Friluftsliv/5
HØSTJAKT
Ormanbu, 24. september 1903
Det er en egen dragning ved en skogdal langt borte mellom fjellene, hvor enda ingen hare-los har ljomet mellom åsene. En stille verden for seg selv.
Jeg var kommet gjennom en slik dal, langt vest i her, en dag i fjor høst. Vi hadde vært etter rype opp i fjellet i skodda, Andres og jeg, og det var gått uheldig, — rypene trykket ikke, og forsvant i tåka når de lettet. Alt var vått og ekkelt.
Men så kom vi unner skodde-taket ned i denne dalen, hvor skogen sto så stille, mosen var så bløt og grønn, og hvor åen snodde seg fram gjennom den flate dal-bunnen med jevnt skrånende lier på to sider. Elgefar var det i myrene. — Så lunt og frodig, ingen stri, og intet slit.
Vi fikk fram nisten vår, strakte oss i blåbærlyngen unner en furu ved myr-kanten og så etterpå tok vi en røyk. — Jeg bare ønsket jeg hadde hatt hare-hunnen. Her var slik vakker skog-bunn. Losen måtte gå støtt, og lett var det å poste.
Siden dro den alltid denne skog-dalen der vest mot sol-nedgangen, og når jeg var oppe i fjellet — helst ut på ettermiddagen — så så jeg bort mot disse skog-kledde liene ned imellom snaufjellet, hvor kvellen alt kastet kjølige skygger.
Men så i forgårs tidlig gikk vi av sted, Andres og jeg. Nå måtte vi friste — først rypene, og neste morgen haren. Det var så vakkert høst-vær, og rypene måtte være kommet opp i fjell-liene nå. Vi hadde nok vært bortover der en gang før i høst uten å finne a’ent enn noen gamle fugl; men da var det slikt forrykende vestavær.
Nå hadde vi store forventninger. Det bar over Velebu-fjellet, og over de flate strekningene med myrer og hauger bortenom Søtli-tjernene, — men ikke ryper å fornemme.
Så ned skog-lia mot dalen, over vinnfall, topp, og kvist, og her og der hare-fot, så Sang trakk i kobbelet; men det var rypene det gjalt nå.
På Lisett fant vi en seter-bu full av høy, hvor vi kunne ligge om natten. Vi satte fra oss greiene våre, ga oss liten tid til å spise, før vi dro i vei opp liene, mot de lokkende vier-kjerr der oppe mot snaufjellet.
Men hele dagen trasket vi over alle de samme strekningene, hvor vi i fjor på denne tiden fant flokk etter flokk — ikke en fugl, ikke engang en enslig stegg, knapt nok en fjær å se. Her var som utdødd. Bare på ett sted var det noe fot etter en flokk; men den fantes ingensteds. Var det for mye rev? Revelort fant vi flere steds, og forrige gang vi var her hørte vi også reven «søke» oppe i liene hele natten.
Men et deilig vær var det. Solen stekte bortover fjell-viddene som ved fullsommerstid. Gausta lå der vest i, i blå sommer-dis med sine hvite snø-struper, og Telemarks-fjellene med Skorvet, og Lifjell bølget sørover, i godværs-disen — , og unner oss Hovinbygda, åser og dal-søkk som et hav av gran-skog, med gylne stenk av de gule bjerkene, som enda ikke hadde mistet løvet; men det falt ellers fort nå. Og mitt i skogen lå de blanke sjøene, så stille og langt fra verden. — Det var alltid noe fredlyst ved slike vann i skog-markene, når en så dem langt borte. De speiler himlen, og de speiler liene; og når en ikke kommer for nær, skulle en nesten tro at skogen omkring enda ikke var ødelagt av menneskehånn.
Når jeg ser slik en skog-verden, er det alltid med noe av den følelsen de må ha hatt de første jegere, når de kom for tusener og tusener av år siden, og fra høyden så det veldige mørke tre-teppe bølge seg utover og utover, — med sine mengder av stor-vilt,- og så disse sjøene blinke med anelse om stor fiskerikdom.
Men over skogen ligger vidda rød-brun nå i høstens siste farger før snøen kommer. Fjell-bjerken har alt mistet meste løvet, det knaser vissent unner føttene. Skulle det være for tørt for rypene i fjellet, og de er dradd ned i liene?
