Friluftsliv/4
TIL ISLANN OG JAN MAYEN
Kristiania, juli 1900.
Ved sin iherdighet har det endelig lykkes Dr. Johan Hjort å få den norske stat til å bygge en egen dampbåt for hav-forskning. Det må synes på høy tid, når en tenker på hvilken inngripende betydning havets forholl og dets skiftninger har for hele vårt lann, og ikke minst for fiskeriene. Båten er døpt «Michael Sars» etter vår store banebryter i hav-forskningen, og den skal nå ut på sin første ferd. Hjort har bett meg være med for å overta de fysiske unnersøkelser sammen med Bjørn Helland-Hansen. Så vil han selv ta dyrelivet, og fiskeri-unnersøkelsene, og Håken H. Gran tar de botaniske unnersøkelsene. Kaptein G. Sørensen skal føre båten.
Men å, for et slit det alltid er å rigge seg klar til en slik ferd. Nytt av alt slag må lages, og må prøves, og forbedres, og velges og vrakes. Alt skal være i full stann, intet må glemmes. Hjernen blir sløv og tom, en føler seg utslitt før selve arbeidet skal begynne.
Båten reiste med de andre runt kysten, men skal komme inn til Geiranger.
Gudbrandsdalen, 15. juli.
Byen og strevet og tomheten ligger bak. Det bærer nord gjennom Gudbrandsdalen. Jeg kjører langs Otta, denne grønne, skummende elva . . .
Øyet følger de hvit-grønne hvirvler. En ser seg frisk igjen på denne sterke viljen som går sin syngende seiers-gang gjennom dalen den selv har gravd — ustanset av alle hindringer. Du er som menneske-livet, som manndommen. Du kommer fra barndommens ubevisste uskyll, den hvite snø som dekket fjellets knudrete hårdhet, da tiden ikke ilte.
Nå haster du med mannens blinnhet gjennom din gjeming, bryter selv din vei, og gjør ditt verk, for å svinne stille i havet. Men på ny stiger dine vanne, på ny faller hvit snø i fjellet . . . Utover din skummende gang bøyer seg hengebjerken, myk og yndefull. Du gir vann til dens rot og dugg til dens blad; — men så haster du videre . . .
Grjotli, 16. juli.
Igjen oppe mellom fjellene og snøen. Solen gikk just ned, og breen glødet i dyp karmin over bergkammen. Flatene og vannet her unner ligger i kall kvell-skygge.
Ikke før er en igjen nær breene, før livsmotet skyter nye skudd, og det a’ent der nede blir kvalm slapphet.
Hva er det for trolldoms-makt? Da jeg først så dem denne gangen — så det mørke skar, de stupbratte stein-veggene, og de hvite bre-flekkene, strengt, og stengt, og hardt — da kom uhyggen — det var som: Huff, må du derinn? Da trakk de frodige markene, og de smilende bjerke-lunnene . . . Men nå — når en står og ser på breene derover, som de ligger blålig hvite og kalle, etter at solgløden er borte — da er det som en føler seg fri og rak igjen. Er det kanskje luften som er lettere så høyt over havet?
«OTTA, DENNE GRØNNE, SKUMMENDE ELVA»
Geiranger, 17. juli.
Regn og skodde over fjellene, ingenting å se, og likevel er det skjønt å være menneske. Det er så underlig med det: i regn- og styggvær blir en ofte lettest til sinns. Er det den fuktige luften som dugger det indre gråværet? nå er det helt borte . . .
Nedfarten hit var visst noe av det mest storslåtte jeg har sett, når jeg bare hadde sett noe av det. Men skodda var så tett, at da jeg var der oppe i skaret med fosser på alle kanter, så jeg ikke a’ent enn veltende skyer unner og over. Jeg ante at jeg hadde dalen og fjorden tre tusen fot rett unner, der nede i dypet hvor de grå steinmassene forsvant.
En gang gikk det et rift i skodde-kaven og jeg så et grønn-blått bånn dypt, dypt nede, — det måtte være elva etter at vannstrengene hadde tumlet seg sammen utover disse hengende, veltende urene og berg-veggene . . . Så forsvant det igjen, og jeg hørte bare dundret av fallende vann.
Det er den mest utpregede botn-dal jeg kan minnes å ha fart igjennom. Det innerste av botnen stiger omtrent to tusen fot ende opp, og deler seg i to, med en elv fra hver side, som ikke syntes å ha gravd seg dype renner, noen av dem. Tiden siden botnen ble dannet av isen, og breen svant, er for kort; dertil kommer at avstannen fra vann-skillet til sjøen er så liten, og fallet stort, så utgraving og transport har gått for fort fra alle kanter.
Det var helt polar-lannskap der oppe mellom fjellene. Breene kom veltende utover fra skodda, fjell-veggene nakne og våte unner, og så det svarte Djupvatnet med sprette is-flak med blå føtter. — En var langt nord i is-verdenen igjen.
Ålesund, søndag 22. juli.
Jeg ligger på en fjell-knaus ut mot havet, og lar meg steke av solen. Langt der ute brer det seg kjølig-blått og mørkt for nordosten, med hvite skum-kammer.
Fra Geiranger gjorde vi unnersøkelser utetter Storfjorden; nå er vi her. I går var vi halvveis ut til Storegga, for å begynne på vårt snitt over til Islann.
Det hadde blåst nordvest-storm i flere dager; det gikk enda høy sjø, og det brøt på flere favner vann. Det var ikke så oppbyggelig for dem av oss som ikke er sjøsterke. Men arbeidet ble nå gjort like fullt, og vi fikk vår femte stasjon på denne reisen bra nok.
Her er så stille og fredelig. Der nede er en liten lun havn med pakk-boder og fiskerhytter omkring. Utenfor skjær og holmer som lyser gul-brune, isprengt med grønt, mot det blå hav, hvor det kuler mer opp fra nordost. Ingen seiler i den friske vinnen, det er jo søndag, de ligger inne og holler helg.
Her og der slentrer menn søndags-kledde omkring med hennene i bukse-lommene og spytter — eller ligger i en solbakke med hennene unner nakken og glaner opp i rommet — eller de sitter to og to sammen og sur på snaddene og røer om vinn og fiskeutsikter. De har fisket så overhendig godt med lange nå de siste ukene.
Der nede på haugen unner leker noen barn. En kjekk halvvoksen jente, med en rød lue lysende i solen, har et trekkspill og øver seg på «Ja, vi elsker», mens hun synger til og marsjerer att og fram. Hun har slike faste, vevre bevegelser.
Der kommer en voksen jente i blå kjole oppover, setter seg på steinen og vil ha trekkspillet. Hun spiller ikke likere.
