjells åleine no?»

Jo-ho, jeg tenkte på det, og føret var vel godt i fjellet nå?

«Å ja, dæ æ vel so, å æ du kjend på vegen, so æ dæ ’kji meir el tre mil over te Aurland. Men dæ æ stutte daga no, so dæ kan bi seigt nå fram te kvelde.»

Nei, på den veien var ikke jeg kjent. Jeg eslet meg over Hallingskeid, Grøndals-vatnet, og så over Skavlen ned i Raundalen.

«Å nai, ell ta over der no lell, so mykji snjø som dæ æ mæ i fjello no.»

Så mye desto bedre, mente jeg, så er det vel nokk til ski-føre òg da?

«Men du flyt ’kji over der i dag, gut; å ko vil du då gjera?»

Jeg fikk tenke over det på veien; så det altfor ulikt ut, kunne jeg jo stryke ned til Aurland likevel. Men i alle tilfelle fikk jeg få litt niste med. «Og så kunne du kanskje skaffe meg en fyrstikk-eske du,» sa jeg til den unge, kjekke jenta som sto ved siden av meg.

«Dæ skal du få,» sa hun, og la til med et skjelmsk smil i øye-krokene, «men då ska du mæ låva me at du ’kji tek over storfjelle.»

Det kunne jeg ikke love henne, så vont det var; men jeg skulle fare fint, og overlegge alt vell, når jeg kom på Geite-ryggen. Med det gav hun seg, og jeg fikk fyrstikk-esken, som sammen med et stykke ost og noen leiver flatbrød ble stappet i sekken. Så farvell, og igjen for jeg innetter isen. Månelyset var nå bleknet for dagen.

Jeg var ved ennen av Strande-fjorden, og tok nettopp fatt på de lange liene opp mot Geiteryggen, vann-skillet mellom Hallingdal og Aurland, — da rant solen, et strålevell brøt ut over fjell-viddene.

«Hva er klart som lyset, rent som morgen-tanken?»

Jeg dro inn igjennom dalen, den bukter seg med jevn stigning mot høyden. De siste seter-voller lå snart bak; det gikk over det ene nedsnødde fjell-vannet etter det andre, — dypt unner snøen brummet elva.

Så sto jeg på skillet. Nå gjalt det Aurland eller Vosse-skavlen.

Rett foran var en stor slette; der borte ved kanten svant fjellene, det hellte utover mot Sogn, — det ville nok gå fort å nå bygda der. — Jeg vennte meg om: fjellvidda lå hvit og lokkende innetter, topp bak topp, som en leir av hvite telt mot himmel-rannen, blekrød og klar.

Hvorfor omveien om Aurland, og ikke bent over? Hadde en funnet over her før, i skodde og regn, så kunne en vel saktens nå fram nå i klarvær og sprettende ski-føre. Rakk en det ikke i dag, så rakk en det i morgen, og ly kunne en søke i Hallingskeid-setrene eller Grøndals-setra og ellers er den tørre snøen lun nokk, lunere enn en hard steinhelle om høsten, når en er våt til skinnet.

Jeg nådde Såta, en kolle lik en høy-såte, som ligger nettopp på ryggen hvor dalene fra begge sider møtes. Den kan ses på lang lei, og er et godt veimerke om sommeren.

Ved dette fjellet, mellom to store steiner, lå i gammel tid hytta til en engelsk lord. Det var godt om rein, og mangt et dyr ble nok kløvd hit, men mangt et kløvlass med drikkendes fra dalen også. Hytta er glemt, taket er falt ned, bare de lave stein-veggene står igjen; men nå er alt dekket dypt unner snøen, og her ferdes ingen uten reinen.

Der gikk det friske slag etter en stor flokk. Se, hvor de har kastet snøen lang vei unner farten, mens de har jagd bortetter, helt langt ut mot syningen; der taper farene seg i en side-dal.

Det bar nå utfor hele veien, og det fór susende over skaren i de fjering-lange bakkene. I mange uker hadde vinnen pakket snøen godt og fast sammen; linn-været hadde lagt en tynn skare oppå, og så på den var det kommet et tynt lag med løs snø. Bedre føre kan vel en ski-løper ikke tenke. Det gikk mest av seg selv bare for vinnen som sto meg i ryggen. — Av og til over lange flate vann inn mellom fjellene, så igjen utover lange lier, og bratte stup.