Om ettermiddagen på hjemveien mot setra, fant vi også en flokk øverst i skogkanten, og skjøt noen fugl.
Vi kokte kvells-maten ute på seter-vollen, og lå på bakken og tok en røyk . . .
Så stille og fredelig. For lengst var folk og krøtter dradd hjem fra setrene. Stjernene tentes. Skog-lia høynet seg mørk over oss mot vest, med snaufjellet øverst oppe.
Ennå noe dyp rødme fra kvellen øst i Velebu-fjellet, og Akeli-nuten, og Ble; men den svant snart. —
Jorden med daler, og fjell, og skoger, og sjøer, lå hyllet i den mørke høst-natt. —
Alt det ørkesløse myller og strev var slettet ut. Bare de store linjene skimtes enda unner den tindrende stjerne-himmel, som rolig og selvfølgelig lar alt smått synke i glemsel . . .
Før fem-tiden om morgenen var vi på bena mot Sørsett. Natten var stille enda, ikke en lyd i skogen. Orion strålte over oss; men det demret av dagen i øst.
Vi kom helt forbi Sørsett før Sang begynte å støte litt på fot. Snart var det los. Det var nok en unghare, for den gikk så ustøtt, og stakk i trang-skogen. Riktig skytelyst var det nå ikke enda heller. Ikke varte det lenge før hunnen ga hals for berg, og haren ble tatt.
Vi dro videre, slapp igjen, og snart støtte Sang på ny fot, og det bar av sted i klingende los oppetter lia. Det gikk halva’en tur, så kom haren i fullt sprang ned etter seter-stien og stupte. På noen bråter lenger nede ble det igjen fot. Hunnen var god til å ta ut, og det varte ikke lenge før losen gikk vestover for full musikk. Etter noen lange og vriene turer gikk det samme veien med den haren.
Men nå var solen kommet høyere, det ble vanskeligere for hunnen å greie foten. Etter en stunn støtte den litt; vi fikk sette oss ned og være tålmodige.
Den lette att og fram bortmed myrkanten — så inn i skogen, så ut på myra igjen. Den kom på noe friskere fot, men hvor solen skinte, var det for tørt. — Så hørte vi noen enkelte glefs iblant oppe i lia, det var nok når den kom inn unner en buske, hvor foten sto bedre.
Vi dormet av så smått der vi satt på hver vår stubbe. Men så med ett var vi våkne — der bar det av sted oppetter i fullt beskrik.
Det gikk en halv tur; men så var det tap. Hunnen støtte, men det tok tid; haren satt nok hardt. Vi fikk gå oppover, og se å hjelpe til med å få skreket haren ut.
Endelig kom den på bena, og losen gikk en stunn igjen. Så var det tap på ny; hunnen støtte og strevet, om igjen og om igjen over den samme foten, den ringet, og gikk losen opp igjen.
Men det var uråd, det gikk bare opp i tull. Det var så rent for tørt, solen stekte ubarmhjertig i lia, mosen knaste unner føttene, — og så alt dette tørre bjerke-løvet som lå på bakken.
Er det ikke underlig så ofte minnet hefter seg ved noe vi kanskje ikke la videre merke til den gang.
Det som nå står mest for meg fra turen, er da vi bort imot middags-tid dro oss tilbake mot setra i sol-steiken, døsige og trette. Hunnen lå ute og arbeidet med noe fot. Vi satte oss ned av og til, og ventet på den, om den skulle få ut.
Sannelig var det varmt, øye-lokkene seg i hop, og vi duppet vel litt iblant. Det gulnete ormegraset sto høyt og tett oppetter liene, på bråte-hoggene, med vinn-fall og gran-kvist imellom.
Det var leitt å gå — støvlene blir så glatte i slik tørke. Unner bjerkene raslet løvet, når en gikk; men unner granene var det skygge.
Så kom vi til bekken i den flate dalbunnen. Det frisket. Jeg vet ikke hva det er ved slik en klar, sitrende skog-bekk på en varm dag!
