Friluftsliv/2
HARALDSET’N
September 1898.
«Edelsteinen blir ikke blank uten å gnis, heller ikke mannen fullkommen uten prøvelser.» Så sier en innskrift i Kinesernes tempel for evigvarende harmoni; men da må jeg sannelig være kommet fullkommenheten nær, for aldri har vel noen mann hatt så mange prøvelser som jeg hadde for å komme av sted på denne turen. Jeg skulle opp til fjells for å se på nye jakt-felter.
Først strevde jeg halve dagen med å rigge meg til, og så glemte jeg skyssen inn til jernbane-stasjonen i byen, og måtte senne jenta nattes tider til lannhandleren for å få en hest.
Endelig kom jeg av sted om morgenen. Erik Werenskiold og Moltke Moe skulle slå følge et stykke oppover. Vi tok først toget til Krøderen. Men så hadde jeg glemt hunne-kjeksen, og hjemme hos meg måtte de telefonere til Drammen for å få en sekk brakt til toget, når vi kom dit. — Også det kom i orden.
Så var det på næreste nippen at dampbåten gikk fra oss ved Krøderen stasjon, mens vi hollt på med noe a’ent.
Så hadde den ene kofferten med all fjell-nisten min gått i lann ved Olberg, og jeg drev og telefonerte i flere timer på Gulsvik brygge uten å få greie på det, og satte hele jernbane-vesenet i bevegelse. Imens satt den snille Moltke Moe ved veien med en kasse som bord, og skrev på et innlegg han hadde lovt en mann, men ikke fått ferdig før han reiste — nå måtte det gjøres.
Endelig også det i orden, og vi dro opp gjennom Hallingdal. Men så kjørte jeg over min fugle-hunn Laila, hun skrek noe ganske forferdelig, så jeg tenkte at nå var da den jakt-turen ødelagt; men ikke noe ben var brukket. Jeg tok henne opp i kjerra, snart var hun like god igjen.
Så møtte vi flere store ku-drifter, og den andre hunnen, Jompa, en liten «waterspaniel», tok til skogs. Vi måtte holle stor jakt på den, til vi langt om lenge fikk fanget den inn igjen. Den var rent vettskremt av så mange kuer på en gang, som den aldri hadde sett.
Endelig nådde vi Avestrud om kvellen; men her oppdaget Moltke, at han måtte skrive andragende til stortinget om stipendium til L., for å få det av sted med første posten.
Så likt ham! Alltid og alt for andre, ingenting for seg selv. Sliten etter den lange uvante dagen og reisen, og likevel uslitelig i sin godhet for andre, satt han og skrev til klokka halv ett om natten, mens en mann sto utenfor og ventet, for å gå med brevet sørover til post-åpneren på Vik. Men så var det også slik som ingen a’en kan skrive det.
Neste dagen (7. september) kom vi til Nes, og om kvellen kom kofferten med ekstra-skyss sennt av jernbanen.
På Nes lå en skotte, Sir James F., med lady, for å fiske i Sevre-fossen. Han fant det noe ubekvemt å måtte kjøre hver dag den lange veien der ned. Han hadde vært der siden 4. juli, og skulle holle på med det til 26. september. — Om ettermiddagen var han og ladyen ute og rodde på elva ved Nes, men fikk ikke nappet. — Ladyen beklaget seg meget over at hun ikke kunne va og fiske, men hun vågde ikke å gå i knebukser, sa hun, for ikke å shocke bønnene. Hun og Sir James ble meget lettet, da jeg forsikret at bønnene ville greie det, selv om hun skulle begå den uhørte uanstendighet å gå i bukser.
Vår hotell-vert på Nes var en beleven mann, som uttrykte seg sirlig. Min hunn Jompa var kongservastiv, mente han, som hollt seg til damene, og ikke ville ha noe med de andre hann-hunner å gjøre. Hvorfor det var særlig konservativt fikk vi ikke forklaring på.
Ellers fortalte han også om hvordan han kunne føre sine gjester bak lyset. Han hadde noe simpel rødvin som han tok to kroner flasken for, og den var lovlig sur. Noen engelskmenn hadde grint, og spurt om han ikke hadde noe dyrere. Jo, han i kjelleren og fant noen flasker av samme slaget, men som var støvete og skitne. Dem bar han varsomt inn og sa de kostet fire kroner flasken. Da smakte vinen godt, påsto han, så det var nå mest innbilning det med de fine vinene.
Fredag morgen (9. september) kom verste prøvelsen; da var det farvell til Erik Werenskiold og Moltke Moe, som måtte tilbake igjen, mens jeg dro videre, og vestover inn i fjellet med kløv-hester.