Men med ett får hun det travelt: farer opp, retter på hode-kledet, går nedover litt. — Jeg ser til den motsatte kanten. Jo, der går det to mannfolk nede på veien, så rolige og uforstyrrelige. Snart må de vel stanse? Jo der! den ene blir stående, ser oppetter og spytter, hennene i lommene, litt skrutt i nakken. Den andre stanser nedenfor.
Jenta snur og går tilbake, ser seg forvirret om etter ungene, som hun jo ikke skal passe; hun ber dem komme, som hun slett ikke vil at de skal. Så går hun i siksakk nedover.
Jentungen med trekkspillet vil følge, men blir avvist. Så går det fortere og fortere — så like på ståltråd-gjerdet. Der snakker de sammen. De går nedetter veien og blir borte bak husene.
Senere ser jeg dem i en båt der nede i havnen . Han setter et mørkt, barket seil; og for god vinn stryker det på søndags-tur inn over den glitrende fjorden. Den blå kjolen lyser så friskt langt inne, men gleden er jo blå. Livet er tindrende blått sollys.
Så det gjør godt å dovne seg. — I morgen bærer det til havs. Først vil vi gjøre et snitt, med en rekke stasjoner, gjennom havet over mot Islann; så tenkte vi oss mot Jan Mayen, og så tilbake til Lofoten. Det er livets utbredelse i havet, og fiske-forhollene, Hjort og Gran vil studere, og det er forhollet mellom de varme og kalle strømmene og vannmassene som Helland-Hansen og jeg særlig vil søke rede på.
Vi har alle oppfunnet nye apparater, instrumenter, og metoder, for unnersøkelser både av havets liv, og av dets fysiske og kjemiske forholl; og stort venter vi av denne ferden — det er visst ikke langt fra vi synes den må innlede en ny tid i havforskningen.
På havet mellom Norge og Islann,
torsdag 26. juli.
Livet er lyst stundom. Vi har nådd den første seir på vår ferd. I natt fikk vi våre drivgarn fulle av sill, blank, blinkende storsill. En sei fikk vi også, og to store torsk, mitt ute på havet.
Hjort er strålende stolt over denne bekreftelse på sine forventninger. Han var kommet til den slutning, at de fiske-arter som gir oss våre store fiskerier, er ikke bunnet bare til bankene og kyst-strøkene, men er utbrett over hele havet, også over de store dyp — overalt hvor de finner livskår. Han var blitt styrket i dette ved det som bottlenose-fangerne fortalte om fiske-mengder ute på åpne havet.
Her har vi altså de sikre beviser. Med ett slag mangedobles feltet, hvorfra fiskeriene får sine rikdommer, havets fiske-mengder synes mer uuttømmelige enn vi våget å tro.
Nå er jeg spent på ueren vest for Jan Mayen, hvor jeg i 1882 fant en klappmyss-mage dørgende full av friske uer som måtte være tatt nettopp. Og det var mitt ute på dype havet. — Og så tenker jeg også på all fisken jeg fant i magene på håkjerringene vi dengang tok i Danmark-stredet mellom Islann og Grønlann!
Vi hollt jo torsk, og uer, og slikt, mest for bunnfisk, og vi skjelnet dem fra de såkalte pelagiske fisk som streifer om fritt i havet, som f.eks. makrellen, men nå blir de jo nærmest pelagiske alle i hop.
Det er havblikk. Lange dønninger som vuggende stål, sakte skvalp mot skuteveggen — solens ill-kule går ned i blålig purpur. Havhester, på tyste vinger, er flittig på ferde over hav-speilet, krysser uavlatelig sol-stripen, som søkte de noe de aldri finner. Men herregud, det gjør vi vel alle . . .
Men en må sove. Om få timer kommer trålen opp, og da er det igjen til arbeid hele natten med å måle temperaturer, og hente opp vann-prøver fra dypet. — Sove, som en bare kan på sjøen.
Nord for Islann, søndag 29. juli.
Tåke, tåke — over oss, omkring oss — tåke hvorhen vi ser.
Men seil videre gjennom skodda, mens havet vugger deg i møte og bringer bud og hilsen fra det usette bakenom, du vet ikke hvor, — bringer lengsler, du vet ikke hvorhen. Du bare aner det er noe å lenges mot ensteds i rommet — bakenom, ovenom tåkene, hvor dagen er klar, og sol skinner på blinkende tinner.
Halloi — der slår han halv fart i maskinen. Skodda er tett som grøt der ute. Vi ser bare et parr skipslengder framfor oss.
Dette er ishavs-skodda. Det er grenseskjellet der hvor sydens varme, salte havstrømmer møter de hvite is-marker. — Og bølger kommer, og bølger går. Vi ser ikke hvorfra, og vet ikke hvorhen.
Sønnenfor ensteds ligger Islann, saga-lannet, — nordenfor ligger isen. Men ut fra de ull-grå masser kommer seilende forbi lengst svunne tiders staute viking-skuter med lave seil — værbitte karer med stritt skjegg, men med hodet djervt på sterke skuldrer, og kvasse øyne unner brynene, — karer, for hvem livet er lek, men som heller ikke er redd døden. Der seiler ugjernings-mannen Eirik Raude, firskåren og lurvet, men med seig vilje; deg høver skodde og is. Der står Leiv, rak og rolig i sin akterstavn, den forvågne med de lange mål, og sikkert overlegg. Du unngår helst isen, og søker det åpne farvann.
Der kommer Gunnars staute skikkelse. Han sitter og ser drømmende i det blå dyp. Hva søker du her? Deg høver livet bedre enn skodda — du som fant lia for fager til å dra bort, selv da det gjalt livet.
Men den svære skikkelsen der. — Er det Skarphedin, eller Eigil, eller Skallagrim? —
Og de kverver igjen bort i tåke-havet, mens Islann ligger der i sør, og gjemmer sine minner om dåd og udåd.
Nå slår han igjen full fart i maskinen. Skodda er lettet noe, propellen sveiver runt i øket tempo, og det bærer fram mot nye mål.
Sett seil for arbeidets dag ut av de klamme tåker. De levde sitt liv, og fylte det med eventyr, la oss også leve vårt. Endelig ut på ettermiddagen skimter vi med ett lann forut. Det er foten av en loddrett berg-vegg nede ved sjøen, som mørkner ut av skodda.
Det er Kapp Nord, nettopp det vi skulle vente. — Vi er sannelig ikke langt av. Men nå har vi kjenning, og så bærer det videre, — berg-odde etter berg-odde stakk fram bortetter, loddrette basalt-vegger. Vi så inn i Jøkull-fjord og Isa-fjord. Skodda lå over alle høyere topper; men her og der lyste fonner og breer ut av tåke-massene. Det blåste frisk kuling av nordost.
Et gløtt inn i Ønundar-fjord, vill og forreven, men mer tiltalende nå enn sist da jeg lå der i storm med fjellene dekket av nysnø i mai månet for tolv år siden.