En kvegende fred å slå seg ned i det tette graset ved kanten, som en liten eng mitt i skogen. Solen spiller med friske blink i vannet, klart og kjølig. Hver eneste stein syns på bunnen, og sol-strålene, brutte av småbølgene, leker hen over dem. — Det er som den evige, leende ungdom. —
Og bekken snor seg fram mellom de flate sann- og grus-bankene. På de åpne stedene er det gras på kantene og litt siv, og unner trærne grønn mos og ormegras. Og granene, som står der rette og høye, og strekker grenene skyggende utover, de speiler seg i det mørke stille vann.
Det er noe ved disse kulpene, som er så uforanderlig rent og friskt. Jeg kan ikke si hvorfor, men hver gang jeg ser dem, kommer det et tilfeldig inntrykk fra Roms gater på en varm, klar junidag med sol-steik. Jeg kom forbi en av disse mange små marmor-kummene med en vann-stråle ut av en løve-munn. Jeg ser enda solen spille på marmor-bunnen, hører den plaskende lyd av vannet.
Hvorfor jeg minnes det? Kanskje satte dengang dette friske, rene vann i det kjølige, hvite marmor meg med ett fra den store verdens-stad, med alle dens kultur-minner og trettende museer, til en klar bekkekulp med mumlende vann og hvite kisel-steiner langt inne på skogen, hvor kulturen ikke når fram . . .
Ja denne gleden ved det sitrende, rene vannet, — ved solen — ved blå himmel — ved skogens fred — den er vel, kan henne, i slekt med det opprinneligste i oss. Om vi kunne bringe mer av den enkle gleden tilbake over livet! — —
Hva er det da ellers vi gledes ved?
Med ett må jeg tenke på et bilde han en gang malte for meg med ord, Erik Werenskiold; men jeg ser det som han hadde malt det med penselen:
Vi mennesker der i byene er vi ikke som dyr som lever i kasser? Først sover vi i en kasse, så smetter vi ut, bort igjennom et smalt mellomrom og inn i en a’en kasse. Der er vi noen timer, så tilbake igjen til den forrige kassen. Etter en time eller to er det fort over åpningen igjen og inn i en tredje kasse. Når vi har vært der en stunn, så fort tilbake til den forrige kassen.
Ja nettopp slik er det jo. Og slik går årene, inne i disse kassene, — og det kaller vi livet. Og der inne yngler vi, og skaper nye slekter som skal fortsette samme kasselivet.
Og når det så riktig skal være glede, så smetter en hel del av dyra inn i en større kasse, for å ete sammen. Der sitter de da på rad bortetter på halen, med forlabbene opp på et brett, og legger i seg fem, ti, femten forskjellige slags mat, alt etter gledens størrelse, og drikker tilsvarende mengder sterk drikke, til de ser seg selv, og hverandre, og kasse-verdenen i en idiotisk tåke. — Det kalles fest . . .
Men denne bekken renner år etter år, og graver langsomt sin dal, — og skogen står stille og gulner om høsten, og grønnes om våren. Og hvor mange ser bekken uten den store elgen som stanser og drikker — den vesle haren som kommer hoppende og beiter av graset — og så reven som i grålysningen smyger varlig fram, på lur etter hare og fugl . . .
Over hodene på oss drar troste-flokkene att og fram; de samler seg nå om høsten. Så freidige og livsglade — snart fløyter de litt på hverandre, og så skratter og ler de så sprettende fomøydde.
Hvorfor syns dere livet er lystig i år som det er så lite rognebær? Er det fordi dere like fullt drar hvorhen dere lyster . . .
I et gran-holt på den andre siden bekken seiler den underlige lavskriken fra gren til gren. Som oftest tyst og taus, som den bar på livets hemmelighet, av og til en melodisk, vemodig fløyte-tone; — men så til andre tider plutselig iltert, skjærende skratt i fullt sinne.
Gåtefulle fugl, deg blir jeg aldri klok på. Kanskje er du den som ligner mest det flakkende menneskesinn?
Stundom, når jeg sitter i skogen, og du kommer lydløst svevende og setter deg på kvisten over meg, og skotter ned og skakker på hodet, da er det som du har noe du nødvendigvis ville si. — Men så seiler du av sted igjen til neste tre bort i skogen, og fikk ikke sagt noe. Men slik går det vel også med oss — hvor ofte finner vi uttrykk for det som ligger på bunnen og toner dypest i oss.
