Guttedager/4
Hele byen summet av forferdelse. Folk stanset hverandre på gata:
– Har De hørt det –!
Og inne i stuene kom byens fruer sammen og drakk kaffe som om det hadde vært ildebrann – :
– Og den arme fru Preuss som ligger syk! De har ikke tort fortelle henne det engang!
– Men amtmanninne Bugge har tatt det med beundringsverdig fatning. Det må man si!
– Ja, jeg skjønner nå ikke sånt jeg da. Tenke seg til, det var på et hengende hår hun mistet gutten sin! Bare noen minutter til, sa Tobias Sodeland. . .
– Jeg må nå si at jeg for min part har mest vondt av fru Bergfeldt!
– Å ja, tenk den redsomme gutten!
– En fæl gutt, De!
– Mine gutter får nå absolutt ikke lov til å være sammen med ham!
– Nei, det har jeg da alt for lenge siden forbudt min Ottar. Fandrem har alltid sagt at denne Finn Svanøe er en forbryterspire. Helt fra da han i fjor prøvde å rømme fra fru Bergfeldt!
– Uff ja! Og så alle disse historiene på skolen da!
– Han underskrev jo med fru Bergfeldts navn i karakterboka!
– Rene falskneren altså!
– Ja det sies til og med at han småstjeler penger fra henne!
– En uhyggelig gutt!
– Ja, den arme, hederlige, strevsomme fru Bergfeldt – hun har sannelig fått sitt med den gutten! –
– – –
Det mørknet utover høstettermiddagen, og lampene ble tent over kaffebordene, strikketøyene og broderiene. Utenfor tok kulingen til, ulte og sang om hjørnene, presset mot rutene og økte uhyggen over det som hadde hendt. Og gjorde det enda litt hyggeligere å sitte trygt inne bak fire vegger og snakke om det!
Ute på gata sto det ennå noen mennesker igjen under de tente lyktene. De sto og stemte ryggen mot vinden og skrek inn i ørene på hverandre og fortalte om og om igjen. Noen hadde hørt det sånn, andre enda verre. Men om den fæle guttungen oppe hos fru Bergfeldt rådde det skjønn enighet. Og ryktene og sladderen krøp utover til de ytterste utkantene av byen, nedover mot stranda, oppover mot Arntmarka og inn i alle de små fiskerstuene. Der drøftet de hendelsen med sakkunnskap, både det som hadde hendt og det som kunne ha hendt. Og der fikk han sin tunge dom, den uvørne gutten hos fru Bergfeldt –!
En stor flokk gutter hadde samlet seg på fiskebrygga i le av pakkhusveggen til konsul Krag. Midt i flokken, under den store lykta, sto Simon Selmer og la ut. Simon kom like fra kaffeslaberas hos moren og visste full beskjed. De andre hadde ikke fått vite noe særlig hjemme hos seg selv, de var blitt avspist med noen forblommede «gud-bevare-oss»er og mystiske advarsler mot å ha noe mer med denne skrekkelige Finn Svanøe å gjøre.
Jo da. Her i formiddags hadde Finn Svanøe truffet Svend Bugge og Peter Preuss og hadde narret dem med seg over i Uthavna. En stund hadde de drevet med forskjellige ting, men så kom de over en sjekte med seil og årer som lå for bare fanglina nede i fjæra. Og Finn hadde erklært at sjekta var hans, dvs. han hadde leid den av en mann. De to andre var dumme nok til å tro det, og så gikk de ombord alle tre og kastet loss, strakte seil og satte utover med Finn ved roret. Og naturligvis – Finn som alltid gikk og skrøt av at han var så svinaktig god til å seile – han kullseilte sjekta midt i Busundet! Der lå de og plaska til de fikk kavd seg opp på Buholmen. Sjøen gikk svær, og de hadde nok snart vært skylt ned av holmen og ut igjen, om ikke Tobias Sodeland og en annen mann hadde kommet settende ut for å hjelpe dem. Sjekta var nemlig Tobias Sodelands, og han hadde sett herr Finn og følget hans seile utover. . . Tobias hadde seilt dem rundt Byneset og helt hjem til kaia hos Preuss. Nå lå de alle tre, både Peter og Svend og Finn Svanøe, på det nærmeste halvdaue oppe hos amtmann Bugge. De hadde måttet bære dem opp. De hadde ikke tort bære dem opp til Preuss siden fru Preuss var sjuk. Og Johanna Bugge hadde sjøl fortalt det til Mariken Kleve, og Mariken hade sagt det til Sofie Haasted at Finn Svanøe hadde båret seg som en gærning for å slippe å bli brakt hjem til fru Bergfeldt med det samme.
