Guttedager/2
Det var noe i veien!
Han kjente det på seg når han gikk hjem fra skolen; det gjorde vondt sånn mellom brystet og magen, akkurat sånn som når en gruer seg. Far så alltid så besynderlig undersøkende på ham, og mor satt bekymret og skottet over til ham når de spiste!
Og det var vår og snøløsning, men likevel glemte han både kramsnøen og alle de fine skyteskivene som bare ventet på en velrettet snøball, – vide, viftende regnkapper og stramme, svartblanke paraplyer. Og når skoleklokka ringte ut om ettermiddagen, var han ikke nummer en ut av porten som før – i spissen for en hel hær av huiende gutter. Han sakket akterut, og med langsomme, grublende skritt gikk han og spekulerte på hva som var i veien.
Det var noe han hadde gjort. Det var klart. Kanskje far hadde fått høre noe om vindusruta hos baker Wollert? Eller kanskje byfogden hadde sladret til far om at han hadde gitt sønnen hans en herlig omgang juling borte i smauet forleden dag? Det merkelige var jo at far, som eller pleide å være temmelig snar med spanskrøret, ventet så lenge denne gangen – – –
Nei, det nyttet ikke å gå sånn og fundere og tenke på dette spanskrøret så en følte seg rent varm bak. Den fineste tiden på året var det også, for nå drev far og rustet ut «Ellida» – skøyta nede på havna – til ishavsfarten! Og Aksel bestemte seg for at tingene fikk gå sin gang; – spanskrøret kom nok enten han grudde seg eller ikke.
«Ellida» hadde ligget avtaklet og lukket hele den lange vinteren igjennom med tunge snøfonner på hyttetak og dekk og isrand langs vanngangen. Nå hadde de skuffet vekk snøen, isranden var smeltet og presenningene tatt av. «Ellida» hadde våknet til liv igjen, det sang i takkel og tau, og far selv var ombord med Kristen bestemann og de to nye harpunskytterne for å gjøre båten klar.
Inne ved brygga lå skipsjolla, og den ene av de nye harpunskytterne – Hilmar hette han – var alltid så snill til å ta med Aksel, «skipper’n sin sønn», ombord. Og Aksel var med som en kar, snart oppe i tønna i masten, snart ute på baugsprydet, snart nede i rommet og så en sviptur utabords med malerkosten. Og etter hvert så skuta riktig staselig ut med de store, hvitmalte fangstbåtene som lå og skinte i sola.
Så fikk far det travelt i land oppe på kontoret hos konsul Aalhus, han akkorderte og undertegnet kontrakter, ordnet med penger og provianterte – og i denne tiden gikk far alltid med søndagstrøya på og var svært alvorlig. Men ombord var det liv og moro, og der ble Aksel behandlet som en voksen kar av de andre. Og når han balte med tønnene som skulle ombord, var med og strakk seil og heiste stenger og stag og grov og spurte om alt mulig, da glemte han tanken på spanskrøret også.
Men aldri så snart satte han bena på land, før det ga seg til å prikke og stikke under brystet igjen. Hjemme ble det nemlig verre og verre med de underlige minene fra far og mor.
En aften han kom stille inn i gangen, hørte han mor si inne i stua:
– Jaja, far, du får gjøre med gutten som du syns.
Se så! Nå kom spanskrøret!
Men nei, – spanskrøret kom ikke, far var enda rent ualminnelig blid og hyggelig ved bordet. Da far foldet de svære, skrubbete skippernevene til «Gud skje lov og takk for maten», sa mor «amen» høyt.
Mor tok av bordet, far tente pipa.
– Nå Aksel, sa han og satte seg til rette i gyngestolen, – åssen går det på skolen om dagen?
– Å jo – nokså bra.
– Skulle du ha lyst til å slutte skolen for en tid?
Aksel smilte forlegen.
– Ja, ser du, gutten min, mor og jeg hadde tenkt at du skulle få lov til å bli med på Ishavet i år – og der oppe er det ikke noen skole, skjønner du!
Det varte en stund før Aksel kjente seg selv der han satt, – og det første han sanset var at han lå om halsen på mor, helt ør av glede.