Men der gikk det et slag, — hva var det? Ulv, tre ulver! Der har reinen sin verste fiende, og for den var det vel de hadde satt slik fart på der ved Såta. Det synes mest å ta til med ulvene, — av tamrein-flokken ved Strande-fjorden tok den tre dyr i fjor, og i år hadde den alt tatt fem.

Jeg hadde regnet på å kunne være på toppen av Vosse-skavlen klokka fire, for så å komme ned i Raundalen i lyse. Skulle mørket falle på før, kunne det bli slemt nokk å finne ned. Men klokka var alt over to, og enda ikke ved Hallingskeid-setrene. De lå like mitt i dalen, og jeg kunne umulig komme forbi uten å se dem. Straks etter skulle jeg jo ha Grøndals-vatnet med seter, og der skal jeg ta av, og opp mot Skavlen.

Det dro lenger og lenger ut; men ingen setre. Vann etter vann gle jeg over, men da jeg ikke øynet hus, falt det meg aldri inn at noen av dem kunne være Grøndals-vatnet. Sist så jeg det om høsten i regnvær, alle fjellene omkring var svarte, bare Vosse-skavlen hevet sin hvite kam opp i skodde-taket i sydvest. Nå var det hvitt i hvitt alt sammen, så jeg kjente den ikke igjen; jeg skulle og ville ha tak i disse setrene først.

Klokka ble over tre — den nærmet seg stygt fire. Håpet om å rekke over i dag begynte å svinne; jeg fikk nok se å komme inn i de setrene, og overnatte der; der var vel litt ved siden høsten. Men hvor ble de av? Skulle jeg så rent ha forregnet meg på tiden og avstannen?

Dalen buktet seg rolig videre ned igjennom, og fortere og fortere skar jeg fram i utålmodigheten. Igjen var jeg ved ennen av et langt vann; men stopp — der ble grunnen borte foran, skavlen jeg sto på hang utover stupet, og jeg så ikke bunnen unner. Her bar ingen ski utfor, — elva fosset og brummet ned igjennom en trang kløft, dal-sidene stupbratte.

Hadde jeg noensinne gått her før? Nei, ikke kunne jeg minnes det; men det måtte vel være så, dalen og elva gikk denne veien, og dem skulle jeg jo følge til jeg kom til setrene.

Jeg fant en nedgang, stupbratt var den; det gjalt å hogge seg fast med ski-staven i den ene, og skiene i den andre hånnen.

Endelig var jeg nede i bunnen ved elva; men her falt dal-siden så bratt i fossene nedover, at det var vont å klore seg fast for ikke å gå i det svarte vannet unner en, stokken hugg jeg i til hånntaket, og den holt oppe om det glapp for foten.

Men der hang fjell-veggen utover elva, her måtte jeg opp, om jeg ville fram. Jeg kunne ikke få i hodet at jeg noensinne hadde vært her før; men det måtte vel være så, og oppetter kløv jeg. Øverst oppe hang skavlen utover. Jeg måtte hogge staven ned så langt inn for kanten jeg kunne nå, så skiene ned ved siden av — skavlen var hard, den hollt nok — og så løfte seg opp på kanten etter disse. Deretter kom hunnen, den måtte også løftes, og så var vi hjulpet begge to for denne gangen.

Det gikk nå igjen litt flatere bortetter et stykke, og så i susende fart ned på et nytt vann. Forbi det var det igjen en kløft, verre enn den første. Etter mye klyving kom jeg også forbi her, og nådde et tredje vann.

Men nå begynte jeg å ane uråd for alvor; skjønt jeg kunne heller ikke få i hodet at jeg hadde gått galt, og selv synet av bjerk overbeviste meg ikke. Men da jeg ved ennen av vannet fant stor bjerke-skog, og på en høyde bortenfor sto foran et flere hundre fots dyp, og så ned i det mørke sluk av en trang dal med skog på begge sider, og et nytt vann, ja så forstod jeg grant at jeg var kommet ned mot Sogn, og kunne ikke være langt fra Kårdal (i Flåmsdalen) . Men dit gikk jo ikke min vei, jeg skulle over Vosse-skavlen — derfor helt om igjen, jeg fikk søke ly i Grøndalssetra den natten.

Det verste var å skulle opp de kløftene jeg nettopp kom fra; men var jeg kommet ned, kom jeg vel også opp.