I Rukkedalen var jeg innom Ola Haraldset’n, som jeg gjerne ville ha med på jakten; men jeg traff bare kona hjemme; mannen var oppe i fjellet, og drev noen unge hunner han hadde til dressur. Men han skulle komme igjen om et parr dager; og da kunne det vel henne han kom etter. Så bar det opp forbi Liasett, og Brynhilds-kjedn til Holmevass-bua.
Lørdag (10. september) fór jeg over alle haugene og nutene øst for Holme-vatn, for å lete etter ryper, og etter Brenbu-setra, hvor jeg egentlig skulle være. Av ryper fant jeg ikke stort, bare to kull; men setra fant jeg da om ettermiddagen.
Brenbu-seter, søndag 11. september 1898.
I setra. Og dagen heller. Det ulmer i glørne borte på peisen; hunnene ligger på golvet, trette etter jakten, lykkelige ved å hvile. Jeg sitter i senga, og ser ut gjennom vinduet på fjellene.
Derute ligger ås bakom ås. Her foran mellom de lave bjerke-rabbene noen myrtjern, nå mørke og stille etter stormen, som enda gir skyene fart over ås-ryggene.
Men langt borte mellom blå åser blinker et gyllent tjern nettopp unner den smale glime av solnedgangen, som et dragende huldre-øye. Det senner bud og hilsen. Det er hvile for den brennende menneske-sjel i de gylne bølger.
Lengst ute i brynet ligger det blå-tindrende fjell, Halling-skarvet, med glitrende snø-fonner, toppen ennå dekket av jagende skodde . . .
Der stormer sauene og geitene, hele flokken inn på vollen. Som de hopper og spretter i kåt livs-glede! Lammene springer runt mødrene, som var livet bare fryd; se hvor den vesle stjerten går i glede, hver gang de stanger innunner buken, og når til spenene. Saubukken stanger i skigaren så det smeller, og farer etter sauene.
Nå kommer budeia med kolle for å melke geitene, som rolig venter på å bli tatt. Borte unner bjerke-lia i kanten av myrdraget kommer ku-bølingen, en hører bjellene og rautingen langt borte.
Men høst-kvellen blir mørkere, tjernene der nede enda svartere og dypere. Høyt over jager dystre skyer. Og mitt imellom — mennesket som finner seg selv igjen i alt og i intet, er hverken drømmende tjern eller jagende sky, mer meningsløst enn det alt.
Det mørkner fort, enkelte regn-dråper begynner å falle på ruta, snart kommer natten, og hyller fjellvidda, de mørke tjern og huldre-øyet langt der ute.
Mandag kvell, 12. september.
Igjen sitter jeg her ved vinduet mot kvellen, igjen ligger hunnene der på golvet trette etter jakten, og igjen denne vidunderlige følelsen i musklene, når en strekker lemmene etter en slitsom dag. Det er dyrets velvære, det myke legemes lykke ved følelsen av at der enda er spenstighet, — den evige drøm om ungdom — —
Det er likevel glede i villmanns-livet, det er naturmennesket i oss, som kommer sitt utspring nærmere . . .
Mens jeg sitter, glir bilde etter bilde forbi fra disse viddene . . .
Jeg ser fjellene vesterpå i regn-skodde om høsten . . . Det mørkner mot kvellen; etter rein-flokken bærer det langt innetter — skodda tettere og tettere, en vilrer seg bort . . . Reinen blir gravd ned i ura, og så i mørke mot fe-legret, over den ene elv etter den andre i is-vann til opp på livet. — Endelig fremme. Med krampe i de stive ben, så det er vanskelig å komme opp bakken fra den siste elva. Hytta er ikke rar, det drypper gjennom taket, ute øser det ned, og våt er jeg til skinnet. Også veden våt — — Endelig luer varmen — alle klær av på tørk, mens jeg sitter naken i peisen, og steker reinkjøttet på spidd. Spiser det halvrått, mens blodvannet renner av det . . . Så til å varme steiner, og bære bort i senga hvor graset er søkkvått av dryppene fra taket. Det gir et varmt, om ikke jevnt unnerlag, men kroppen må buktes i S-form for å gå klar av dryppene. Neste dag ut etter reinen igjen . . .
Så ligger fjell-vidda snødekt og blinkende i solskinnet, topp bak topp som en leir av hvite telt mot himmel-rannen, blekgrønn og klar; på skiene stryker det lett som vinnen innover . . .
. . . Så ligger den der i vinter-natten, unner stjerne-hvelvet. En mann og en hunn leter etter en hytte, som er føket bort i snøen . . .
. . . Og jeg ser fjell-vidda i snø-storm, da alt er rykende kamp, ingen vei å øyne. Vinn-kastene faller over en, så en drives tilbake på skiene, men fram må det til det blir le å finne . . .