Av og til er det som forsøk på et lite kjølende pust. Det suser svakt der oppe om tre-toppene, og visler litt bort igjennom ormegraset. — Men det blir bare med et gisp, og så er alt stille igjen. —
Skog-lia oppover dirrer i sol-steiken som den har gjort det i tusener av år — og det summer av insekter, denne evige sus av liv. Så kommer et større insekt bort i noe vissent løv som det tumler med. — Hodet synker dypere; — å, så godt å sitte — sannelig . . .
Men med ett farer vi i været, hogger børsa — så min santen fikk han ikke ut nå i middags-heten likevel. I full los bærer det oppetter, — døsighet og tretthet er som strøket bort . . .
Vi er på hjemveien, det mørkner. Med ett står vi på brottet. Der nedenunner ligger Ormanbu og Sørkje-vatnet. Månen glitrer i en vinn-stripe ute mot osen, og mitt her nede på vika. Et lett sølv-slør over vannet. Oppe i Ble-nuten en tettere, hvit sky. Månen stor og runn over. Fjellene mørke, dyp-blå, bare lett sløret av måne-disen.
Ovenover det store rom, så uendelig og blått, — noen enkelte flimrende stjerner. I øst blinker Jupiter gul, just over kammen av Synhøvd.
Så høy hvelvingen er i kvell! En ser jorden sveve som en prikk i rommet.
På slik en bakgrunn går vi og pusler med våre små bekymringer. Hva er de — bare om tjue — om ti år? Hva er det for smått vi lever i, og binnes av? Ser vi da aldri inn i rommet?
Bare en slik natt, — så vid, så enkel. — Hit er det likevel vi stunner gjennom dagens jag, uten at vi vet det. — Her finner vi fred for lengselen mot skjønnheten, likevekten . . .
«Vi stiger ned for å møtes», er det sagt. Har ikke hver en av oss, om vi er aldri så hverdags, en slik helligdom hvor vi trer stille, men den gjemmer vi for oss selv, og «stiger ned for å møtes».
Mandag, 5. oktober 1903.
Det var så vitt begynt å lysne av dagen, fredag morgen, da Andres og jeg dro av sted — vi ville riktig gjøre en stortur ned i Hovin-bygda etter hare og fugl. Himlen var overtrukket, og mørke skyer drev inn over oss fra sør, da vi rodde over Sørkje-vatnet; — det kunne bli regn.
Nettopp som Trygve hadde satt oss i lann på den andre siden, og vi dro oppover myrene, hørte vi en eiendommelig låt. Der var den igjen. Det måtte vel være reven på den andre siden vannet, mente Andres. Jeg syntes det lignet mer en lom, men den var ikke ute nå i mørket.
Ingen fugl var våken enda. Oppe på myra fløy en rype-stegg skrattende opp for hunnen, jeg kunne nettopp skimte noe hvitt av den forut i mørket.
Så lysnet det mer. Trostene begynte å våkne og snakke til hverandre, og snart var det full troste-musikk. Men hunnen lå ute og lot ikke høre fra seg. Bakken var fuktig og lovte en god jakt-dag — bare det ikke kom regn.
Endelig støtte Sang over i lia mellom Lauvhøvd og Grønli, og snart var det full los. Svære turer bar av sted opp i igjennom mot snaufjellet; men så var det også en svær hare, da den endelig kom settende langs etter stien og stupte.
Tre loser til fikk vi slag i slag nedover forbi setrene. Det var fire harer, og klokka var så vel tolv om formiddagen. Men så begynte det å regne for alvor, det hadde alt dusket lenge. Vi gikk da fram til Rustaholte.
Tunet var fullt av unger, som rente inn da de fikk se oss. Der var skole, men vi måtte endelig inn og hvile i selve skole-stua, og unger og lærerinne ble jagd ut så lenge. Det hjalp ikke alt jeg ba. Men siden fikk vi snytt oss til å sitte ute i eldhuset likevel.