Det mørknet alt, klokka nærmet seg seks, stjernene sitret blekt på det blå hvelv. Jeg kløv i en fjell-vegg; snøen var hard og glatt, glapp det her, bar det lukt i fossen unner. Det ble brattere og brattere; men så hang skavlen utover, det var så vitt jeg nådde opp over den. Stokk og ski ble hogd godt ned. Jeg fikk feste for det ene kneet på kanten, og så fort som mulig trakk jeg meg innover, og var berget. Hunnen var heldigvis kommet opp på et a’ent sted.

Snart var jeg igjen tilbake på et langt vann, forbi alle vanskeligheter; nå gjalt det bare å finne Grøndalssetra. Den lå nær strann-kanten like unner et bratt fjell, det husket jeg, og jeg kunne da umulig gå feil av den, om det enn var mørkt; — bare stjernene kastet et svakt skimmer over snøflaten.

Over alle vannene opp igjennom hollt jeg langs høire kanten, og speidet, og speidet; men ikke så jeg a’ent enn snø og snø, og noen svarte steiner her og der. Vann etter vann, noen seter fant jeg ikke. Det var som forgjort; jeg måtte snart være tilbake i Hallingdal.

Jeg så på klokka — det var så vitt jeg kunne skimte den, — den syntes å vise halv ti. Vi hadde vært på ferde siden klokka tre om morgenen. Det fikk være det samme med setra, vi kunne finne vell så bløt seng hvor vi var; men det blåste en bitende kall vinn, og det gjalt å komme i ly for den.

Hvor vinnen hadde lagt opp en høy, hard skavl mot en stor stein, krøp jeg ned, grov et leie innunner, tok på en ulltrøye, det eneste plagg jeg hadde med, og med sekken unner hodet, og hunnen i en rull ved siden av, sovnet jeg straks.

Jeg våknet. Huff! — det var kalt om bena. — Jeg tittet ut og opp; månen skinte visst alt bort over snø-flatene der oppe. En kunne da like godt fortsette.

Hunnen så spørrende på meg, men rullet seg sammen igjen, den hadde ingen lyst til å gå så tidlig.

Klokka var tre. Jeg sprang att og fram og trampet i bena, og så skiene på igjen. Fjellene lyste hvite runt om i måneskinnet. Skygge-sidene lå i dystert halvmørke.

Men hvor lå veien? Den som nå kunne se hva de toppene så der oppe fra sine høyder. I går i mørket måtte jeg ha tullet meg inn i en side-dal, like der inne syntes den jo å stanse opp; best å forsikre meg om det, og så søke tilbake samme vei jeg var kommet; faret fra igår måtte jeg finne igjen, når det bare ikke var gjenføket.

Jeg gikk på og fant at det var en sidedal, søkte så tilbake til det siste vannet jeg hadde gått over; der var ski-farene. — Jeg så meg om: det hadde virkelig likhet med Grøndals-vatnet, slik som jeg husket det. Fjellene syntes riktignok noe lave; men der på sørsiden lå jo just slik en hammer som den over Grøndals-setra. Hvor var så husene? De skulle vel aldri være snødd helt ned? Jeg så unner hammeren, der fantes virkelig en forhøyning, jeg stakk ned med ski-staven, og nådde fast grunn. — Ja, det var ikke umulig, at det var taket på et hus. Jeg fikk dra opp på fjellet her, i hvert fall måtte jeg se meg om.

Oppetter steg jeg. Det var bratt og tungt å gå, og det tok tid å nå toppen, — men for et syn der oppe! — Unner månens rolige glans brette vidda seg til alle kanter lik et stivnet hav av hvite bølger, rygger og daler, og sletter imellom, og det bygde seg opp i topper og skarv, utover og utover, og svant i sølvdisen ytterst mot himmel-brynet. Det lyste bortetter snøen, det glitret i skavlene, mens dalene lå i mørke.

I øst, ikke langt borte, hevet Hallingskarvet sine veldige masser. Der lenger sør måtte det være Hardanger-jøkelen som blinket, så Ose-skavlens store fonn; men i vest steg bratt et høyt fjell med en jevn bre på kammen — det måtte være Vosse-skavlen. Rett unner meg sank grunnen ned i mørke, over hvelvet himlen seg dyp-blå med måne og stjerner.