Utenfor møtte vi Ellefsens fem hvalfangere, djerve små båter, som husket seg godt i sjøene, med skumsprøyt over baugen.
Så ved midnatt bar det inn Dyra-fjorden; men jeg kjente den ikke igjen. Den spisse kjeglen der må være Myrum-kotlen. De klynger av hus der på styrbord må være Høgadal; men jeg minnes ikke at der var så folksomt.
Der foran stikker en flat odde ut, — det er så vitt vi kan skimte den gjennom kikkerten i mørket. Jo, der kjenner jeg meg igjen, det er Thingeyre. Men også der synes det å være flere hus enn jeg kan minnes.
Hvor er Bergs sted? — Det skulle vel være lenger inn. Ja der ligger det jo også et dampskip for anker. Det må være en av hans hvalfangere. Nei, det er jo en fabrikk-pipe, det må være riktig. Nei, likevel en dampbåt, med skorstein.
Vi kommer nærmere. Jeg stirrer inn på Thingeyre. Jeg kjenner huset igjen hvor vi bodde, og sov tre mann sammen i hver vår sopepose på golvet på et loft, — hvor jeg skrev en avhandling om «slimålens hermafroditisme» liggende på maven på det samme lofts-golvet . . . Og de dagene, med all sin urolige venting og sine usikre anelser står med ett levende for en.
Vi lå og ventet på skuta som skulle ta oss over til Grønlanns østkyst, hvor vi skulle i lann gjennom drivisen for å gå over innlannet.
Det var i grunnen ikke noen attrå-verdig tid. Ikke ro til å gi seg hen til noe. Langs liene der hadde vi våre rideturer; men heller ikke dem kunne vi nyte helt, like så litt som turen dit inn til Glåmu-jøkull. Det var jo som en tåke-bank dette ukjente forut, som vi skulle seile inn i og gjennom — lik den skoddehetta der inne over Glåmu-jøklen nå.
Men dampskips-skorsteinen derinne ble likevel til en fabrikk-pipe, — og det lyse der oppe i lia — det må være Bergs hus.
Lukten skulle heller ikke lenge la oss i tvil om at vi var nær en hvalfanger-stasjon. Forsiktig gle vi inn, og ankret ved siden av tre hvaler som lå fortøyd.
Ved seks-tiden om morgenen gikk kaptein Sørensen i lann og hilste på Berg. Så måtte vi en tur over til Thingeyre, for å bestille kull, og hilse på min gamle vert, holsteneren hr. Wendel. Så tilbake og ankre foran Framnes; og livet var sollyst i tre dager.
I grunnen et deilig sted. — Fjorden full av fisk, og enner, og sjøfugl, ørret i elvene, ryper i fjellene, og så de herlige rideturene. Hva vil en så mer? Her måtte livet kunne leves, og la så imens verden rulle. — Kinesere slakter europeere, og engelskmenn boere, — hva vedkommer det en her? En har glemt telegraf og post — og telefon.
Tirsdag 31. juli 1900.
Jeg besøkte en gammel skald, Sigvathor Grimsson, Bergs nærmeste nabo, og hans forpakter eller husmann. Han er 60 år, og så just ikke mye ut som dikter av det ytre. Han sto nettopp krokete og slo, da jeg kom til ham, han hollt just på med å barbere en gras-tuve med et lite stutt-orv.
Først var det de nødvendige innledninger om ditt og datt, og forsikringer fra hans side om at han ikke hadde ventet så fornemt et besøk, framført på godt dansk, og med stadig tiltale av «min gode Herre». Så kom vi i prat.
Jeg syntes at den vollen måtte være sen å slå, så tett med tuver som der var, og spurte hvordan de kunne drive på med det år etter år.
Han spurte forbauset hvordan det kunne være annerledes. Jeg mente det måtte da være bedre å pløye opp marka, og få den flat.
«Nei, min gode Herre, da vilde det jo blive så meget mindre Overflade at vokse Græs paa!»
Det var også en måte å se det på. Men ellers var pløying i de siste årene ikke lenger ukjent her. Da jeg reiste til Grønlann for tolv år siden, kjøpte jeg den eneste hesten på Islann som etter sigende hadde vært prøvd foran en plog, og som derfor kunne trekke; hva islanske hester ellers ikke kan.
Så spurte han om jeg ikke ville tre innenfor. Gjennom den lave, krokete, og mørke gang, nesten som en husgang til en eskimo-hytte, kom vi inn i et rom, så lavt at jeg ikke kunne stå rett. — Der lå bøker stablet opp i pakker langs veggene, mest uinnbundne, av forskjellig slag fra familie-journaler til sagaer.
Så bar det opp en stige til annen etasje, som var et fellesrom unner sperre-loftet: dagligstue, arbeidsrom, soverom for ham og hele familien.
Her var hans redskaper, penn og blekk, på et bord ved vinduet. Men når han skrev, satt han på en krakk med et brett på fanget. Og her tilbrakte han — så vitt jeg skjønte — meste delen av vinteren, og ellers når han hadde fri fra sitt gårds-arbeid.
Så dro han fram sine manuskripter: seks svære binn om Islanns prester, fint og tett skrevet, — og så kom dessuten flere binn med tillegg. Om innhollet kan jeg ikke dømme; men et kjempearbeid er bare skrivingen. — Og det er gjort uten håp om noensinne å se det i trykken. Det skal være et arbeid som han testamenterer kommende slekter, og skal oppbevares på selve Københavns universitets-bibliotek — (hvis det da ikke nå skal gå til biblioteket i Reykjavik?)
Sannelig, jeg fikk beundring for denne gamle mannen, som jeg sto der i det trange rom. — For hvem arbeidet da han? Ikke for berømmelsen — det måtte da være ettertidens. — For menneskeheten?
Fattig som Job, i disse omgivelser, med den utette torven like over hodet så han stanget opp i den, — aldri noenting lært, bare gravd i jorden. Ja, vi arbeider fordi vi må, selv om det er på islanske prester . . . Våre mål blir store nokk, når våre skylapper bare gjør synsvidda liten nokk.
Utett ja? Det var så utett det torv-taket, at når det regnet, måtte han sitte kroket over manuskriptet for at det ikke skulle sile ned på papiret, men på ryggen hans isteden.
Det er Islann! Tynget unner minner, mest til forkrøpling, lever det i fortiden, — glemmer nåtiden — og bruker stutt-orvet.
Om natten den 2. august gle vi i dyster stemning ut av Dyrafjorden igjen. Vi hadde hatt en herlig ridetur til kirken, og lenger ut, tidligere på dagen, — og familien Berg hadde tilbrakt kvellen ombord.
Det var ingen som hadde lyst til å reise, og det var visst flere av oss som gjerne hadde møtt storm på sjøen for å tvinges inn igjen. Men sjøen var vakker, og i nord drømte himlen i en vemodig blek rødme etter solnedgangen. Ove Hjort sang
«Norrøna-folket det vil fare.»