Der fikk vi kokt oss litt mat, mens vi slo av en prat med Sveinung og far hans, en artig gammel halling uten tenner i munnen, men snakket gjorde han så det rant av ham.
Mens vi satt der, kom det en kar med en paraply og en børse. Det var en vidløftig løskar, som var vervet til å drive inn skatten, eller å pante for ubetalt skatt. Han hadde alt tatt denne Remington-rifla som pant, og skulle nå stå og ta en del sauer fra noen andre.
Det dro på å regne, og da det ikke var husly å få her, gikk vi over til Knutsgard. — Vi ble vell mottatt av Tor, bror til Sveinung — det skulle nok bli råd med nattely.
Det silte ned hele dagen. Vi fordrev tiden som best vi kunne med å henge runt dørstolpene og se på været, spise rips i haven, og småsnakke med ungene, — den vesle, bråvakre Ingebjørg, og de to tvillingene, som var vokset svært siden i fjor på setra. — Men gutten var den grommeste; — han fikk enda melk av moren, to år gammel; jentungen var vel ikke verd så mye påkosting . . .
Om kvellen fikk Andres og Tor og jeg en toddy, og en prat om elge-jakten i år. Tor var en egen, ubestemmelig type, noe eiendommelig mongolsk, — svarthåret, mens broren Sveinung var en blå-øyd german.
Da jeg sa til Andres at det var svært så mager han Tor var, han måtte ha fløyet for mye på elge-jakt, så svarte Andres at han hadde nok ikke vært riktig bra siden han fikk den knekken her for noen år siden. Han hadde vært på marken, på Kongsberg, og turt, og lå full på lasset hjemover, — og hadde ikke noen, som så ham på veien, gått etter, så hadde han nok gått for den gangen; for da de kom til ham, så var han nesten tæla. Hesten hadde fått tømmene om bena, og tullet seg inn, så den ikke kom lenger, og han lå sanseløs på lasset; knakende kalt var det, så det var nettopp i siste liten de fant ham. Siden er’n ikke kommet seg riktig til igjen.
Jeg lå lenge og tenkte på denne karen før jeg sovnet, mens regnet stadig silte ned der ute. Det tynne ansiktet med det halvsky blikket, de nervøse, magre trekkene, de benete tindingene, de hule, benete kinnene, det rastløse vesen.
Hva var nå for ham livet? Var det å drive denne vesle fjell-garden, og så tømmerhogsten om vinteren? eller var det å ture og være kar, eller å renne på elge-jakt? Hva er hans jakt-glede? Er det rovdyrinstinktet — eller er det den farende svenn, det rastløse jag etter noe som ligger et a’ent sted . . .?
Da jeg dagen etter kom til broren Sveinung, som med kona og datteren sin på fem år, sto krokete i åkeren og tok opp poteter — det samme spørsmål. Er dette da livet for ham? Det syntes ikke nettopp å være det som høvde ham best, den spreke gutten som var frikar på alle dansene, ham jeg så sprang lett som en ulv etter elgen bort gjennom skogen.
Om morgenen da vi kom ut, var liene unner Gråfjell og Ble hvite til ned på setervollene. Her nede hadde det regnet hele natten til ut på morgen-siden; men vi fikk da friste haren lell.
Nede ved Bjørvatnet begynte Sang å støte og tok snart ut en unghare, som stakk og stakk, og satt hardt.
Som vi etter et langt tap gikk og vaset langs med myr-kanten, hvor den skulle sitte, stakk Sang snuten bort i en gran-buske ved siden av meg — haren skvatt ut, et gnelrende hvin av Sang, fugle-hunnen satte også etter — fire skudd fra Andres og meg, i et brennende jag like foran nesene på hunnene, og så stupte haren .
Noen orrfugl fant vi òg, men så ble det ikke mer, og vi fikk dra hjemover. Det hadde regnet for mye.
Nå begynte snø-filler å falle her også, og vi var ikke kommet langt nordenfor Rustaholte før bakken var helt hvit. Snart lå det flere tommer snø.
Fugle-hunnen trakk an, det bar lenger og lenger over en myr og opp etter lia. Ikke spor å se på snøen. Hva kunne dette være? Det måtte jo være fugl, men den var altså gått før snøen kom. Endelig, der braket det opp en svær tiur.