Men måneskinn skuffer, best å vente på dagen, og få sikkerhet om veien, imens kunne en grave seg ned i snøen igjen, og sove noen timer.

Så steg dagen og det ble så lyst at jeg kunne se klart. Det var, som jeg trodde, Vosse-skavlen der i vest, — mitt over den skulle jeg. Jeg kunne derfor la det bære utover igjen, og så følge dalen, den går like på; men jeg måtte ha litt frokost først.

Så kom solen — en klar stråle fór gjennom rommet, med blink bortover vidda, toppene glødet — en hel lys-flom utover.

I susende fart bar det mot dalen, så over vann etter vann bort mot Vosse-skavlen. Nå kjente jeg meg igjen — både Hallingskeid-setrene og Grøndalssetra må ha vært snødd helt ned.

Endelig var jeg inne på det øverste tjernet. Runt om steg de høye fjell-sidene ende opp, svær snø overalt, det ble tung stigning; men den veien måtte jeg.

Skritt for skritt gikk det oppetter, ofte måtte jeg sparke ut trinn i den harde snøveggen, og hogge meg fast med stokk og ski. Verst var skavlene, og dem var det flere av, der måtte jeg løfte meg opp over kanten etter ski-staven. Stakkars hunnen, så lenge det var bratt var den bedre faren enn jeg på sine fire ben; men hang det utover, sto den rådløs, og tok til å gnistre og hyle. Som oftest fant den snart et a’ent sted å komme seg opp; ellers måtte jeg gjerne legge meg på maven utover og løfte den etter meg. Jeg måtte beundre dens mot, når den på kanten av stupet kunne gjøre de vågeligste sprang opp etter snø-veggen — en fot som glapp, og det kunne blitt en stygg reise utfor . . .

Endelig var jeg over det verste. Py! det var varmt! Dette var noe som tok på armer og ben; og solen stekte. Jeg var brennende tørst, og snøen lesket lite. I gleden over å være nådd så langt tok jeg den appelsinen jeg hadde gjemt på. Den var frossen, og hard som en kokos-nøtt; jeg åt den hel, skall og innholl; blannet med snø frisket den godt.

På kanten av den store breen, som skyter ut mot stupet, kom skiene på igjen, og på skrå gikk det opp over den jevnt stigende flaten.

Så var jeg oppe. Breen strakte seg flat foran; langt borte i vest blinket toppene mot Voss, i sør og sydøst Hardanger-fjellene med Jøkelen og Ose-skavlen, og bak meg sto Halling-skarvets svære former mot himmel-rannen. Rett unner så jeg fjell-gryta, tjernet, og dalen jeg kom fra. En glad følelse ved å vite den hindring overvunnet; nå er det ikke flere igjen, bare utover hele veien like til Vosse-vangen.

Over disse fjell-viddene ensteds skulle det altså være at Sverre, etter sagaen, fór vill med sine menn i november for en sju hundre år siden (i 1177), da de ble nøtt til å dra unna for fienden og opp Raundalen.

Der «tok Sverre konge fem veivisere, som var mest veikjent. Men det trengtes òg, for været ble så ilt, som en sjelden treffer. Der kom snø så mye, at det var uhørt . . . Der mistet de hundre og tjue hester med gylne saler og bisler, mange slags kostbarheter, kapper, våpen, og mange andre gode ting.»

Ja alt dette høres ikke ulikt, for hester ble det ikke greitt her. Verre blir det når det heter videre: «Til det kom òg, at de visste ikke hvor de fór, og ikke fikk de så mye som vann. Det var åtte dager, som de ikke smakte a’ent enn snø. Dagen før Allehelgensmesse ble været så slemt, — så ulikt det må tykkes, når det blir sagt — at av det fikk en mann bane, at været kastet ham og brøt ryggen hans sunn på tre steder. Og det var ikke a’ent for når bøyene kom enn å kaste seg i snøen og holle skjoldene over seg som fastest.»

Det er en kraftig skildring. Men lite trolig er det at menn, tilmed veikjente menn, fór over disse fjellene i åtte dager uten å nå til bygds på noen kant, selv om nå været var på det styggeste; det gjør snøtt fjellvante folk. Verre er at de ikke kunne finne vann i fjellet først i november, da det renner i hver bekk! Men det var jo så at da sagaen ble først skrevet ned (av abbed Karl Jonsson) «satt Sverre konge selv over og sa hva som skulle skrives.» . . .