De dagene som nå kom, var vel de morsomste Aksel hadde opplevd. Ombord i «Ellida» var det ikke bare «på lissom» han var med som «mann» – og inne i byen gikk han stolt omkring og ble misunt av kameratene. Om kvelden møttes de oppe på hjørnet hos baker Wollert, og midt blant dem sto Aksel og la ut om åssen han skulle få det. Han hadde fått rifle av far, skulle ha køyeplass i lugaren til far og ellers være full matros. Med skinnlua på hodet, det nye kjøpeskjerfet rundt halsen, islenderen i ekte sjømannsfolder og fars svære sjøstøvler på bena sto han og lente seg opp til lyktestolpen, sterkt beundret både av seg selv og de andre. Og når han vandret av gårde, gikk han med sig i knærne som det ansto seg en ekte sjøulk. Støvlene slarket likegyldig og karslig i snøslapset – og på skolen kunne de klare seg uten ham!
Endelig var den siste dagen kommet; det var søndag, og om kvelden skulle «Ellida» lette.
Far og mor gikk til alters, og Aksel fulgte med til kirken i de fine blå klærne og med salmeboka i hånden. Det var svært høytidelig, og det underlige var at alt det presten sa i dag, det passet akkurat på ham som skulle reise langt bort og kanskje komme i stor fare med isbjørn og hvalross. Og for første gang la han i dag merke til at presten ba for sjømennene på de fjerne hav.
Den første uka var lei!
De hadde gråvått, disig vær hele Finnmarksleia oppover. Skuta hivde seg og duvde i sjøene så glass og inventar raslet og skranglet innabords, mens fjellene inne på land steg og sank, og måsene fór forpjusket og hylende rundt masten, – og Aksel lå til køys og ynket seg. Så kom de i rom sjø; den ene dagen etter den andre seilte de nordover, lufta ble kjølig og klar, havet endeløst og bølgende i brede, blanke skavler – og sjøsyken ga seg. Langt om lenge fikk de Svalbards forrevne iskyst i sikte, og så kunne jakten begynne!
Langs kysten lå drivisen i store flak og drev langsomt av sted for undervannsstrømmen, og oppe på isflakene tumlet selen og hvalrossen seg i flokker. Fangstbåtene – hvitmalte utabords og rødmalte innvendig – satte fullt bemannet fra borde hver morgen og bakset seg gjennom isen på kryss og på tvers etter som bestemannen ga ordre til. Han sto med kikkerten i baugen og speidet etter de sorte, levende prikkene bortover isen, sel og hvalross enkeltvis og i flokker. Rifleskuddene smalt i den ødslige stillheten dagen lang, og om kvelden kom mennene tilbake med fangsten oppi eller på slep etter båtene. Far var i godt humør over storfangsten, og om kvelden var det mye moro ombord. Morsomst var det i mannskapslugaren; der sprakte ilden i koksovnen, og Hilmar bergenser satt og fortalte skrøner. Skipperen satt ofte nede hos folkene, og da vanket det stundom en varm toddy. Helst etter en stri dag ute i den iskalde lufta, når den riktig bet i neser og kinn, mens nevene sprakk i det kalde sjøvannet og neglene skrek og ulte av smerte.
Så snill som far var! Aksel fikk lov til å sitte oppe så lenge som de andre – og spør om det var moro! Fra morgen til aften var han med overalt, og når kulda bet som verst eller når han hang dødstrett over årene, stivet han seg opp med å tenke på den hyggelige kveldsstunden. Han bet tennene sammen og spyttet i nevene; av og til måtte han svelgje gråten – men det gikk over. Sterk ble han som en bjørn, og det gikk store ord om hvor sikker han var med rifla.
Nede i lugaren satt han og fikk nippe til fars glass mens han slukte Hilmars mangfoldige historier fra langfarten i passaten og på Australia. Men størst var moroa når far selv kom med en av sine opplevelser fra ishavsfarten. Da var Aksel stolt av faren og drømte om den dagen da han selv skulle stå som skipper på «Ellida». – Ingen fortalte nå heller så godt som far!
