Guttedager/1
I den vesle byen hadde guttene fått feber i blodet.
– Det var i balltiden – mot slutten av april. Den siste snøen hadde smeltet og var borte. På Arntmarka, de store åpne jordene like utenfor de ytterste husene i byen, skinte jorda sølebløt og fin. Og her vrimlet det med gutter, en hærskares mangfoldighet av gutter, fra tidlig på ettermiddagen og langt utover kvelden – så lenge øynene klarte å skjelne ball og balltre. De delte seg i partier utover løkka, skolevis og klassevis, fra de minste nede i forberedelsen eller frøkenskolen og opp til gymnasiastene og de største på folkeskolen.
Og det smalt i baller og sang i balltrær; ballene fór i været, ble grepet av skitne never og suste over plassen for å «stikke». Guttene skrek og huide, skjelte og trettet av sine lungers fulle kraft, mens de sprengfløy mellom innmål og utmål. Hele Arntmarka gneldret og ljomet som et skjær i havet, der tusenvis av fugl slår seg ned på vårreisa nordover.
Svinaktig moro altså!
Men mørket falt ubønnhørlig på utover kvelden, tettere og tettere. Det nyttet ikke å stri imot det. Og så ble balltrær og andre våpen lagt ned, tretter og kiv døde bort, og som de beste venner av verden drev guttene i flokker hjemover mot byen. Men nå var blodet kommet i kok, og lysten til mer moro var prikkende våken. Fremdeles kunne det være en halvtime eller en tre kvarter igjen før aftensmaten sto på bordet hjemme. Og så ble det til at mange av dem fortsatte å drive sammen i bygatene ennå en stund. De eldre spaserte pyntelig av gårde på veier hvor de ved et forunderlig treff møtte byens småpiker som også tilfeldigvis var ute og gikk aftentur. De yngre spaserte ikke akkurat, og de følte seg på ingen måte fristet av kvinnelig ynde. Undertiden – ja ikke så rent sjelden heller – kom de nedover gata i et tempo som hadde lite med adstadig spasering å gjøre: de fór av gårde i vilt renn, skarpt forfulgt av en krenket politikonstabel eller av en av byens borgere som øyensynlig måtte ha noe utestående med dem.
Det er så mye som frister en slik halvmørk aprilkveld. Det er portklokker til å trekke i, og det er melkehester som står tålmodig og venter med vogna full av spann – bare et lite rapp med en nyskåret rognekjepp, og det er rent merkelig å se hvor travelt hesten plutselig får det. Det er opplyste vinduer i første etasje – et lite regnvær av småstein mot ruta, og vinduet blir fylt av fredsommelige leieboere som viser alle tegn på sterk uro og opphisselse. Det er bakerbutikker der ti gutter i tur og orden kan gå inn og i all beskjedenhet og høflighet be en vennlig baker om å få kjøpt en meter rødt silkebånd. Til liten glede for den imøtekommende bakeren. Det er andre, mindre pertentlige muligheter også. En kan f. eks. tigge seg til en papirpose hos kjøpmannen, fylle den med det en hest usømmeligvis legger etter seg på gata, folde den fint og kjøpmannsmessig sammen og plasere den på en gatetrapp. Fra et sikkert bakhold i nærheten kan en så iaktta den lykkelige finner av posen, se ham åpne posen forsiktig, men glad og forventningsfull, og så uvegerlig bli dypt skuffet.
Det er mange flere sånne fristelser, ja, deres tall er som sanden på havets bunn.
I klassen til Peter Preuss holdt de strengt på at ingen utenom klassen fikk være med på ball-laget. Og nesten hver eneste kveld fortsatte en ti-tolv stykker av dem å drive omkring i bygatene og øve berømmelige bedrifter – bedrifter som etter hvert gjorde dem mindre og mindre velsette. Det var strøk i byen der de nesten ikke torde vise seg. Iallfall måtte de for kortere tid forlegge virksomheten til andre bydeler inntil konstabler og bakere og kjøpmenn ikke lenger hadde dem i sånn frisk erindring. Disse representanter for det unge Norge førte derfor hver aften mellom klokka 7 og 8 et omskiftende og avvekslende liv. Bare ett eneste sted hjemsøkte de trofast kveld etter kveld gamle Bratsbergs hus i bakken, like utenfor huset til Peter Preuss.