Jeg dro innover breen, og sto snart på den andre siden, hvor den i en ubrutt glatt flate stuper ned i Kalde-vatnet halva’ent tusen fot unner — brattere og brattere utover. Snøen var pakket jevn og hard av vinnen, her og der noen skavler, og på sine steder litt is-skorpe. Det kunne bli vont for skiene å styre; men la gå — og utover skar det, mer og mer susende. Snart fór det bort over bølge-toppene, snart igjen over jevn grunn. — — — Jeg forsøkte å slå farten av med noen svinger; men det hjalp lite, skiene bare skrenste på siden ned etter den harde snøen, derfor heller igjen sammen, og bent fram.

Jeg nådde isen, og det fór langt utover. Det sto stille, det skalv i alle lemmer etter farten. — Jeg så opp etter — langt der oppe mot toppen arbeidet et mørkt punkt seg utover, det var hunnen som kom strykende etter.

Det ble verre med føret nå, en kunne merke havets nærhet, snøen ble mer og mer dekket av en glatt is-skorpe, som var slem for skiene, og for hennene også hvis en kom den for nær. Men fort fløy det ned igjennom den trange kløfta, som skjærer seg fra Kalde-vatnet ned mot Opsett-setra, øverste seter i Raundalen.

Med ett sto jeg over et juv, på alle kanter stupte det tverrbratt ned mot dalen dypt unner. Skavlen runnet seg glatt utover, og jeg vek tilbake, det var jo ikke sikkert den bar. Fantes her noen nedgang? Det så stygt ut; men der var det kanskje mulig i en trang kløft, hvor skavlen ikke hang over; og med forsiktighet gikk det ned skritt for skritt.

Nå var det bare lange, fine bakker igjen, og til slutt lange lia ned mot Opsett-setra. Der ble det en styggelig fart; skiene skrenste på skaren, jeg måtte over-enne, og fikk noen stygge rift om hånn-leddet av is-skorpa.

Så var jeg i Raundalen; og gjennom bjerke-lier, hvor rypene flakset opp, gle det nedover mot Kleivene, øverste gård i bygda.

Så tørst jeg var! jeg tror snøtt Sverres menn kunne vært tørstere. Ikke noe i verden kunne nå komme opp mot et parr potter søt melk.

Jeg nådde første huset. Ikke en sjel hjemme! Til neste gård var det flere hundre alen, det ble for langt. Jeg fikk skiene av, kom inn, og hentet fra melke-bua en stor ringe søt melk — og jeg drakk og drakk, spiste litt iblant, og hunnen fikk også.

Som jeg nå, skrevs over krakken, gjorde meg til gode, kom det farendes inn en flokk med småjenter — men de ble stående som fjetret ved synet av meg og hunnen. De gapte en stunn. Jeg hilste goddag; men ikke en lyd. — Så tok de til bens ut igjen det forteste de vant. Jeg må ha sett skremmelig ut.

En stunn etter kom det en kone. Hun gløttet på døra, og kom innenfor, men ble stående tvilrådig, bak henne tittet noen av de forskremte jentefjesene. Jeg nikket vennlig:

«Goddag, du får unnskylle; jeg har nok tatt for meg av melken din jeg, mor; men jeg var så tørst at jeg kunne ikke vente.»

«Å gudsjelov, da æ kristne folk, me trudde du va eit trodl, å dan honden trudde me va eit gråbein, eldo nokko anna styggety. So stor ein hond ha me aldre set.»

Det var en rød-brun irsk setter som fulgte meg.

«Å du behøver ikke være redd, hverken han eller jeg biter folk.»

«Men korleis æ du kommen her dao?» «Å jeg kommer over Vosse-skavlen, fra Hallingdal.»

«Nei, no har eg aldre haurt pao makjen» . . .

De hadde nok sett meg komme på ski langt oppe i bjerke-lia, med en sky av den løse snøen omkring, og så hunnen langt etter i en a’en snøsky, selv var jeg helt tilføket og hvit. Så hadde de tatt meg for et bergtroll, som hadde en gråbein med seg, og så hadde de rømt av sted til nærmeste nabogården, for det var bare kvinnfolk hjemme.

Det var jo heller ikke så underlig; aldri hadde noen fart der gjennom dalen ved vinter-tid, og sjelden nokk om sommeren, og en hunn så stor som en alminnelig fugle-hunn hadde de aldri sett.