Men det vil nok ikke fare alltid.
Dagen etter gjorde dr. Hjort et ypperlig funn av 128 fiske-yngel — mest torske-arter — i et kvarters trekk med den store håv mitt ute i Danmark-stredet, i grense-beltet, hvor den varme Irminger-strøm fra Atlanterhavet og Polarstrømmen møtes.
Dette funn er av stor betydning, fordi det viser at yngelen — som jo kommer ved gytningen langs bankene inne ved kysten — den driver med strømmene utover fra lannet og nordover i havet, til det kystvann den føres av, her møtes med Polarstrømmens vann. Fiske-ungene lever nå sitt frie liv i havet, til de blir så store at de igjen søker inn mot bankene av egen drift.
4. august 1900.
Og så kom vi i går opp unner isen i blinkende solskinns-vær, og stille sjø. Det var underlig å se den igjen. Ytterst ute rekte små løse stykker, tært av den varme sjøen; men lenger inn strakte seg svære flak med koss og flater i hemsk Ishavs-ensomhet, ubetråtte og usette.
Jeg sto og stirret på dem i kikkerten, — innover disse hvite is-flatene, som en kjente så vell; — sto og så om det var lett å trekke båter over dem, og var mitt oppe i vår ferd over isen og drift langs Grønlann for tolv år siden.
Jeg syntes før jeg var så overlegen, da Gran og de andre gjerne ville inn på isen. — Jeg hadde ikke noe ønske om å komme derinn, hadde ikke noe der å gjøre; — alt hva jeg fant av interesse, syntes jeg var å fiske opp et stykke sibirisk rekved som drev i vannet mellom is-stykkene.
Men som jeg sto der og stirret innover, da kom den likevel denne lengselen etter igjen å være der inne, igjen å komme opp på et koss for å speide etter framkomst — det er spenning, det er handling i det liv . . .
Vi måtte venne og gå utover igjen for propellens skyll — den kunne slås av mot de løse is-stykkene. — Men en ble stående og se til de svære flak i syningen var ute av sikte.
Vi var nettopp i brytningen mellom den kalle og varme strømmen. Det er Polarstrømmen: — dannet av ferskere, lettere vann, oppspedd av Sibiriens elver, renner den i overflaten sydetter langs Grønlanns østkyst, og bærer de store is-mengdene på sin rygg, — og så er det den varme strøm, kalt Irminger-strømmen, som fra Atlanterhavet går nordover langs lslanns vestkyst.
Her flyter det kalle, men ferske, og derfor lette Ishavs-vann utover i overflaten, mens det varme, salte, og derfor tyngre Atlanterhavs-vann dukker inn unner Ishavs-vannet. Og alt det bærer på sin rygg, blir skummet av, og liggende igjen langs grenselinjen, så vi kan se den på lang avstann, som en skarp skumrann, hvor vann-flaten skjelver og hvirvler. Ned igjennom er lagene skutt inn over hverandre, skiftevis kalle og varme.
I natt hadde vi en stasjon nettopp i dette strømraset, hvor temperaturen i overflaten kunne gå fra 3° opp til 10° varme på et parr minutters gange.
Tanken var å ha tatt flere stasjoner, og så gått inn til Islann igjen; men været er godt, vi må nytte det og komme videre. Kursen er derfor satt nordenom Islann til Jan Mayen.
Sønnenfor oss ligger Islann, for en stunn siden i solskinn, nå i tåke. Noen deilige dager har vi hatt der, med sol over livet. Fra tåkene kom vi, og til dem drar vi tilbake . . .
De rideturene derinne, langs den vakre fjorden, over de jevne fjell-slettene, de grønne dalene, den friske fart, den smittende latter, de snøblinkende fjell, og havet glitrende der langt utenfor — Og livet ble ungt og fritt . . . En hadde en følelse som en kunne slå seg ned her for godt.
Og så disse gode, prektige menneskene, vokset opp unner frie forholl.
En lukker øynene og ser sol-glimt bortover grønne lier, — bratte basalt-vegger over, — lave islanske bonne-gårder, — islenninger som berger inn høy, — en gråmalt enkel kirke, — fjorden utenfor mot havet. Foran en rytterske som fører an i friskt ritt, og etter en rekke ryttere og ryttersker, og blå øyne som tindrer glede.
Eller det skifter — og i vill karriere farer en hel skare i kappritt bort over den flate sannstrann, hvor bølgene skyller inn unner hestebena. Trampen av de rappe heste-hover klinger hardt og taktfast. Over himlen går uværs-bøyer, med skodde og regn innover fjellene, mens utover havbrynet kaster den synkende sol en lys-strime gjennom uværsskyene på glitrende bølger. Hei mann, livet er skjønt og friskt. Men unner en lyder maskinens ensformige stempelslag som ubarmhjertig arbeider oss østover og nordover inn i Ishavs-tåka. Det har klarnet igjen. Breen på lannet sydost for Kapp Nord lyste, halvdekket av skodde-dotter, her i ettermiddag. Det var som en hilsen fra Frans Josefs lann, med de bratte, svarte basalt-veggene unner, den store, jevne snø-flaten over — og så bre-kammen som svant bort oppe i skodda.
Nå gikk solen ned i havet; et glødende stykke av en regnbue i en blå uværs-sky inne over fjell-toppene; og så et kort øyeblikk — da solen sank — skyene derinne i purpur-glød, og fjell-toppene blå, sjøen mørk og frisk i brisen, og røyken fra skorsteinen som en rødgul sky bortover, mens i nordvest, da solen var borte, hele himlen en gulrød brann over et mørke-blått hav. Så er det midnatt. Havet ruller blankt og grønt. Fjell og jøkler i sør står dystert blå og skarpe, med kalle blink av snø-flekker mot en mørk grønn-blå himmel. Islann og Dyra-fjord er hyllet i natten, men i nord drømmer enda himlen i gul-rødt, og speiler seg i de blanke sjøer. Det er tid å sove.
7. august 1900.
Vi kommer sydvestfra, over havet fra lslann, uavbrutt gjennom skodde. Et glimt av solen ved middag, og ett om formiddagen ga oss noen observasjoner, og etter dem skulle vi være på høyden av «øya», men litt vestenfor. Temperaturen synes visstnok ikke å tyde på at vi er nær isen, for det var varmt vann, over +4°, ovenpå ned til 20 meters dybde, og varmt vann også lavere, nede ved 100 meter, ja til dels ved 200 meter.
Men det må nå være så likevel, det kan ikke være så stor feil ved våre solhøyder. Dybden var 660 favner. Det måtte grunne opp østover, og østover dro vi.