Gamle Bratsberg var byens tollkontrollør, og hver morgen, middag, ettermiddag og aften gikk han til og fra tollbua si. Han gikk langsomt og sindig med silkehatt og gullknappet stokk. I dagslys hilste han umåtelig mildt og langsomt tilbake når byens borgere sa ærbødig god dag. Om aftenen snakket han dempet med seg selv. Han eide det lille huset i bakken, og jomfru Simensen holdt det i prikkfri stand, en gjerning hun hadde øvd til Bratsbergs fulle tilfredshet så lenge som eldre folk i byen kunne huske.
Gamle Bratsberg levde på denne måten et jevnt og stillferdig liv. Inntil den aprilkvelden dette året da Peter Preuss og vennene hans for første gang kastet sine øyne på kjøkkenvinduet til jomfru Simensen. Vinduet sto nemlig på vidt gap, så det var nesten ikke til å unngå at en papirbombe – av en av dem til to for en øre – tok veien gjennom vinduet. Jomfru Simensens opptreden da den vesle fillebomben smalt av foran henne på veggen, var i høy grad vellykket. Og lønnen uteble ikke. Hver kveld gjorde de holdt utenfor huset til gamle Bratsberg og øvde forskjellige bedrifter. De stormringte på døra så jomfru Simensen trodde det var brann; de oppløftet ville krigshyl utenfor huset og sendte haglskurer mot kjøkkenvinduet, som jomfru Simensen nå alltid sørget for å holde godt lukket. Og når gamle Bratsberg nærmet seg hjemmet, dalte alle mulige slags prosjektiler opp i silkehatten hans. Han måtte også være forberedt på andre overraskelser av forskjellig – bare aldri behagelig – art.
Nå var det en spesiell ting som virket særlig opprørende ved den gamle herren: han ble liksom aldri overrasket eller sint, nei, ikke engang ergerlig over disse påfunnene. Saktmodig og fredsommelig samlet han opp hatten sin igjen, børstet frakken og gikk videre inn gjennom porten. Patruljerende konstabel fikk ingen av de vanlige klagene fra Bratsbergs hus om «rampegutter», «leven i gata» og «forstyrrelse av husfreden». Og slikt virket i lengden opphissende. Derfor gikk det ikke en kveld uten at guttene foretok seg et eller annet i bakken utenfor huset til Bratsberg.
– – –
Peter Preuss gikk hjemover. Så fort han orket. For klokka var åtte. Ja, det hadde den vært alt nede ved Rådstua. Han kom for sent hjem i kveld også.
Uff!
Egentlig levde en to liv. Eller verden var delt i to verdener. Porten hjemme dannet liksom skillet. På den ene siden av porten var all moroa med leven og lek. Der var han blant de første, blant dem som rådde over de andre; der gjorde han som han selv ville. Og så – hjemme.
Uff!
Ikke hadde han lest leksene til i morgen og ikke skrevet den tyske stilen. En anmerkning i karakterboka hadde han også, og den måtte far forevise. Det kunne han jo vente med til i morgen tidlig, før han gikk på skolen og mens far ennå lå i senga og var søvnig. Verre var det med den svære flæra på buksekneet. Så svinaktig uheldig også, akkurat nå i siste lita da de stakk fra konstabel’n og inn på Wagelkaia – en spiker i plankeveggen. Han kjente det blødde ennå. Vondt gjorde det. Men verre var det med mor og så nettopp i dag da, som han hadde måttet ta på seg de nye buksene, mens mor lappet buksebaken på de gamle etter i går.
Æsj! Der var porten! Peter gløttet over til huset tvers over gata, Bratsbergs. Og han rykket til i latter. I kveld hadde de lurt gammern som aldri før. De hadde spent en snor tvers over gata en tjue-tretti centimeter over brusteinene. Så kom tollkontrolløren gravitetisk gående, snublet i snora og holdt på å ramle på nesa. Hatten fór en vei, stokken en annen, og så ustyrtelig komisk hadde han vært da han vridde seg og hoppet og danset for å komme på rett kjøl igjen at Peter lo høyt ved tanken.