Vi ble snart gode venner, og jeg fikk alt jeg ville ha, både av melk og mat.

Jeg var sliten, og en halv times søvn kunne gjøre godt. Jeg slengte meg på senga og sov.

Kl. 4 gikk det igjen videre; men det begynte snart å mørkne her i dalen, og føret og veien ble stadig mer umulig for skiene, med holke og knultrer. Da jeg nådde Vold, tenkte jeg derfor det var best å få en hest og kjøre de siste to milene om mulig.

Jeg kom inn i en stor stue med jord-golv, hvor det knitret et veldig bål på peisen. Jeg hilste godkvell, og spurte om hest.

«Jau, da kan du dao alti fao, men da æ no vel aldre meininje no i kvæld?»

Jo, jeg skulle være på Vosse-vangen i natt.

«Nei, da faor du lata væ’, for da går inkje an å kjøyra pao Vangjen i slikt føre, å i slikt myrk’n, vegjen ligg rund å blankå framme stupe. Nemme Sverre-stigen æ da vesto, dar kan da væ’ illt nok um dagjen.»

Jeg hollt på mitt, jeg ville fram i kvell, og kunne jeg ikke få hest, fikk jeg gå.

Etter en del overtalelse, ga han seg, og sa han lyt prøva.

Av sted kom vi da endelig; men veien var slem den, det var sant det, og mørkt var det. Vi måtte mest gå like mye som vi kjørte; men jeg var sliten, og glad for hver gang jeg kunne få sitte. Så nådde vi den fryktede Sverre-stig, og den var unektelig stygg; men fikk vi bare greidd den, var det flat vei like fram.

Vi tok det varsomt; veien var bratt, og med stupet like på siden; den var runn og glatt, vont å få fotfeste, slapp en sleden, kunne en lett gli utfor; men hesten var stø på bena med sine skarpe sko, vi fikk støtte oss til tømmene og sleden, mens det gikk skritt for skritt nedover.

Endelig var vi da også nede her, vi kunne sitte opp, og snart var vi på Vosse-vangen. Klokka var alt blitt ett. Jeg dundret på døra, — det tok en stunn, så ble det åpnet, og hotell-vertens korte, tykke skikkelse sto for meg i unnerbuksene, og sa forundret:

«Å er det Dem som er ute så sent?»

Jeg lengtet etter en god seng, og den fikk jeg. Skjønt leiet siste natten på Halling-fjellet var uklanderlig, fant jeg likevel at det var bedre i Fleischers hotell på Vosse-vangen.


Etterskrift.

En menneskealder senere.

Det var en kvell mitt i mars 1916, at jeg satt i den lune stua på Finse hotell, og snakket om at jeg nok skulle ha lyst til en gang igjen å stå på Vosse-skavlen og se utover ungdommens trakter, og så prøve den skiløypa ned på Kalde-vatnet og videre. Andreas Klem — direktøren på Haugastøl som jeg var sammen med — kom straks i glød; visstnok snødde det over fjellene her, men vestpå var det klar-vær, det forsikret han seg straks om i telefonen.

«Fin-fint skiføre! i morgen tidlig drar vi.» Ja vell!

Det var før soloppgang at vi kom brusende med toget over vidda til Hallingskeid stasjon, just der hvor jeg den vinter-kvellen for to og tredve år siden hadde gått og lett etter en nedsnødd seter-hytte å krabbe inn i for natten. Også denne gangen hadde jeg hunn med.

Ski-føret var godt. Vi sto utover de lange liene fra stasjonen ned mot Grøndals-vatnet, så over isen, og opp dalen mot Vosse-skavlen. Det var blå himmel, og snart kom solen. Mest samme vær og samme føre som da jeg fór her sist; men jeg syntes veien fra Grøndals-vatnet til Skavlen var blitt mye lenger enn den gangen.

Endelig var vi inne på det øverste tjernet. Jo, jeg kjente meg på en vis igjen: der var de bratte fjell-sidene på alle kanter, og den lange, tunge stigningen opp mot Skavlen. En svær snø-mengde var det òg. Men likevel var det annerledes: stigningen syntes ikke fullt så hengende bratt som den sto for hukommelsen; og nå var det ingen skavler som hang utover, det var lettere å komme opp, og ingen vanskeligheter for hunnen.