Alt er det det samme frie, enkle liv, i ren luft, som gir det opprinnelige i oss sin rett igjen.
Onsdag kvell, 14. september.
Det er svært så lite ryper det er. I går hadde jeg en lang dag innover det fineste rype-lennet, men alt jeg fikk var fem ryper, og stort mer så jeg ikke heller.
Langt inne i fjellet, på andre siden Holmevatnet, traff jeg Haraldset’n, som var på vei hit: en tettbygd kar, helst unner middels høyde, hodet sitter godt på de sterke skuldrene — et kraftig ansikt med fullskjegg, noe lurvet i håret unner filthatten. Dreven i alskens jakt og fangst, støtt på ferde i skog og fjell, sommer som vinter, en av disse farende sjeler, for hvem livet i dalen er for trangt og for smått. Det fins fler av dem runt i norske bygder — de former livet som de selv vil, de karene, ikke som andre vil; — det kunne vi vel alle, kan henne, men vi gjør det ikke.
Han hadde med seg et spile-verk av en ung engelsk setter som han hadde i dressur — en fin, vakker hunn, men så mager at en kunne være redd for at ribbenene skulle gnage seg ut gjennom skinnet. Den var så vond på maten at det var mest uråd å få’n til å ete. Vi kalte den siden for beinmann.
I dag morges var det sørlig vinn med regn, trist og tungt, våt skodde hengende over alle nuter. Så slo det om til kall nordvest, og det tok i kvassere og kvassere, ble til ulende storm, og himlen klarnet av kall og blå.
Hele dagen fór vi i fjellet uten å finne fugl, bare enkelte stegger. Først da vi kom opp på høyeste nutene, fant vi noen småflokker. Men det var slik vinn at bikkjer og folk føk på kant bortetter, og Haraldset’n blåste mest i koll, da han skulle bråsnu for å skyte på en rype. Vesle Jompa gjorde hel kollbøtte, da den skulle hoppe fram i viern; og det så ut som den stakkars beinmannen kunne blåse tvers av.
Rypene trykket dårlig, og dro for vinnen østover fjellene så langt vi kunne se. Haraldset’n mente det bar like inn i Sverige. Det ble ikke mange livene vi fikk. En hare så vi også i vinnen på høyeste nuten; men den føk av sted som en ull-dott.
Jeg må beundre denne Haraldset’n; aldri var jeg i lag med en bonne-jeger som hadde så mye tak på å dressere en fuglehunn, og som var såpass fluktskytter. Dugelig kar i fjellet, når det gjalt å finne rypene, og seigere til å gå enn de fleste, det merket jeg i dag. Men sannelig er han god her inne i seterbua òg; det står friskt vær av ham, og han setter liv. Uten enne er alt det han kan fortelle om hva han har sett og prøvd i skog og fjell, mest på jakt; og han har ikke vont for ordene.
Skogs-fugl skjøt han både på spill om våren, og på lokk om høsten, og nå de siste årene med stående hunn. Rypene skjøt han for hunn om høsten, og fanget i snare om vinteren. Hare-jakt hadde han drevet mye, og gode hunner hadde han hatt, men enda ivrigere var han på reven.
«E å bakarn,» fortalte han; «ja han Johannes baker n’i Nes, du veit, me drivo nøkk mikji ette røve, me, å jaggu ha e fått mang ein munter røvslos i mi ti. Men her eit åræ voro e å bakarn samen uppi åse ovafør Døkkji, me hadde to steitande go’e bikkju den ti’e.
«Jaha, der vart dæ los mæ dæ sama me sleffte — upette åse å inette fjellæ bar dæ i eit brennande jag, å so attende ette ein lang tur.
Me skiftebitte gjerne bikkju mitt i losen. Når den fisste bikkja hadde jagi se å røven trøytt, so sleffte me på den freske. Men då vart dæ ille før o Mekkel; å so smatt’n in øvst i ul’n, då greidde’n dæ ’kji lenger. Men bikkja halsa før berg so dæ ljoma, og snart voro me ette der me mæ. Jaha, der stondo me å akkederte.
«Me hadde kobla bikkjudn, å lagt ifrå us børsudn. E skulle krabbe in i ule å sjå koss dæ såg ut, å e stakk inni’o mæ ein kjepp, å dæmæ so nådde e burti noko blautt — i dæ sama smatt røven ut gjenom eit høl i andre enden på ul’n — eit høpp over ein diger stein, og burte va’n . E up, fata den nemmaste børsa, dæ va endå hagla åt bakare, å mæ den skaut e bom, før e va ’kji vand ve’o, ser du.