Alles øyne nistirret inn i skodda forut, som snart lettet litt, snart tettnet igjen, så vi knapt så halve mila, eller stundom ikke kvartmila foran oss.
To timer senere, kl. 3 om ettermiddagen, var dybden blitt 600 favner, vi kan ikke være langt av.
En time senere var dybden 596 favner. Enda en time, og den var 500 favner. Dette er spennende. Øynene stirrer inn i skodda. En synes å se en lanntunge som snart kommer, og snart går.
Dybden blir langsomt mindre, helt til 360 favner. Kursen er nå forandret til rettvisende nord; men så med ett blir det igjen dypere.
Hvor er vi? Er vi vestenfor eller østenfor? Etter bestikket skulle vi være noe østenfor, men kompasset synes mindre pålitlig i dette farvann. Etter solhøydene skulle vi være vestenfor ikke mange mil av, og et gløtt av solen vi fikk om ettermiddagen ga en ny observasjon som bekrefter dette. Det må være riktig. Men denne voksende dybden?
La oss likevel holle tilbake vestover. Blir det da dypere, så må vi være vestenfor, og da er det bare å holle bredden, og gå mot øst til vi møter lann.
Noe senere er dybden omtrent den samme; men tåka letter litt, og der i øst og nordøst holler det seg en merkelig lyse stadig, med mørke banker nær horisonten, som kunne ligne lann med odder. Den kommer og går alltid på samme sted. — Vi holler bortover den vei. Der må være noe, og imens går vi ned og spiser.
Mens vi sitter ved bordet, roper kapteinen at nå ser han visst lann. —
Alle mann opp. Det er like tåket; men der i øst skimtes tydelig en mørk odde ved horisonten. Den ble snart litt tydeligere, snart forsvinner den igjen, nesten helt. Det er Jan Mayen! — men hvor? Nord eller sør?
Vi bærer nedpå. Skodda kommer og tar den. Vi går tre-kvart time, og skulle være kloss innpå; men vi ser ingenting uten tett tåke, og dybden er igjen blitt større.
Vi er glad vi har sett lannet utvilsomt, og nå kan det snøtt være mer enn halvmila av. Vi må ligge stille og vente, mens øynene anspennes for å få et nytt glimt, og ørene for om mulig å høre brenningen mot stranna.
Det letner og tetner, men ikke noe å se eller høre, bare skodde og hav, med svak dønning fra nordvest.
Endelig, der letner det litt igjen, og en ser den samme runne kollen mørkne fram av tåka, — nå ganske nær. — Der mørkner det av mer lann nordover et stykke, — men sørover ingenting.
Skulle det være nær sørpynten?
Snart tetner det igjen helt. Kjenning kan vi ikke få, og det er ikke annet for enn å la henne ligge, og vente. — Å gå nærmere unner lann i slikt vær synes lite rådelig. — Kanskje blir vi liggende her hele natten — — —
Lannet er igjen helt borte; men vi var det så nær at vi kunne se brenningen i stranna. — Vi går ned.
Som jeg senere på kvellen igjen kom på dekk, kunne jeg et øyeblikk se kollen skarpere og mørkere enn før. — Jeg så nå også en odde lenger sør, ganske tydelig. Men der! — hva var det, der utenfor den odden? En stabbe-stein opp av sjøen? Ved siden av enda en lavere stein!
Det må være stabben ved sydost-pynten av lannet. Jeg roper til kapteinen. Han ser den også, — snart ganske tydelig, snart borte i tåka.
Litt før hadde styrmannen fått et glimt av selve Beeren-berget oppe i skodde-kaven; men det kvervet straks bort igjen.
Jeg står lenge og ser. Alt er igjen forsvunnet. — Men nå kommer det en lette innover. Se der, nå syns pynten igjen, og stabben utenfor med en kløft mitt i, og en mindre stein sønnenfor.
Det er ikke lenger til å ta feil av, og vi damper sakte sørover, for å gå sønnenom øya og opp på østsiden, hvor det sikkert må være klarere i le av lannet; for vinnen kommer vestfra.
8. august 1900.
I den stille grålyse tåke-natten gle vi langsomt runt sørpynten av øya. Som vi kom lenger øst ble det så vitt klart at vi kunne se de grønn-gule fjellsidene oppe i søkkene mellom toppene og kraterne, på ryggen av lannet. Unner var de stupbratte lavaveggene, som falt svarte i sjøen med tåkedotter svevende omkring.
Oddene langs lannet nordetter på østsiden stakk litt etter litt fram. Den bautasteinen som stikker rett opp av sjøen der utenfor den bratte lava-odden, det må være «Fyrtårnet». — Videre og videre speider vi, men det syns ikke mer lann nordenfor enda.
I le av øya, på østsiden, er sjøen blitt ganske blank; og som ventet, er det her klarere.
En underlig tåkestemt natt, — så stille og øde. På den blanke sjøflaten bortunner de svarte lavaveggene lå sprette alker, og en enkelt alke-konge, — som svarte flekker. De svømte og koste seg, og iblant flakset de langs speilet unna for skipet, men kunne vanskelig komme opp, det var for stille — og så dukket de. En enkelt skrek sitt arrige skrik.
Langs lava-veggene høyt oppe hang et lyst tåke-lag. Ovenfor stakk de eiendommelige lava-toppene og kraterne opp her og der, med gryter fulle av snø. Nå blir de belt klare, og de grønn-gule sidene skinner mot det lyse tåke-taket.
Vi stanser for å hive ut et snøre og se om her er fisk. — Så stille natten ble, da propellen sluttet å banke . . .
Dette er ulikt alt annet. Innenfor ligger dette hemske vulkan-lannet, halvt i tåke; krater i krater bortetter, med skarpe kammer imellom. Ingen daler, bare botner, — og her og der en bekk som ikke har gravd noen renne, men stuper fra snøen utover de høye lava-veggene i sjøen, en hvit strime mot svart. Og ved foten av veggene svære sprekker og huler, — og den blanke sjøflaten unner. — Ovenover kommer skodde-kaven veltende nordostfra. Og utover ligger det blanke hav, og skodda. — Det er som fra en utdødd verden, — på månen, eller på en glemt planet.
Slik ligger den her gjennom årtusener, denne ensomme øya, skjult for menneskeblikk, og ingen kjenner hva den gjennomgår i tidenes skiften.
Ved spenningen i jordskorpa unner havet ble de indre glødende masser drevet opp fra dypet, i utbrudd etter utbrudd. Havet stønnet og skalv i forferdelige eksplosjoner. Hav-skjelv fulgte, — veldige bårer, som fjell, veltet utover, knaste isen i nord, hivde de svære flakene over hverandre i brakende røre. — —
Så steg lavaen over havflaten, i fresende skodder; vulkan-kjegler bygde seg opp, askeregnet mørknet dagen til natt. Høyere steg vulkanene, krater ved krater åpnet seg, — men veldigst bygde en kjegle, steg og steg til mer enn sju tusen fot over havflaten; det var Beeren-berget. Det ble dekket av svære breer og jøkler.