Fra Vosse-skavlen hadde vi det samme synet utover disse hvite fjell-viddene. Det var enda vidunderligere enn jeg mintes — og Andreas Klem syntes aldri han hadde sett noe skjønnere, enda så mye han har fart i disse fjellene.

Farten utover breen, fra randen av den øverste vide flaten, og ned på Kalde-vatnet unner, var enda sværere enn det sto for meg.

Det er en veldig bakke, og vi fikk en dugelig fart. Vi skrubbet med staven det vi orket; men enda ble det mer fart enn vi syntes vi hadde bruk for. Av fokk-skavler var det også mange fler enn jeg mintes fra sist, og det var vont å holle styring på skiene, mens de danset bortetter, og en lå bakover på staven. Mitt i den svære farten tok skiene med ett skjær utover på hver sin side av en fokk-skavl, bena ble tvunget fra hina’en lenger og lenger, det var som en måtte bli kløyvd helt opp i skrevet; — men i siste liten, før ulykken kom, fikk jeg vridd skiene mot hina’en igjen . . . Klem fortalte siden, at han hollt på å gå samme veien, men fikk også nettopp berget seg.

Vi tok det nå i flere venninger, for å få slått av litt på farten; men endelig bar det utfor den siste bratte skråningen rett ned på vannet, og det fór med susende fart langt over isen.

Så så vi oss tilbake. Samme synet som sist. Høyt oppe kom en mørk flekk utover, det var hunnen — — . Men sannelig gjorde ikke denne bakken et veldig inntrykk der den kom veltende utover ned på oss, langt der oppe fra, — vi så ikke begynnelsen.

Andreas Klem hadde aldri stått en «flottere løype», sa han; men jamen leitet det ikke på bena ja.

Siden den tid jeg fór her sist, hadde mange fart over disse traktene av dem som var med å bygge Bergens-banen; og unner arbeidet med Gravehalstunnelen var det jo en stadig fersel over fjellet att og fram. De hadde da funnet flere lettere overganger.

Særlig var det en ski-løype som de kalte for «doktor-løypa», etter doktor Bruun, distriktslegen i Ål, den gang lege ved tunnelarbeidet. Den løypa skulle gå fra Kalde-vatnet noe lenger øst enn jeg hadde gått, og ned mot Myrdalen.

Men jeg ville nå helst se min gamle vei igjen, og vi lot det gå ned igjennom den trange fjell-dalen. Her var det en blank isskorpe på snøen som gjorde det vont å styre, og vi fikk fare litt varsomt.

Endelig nådde vi den samme botnen hvor jeg var blitt stanset sist. Men sannelig var det ikke mye styggere enn jeg husket det. Vi kom ut på samme henge-skavlen, og måtte tilbake, og vi syntes ikke det så ut til nedkomst på noen kant.

Vi forsøkte et sted hvor det ikke hang skavl utover, og kom også et stykke ned; men snø-veggen var hengende bratt, og hard is-skorpe stykkomtil. Med skiene i ene hånnen måtte vi hogge oss trinn i isen, mens vi drev staven godt inn med den andre, for å holle oss i den. Jeg var bedre faren enn Klem, jeg hadde ikke trinse på staven, og kunne derfor ramme den dypere ned. Det blåste hardt, og det kom stygge vinn-kast utover berg-veggen over oss.

Til slutt ble det så stupende bratt at vi ikke likte oss lenger. Snøen ble mest is, så det ikke var lett å få større merke i den. Vi slapp sekken, for iallfall å være kvitt den. Den suste utfor, ble mindre og mindre, helt til bunns i dalen — vi øynet den som en prikk langt der nede. Den veien ville vi gå, om en fot glapp; men snø-veggen var ganske glatt, og runnet jevnt over i dalbunnen. Kan henne den reisen ikke ville være så verst enda, om vi la oss på ryggen og lot det subbe? Men vi likte ikke å prøve, — det var ikke godt å vite, hvor mye klær vi ville ha igjen på kroppen, når vi rakk ned.

Vi så oss om. Oppe unner henge-skavlen var det en slags hjell, kanskje var det likevel bedre å komme ned der. Vi gikk tilbake opp igjen, og prøvde. Det gikk bra en stunn; men der kom hunnen stupende utover fra skavlen over, gikk runt i luften, og kom ned på en liten haus på kanten av stupet. Der fikk den klort seg fast, og var berget. Den hadde nok glidd i et vinn-støt oppe på skavlen.