«Bakarn vart so førfjamsa, han, at’n sleffte kobla, å bikkjudn sette a’gåle utover, mæ bøndo slengjande ette se. Men dæ vart los, gut, dei voro hale te å jaga dei bikkjudn, å steitande go’e voro dei.
«Ovafør kvednahusæ æ dæ eit høl i bergæ; beint dit bar dæ, å der smatt røven innatt. Dæ vart eit lurveleven på bikkjudn, te me kommo ette å fongo kobla dei.
«Men dæ æ langt in dæ hølæ, so dæ va inkji so lett å nå like inn te røve, å me hadde ’kji noko å ta’n mæ. E spikka me tå ein lang kjepp te å stikke mæ; men bakarn drog ne te bygd’n, han, ette bæ’re greiu.
«Mæa dreiv no e å stakk å stakk, te e kjende noko blautt, å e skjønte e va burti røve. E lirka å lirka so lengji, te e fekk tulla kjeppen fast i håra, å fekk drigji’n so langt ut at e nådde i bakføtadn. Men dæmæ høgde’n te over fingadn mine, å vart hangande fast, å e rikte hønde te me so fort, at e slengde røven over me, å over bikkjudn som stondo kobla, å langt ne i skogen. Men bikkjudn sette i eit ilskrik, å rikte te so dei kommo laus, å utover bar dæ i eit einaste gaul beint neover mot skule-stugunn.
«E fekk fatt i børsa å drog ette. Mitt i svingji i bakka møtte e bakarn, og flaug’n mest overende.
«Koss fa’n æ dæ du flig te då?» sa’n.
«Koss e flig te?» sa e. «Heire du ’kji losen då, gut?» Og dæmæ bar dæ utover mæ us båe.
«Men ve skula skutja du set på syn: der gikk losen runt og runt husæ, den vesel røven runt hjømudn inst, bikkjudn slengde’n uta-om, skule-meister å onga foro runt frå glas te glas inne i skule-stugunn og glante. Dæ vart nøkk ein urole skule-time. Men då e skaut røven, hade den eine bikkja snutt se og ville ta’n andre vegen.»
Mår og oter hadde han også drevet mye etter.
«Men otern æ ein lur maler, dæ, som inkji æ go’ koma in-åt,» sa han. «Du kan ha alder so go’ greie på kor han har hiæ sit, men endå æ dæ eit bend om du kan ta’n. Han veit so vel når du helt de i nerheite, og då kjem’n alder dit.
«Ingangen te hiæ sit i ul’n har’n unde vatnæ i ein pøl i elvenn, han dukka når’n ska dit; å når’n kjem derifrå, ser’n se vel før, den kar’n. Fisst æ dæ berræ nasatippen som kjem up over vatnæ, å so lite tå augo, mæa’n svem over pøl’n, å so kjem’n so stilt i land at du heire kji’n plaska eingøng.
«Mang ei måneljøs nòtt ha e liggji nemæ elvenn om vinteren og venta på at’n skulle koma up or hølæ i ise, men dæ æ eit kald vøle arbei’.
«So sidde e me ein pøse tå skinn, lik dei e hadde heirt dei bruke nol i ise, og denne pøsen prøvde e fisst heime på gølvæ. Jaha det gikk å koma n’i, endå e sintest dæ trøngt nøkk, og gødt og varmt va dæ inni der; men so skulle e ut att, å dæ vart verre, dæ. Alt dæ e basa, so berre rulla e som ein reiva-ongji burtover gølvæ, gut; kjeringji ho lo so ho fekk kul på tiggji, og e banna. So måtte ho hjølpe me mæ å flå pøsen tå me.
«E fekk gjort’n vi’are, å drog so i veg mæ’o. O æ va ei knakande kald nòtt; men pøsen va varm den, gut, e sintest dæ va rettig ei grepa upfining, mæa e låg der i måneskinet og dubba, og venta på oter’n som alder kom, og tevæ mest fraus i hælse på me.
«Skodne hadde e lagt framve me på bakkjin — men då e skulle te å ha dei på me att, voro dei tæla og hale som børk, og alt dæ e braut og bènda, so va e ’kji go te å få dei på me. Dæ va ’kji anna å gjera,_ e måtte dra heim i hosuleisto; men då kjeringji øffna døre, å såg e sto der i berre hoso, mæ pøsa i den eine neven, og skodne i andre, då vart ho arg og sa: «Koss æ dæ du står te, da,» sa ho.
Så talte vi også om vinter og ski-løping. «Ja her ein vintern,» sa Haraldset’n, «hadde student H. å e us ein modig skitur. Dæ va gut som kunna stå på skiu, dæ. Me voro uppå fjellæ nolafor Rukkedale, å han hadde mæ se både mat å drikkande, å skrive-greiu mæ, før han skulle skrive før idrætsbladæ, men dæ vart dæ no visst inkji noko tå.