Men denne latteren var Peters siste gjerning i denne del av verden. Han åpnet porten som skilte mellom de to verdener, ansiktet hans la seg i dydens og botferdighetens tankefulle folder, og han gikk inn til den andre verdensdelen, der han ikke rådde over de andre og der han ikke gjorde hva han ville. – For øvrig heller ikke hva han skulle! <div class="divider"» *</div»
Da Peter Preuss neste dag gikk fra skolen, møtte han far som kom fra kontoret. Og da far og Peter kom til hjørnet til Moe, kom gamle Bratsberg rett mot dem. Far hilste på Bratsberg og Bratsberg på far. Og så ble de i følge alle tre. Far og Bratsberg gikk og snakket sammen. Peter gikk beskjedent ved siden av dem med bøkene under armen og øynene stivt festet på brusteinene. Det var så rart å gå sånn fredelig ved siden av gamle Bratsberg. Han skulle bare visst!
Så dasket tollkontrolløren Peter gemyttlig over leggene med den gullknappede:
– Nå, min unge herre, hvordan går det med skolen om dagen – klatrer man ufortrødent oppover kunnskapens tre?
Peter svarte bare med en passende beskjeden liten latter. Men far tok til orde.
– Å, noen bokhelt blir det ikke av min kjære Peter! Det er ganske umulig å få ham til å begripe verdien og betydningen av boklige kunnskaper. Det eneste han interesserer seg for er indianerromaner. Og så – og det er jo tross alt atskillig bedre – alle slags oppdagelsesreiser. Når det ikke nettopp gjelder den edle ballsporten, henger han over – Nordenskiöld og Stanley. . .
– Så –? sa gamle Bratsberg og så på Peter med en viss interesse.
– Nå – foreløpig hadde jeg nå heller sett at det var tysk grammatikk f. eks.
– Jaså, så du interesserer deg for de store oppdagere! Jaja, jaja. Det er ikke det verste – –
Bratsberg og far fortsatte samtalen uten å ofre flere ord på Peter. Men da de skulle skilles utenfor porten hjemme, sa gamle Bratsberg:
– Hør, min unge venn, hvis du har moro av sånt noe, så kom over til meg i ettermiddag – klokka 4 f. eks. – så skal jeg vise deg flere interessante saker. Jeg hadde en bror som i sin tid reiste mye – han er død for mange år siden nå – og han har etterlatt seg mange merkverdige ting!
Peter takket så nydelig han kunne. Og far fortalte ham at det var en stor og sjelden ære når kontrolløren viste fram alle raritetene sine.
Klokka fire presis sto Peter utenfor porten hos gamle Bratsberg. Mor hadde i hui og hast gjort i stand de nye buksene hans, han hadde fått på seg ren krage og dessuten et par av søster Kaths mansjetter. Han kjente svært godt til dørklokka; det var litt rart – og litt flaut – å stå der og ringe på og lytte til den velkjente klingingen.
– – –
Jomfru Simensen kom og lukket opp. Hun sa god dag. Men ikke overstrømmende vennlig akkurat. Det blikket hun sendte ham var til og med temmelig ublidt. Peter likte seg ikke.
– Er herr Bratsberg hjemme? spurte han ytterst høflig.
– Jo, han er da det.
Jomfru Simensen gikk foran inn, Peter etter. Han likte seg mindre og mindre. Jomfru Simensen banket på. en dør, noen ropte «kom inn!», og Peter sto foran gamle Bratsberg. Han var rød og forlegen og ønsket seg bare ut igjen! Sånn som jomfru Simensen hadde vært da hun tok imot ham var det ikke tvil om at de her i huset visste mer enn han trodde!
Gamle Bratsberg satt i en svær skinnstol borte ved skrivebordet sitt. Han var i slåbrok og en røykelue med dusk i på hodet. Han røykte på en veldig lang merskumspipe med sølvlokk. Møblene i værelset var store, gamle og makeløst fine å se på. Overalt hvor det var plass på veggene var det hyller til taket, tettproppet med bøker. Bratsberg måtte ha sittet lenge og røykt, for tvers over hele værelset, midtveis mellom gulv og tak, lå det et svakt bølgende skylag av tobakksrøyk.