Like til sene tider har det vært nye utbrudd på øya, lava-strømmene har veltet fram, breene er blitt smeltet, og vann-flommer med is og grus har fosset i vilt løp nedetter; askeregnet har dekket snøen og isen med tykke, svarte lag langt utover sjøen; jord og hav har skjelvet; jord-kjelen har fosskokt, og pol-nattens stillhet er blitt gjennomskaket av brølene og brakene fra den utstrømmende damp — hele denne is-verden har vært hyllet i den kokende, veltende sky-mørje . . .
Ingen fisk. — Vi damper igjen på nordover for å gå opp i «Drivtømmer-bukta». Av lannet nordenfor skimter vi bare av og til Egg-øya gjennom skodda.
Hjort hadde også tørnet ut, og vi sto sammen på brua, tause unner tåke-taket, og så inn i denne fremmede verden. Egg-øya og lava-oddene nordenfor ble etter hvert tydeligere. Det måtte være «Los-båten», den svarte steinen som sto opp av sjøen lik en seiler der på babord baug. Og der nordenfor er bukta hvor vi skal inn.
Men se der! nå letter skodda! Det river flenger, og ut av skodde-massene trer Beeren-berget med hvit-blå breer og svart lava innimellom, høyere og høyere opp etter. Det er som det velter over oss.
«Nei se, kaptein!» Kapteinen ser på det en stunn uten å si noe; så skubber han på akslene og sier:
«Uff det er uhyggelig, det er som noe styggedom som velter over en.»
Ja, her er rimtursenes lann, Trolle-botn. Noe mer likt det har iallfall jeg aldri sett. Disse hvite breene med blå-grå is innimellom som lyser unner skoddetaket, og velter like i havet til alle kanter, med svarte basaltvegger unner her og der,
«Den skorne heimen, som ingi soli skin.»
Vi gikk opp i bukta. Liner ble satt, og i den lyse morgen gikk vi til køys og drømte om smilende enger . . .
På linene fikk vi ingenting. Flere tråltrekk ble gjort, men heller ikke de ga noen av våre sydlige fisker, bare små Aragonus Cottus osv. i mengde.
Når en tenker på all fisken på bankene ved lslann, ikke så svært langt sønnenfor, og ved Finnmark østenfor, like langt nord — ja ofte ved Spitsbergen mye lenger nord — kunne det ikke synes så urimelig at det sto fisk her på banken ved denne vulkanøya. Men det ser det altså etter dette ikke ut til, dyreverdenen her må være så temmelig arktisk, og det er vel for lite mat for storfisken.
Om ettermiddagen var Ove Hjort og jeg inne unner lava-veggene og skjøt en halvhundre alker. Det var helt som liv igjen å få bruke børsa, og se alkene tumle i vannet, en etter en, fra sin susende fart forbi oss.
9. august 1900.
Om natten, mens vi lå for anker, og hadde satt noen sillegarn — som vi heller ikke fikk noe på — dro en del av oss inn tillann igjen. Først langs lava-veggene for å skyte alker.
På Egg-øya var det en bukt inn, som er det ødeste, trolldomsaktigste jeg har sett. Unner, en smal, øde sann-strann med noen stykker rek-ved som forvitrede ben. Derfra enne opp, mørk-brune lava- eller tuff-vegger, furet av vann og frost, i de mest krokete, knudrete former, snodd og vridd overalt ned igjennom som knuter og sener. Ikke liv å øyne her. Ikke engang en snøflekk; alt mørkt og brunt og hemsk, nå ved midnatt.
Sannelig dette er Trolle-botnen nord i Tåkeheimen. — Herinne bor drager og underlige forverdenens dyr, — ikke blivende sted for nålevende.
Vi dro videre, og så tilbake igjen — overalt det samme. Andre steder satt da alkene i rekke og rad på hyller oppetter, og livet opp; men her gikk alle de dype, vriene furene opp ned, det var ikke rom for fugl engang.
Sønnenfor — utfor Egg-øya — sto en lava-stein, en veldig bauta, opp av sjøen, som brøt om dens fot, og hulte den ut i dype huler, så den vel snart må kantre.
Lenger sør, inne i «Drivtømmer-bukta», gikk vi på lann gjennom brenningen, og dro båten opp så godt vi kunne. Vi gikk lenge innover i men et trøstesløsere lannskap har jeg ikke sett. Bare en slette av forvitret lava eller aske, svart og trist, uten et grasstrå. Bare langt borte så vi grønn-gule skråninger i de svarte fjellene; men dit rakk vi ikke, tross vår iherdige botaniker, som gjerne ville ha noe i botaniser-kassen.
Skodde lå over alle fjellene runt oss. Bare over kammene i nordvest lyste solrødmen unner skoddetaket, og minnet om at det fantes solskinn en steds i verden i men det måtte være langt, langt borte.
Som vi dro ombord i den stigende morgen, lettet det over fjell-toppene i sør. Ute i nordost rødmet det av solen, og det var vel kanskje vakkert på sin vis.
Av Jan Mayen syntes vi vi hadde sett nokk. Helt hadde jo visstnok ikke Beeren-berget vist seg for oss, og kanskje den som fikk se det en solskinns-dag, ville gjemme et a’ent minne. — I min erindring har øya festet seg uutslettelig; men det blir vel knapt av de minner jeg helst søker tilbake til, skjønt . . .
Ut på dagen gjorde vi nye trål-trekk, og fant blant annet at her vokser algene helt ned til 50 og 60 favners dyp. Det er vel fordi vannet er så klart og gjennomsiktig, på grunn av det fattige plankton, og sollyset derfor om sommeren kan trenge ned til store dybder. Havet har den klarhet og det planteliv, som luft og lann må savne.
Om ettermiddagen gikk vi, og lot den ensomme øya uten minner tilbake i sin skoddeverden. Hurtig svant den bak havbrynet i tåka, og det bar østover mot Norge.
Om kvellen tok vi en temperatur-rekke helt til bunns. Da hennte den sørgelige ulykke, at unner opphalingen av lodd-lina fór min ny-oppfunne vannhenter i full fart like i blokken, lina sprang, og det dyrebare instrument med dets kostelige termometre forsvant i dypet. Det var som et stikk gjennom hjertet et øyeblikk — blodet sto stille; i det instrumentet var jo nedlagt måneters arbeid. Men så mintes jeg at det var jo bare en vann-henter, — vi fikk en a’en fram. Den siste dybde måtte tas om igjen, og vi fortsatte like til bunns, på 1530 meter, og så var jo i grunnen ikke ulykken større. Men likevel — det var mye tapt, og en har vanskeligheter nok å kjempe med. —
11. august 1900.