«Jaha, so va dæ på heimvegen, me kommo ut på åsen over Nes, å der æ dæ stiggjile bratt utover, veit du. E atvar’n om at’n inkji måtte lata dæ bera te før fort; men han va modig han. Me hadde no hatt mæ us ei flaske pons, å han hadde visst vørte ve dæ meste. Dæmæ so bar dæ utover. —
«E tok dæ no varte, e, kasta me te si’es fleire vendu å prøvde stanse farten. Men då e kom n’igjenom eit stikkji, vart vegen brattar og brattar, å farten aukte stigt.
«So kom e ne te ein sving der dæ bar te høgre; men der låg dæ ein stor stein ende fram. Mæ o H. hadde dæ gøngji gale her; han hadde lete dæ bera te som dæ ville, å fikk ein svær fart, kan du veta; å han for ende mot stein, å so gjorde’n ei lang luftreise.
«Å då e kom å skulle sjå me runt ette’o, so heng’n uppi ei bjørk, so høgt at dæ va so vidt hårtindadn rørde bakkjin. Ja, e lo gut, so e nesten ’kji kunna stå. Han hadde alt hengji ei stund då e kom, og hadde dæ drigt lenger, so hadde’n gøngji te, ser du.
«E måtte skjera’n ne att, han hadde påbøndne skiu, ser du, å dei hadde hengt se fast uppi bjørkji.»
Torsdag 15. september.
Det er for hard vinn i fjellet i dag til å drive jakt, rypene trykker dårlig, og fyker av sted, så en ikke ser dem mer. Jeg gikk en tur opp på nuten her i vest for å røre bena. For et friskt vær! Vinnen jog i hvirvel-kast bortover vannene, så det skummet hvitt, og rokket ble løftet ende til værs som fykende snø. Det sopte i ring bortetter, kast etter kast i vill dans, og regnbuen stod i rokk-skyene. Oppe runt alle knausene suste og ulte det. På øverste berg-kammen, i skaret mellom nutene, med stupet på begge sider, tok det i så jeg måtte ta spenntak i mosen, og huke meg ned for ikke å gå utfor berg-veggen. Langt ute i trangdalen bort over Vatsvatn dro en hvit sky, det var vannet som ble pisket opp som støv.
Sinnet blir så underlig lett i slikt vær; det er som det kvesser viljen . . . Det er friskt å bade seg i storm.
. . . Her sitter jeg igjen med bena oppi grua, og stirrer inn i glørne, mens vinnstøtene uler i peis-pipa. Ola Haraldset forteller historier der borte ved vinduet, og guttene og jentene ler.
Han forteller om dansken, som her et år lå borte på Brynhilds-kjedn i gjest hos Rosenberg, og som han fulgte på jakt. Denne dansken så alltid «minst fleire hundre rjuper kor dag dei va ute.» Når et kull kom opp, og Haraldset’n sa det kunne være såpass en åtte eller ti ryper, så sa dansken: «Er du gal, du gutt, der var da minst tredve eller førr.» Han skaut og skaut, men fikk aldri en fjær til å falle, og hver gang sa han: «Det var da fanden til skydning.»
«Men so vart hunden lei tå desse trafikkji, å ville ’kji ut meir, han vart gåande innved føto vore og slengji.» Da ga Rosenberg Haraldset’n en børse, for at han kunne hjelpe til å få noen ryper til å dette, det ville kvikke opp hunnen igjen; men Haraldset’n fikk strengt påbud om å la dansken skyte først. Ja-ha, så gikk det da gjerne slik, at dansken skaut først bom en gang, og så small som oftest andre skuddet hans sammen med Haraldset’ns, og da hennte det jo, at det datt ei type. Da sa dansken: «Det er da fanden, at jeg aldri skal treffe med det første skudd.»
En dag trakk hunnen an på ryper over noen rabber, og det bar av sted noe langt.
«Men koss har detta se?» sa Haraldset’n, «e trur nesten dæ æ bjødn, e.»
«Skal vi gå hjem?» sa dansken.
Her for noen år siden var Haraldset’n med en tysker S. på bjørne-jakt, og om ham var det mange historier.
Det var over i Fjølabu-lia, og der gikk de i flere uker og lette etter bjørn.