– God dag, god dag, min unge venn! sa Bratsberg hjertelig. Det var nok bare Simensen som hadde sine mistanker! Den gamle herren rakte ut hånden uten å reise seg, og Peter gikk over gulvet, tok hånden og bukket dypt.
– Det var jo hyggelig du kom! Sitt ned! Vær så god. Hva mener du om en kopp kaffe?
– J– jo – tusen takk –!
Bratsberg ringte. Jomfru Simensen kom med kaffe og kavringer. Hun så ikke ut som om hun gjorde det av noe godt hjerte. Men hun gikk jo igjen, og straks begynte gamle Bratsberg–:
– Ja, ser du, min unge venn, jeg hadde altså for mange år siden en bror. Han var en del eldre enn jeg. Og jeg beundret ham kolossalt. Han var, om du forstår hva jeg mener, av den gamle vikingtypen – –
Og så fortalte den gamle herren om denne broren som var begynt som sjømann, men endt som en slags oppdagelsesreisende og som til slutt var død i det indre av Australia. Han hadde sendt hjem mange verdifulle gjenstander til Universitetets samlinger, ting han hadde funnet i Amerika og Mexico, men særlig i Australia. Til broren, gamle Bratsberg, hadde han også sendt et helt lite museum. Men han hadde ikke vært noen skrivemester, så det var få som visste om ham.
Etter hvert som han fortalte, tok Bratsberg ned fra vegger og ut av skaper de merkeligste ting. Spyd, økser, skjold, mokkasiner, gudebilder.
Da han tok fram uret sitt og sa at klokka var fem og at han måtte gå på tollbua – ja da kjente Peter det som om han brutalt ble vekket opp av en eventyrlig drøm. Sånn hadde gamle Bratsberg fortalt at han hadde sittet og glemt alt og bare vært dypt inne i urskoger mellom ville stammer, på lange vandringer, i kamp og fare!
Gamle Bratsberg smilte:
– Syns du det var morsomt?
– Å! sa Peter så varmt at han ble flau.
– Ja, men da må du komme igjen. Det er mye mer å fortelle. Bare kom! Si meg en ting – når dere nå er ferdige med å leke ute på Arntmarka, når det mørkner sånn ved sju-tiden, kunne du ikke da komme inn til meg? Jeg kommer hjem akkurat på den tiden, og da har du kanskje ikke noe bedre å foreta deg?
Peter kjente han ble blussende rød. Bratsberg sa det så vennlig og likefram – og likevel var det plutselig ikke tvil i Peters sjel om at han visste minst like mye som jomfru Simensen!
– Tusen takk! sa han. Bratsberg rakte ham hånden, og Peter sa adjø. Men da han var kommet bort til døra, ropte Bratsberg på ham igjen. Han sto med en ekte indiansk tomahawk i hånden.
– Hør – denne her vil jeg forære deg som et minne om min avdøde bror. Og om meg også – om du skulle bry deg om det.
– – –
Peter gikk ettertenksomt bortover gata med tomahawken under armen. Han hadde først tenkt å gå hjem straks. Men nå bar det av seg selv utover mot Arntmarka likevel. Langsomt. Men da han kom ut på løkka, la han på sprang over til klassekameratene og styrtet seg midt inn i spillet, mens han svingte med tomahawken:
– Se her, gutter, se hva jeg har fått!
Alle stimlet sammen om ham, alle skulle ta i den ekte indianske tomahawken, og alle spurte. Nå sjenerte Peter seg for å si at han hadde vært hos Bratsberg og fått tomahawken av ham. Og derfor fortalte han at han hadde fått den av faren sin, som igjen hadde fått den fra en bror som var død for mange år siden. Og denne broren hadde reist verden rundt og slåss med de ville, ja, han var nesten som en av de gamle vikingene –! Så begeistret fortalte Peter om onkelen sin at de glemte å slå ball, og så var det blitt for mørkt.
Som vanlig drev gutteflokken innover mot byen. Men da de som vanlig stanset utenfor huset til gamle Bratsberg, og den største og sterkeste gutten i klassen, Thomas Brække, spurte hva de skulle finne på i kveld med gammern, sa Peter Preuss:
– Nei hør da gutter, jeg syns vi skal la Bratsberg være i fred, jeg. Vi har da terget ham lenge nok. La oss finne på noe annet. Ikke er det noe moro lenger heller!