Vi damper for full fart østover, over den store rullende vann-slette, horisont etter horisont, i natten. — Og med én gang husker jeg at det er jo sommer. Og dette er sommermorgen med voksende lys, og med blå-grå virkelige cumulus-skyer igjen, — tåka lagt langt bak, — og der foran bygger solrødmen sitt vidunderlige alve-lann, blå fjell med gylne kammer, sunn imellom, og her og der seilere av skyer som igjen svinner. En hadde helt glemt sommeren der oppe i tåka.
Nå står jeg og stirrer inn i det lokkende sky-lann mot den voksende morgen-rødmen. Det er som Norge stiger over havbrynet der bakenom. Du deilige lann, det er som en har vært så langt borte siden du sank i havet.
Over oss seiler tjuvjoene i sin lette falkeflukt (mest Stercorarius crepidata, sjeldnere S. pomarina., omtrent alle med lyst bryst, sjelden mørkere former) .
Liksom på overreisen til Islann kommer de her i hele flokker, opp til ti og tjue på en gang, og er nesten enerådende. Av havhester er det forhollsvis få å se, og av krykkjer bare en nå og da.
«Det er et dødt belte her, det er hverken faul eller fisk,» sier styrmannen, som står ved siden av meg på brua og ser utover.
Forut på bakken står folkene og snakker sammen, hellet utover svineryggen, og ser østover mot dagen som stiger. Oppe på ankeret sitter Ove Hjort og synger «Fagre dal.» Hans slanke skikkelse tegner seg mørkt mot himlen og den lyse havflaten forut.
Men klokka er straks fire, jeg må igjen ned og unnersøke vannet, om det blir varmere mot Golf-strømmen, eller om det er de samme merkelige vekslinger som før . . .
Det er fremdeles det samme blanningsvann.
Deroppe seiler tjuvjoene. En enkelt gang kommer en krykkje, da stuper de ned over den i vill jakt til det forpinte dyret må legge seg på vannet. Ellers har jeg her ofte sett tjuvjoene selv nedverdige seg til å fiske noe i vannet, når de ingen krykkjer har i nærheten.
Se der kommer Ove Hjort med gitaren syngende:«Fade jum, fade jum, sade konungen,
fade jum sade hanses majestät,
— — — — — — — —
och så dog den beskädliga konungen
och till himlanes salar han far
där englane viftar med svansen
så förbaskade trävlig som dom har» — —
Og så synger han om «Dolce Napoli» og «I månens sølverglød» . . .
Men der ute er det hval-blåst. Et parr storhvaler går samme vei som vi østover.
Kl. 3 ettermiddag.
Jeg har sovet etter en travl natt og ligger her på hekken og slikker solskinn. Mørk-blått hav, lys-blå himmel, hvite, seilende sommer-skyer høyt oppe, og Norge stadig nærmere i øst, bak det skarpe blå havbryn.
Der forut henger barkete garn på tørk, og lyser deilig rød-brunt mot det blå.
Solen steker en like inn i sjelen, og livet er blått. Kan en noensinne få for mye solskinn? Nå skinner også sol over Sørkjevatn, og Akeli-nuten, med en enslig snøflekk, Fagerfonni, dirrende i dagen oppe i Ble der langt inne på fjellene i Norge.
Men høyt der oppe utstøter de mørke tjuvjoer sine klage-skrik. De følger oss enda. — Hva vil du her i solskinnet, du svartfugl? Reis hjem til tåka igjen, og forstyrr ikke en manns sommer-drømmer.
Å nei, så maste-toppen lyser vakkert gyllent mot den blå himlen. En minnes Frams gylne maste-topp, når en så den mot blå luft langt der ute fra isen. Det var så underlig ensomt dette gullet der høyt oppe i den kalle luften, — en hilsen fra en rikere verden. — Seil, seil langt, blinkende, gylne drømmer.
Om kvellen.
Nettopp nå no’e gledelig!
I dagevis siden vi fór fra Jan Mayen, har vi speidet etter maneter, natt og dag. Nå endelig ses de første. — Den store håv må ut, mens vi spiser til kvells.
Gran unnersøker overflate-planktonet. Stor glede! Plutselig opptrer nå Ceratium tripos (en kisel-alge som gjør morill) i mengde — altså kystvann eller vann fra bankene, — just hva vi etter manetene må vente.
Hva vil nå håven bringe? Den blir hivd inn. Spent forventning. Men da den kommer opp full av maneter, og mellom dem myller av fiske-yngel, da blir gleden ombord vill. Gran gikk omkring og sang og danset. Kapteinen kom ut fra sin kahytt i bare skjorta, og ville ikke tro det før det ble presentert ham en hel tallerken full av sprettende yngel.
Like ned til Jakob, så måtte han fram med sin tann-byll i stort kjake-kle’e, og stå og se på håven, som var kommet opp med dette vidunderlige: fiskeyngel, ren torskeyngel — mitt i havet mellom Norge og Jan Mayen, seksti mil av lann. Gleden smittet alle ombord. Et nytt skritt framover til forståelsen av havets dyre-liv.
Dette må gå slik for seg, at om våren blir vannet i overflaten, ved kystene og over bankene, sterkt oppspedd ved den økede mengde elve-vann fra lann; dessuten blir dette ferske overflate-lag sterkt oppvarmet av solen utover forsommeren. Det blir på den vis mye lettere enn det saltere overflate-vannet, og må, som følge av det, spre seg lenger utover til havs enn om vinteren. Derved kommer dette overflatevannet også til å føre med sitt plankton, som nettopp de røde maneter, Ceratium tripos, og torskeyngelen, som er gytt på bankene om våren. Det er ellers eiendommelig at denne torskeyngelen, som altså driver av sted med vannet, den holler mest til nettopp unner de store røde manetene, hvor den vel på en vis er best beskyttet.
På havet mellom Jan Mayen og Norge.
12. august.
I går kvell satte vi liner med hundrevis av krok, drivende her mitt i havet. Og i dag tidlig halte vi dem inn, med mengder av uer — store Sebastes norvegicus — på krokene. Nettopp det vi hadde ventet. Det var altså riktig det, at den lever her ute over de store havdyp, nede på en førti og femti favner eller så, og i slike mengder. — Og det vet selene, iallfall klappmyssen.
Det er overskyet, og havet smiler ikke. Gråvær i sinnet — hvorfor? Og i morgen ser vi kanskje Norge! Har vel arbeidet for mye siste natten, og det er blitt for lite søvn disse døgnene. — Tungsinn. — Sjøen ruller blygrå . . .
Så mange gåter unner den evig bølgende flaten. Og så lite vi enda vet om hva som foregår og rører seg der nede.