«Bikkju ville’n ’kji bruke på bjødn; dei berre skræmde’n, dei,» sa han. «Men vi skal få pjørnen til at komme til oss, Ole,» sa’n; å so kjøffte’n ein gamal bukk. Den skar’n eit snitt i strupen på, å fleire snitt i magjin, so invøldudn volto ut. So sette ’n eit reip om hælsen på’n; å den bukken måtte e gå og dra på, att og fram i skogji heile dagen, før då skulle bjødn koma, meinte’n. Ja, e drog på bukken, gut, dag ette dag, te dæ ’kji var stort att tå’o. Men han va no galen tiskeren, då!
«På riggji hadde e eit heilt kløvlass tå alle slag som me måtte ta mæ us i skogen kor dag, endå me inkji kommo stort lenger enn utafør vøllen, men me måtte ’kji leggji noko att, sa’n. So mikji kjøkentei å blektei som te eit heilt hotel, gritu å kjeia, å skjeii, å køppa, å steikjipannu, å gafla, å kniva, å talika, å alt so skulle dæ vara mæ kor dag.
«Ja, jamvelt sag hadde’n mæ se, å øks, å hamar, å tøng, å store sekstom-spikera, gutt Men då e skulle te å leggji n’i den spikeren, då spurde e ko ’n ville mæ den. Jau, den skulle me ha, om me skulle koma te å biggji hitte. Å so seng, gut, ei heil feltseng, måtte e bera, før han kunna ’kji la noko vara att i bua.
«E hadde fått lånt ein rjupesekk, større enn denna som står der; men den rimte ingenting, e måtte endå ha ein stor tunnesekk uppå meisen.
«Dæ va eit heilt kløvlass e kom ruggande mæ, og so drog e denna bukken ette i eit langt reip, mæa blekteiæ skrangla inni pøsa bakpå riggji. Dæ va som ei bjøllekjir, dei kunna heire us lang veg. Mæa gikk han og bles på ei pipe, og remja som ein gjeite-kjilling. Dæ skulle løkke bjødn, meinte’n.
«Imot kvelde la me bukken på markji, å sette us so burtunde ei grøn te å vente på at bjø’dn skulle koma. Å der sat me te dæ vart stommende mørt.
«Stundo fant’n på at’n skulle stå på post, å e skulle gå langt burt i skogen ’å jaga bjødn te’n. Ja e gikk å slo i grønleggjidn mæ ein kjepp, og roffte «bø—bø» som ein ukse. Men når e so bora på før høgt, so vart’n ill å skreik:
«Du er rent gal du Ole; du må ikke skremme pjørn for meget.»
«Når me gango, so skulle han finne vegen attende te stølen ette eit kompas ’n hadde. Å koss me hadde gøngji om dagen, so skulle’n alti’ ha stølen i den retningen som nåle hadde peika om firimeddagen, da me gango ut. Men du kano veta koss dæ peika. Å når me so hadde gøngji og vildra ette dissa kompase bass, å dæ vart mørt, so vart e lei, e. E fant ein ukse uppi lia, å den jaga e firi us, å kom beint fram te stølen. Dæ va beste kompasæ, dæ.
«Kor kveld so så’n: «I morgen må vi tidlig opp for at finne pjørn, Ole.»
«Ja om mørgon kommo me up so ve ni-ti-ti’e, å før me fekk rigga us te, hadde klukka minst vørte tølv. Når ho so vart eitt, skulle me ha meddag — dæ va dæ sama kor me voro — og då voro me som øftast inkji langt utafør vøllen. — So va dæ te å pakke inn att, og få kløvlassæ på riggen, då va dæ langt ut på ettemeddagen.
«Han va no galen, ser du.
«Men ein gøng fongo me virkele sjå bjødn lell. Dæ va uppi skogkante. Han kom fisst, å e kom ruggande ette mæ kløvlassæ å bukken. So fekk e auga på bjødn eit stikkji unda. Tiskeren masserte på burtette snaufjellæ, so bjødn snart ville ha set’n.
«E sprang fram å tok i ’n å sa: «Der æ bjødn.»
«Ja er det no rart da,» sa’n, «er det kansk je ikke pjørn vi går og leder etter? Du er rent for hissig, du Ole,» sa ’n .
«So studerte e på koss me best skulle stille inn på ’n.
«Nei du er rent gal, du Ole, du forstår ingenting heller du. Jeg skal få ham til at gå nærmere,» sa’n .
«Dæmæ so la me us ne bakom ei rotvelte, å han drog fram pipa si å brækte, so dæ let ’kji so ulikt ein gjeite-kjilling. — Der logo me; bjødn kom ruslande, å stelte se up på nøkle steina å væra mot us.
«No får du skøte,» sa e te tiskeren.
«Du er rent gal du, jeg skal få ham nærmere.» Å so brækte’n på att.
Ja, bjødn kom nemmare, han. Men framom us, på 30 alnis høld, va dæ ein dalsøkk, å der va dæ fot tå us, so bjødn vart støkt, å ville te å reise.