Men da haglet det med hånsord over ham. Thomas Brække erklærte at Peter var redd og kunne gå hjem til mora si. Han foreslo at de skulle gjøre som i går med snora over gata og se om gammern husket det og passet seg litt! Enstemmig vedtatt – Peter forsøkte forgjeves å få dem fra det. De ga seg alt til å stelle med snora.
Da tok Peter Thomas Brække i armen og trakk ham unna.
– Du Thomas, hør her, sa han fort, dempet – ikke gjør dette i kveld da! Når jeg nå ber deg – det er noe, skjønner du –
Thomas ville slite seg løs. Men Peter trakk ham enda et stykke bort:
– Vil du hjelpe meg med å få dem til å la det være, så – ja så – gir jeg deg simpelthen denne her!
Han rakte fram tomahawken.
– Er du gærn, gutt? skrek Thomas.
– Hysj! Ikke si noe om det til de andre.
Den kvelden kom Bratsberg hjem i fred. Da han kom inn, gløttet han på kjøkkendøra:
– Nå Simensen –?
– Så sannelig har de ikke holdt fred i kveld! sa jomfru Simensen.
– Der kan De se! Der kan De se! Og gamle Bratsberg lo listig. <div class="divider"» *</div»
Et par dager etter kom Thomas Brække bort til Peter Preuss ute på Arntmarka:
– Du, den tomahawken din, den er nok av den fineste sorten den. I dag møtte jeg gamle Bratsbergen nettopp som jeg gikk og svingte med den ute på gata. Og så kom han bort til meg og ba om å få se på den. Og han studerte den på alle bauger og kanter. Du vet han skjønner seg på sånt, gamle Bratsberg. Han er kjent for det. «Hvor har du fått den fra da, gutten min?» spurte han. «Jeg har kjøpt den,» sa jeg. Jeg måtte jo si det, syns jeg. Og litt sant var det jo også. «Jaså?» sa gammern, – «av hvem da?» Så sa jeg at det ville jeg ikke si. Men det var av en gutt, sa jeg. Så gikk han. Og sånn har aldri jeg hørt gamle Bratsberg prate med seg sjøl som da – bortover hele gata.
– – – Peter gikk hjem alene.
Hjemme kom Kath stormende mot ham. Gamle Bratsberg hadde selv vært og spurt etter ham og bedt ham komme over når han kom hjem!
Peter gikk ut igjen. Men han gikk ikke over til Bratsberg. Han gikk gårdveien ut og nedover Skomakersmuget helt ned til bryggene.
Klokka åtte kom Peter hjem.
De hadde ikke satt seg til bords. Gamle Bratsberg var inne hos far.
Da snek Peter seg ut igjen. Han gikk nede på den mørke gårdsplassen og kaldsvettet. Så snek han seg på tåspissene opp kjøkkentrappa, Stina pike satt der, så sinna som en tyrk fordi de aldri skulle spise i kveld!
– Stina!
– Hva vil du, unge? Jøss – å er det med deg? Er du alvorlig sjuk, Petermann?
– Hysj! Stina, gå rake veien inn til far og si at han må komme ut hit!
– Men – – –
– Gå på flyende flekken! Ellers dreper jeg meg.
Stina gikk. En stund etter kom far i kjøkkengangen. Og inn på kjøkkenet. Der sto Peter oppetter muren, så hvit som den.
– Hva er dette for noe sludder? Du må ikke tro du kan drive gateguttstreker med din egen far, gutten min.
– Far – å far! Du må si til Bratsberg at de ville – ville spenne en snor over gata igjen – og at den tomahawken måtte jeg gi til Thomas Brække – for å få dem til å la det være. Skynd deg far og gå inn og si det først, for. . . <div class="divider"» *</div»
Far kjøpte tomahawken av Thomas Brække for to kroner. Så glad har Thomas Brække sjelden vært. Tomahawken ble gitt tilbake til gamle Bratsberg, som igjen ga den til Peter en kveld like etter, da han var over hos den gamle herren mellom klokka sju og åtte.