Far hadde vært med Svend Foyn, og fra den tiden hadde han mange historier. – En gang hadde han vært matros sammen med en svenske. Så hadde Foyn en dag sendt ham og svensken i land etter noe gods som var glemt igjen. Far hadde med seg en gammel, rusten kongsbergrifle, ladd med en kule – og ingen i reserve. Svensken og far dro avsted innover med kjelke, og rett som det var, sto de foran en svær isbjørn. Nå er det så med hvitbjørn at han er ikke folkevond uten når en sårer eller erter ham, og de to hadde da fornuftigvis ikke annet å gjøre enn å ta bena på nakken det forteste de var gode for. Men det kunne far lite med, han la an med kongsbergrifla, fyrte og var så heldig at han traff bamsen bak øret. Der lå den! De lempet skrotten opp på kjelken og trasket lystig tilbake og ombord igjen. Da Foyn fikk høre hvor dumdristig far hadde vært, ble han rent forferdet og spurte hva i all verden han ville ha gjort om han nå hadde skutt bom med den rustne, skrale rifla.
– Hva jeg hadde gjort? Spent bein under svensken vel! svarte far.
Hele mannskapet lo av full hals, men Aksel kunne ikke skjønne hva nytte det skulle ha gjort å spenne bein under svensken?
– Skjønner du ikke det da, din vesle tosk? Da hadde jo svensken ligget der og bjørnen gått løs på ham, så jeg hadde fått tid til å komme unna!
– – En gang hadde de hatt med en engelsk vitenskapsmann som passasjer – en lang, tynn, snodig fyr. Engelskmannen var misfornøyd med at de aldri så bjørn, og en natt hadde far lovt ham at han skulle prøve å lokke fram bjørnen. Far og engelskmannen var alene ombord, de andre var ute på en flere dagers jakt. Far fyrte dyktig under i kabyssen og smurte fett og talg på komfyren så det luktet lang vei. Så kravlet han og engelskmannen opp i mastetønna og holdt utkik. Engelskmannen var mistroisk og mente det ikke ville nytte; men far holdt på at bjørnen nok ville komme, når han fikk teften av det fine fettet. Og ganske riktig! Da de hadde smurt på litt mer fett, kom en diger kar luntende over isen. Far ned og engelskmannen etter, de fikk riflene fram og lusket seg ned på isen. Bamsen sto og snuste og snøftet og lurte på hvor den lekre duften kunne komme fra. Da de kom så langt bort til den at de kunne se den tydelig, var det som det fór en ilter djevel i engelskmannen. Han skalv av bare fryd og ville straks til å fyre av! Men far skjønte at avstanden var for stor og gjorde tegn til ham at han fikk ta det med ro. Alt gikk med tegn og grimaser, for far kunne ikke engelsk og engelskmannen ikke norsk. Men best det var, smalt skuddet, og før røyken var borte, så far at engelskmannen langet ut i vill galopp på de tynne bena sine for å hente bjørnen. Den lå med bena i været og far, som ruslet langsomt etter, måtte beundre den fine engelske rifla som kunne ramme på så langt hold. Da fikk han med ett se bamsen reise seg opp i hele sin hvitlodne majestet, ferdig til å slå labben i den hissige vitenskapsmannen. Han sprang til og sendte et skudd mot bamsen, så den stanset og sto litt. Engelskmannen fikk tid til å komme seg unna, og far trakk kniven og sprang mot bjørnen, for han trodde den var så temmelig ferdig etter to kuler. Han satte like mot den, men da den digre rusken av en isbjørn reiste på seg igjen og begynte å rusle mot ham, ble han redd, gjorde helomvending og satte på sprang. Bamsen etter på alle fire, mens den brølte av raseri og smerte. Det ble litt av et kappløp! Far hoppet og sprang over isblokkene og småråkene i de tunge klærne sine, men bjørnen var gammel og vant til farvannet og halte inn på ham. Plutselig plumpet far rett gjennom isen; han slo ut med armene og ble sittende i det kalde vannet til oppunder skuldrene. Så livredd hadde han aldri vært som da den tunge, våte bjørnelabben la seg med all sin vekt over den ene hånden hans, og han kjente den varme ånden fra bjørnekjeften i nakken på seg. Han besvimte og sanset seg ikke før han lå oppe på isen med hodet støttet opp mot en lodden bamsekropp. Engelskmannen sto bøyd over ham og badet pannen hans med snø og vann. Bjørnen hadde fått en engelsk riflekule gjennom skolten i samme øyeblikk den skulle bite til far i nakken, og nå lå den der som en hodepute. Far ble liggende syk til de kom hjem om høsten, den ene hånden var blitt halvveis knust, og ennå bar han arr og merker etter bjørnelabben.