Då sintest e dæ vart før gale, e tok døbbeltløpæ mæ rundkulæ, som e måtte bera å leggji ve sia bass, når’n skulle skøte. Men han tok over børsa, å klemde’o neåt bakkjin, å sa:
«Jeg skal nok få ham tilbage,» å dæmæ tok’n te å brækji att.
«Der låg’n å brækte heile kvellen utover, te dæ va mørt, å der hadde ’n vel vørte liggjande heile nòtte mæ, hadde dæ ’kji vøre før me, som ville neatt te hus før nòtte.
«Ein kveld som me logo i ei årehitte burtunde Fjølabu-nute, då trudde e tiskeren nesten skulja vørte eilagt før me. Han låg i sengenn som sto ve veggen der; e la ei tirirot på vermen so dæ skulle brenne, mæa e va uppi bua å henta lite mjølk.
«Men dæ tok nøkk lite ti’ mæ me, ser du; stølen låg noko unda, å so va inkji jentudn nettup heime, å e måtte vente.
«Då e kom attende, so heirde e langt uppi bakkjin dæ let å gret, å e sprang neette.
«Då sat’n inni inste rommæ å skreik på me at ’n brann up. Dæ hadde tikji lite verme i tirirote, mæa eva burte, å i noko anna ve som låg på årå. So hadde’n vørte rædd då, ser du, å der sat’n og belja då e kom.
«Jo du er go du,» sa ’n, «du vil brenne meg opp du, mens du løber etter pigerne. Vi er etter pjørn nå Ole, og skal ikke løbe etter pigerne. Få ud varmen, og så kan du sannelig til straff få legge deg uden aftensmad.»
«Han va reint vill. Ja, e fekk kasta ut tirirote då, ser du, å fekk lagt me. — Men ein skulle ’kji få ro da helde, før e hadde inkji liggi lengje, før ’n skreik att:
«Du må slokke den varmen, jeg får jo ikke sove så lenge det lyser.»
«Dæ glitra og brann lite på åra endå, ser du. Ja, e tok ei bitte vatn, e, å slo på vermen; men steinadn voro heite, ser du, å dæ spruta up, so vermen fauk te alle kanta. Då skvatt’n up i sengenn, å snudde se runt i dæ sama, so øska datt like i augudn på ’n . Men då vart dæ vel eit lurveleven; han tok te a gråte då, gut:
«Å herregud, nå har han ødelagt mine øyne!»
«E måtte burt i apotekæ hass, å finne greiu te å smørja augudn bass mæ. Då klaga ’n å bar se:
«Du gjør nå allting forkjert, du Ole.»
«Men du hadde no vel vøre lengji burte mæ, då, du va no visst gødt kjend der på stølen, du Haraldsæt’n,» innvente en av jentene og lo.
«Ja, du veit dæ tok no alti’ lite ti’, før jentudn voro inkji nettup heime då e kom, å so hadde e mæ me ein tøffel før tiskeren som e skulle få bøtt.»
«Å, du fridde no vel lite te jento mæ!»
«Næggu fridde e ’kji lell. Men du veit e kjende dei, å so va no tiskeren ill før di at dei inkji ville veta noko tå hono.
«Ein mørgo då me gango ut, va e inom i bua, og so heirde’n nøkk e fjasa lite mæ jento. So sa’n då me gango:
«Er de vakre de piger, du Ole?» Å ja, meinte e.
«Jeg tror jeg vil gjøre dem en pesøk,» sa’n, å då me kommo heim om kvellen, so sa’n:
«Ja i aften så bestiller jeg melken, Ole.»
«Ja, han fekk spannæ å drog upover; men dæ va ’kji lengji før ’n kom att, føruta mjølk å uta spann. Han sa inkji stort, sette se inåt åra, å glante in i vermen. Om ei stund so sa ’n:
«De piger var forbandet dydige.»
«Dei hadde kasta’n ut, ser du, å so måtte e hente mjølkji.
«Hadde ’n nokon gøng skøte nokon bjødn, denna tiskeren då?» spurte en av guttene.
«Ja, e spurde’n ein gøng om dæ, e,» sa Haraldset. «Jau, han hadde skøte to ne-mæ Avestrud, men som ’n inkji fekk. E spurde’n koss dæ kunna ha se.
«Jo» sa ’n, «jeg kom opp for en bakke, og der fikk jeg se to pjørne som jeg straks skjøt: bum! bum!»
«Dæ va då leitt at dæ va bom då,» sa e.
«Nei ikke så at forstå,» sa ’n, «det bare lød således. Begge pjørne falt, men siden så løb de.»
lørdag 17. september.