På Grønli skulle vi hente to harer vi hadde hengt igjen i seter-fjøset til Bujordet. På vollen var dyp snø, full vinter, og inne i skogen falt den tyst og stille.
PÅ JAKT INNOVER I SKOGEN
Alt liv var borte. Trosten, som i går hadde det så travelt, og var så fornøyd tross gråværet, nå var den reist. Bare vi og hunnene ferdedes her oppe enda på hjemveien innover fjellet mot Ormanbu. Så ensomt det blir i slikt snø-vær.
Men hysj, hva var det? Min santen Sang som støtte, med denne snøen på foten. Så noen støt til, og straks klingende los ovenfor Grønli-setrene.
«Nei, blir det ene verre enn det andre nå,» sa Andres, og bortover bar det med oss på post.
Jeg så haren langt unna, helt grå på den hvite snøen; men haren vil nødig ut på det åpne nå, vil helst smyge i trangskogen.
Andres fikk et slenge-skudd inne imellom noen gran-busker, men bom, og skrek hunnen på. Straks etter beskrek Sang; men det var unner en rotvelte tett ved der Andres sto og skjøt. Hvordan kunne det ha seg? haren kan da ikke ha satt seg inn så straks? Dette var en gåte.
Det ble tap igjen. Vi ville forsøke å gå den opp på slagene; men det var ikke lett, det ble for mye tråkk på snøen, av hare og hunn. Vi sto lenge på hver vår side av en gran-buske og pratet om hvor vel haren kunne ha satt seg inn; her måtte det være en steds. Hunnen kom til, stakk nesen inn i busken, og ut skvatt haren mellom oss. Men da small det, og den stupte.
Jeg gikk til rotvelten, hvor beskriket hadde vært. Der var beien, men ingen slag dit. Altså en ny hare, og den første var enda på bena. Jeg small av et skudd, og vi skrek. Sang slo ut.
Snart begynte den å knistre oppe på en myr, det bar av sted oppetter, det øket på med knistringen, — så et glefs nå og da — og der small det i med full los igjen. Vi av sted på post, jeg bortover dit hvor den forrige falt innmed seter-garen. Fem ganger bar det opp og ned forbi her, før jeg endelig kom på skudd; men nå kom også gråtassen hoppende på den hvite snøen like til meg, og stupte.
Sannelig, det hadde vi ikke ventet: — to harer med fire tommer snø over foten. Så stabbet vi hjemover i snø-været.
Da vi kom fram, ble vi mottatt med glade miner, og medynk for det fæle våte været vi hadde hatt. Men da vår bør av hare og fugl ble hentet inn, syntes de ikke lenger synn på oss. Og så kom da vinteren, hvit og tyst. Og her er blitt hast med å pakke for å komme ned til dalen.
Jeg måtte ut og prøve spor-snøen i dag morges og ta farvell. Det hadde snødd i to netter, så det kunne vel tenkes at haren hadde vært ute litt, tross snø-været.
Solen brøt igjennom og skinte så lokkende på de hvite liene. Men det var ingen hare-labb å se.
Så stille det var i den pudrede skogen. Bare et parr meisers fine pip oppe i noen graner. Ikke et far på det hvite teppet, uten etter en ekorn, og de fine strekene etter noen mus. Trærne sto med grenene tynget unner snøen. Vinterens hvile var kommet; — bare Sørkje-vatnet lå der nede åpent og svart i det hvite; men det røk av det som ved vintertid.
Så er det slutt med dette livet i høyden igjen, og det bærer ned til bråket og flisespikkingen, til alt det en ikke vil, — i klungeren.
Øyet glir utover de snø-dryssede lier, og fjellene skinner i solen, mens et røre av mørk skodde velter nede i dalene, Hovin og Numedal, på begge sider.
Det kjennes så sårt å skulle dra bort, — en ville så gjerne bli og se vinteren festne seg stor og hvit, og ren . . .
Men la oss reise, så blir det enda bedre å komme opp igjen, hvor dalen er langt borte, hvor de lyse bjerker gror, og de mørke graner, — hvor fjellet rødmer ved morgen og kvell, og natten er stor og stille . . .