– – I begynnelsen av august ble «Ellida» stengt inne mellom land og drivisen som lå pakket sammen så tett som et fastland rundt skuta. Langs kysten gikk det en smal strime med åpent vann, og inne i denne dammen lå de og rodde, men fangsten var skral. Det er ingen ting ishavsfareren frykter mer enn uvirksomheten. Den maner fram Ishavets farligste trusel: den ødeleggende og dødbringende skjørbuken. Stemningen ombord var tung og trykket, men humøret steg mange grader da to av mennene en dag kom hjem fra en reinjakt inne på land og fortalte om en svær reinflokk de hadde sett oppe i fjellet, antagelig bortimot 100 stykker. Reinen på Svalbard lever et underlig liv. Om vinteren – i den lange, belgmørke fire måneders natten – fins det ikke spor av føde for de stakkars dyra; da ligger alt begravd under mange meter snø. De blir så magre at de ser ut som levende skjeletter. Matte og elendige raver de omkring på de øde viddene og subber i seg litt snø og is. Men når så sommeren og sola kommer tilbake, og meter for meter av snøen tiner unna, da får reinhoven det travelt! Utsultet som reinen er, sparker den seg med fortvilelsens styrke ned i mosen som gror friskt under snøen. I fire måneder lever den så herrens glade dager og legger på seg et fettlag så tjukt som en hel side i denne boka. Kjøttet er mørt med en fin viltsmak, og reinskinnet er jo verdifullt nok.
Dagen etter ble hele mannskapet satt i land og delt i fire partier. Det gjaldt å omringe hele flokken så stille og varsomt som mulig, for villreinen har fin nese og rappe bein. Langt inne på snøvidda møtte de den vandrende skogen av takkede horn, og fra alle kanter trengte fangstfolkene langsomt fram mot flokken. Aksel og Hilmar var sammen, de ålte seg forover og krøp over isblokker og steiner, mens de hele tiden holdt øye med reinen. En stund gresset flokken rolig videre med simlene (hunnene) i midten og kalvene og oksene utenom til vakt og vern.
Plutselig reiste alle horna seg rett til værs, holdt opp å beite, de hadde tydeligvis fått teften av noe. Så satte de lynsnart av gårde mot øst, stanset og speidet da de møtte far og kokken, snudde og fór vestover. Der lå imidlertid bestemannen og en av matrosene og stengte veien. Et skudd smalt, men ingen ble rammet, og i susende fart med klaprende hover sto flokken ned mot Hilmar og Aksel. En rank, prustende okse sprang i spissen med spilte nesebor og hornene vilt til værs. Det var ikke fritt for at hjertet hamret i brystet på Aksel da han så de ville, vettskremte dyra stå like ned mot seg. Han skalv på hånden, da han løftet bøssa og siktet – plaff!
Røyken drev bort, og langt borte så de reinflokken i full galopp mot en annen kant. Men oksen lå død hundre skritt foran dem. Nå var jegerne kommet nærmere; jakten gikk videre til langt over midnatt, reinsdyra fór hit og dit og mistet flere og flere av «vaktpostene» sine inntil resten av flokken slapp unna innover viddene. Da lå det 25 døde rein i snøen.