Snart ble det brattere for oss, snøen hardere med is, og vinn-kastene ble ikke mindre. Vi syntes det var stygt, og ville kanskje helst tilbake igjen, dit vi prøvde først; men nei, — nå fikk vi dra på der vi var. Ved å hogge trinn for trinn kom vi over til bergveggen på andre siden av juvet, der var det bløtere snø, og lettere å komme ned. Endelig kunne vi ta skiene på, og det bar ned til sekken i bunnen av dalen.

Ikke var jeg i stann til å huske at jeg hadde hatt noe så stygt å komme utover som dette juvet, den gang jeg fór denne veien alene. Men det må jo ha vært så, og jeg fikk nesten beundring for meg selv, som hadde greidd det uten at det hadde gjort dypere inntrykk.

Det er da ellers underlig med den erindringen. Oppstigningen hadde den altså gjort heller verre enn den var, men bakkene og stupene utfor så meget mindre og lettere enn virkeligheten. Er det alderen som gjør det? Mens vanskelighetene opp for bakke ikke blir synderlig større, ja kanskje synes verst for den utålmodige, uerfarne unge, så lar ungdommen det stå til i leende lek over alle vanskeligheter utfor. Alderen gjør varsommere.

Så var det løype etter løype, og til slutt ned de lange liene mot Opsett. Her stekte solen, og vi måtte holle vell klar av alle bakker som ikke lå i skyggen. Endelig nådde vi bunnen av dalen, og skulle opp mot Opsett stasjon. Da hang skiene stygt igjen, vi forsøkte å holle det glidende, gne og gne; men til slutt måtte vi i fortvilelsen gi oss over, og stolpret oppover, med en fots kladder unner hver ski, til vi kom inn på jernbanelinjen og fram til husene.

Det var over en time til toget gikk kl. 12.51, og med det fór vi tilbake til Finse; og der spiste vi en overdådig lunsj klokka halv tre.

Slik en forandring! Ja som alt med ett kan endres.

Like fra Sverres tid — og lenge før — og til for få år siden, var det det samme her oppe — den samme ensomheten over disse fjell-viddene om vinteren . . .

Men så nå! Lokomotiv-pipene skingret gjennom stillheten, togene fór prustende att og fram, den svarte kull-røyken slo ut av tunnel-hullene opp mot den blå himmel — og den såkalte kulturen kryper høyere og høyere opp på vidda med sine store hoteller og sine uunngåelige «turister».

Ja visst, det er jo «bekvemt» og «komfortabelt». Du kan gå til køys i kvell i Kristiania, og stå opp til frokost tidlig i morgen på Finse eller Hallingskeid, og ta deg en spasertur på Jøkelen eller på Vosse-skavlen om formiddagen, og det bringer mange folk opp i fjellet som ikke ellers ville kommet dit.

Men å! når det bare ikke fulgte så mye a’ent med, det som ikke hever menneskene. Alskens luksus, med mat, og drikke, og toiletter, og kortspill, og narrestreker. Nå kommer folk heropp på vidda, til et av disse store hotellene, for å slå tiden i hjel, og lever et larmende liv i dager og uker, så de må til byen for å hvile . . .

Den vidda som løfter menneske-sinnet, og skulle gi det de større, enklere linjer, ser de færreste. Jeg tror nok likevel den blir bedre den nedsnødde seterhytta, som jeg lette etter, men aldri fant . . .

Det er et minne som ofte kommer igjen. Det var ved hjemkomsten fra Polhavs-ferden. Det hadde vært fest etter fest i byene. Fram gle inn den brede, vakre Trondhjemsfjorden i strålende solskinn, vi ble mottatt av dampskip, flaggsmykket fra topp til dekk, svarte av mennesker, hurraer, og leverop, og kanonsalutt, jubel på alle kanter, på sjø og på lann. Da kom Peder Hendriksen bort til meg på brua:

«Du N.» sa han, «dette kan være bra nokk, men det er for mye leven. Jeg tenker på Is-havet jeg. Der hadde vi det godt!» Og han så på meg med en underlig vemod i de trofaste barne-øynene.

Var det lengsel tilbake dit hvor det var så høyt unner himlen, luften var ren, og livet var enkelt? — tilbake til ensomheten — stillheten — og storheten?