Oppe i Pol-havet hadde jeg, ved stadige målinger av vann-lagenes temperatur i forskjellige dybder, fått en anelse om at det gikk store bølger i disse lagene, som vi ikke visste noe om på havets overflate.
Nå har vi, ved å ta mange stasjoner tett etter hverandre, forsøkt å komme nærmere inn på dette. Og det bekrefter seg, det må være slike ukjente bølger i dypet, på grensene mellom lagene; slik at de tyngre lag unner bølger opp og ned i de lettere lag over. Og de er svære de bølgene som ruller langsomt av sted der nede, de kan være førti og femti meter høye; ja det spørs om det ikke stundom kan være dem på hundre og to hundre meters høyde.
Her på overflaten merker vi dem ikke. Tenk om vi med ett skulle få se slike bølger komme rullende. Men det setter tyngdekraften en stopper for; tyngdeforskjellen mellom vann og luft er for stor; slike bølger ville på sjøens overflate, hvor de skulle heve seg opp i luften, bli for tunge, i forholl til den kraft, som driver dem fram. Og selv om de kunne tenkes dannet ved et tilfelle — som ved vulkan-utbrudd på hav-bunnen, eller ved jordskjelv — ville de straks falle ned, og få en rimelig høyde. Annerledes der nede, hvor tyngde-forskjellen mellom det ene lag og det a’ent er så liten.
Når vi står på et høyt fjell med tåkehavet unner oss, og solen skinner på det, da kan vi se svære bølger bortetter. Det er bølger i luft-lagene. Slik omtrent må vi også tenke oss det nede i havet . . .
Ellers er det merkelig så regelmessig fordelt vi har funnet vann-lagene i dypet; ganske annerledes ensformig enn alle tidligere unnersøkelser gir inntrykk av.
Unner 800 og 1000 meters dybde er hele Det norske hav fylt med kalt vann, unner 0 °, og temperaturen avtar regelmessig mot bunnen hvor den er omkring -1,2° C. Saltgehalten er praktisk talt nøyaktig den samme overalt like til bunnen. Og forandringene i disse dype lagene, fra sted til sted, er forsvinnende små. I de høyere lag er også forandringene alltid gradvis og regelmessige. Dette er viktige oppdagelser; hav-forskningen blir til mer eksakt vitenskap.
Dønningen fra nord vokser der ute, himlen mørkner, og det briser opp. — Skal det bli kuling til natten?
Der går det et gløtt i sky-laget i nordvest, et gyllent glimt av sol, og et lys-slør ned over, som glitrer i hav-brynet ytterst ute. Så svinner det igjen. Det mørkner mot kvellen. — Havet vugger over sine gåter inn i natten.
Ove Hjort synger til gitaren «Hytten er lukket» inne i laboratoriet, sittende på bordet mellom Helland-Hansens flasker; mens stempel-slagene arbeider oss østover mot Norge. Det var om kvellen den 14. august vi sto inn unner Norges kyst, — denne eventyrverden der nordpå. Det begynte å blåse opp ute på sjøen, så vårt arbeid måtte kortes av noe på siste stasjonen.
Vi sto inn sunnet. Sønnenfor lå Lofotfjellene ville og takkete — med fonner og snøflekker nesten helt ned, stupte de i sjøen fra skodda, i pakt med den verden vi kom fra. Ikke plass for menneske-hjem — selve Troll-heimen.
På nordsiden lå Hassel-øya, med hvite hus på grønne enger, og de runne hauger grønn-kledd av bjerke-skog, og gras, og mose like til topps, — ikke en naken flekk . . .
Er dette nordenfor Polar-sirkelen? Så vidunderlig fredelig og vennlig det smiler oss i møte i den dystre kvell unner det mørke, truende skodde-tak, som strekker seg nordover fra troll-heimen sønnenfor. En hilsen fra sommer og fred.
Er dette skjønnheten? Eller er det ubendig ville på den andre siden det? eller det store, rullende, alltid skiftende, der utenfor? . . . Jeg vet det ikke lenger. — Men her er fred, som frister til å stanse, og se seg om, og hvile.
Lenger inn fjorden, skog-kledde koller, og enda lenger inn Mø-salen og topper med breer som svinner bort i skyene.
Det bar sørover mot det trange Raftsunn mellom holmer og skjær, med fjell-veggene hyllet i skodde. Om natten stanset vi i Hannøy, for å vente på daglysningen.
Vi fikk nyeste aviser fra handels-mannen i lann. Kong Umberto skutt, i Kina omtrent ved det samme; men ingen nyheter hjemmefra.
Neste morgen sto vi ut i Vestfjorden, og vestover til Svolvær. Stiv kuling, opprørt sjø, enda drivende skodde over fjell-toppene, men et glimt av solen.
Som vi stampet oss fram unner fjellveggene, og jeg gikk opp og ned på dekket, hilste maskinisten Amot godmorgen i nedgangen til maskinen. Vi så oppetter de furete veggene.
«Det er mye fjell her i Lofoten.»
«Ja, her er mange tonn fjell,» svarte han.
Vell åtte om morgenen nådde vi Svolvær. Det første var å komme i lann og senne telegrammer. Endelig om ettermiddagen svar hjemmefra — alt vell. Om kvellen hollt de vennlige menneskene i Svolvær og Kabelvåg fest for oss.
Neste morgen kom «Vesterålen». Hjort og kaptein Sørensen og de andre fulgte ombord. Enskjønt det bar sørover, var det vemodig å skilles, og vi viftet lenge, til «Vesterålen» stakk ut gjennom det trange innløpet. Hjorts hvite lue, der han sto ytterst på brygga, ble borte bak holmen, og skuta dukket seg med sprøyt over baugen i sjøene, som kom rullende inn Vestfjorden .
Den stive kuling imot forsinket oss tre timer, så vi var forberett på å komme for sent til toget i Trondhjem, uaktet kaptein Nielsen gjorde sitt beste for å hente igjen det forsømte.
Fredag kvell, den 17. august, sto vi inn Trondhjemsfjorden. Så fredelig og stille her var, — fjorden bred og vakker, — åser omkring kledd av gran-skog, med gårder unner, enger og åkrer mot vannet. — Uff dette forskende liv, evig på jakt etter alle gåter, et innviklet apparat uten hvile. En lenges tilbake til det enkle liv. — —
Toget hadde ventet på oss, og så gikk det da natten sørover langs Gula.
Hvor det var velgjørende igjen å være tilbake i de mørke netter. Se ås-ryggene der oppe, hvor de strekker seg svarte mot den skumrende himmel. Litt gull av månen gjennom skyen over skaret i sør. Der unner brummer elva med stryk og svarte kulper mellom granene. Jeg skimter en båt. De er vel ute og fisker nå i natten.
Jeg elsker denne mørke natten, så sakte den senker seg, og dekker alt småtteriet, lar en bare skimte de store enkle linjer, — og stjernene.