Neste morgen gikk hele mannskapet i land med båtene for å hente fangsten. Aksel sov så sødelig at far lot ham ligge og hvile ut etter gårsdagens strabaser, og da han våknet ut på formiddagen, var han alene ombord. Da han så at båtene var borte, skjønte han hvor de var. Nede på fallrepet lå skipsjolla som de nok ikke hadde hatt bruk for. I akterskottet sto brødkista med smør og drikke, og han forsto de ville bli lenge borte siden de hadde rustet seg så godt ut. Han ga seg til å gå opp og ned på dekket, og han drømte han var eneveldig hersker over skipet. Til slutt krøp han opp i mastetønna.
Under ham – ikke mange meter fra skipssiden – lå drivisen som en uendelig isslette så langt øyet kunne nå. Det var ikke et levende liv å se, ikke en lyd å høre. Av og til kom det liksom et sukk ute fra isflakene. De lå og duvde svakt for understrømmen, hvite av snøen øverst og blågrønne nederst, mørkere og grønnere jo dypere de stakk. Inne på land tegnet fjellknausene seg skarpt av mot snølaget omkring: det var så stille der inne – stilt og tyst hvor han så.
Underlige tanker begynte å stige opp i Aksels sinn: det var som om all denne stillheten og endeløse ensomheten vokste til et mektig uhyre som la seg over ham og knuget ham ned. Og han tenkte på mor som var langt, langt borte, på mor og stua og senga der hjemme – der var det så lunt og trygt – – Tenk om han aldri fikk se igjen alt sammen, om han ble her oppe i ødemarka!
Da fór han med ett opp i skrekk! Et veldig «plask, plask» hørtes like nedenfor; han kikket ut over tønna. Tett ved skipssiden arbeidet en svær hvalross den tunge klossete kroppen sin opp på et stort isflak. Den satte forluffene i kanten på flaket og trykket fra med de sammenvokste bakluffene. Å hei – der var den endelig oppe, den pustet og peste som en dampbåt. Den vendte det stygge fjeset sitt med de to svære, hengende hoggtennene mot skipet og så ut som en mektig potentat som var kommet opp av vannet ens ærend for å spørre hvorfor menneskene kom rekende hit opp og forstyrret freden.
Men Aksel kravlet forsiktig ned vantet, gikk inn i kahytten og hentet rifla som han ladde med kyndig hånd. Så listet han seg bort til skansen, siktet, trykket av – plaff!
Da røyken var borte, så han det svære beistet ligge med kroppen halvt veltet og bakdelen ute i vannet. Det gjaldt å berge skrotten, og i en fart fikk han skipsjolla løs og rodde bort til den. Men i det samme han støtte mot isflaket, veltet dyret seg rundt og plumpet ut i vannet. Han så hvor det svømte hen og tenkte at den snart måtte gi seg – blodstrimen sildret ned langs kanten av isflaket – og så rodde han etter. Et stykke borte dukket hvalrossen opp igjen, og Aksel rodde mot den. Så forsvant den igjen, og Aksel fulgte etter. Han strevde seg fram mellom de drivende flakene utenom pakkisen og nådde omsider fram til hvalrossen som lå steindød oppe på et flak. Trett var han og hadde et svare strev med å få hvalrossen opp i båten. Etter mange forsøk måtte han gi det opp og bestemte seg for at han fikk ro tilbake til båten – nå var den forsvunnet bak et nes. Men da oppdaget han at drivisen langsomt hadde seget igjen omkring ham, tettere og tettere; nå lå han fast som i en skrustikke! Livredd prøvde han å gå fra flak til flak for å nå land, men han så snart at det lå et bredt, åpent stykke hav mellom isen og land.
Han kunne ikke tenke, han var lammet av redsel – han ropte av sine lungers fulle kraft:
– Far, far!
Han sprang tilbake til jolla, han slet i den, spente som en rasende i isflakene, men de rikket seg ikke. Han gråt og gråt og falt over ende i båten, gråt og gråt til han sovnet ved siden av den døde hvalrossen.
Da han våknet, drev han i sterk fart med båten omgitt av sigende isflak, som dreide og vendte seg og gikk rundt i strømmen. Sola sto lavt; landet var langt borte og knapt synlig. «Ellida» var ikke å se, rundt omkring ham var det is, bare is. På et flak akterut lå den døde hvalrossen, og straks husket han alt sammen og forsto hvor forferdelig stillingen var: isen hadde gått opp mens han sov! Isløsningen som alle ombord hadde ventet sånn på, ville bli hans død, – nå drev han i full fart ut mot det åpne havet. Det kunne ikke vare lenge før det var forbi med ham.