En vidunderlig dag. Ikke en sky på den blå himlen. Fjell-vidda brer seg i sin brungule høst-drakt til alle sider. Folk og fe er reist hjem fra setrene her omkring. Haraldset’n måtte også hjem med beinmann sin, han kunne ikke få den til å ete.
Alene i den ensomme skjønnhet. Bare hunnen, som driver og leter ned igjennom vier-kjerrene der foran, og gutten, som ligger i haugen her ved siden av, han sover visst snart i solen.
De blå vann og tjern sprett overalt mellom de brune haugene, enda blåere mot det brun-gule. Øyet følger det fargerike teppet utetter og utetter, det hvelver seg som bølger på havet, rygg bak rygg.
Mellom ryggene lange sprekker, som en ser skjærer dypt, det stiger som eim opp fra dem, — der nede bor menneskene.
Men blåere og blåere blir åsene utover, og ytterst ute snøfjellene, djerve og friskt lysende i solskinnet. Øyet stryker fritt til alle kanter, — ingenting som stenger. Langt borte i sør Gausta høy og ensom.
Det der i nordøst må være Rondane, blå og disige, og lenger nord, er det kanskje Snøhetta? Så hele Jotunheimen vill og mektig, med Nautgardstinn på vakt ytterst mot øst, så Kalvåhøgda og Torfinns-tinnene med fonner og breer. Lenger fram strekker Hemsedals-fjellene seg helt vestover mot Voss. Så Skarvet, bred og sikker, det er som intet kunne rokke dets ro, trygt bærer det fonnene på sin rygg. Men lengst i vest ligger Jøkulen med sin svære bre, som et eneste uplettet laken har den skjult alt mørkt unner seg. Hvit og skinnende — det er som en hilsen fra snø-lannene der nordpå. Hvor den er fin nå i solglitret! Så den gjør godt slik en dag i fjellet; friske inntrykk stryker gjennom sinnet, og soper alt det stengte ut, gjør deg fri . . .
Der står hunnen! Snart flakser hvite rype-vinger bortover det brune teppet.
Kvellen.
På setra igjen. Kuene er ikke kommet hjem ennå. Fire hester og et føll går og beiter på vollen, noen geiter klyver i fjellhammeren over setra, og sliter i grastustene oppetter berg-veggen; det klikker litt i en bjelle; av og til breker et spett geite-mål.
Nå går nettopp solen ned mellom gylne skyer bakenom Jøkulen. Det gyller bortetter de høyeste ås-toppene. Åsen her like over tjernet gløder som rødt gull.
Hvor gult bjerke-løvet alt er blitt; det er høsten som holler inntog, langsomt og sikkert.
Mørke ligger myrene og tjernene i kvellskyggen. Mørke krummer ås-rygg bak ås-rygg seg utover mot solnedgangen. Men opp av dalene imellom stiger eimen fra menneskelivet, lys og disig, og lys og blå ligger Skarvet og Jøkulen der bakom hvor solen går ned.
Det er et stykke Norge, det er det lann som er ens eget, og som er som intet a’ent . . .
Der kommer geitene varsomt langs vollen; en grå breker spørrende. De glor og undrer seg. Der setter den ene snuten mitt oppi boka mi, og kliner blekket utover, stryker seg så fornøyd opp mot kneet mitt. Nei, vekk litt! Der er jamen selve bjelle-geiten også. Vinnen blafrer i bladet jeg skriver på, og den skvetter forskremt unna. Kommer så igjen, snuser og vil klappes . . . Nei nå roper budeia at ørreten er kokt.
Søndag 18. september.
Det trekker opp fra sør med mørke truende skybanker, skodda driver innover åsene her sønnafor, snart har vi regn-været. Jeg er blitt fortrolig med denne naturen nå, kjenner den i solskinn og i tykke. Det er jordens ansikt vi bor på, vi mennesker —; dette er pannen, furet av tidene. Nå trakker den hetta over; unner ruger år-millionenes minner, som vi bare aner. Og det dype tjernet ser på deg som et mørkt øye; du tror det er så mye det har å si, men du skjønner det ikke — kanskje er det ikke for deg? eller kanskje — er det intet i dypet av det mørke øye?
HULDRE-TJERNENE SPEILER HIMLEN I SINE BLÅ DRØMMER
Mandag 19. september.
Hjemover. Langt borte drar en bøling også av fjellet, en siste etterligger fra en seter ensteds over i Tunhovd.
Hør jentene lokker og hauker for å holle bølingen sammen. Det bærer tilbake til dalen; fjellet ligger ensomt igjen, og strør sitt rødmende høst-gull for de drivende skyer — og huldre-tjernene speiler himlen i sine blå drømmer. . . .