Frjøsken
De va ei Gaang ei Kjering som sto i Aakre aa skar um Sumaren. Der hoppa de ein Frjøsk framafør Føto paa henne, aa denna Frjøsken va nærbuin[1]. „Aa stakkar du daa,“ sa’e Kjeringi, „du har væl ingi Nærkono du, nær du dett ikoll. Men du kan gjera Bo ette me,“ sa’e ho, detta skulde no vera som ein’ Spøk. Jau, daa de lei ut paa Hausten, kom de midt paa Nattenn Bø ette Kjeringenn, at ho skulde sta aa vera. Nærkono. Ho laga se daa te de snøggaste ho va go te aa vart me Gute, som tom me Bø’nn. Daa dei hadde gange ei liti Ri, visste ’ki Kjeringi Orde taa fyrr ho va inni ei gilde nye Stogo. De brann paa Peise, aa Tenestgjenta hennar sto der aa bryggja te Barsøls, so Sveiten rann taa henne. Kjeringi gikk ut i Klevin te Barsængkjeringenn. De va nok ingin Frjøsk daa, de va ei unge Haugakjering som laag i Barsæng fysste Gaange. De sto væl over me henne, so Kjeringi slapp te aa gaa heimatte ogso, fyrr de dagast. Dagen etteaat va Tenestgjenta hennar so trøytt, at ho mest ikki dugde te aa gaa paa Føto, ho va som ho hadde vore staurslegi all igjeno. „Aa ja de e ’ki undrast paa,“ sa’e Matmor hennar, „du sleit me dessa tunge Bryggi i Natt.“ Men Gjenta visste ’ki taa noko hona.
|
Denne teksten er offentlig eiendom fordi forfatteren døde for over 70 år siden. |
- ↑ fremmeleg og daglaus.