Han gråt ikke, men svetten haglet ned under lua mens han satt på tofta og gjorde seg opp dette. Han var sulten, men så kom han til å huske på brødkista og den ubrukte provianten som lå i båten.
Han spiste og drakk vann – det var fire flasker drikkevann i båten – og så grep han årene og tenkte han fikk prøve å nå land, enda så håpløst det så ut. Det var hardt arbeid å ta seg fram mellom de tunge isflakene, og strømmen bar imot ham. Men han strevde og slet, bet tennene sammen og torde ikke tenke. Først lenge etter la han merke til at han hadde bitt leppene sine i filler.
Sånn drev han på, han visste ikke selv hvor lenge. Innimellom sov han, når trettheten overmannet ham, og hver gang han våknet, verket det i hodet og i hele kroppen. Matforsyningen minket stadig. Hendene hovnet opp, og ryggen kjentes som om den var gått tvers av. Da den ene åra knakk for ham, la han seg ned i bunnen av båten og gråt og bad til Gud og tenkte på far og mor der hjemme.
Så begynte det å brumme og summe så underlig omkring ham; det var som om hele drivisen sto full av folk og dyr som hoppet og sprang for ikke å falle i vannet. Bjørnene danset, og far hoppet, selv satt han i en mastetønne og så på, og mor ropte til ham og lo, – – – og ingen ende tok det. Av og til var det stille og borte, og da sto skipper Johnsen hjemmefra over ham og så snill ut og ga ham noe godt og varmt å drikke og klappet ham på pannen. Så kom dansingen og hoppingen igjen – men sjeldnere og sjeldnere – inntil han hadde arbeidet seg ut av feberen og slo øynene opp i en liten skipslugar.
En høy mann sto foran køya hans, og da han åpnet øynene, så han at det var skipper Johnsen hjemmefra. Han spurte hvordan det sto til, og så ga han ham varm kjøttsuppe å drikke. Smått om senn kom Aksel seg. Skipper Johnsen fortalte at de hadde funnet ham drivende i båten oppe i isen. De hadde tatt ham ombord og lagt ham til køys, og der hadde han ligget og fantasert i åtte dager. Nå var skipper Johnsen på hjemtur, og han håpet å nå fram om en ukes tid. Men Aksel måtte holde køya ennå til han ble helt frisk.
Så lå han der og gledet seg og fikk låne bøker av skipper Johnsen. Så tenkte han på far, hvor redd han måtte være og hvor glad han ville bli når han fant ham i god behold.
Snart ankret skipper Johnsen opp på havna hjemme. Det sto nok ingen og tok imot Aksel der, han ruslet alene hjemover, og mor ble ikke så lite glad den kvelden!
Men som dagene gikk begynte de å bli redde for far. «Ellida» kom ikke, ingen av svalbardfarerne hadde sett den heller, og i fjorten dager levde de i uro og spenning. Hver dag var mor og Aksel nede på brygga og så etter skip i sundet, og en regntung ettermiddag dreide endelig «Ellida»s kjente skrog om neset og seilte inn på havna. Mor og Aksel gikk hjem – mor var redd for at overraskelsen skulle overmanne far, og så ville de helst ta imot ham hjemme i stua.
Utenfor hørte de nede fra havna at ankerne på «Ellida» falt raslende gjenom klysset; mor og sønn satt stille og forventningsfulle. Det gikk en stund, så kom det tunge, men raske skritt oppover trappa. De reiste seg, sto sammen og så mot døra. Den ble revet opp, og i døråpningen sto far med et underlig uttrykk i ansiktet.
Et øyeblikk etter sto den svære skipperen med gutten sin inn til seg. Han bøyde hodet ned over gutten, og for første gang i sitt liv så Aksel faren gråte. Men mor sto ved siden av og så at fars hår var blitt grått i tinningene på disse ukene.