– – –
De sto der i lyktelyset alle guttene og hørte etter med nevene i bukselommene – helt høytidelige. Ingen av dem likte den ekle måten Simon fortalte det på. For dette hadde jo gjeldt livet simpelthen! Liddelig uvørent da gett – sette ut i selve Busundet, så sterk som han var i dag og rett inn fra havet!
– Jo da! Nå ligger’n der, sjøhelten, med varme omslag – i senga til amtmanninne Bugge!
– Å, du kan nå bare være glad til at du ikke var med du, Simon! For du hadde nå liggi på bonn nå du da!
– Svend Bidevind kan forresten heller ikke svømme.
– Han er jamen seig Bidevinden – han karte seg da i land likevel!
– Men at de idiotene ble med ut – med den gærningen Finn Svanøe.
– Han er uvøren gett!
– En fæl røver er det!
– Finn ja! Huff –!
Og gutteflokken skiltes og gikk hjem i behagelig forvissning om at ingen av dem hadde vært med på å stjele sjekta til Tobias Sodeland – og kullseile i åpne Busundet sammen med den gærningen Finn Svanøe!
Inne på det innerste kontoret hos amtmann Bugge satt amtmannen og konsul Preuss sammen med Tobias Sodeland
Foran Tobias Sodeland sto det et halvtømt toddyglass. Mens han fortalte, tygget og bet han fryktelig i en av amtmannens sigarer. Nå var han snart ferdig, og han sluttet med det han hadde begynt med og dessuten gjentatt så ofte som mulig under fortellingen:
– Det hadde ikkje vore mange minutan, så hadde de vore klar alle tre! Hadde eg kome nokre minutan etter, så hadde amtmannen ikkje hatt guten dokkers liggande frelst i senga der inne – og ikkje konsulen heller! Det må dokk være forvissa om!
– Ja, ja Tobias, det var fint levert, det er sikkert det. Kom innom igjen i morgen, så skal konsul Preuss og jeg snakke sammen imens. . .
– Ja – så vil eg ikkje seie anna enn at eg visstnok berga sjekta mi, men borte blei både åran og auakarret og. . .
– Ja vel, skriv det opp alt sammen, Tobias far, så skal vi nok greie det for deg. Far vel, far vel. . .
Tobias kom seg endelig ut med mange takksigelser og bedyringer. Og amtmannen og konsulen satt alene igjen. De var litt bleke begge to og meget alvorlige.
– Vi får gi Tobias en påskjønnelse, sa konsul Preuss.
– Ja, og erstatte det han har tapt – det blir vel ikke noen formue akkurat.
De satt en stund tause. Så sa amtmannen:
– Jeg vet ikke hva De syns, konsul, – men jeg skulle være tilbøyelig til å foreslå at De og jeg gjorde opp med Tobias Sodeland – jeg mener. . .
– At vi holder fru Bergfeldt utenfor denne saken! Jo – jeg mener det samme.
– Den stakkars fru Bergfeldt kan jo ha det tungt nok med en sånn pleiesønn.
– Nettopp, nettopp, sa konsul Preuss.
Igjen gikk det noen minutter i taushet.
– Er han hennes pleiesønn? spurte konsulen endelig.
– Jeg tror da det. Gutten er iallfall foreldreløs, og fru Bergfeldt er en slektning – av hans mor, så vidt jeg vet. Hun lever ytterst beskjedent og tilbaketrukkent, så etter alt å dømme har hun knapt mer å fare med til livsopphold for seg og denne gutten enn det hun kan tjene på undervisningen sin.
– Ja, amtmann, den gutten kunne blitt dyr for oss, sa konsul Preuss.
Amtmannen nikket alvorlig.
– Han kunne det!
Og han rakte hånden sin over til konsul Preuss:
– Skal vi gratulere hverandre med at vi har begge guttene i behold, konsul!
Konsulen tok hånden og nikket stilltiende.
Nå kom fru Bugge inn på kontoret. Hun gikk like bort til konsul Preuss og rakte ham begge hender:
– Gud skje lov for at vi har dem velberget der inne, begge guttene!
De sto alle tre og smilte med blanke øyne. Så brøt fru Bugge av og hvisket alvorlig:
– Fru Bergfeldt er kommet!
Konsul Preuss sa adjø og gikk. Amtmannen og fruen gikk inn til fru Bergfeldt.
Hun sto midt i stua. Hun var høy og meget mager, helt svartkledd. Hun gikk med lorgnett. Hun snakket langsomt, med en dempet og avmålt stemme:
– Jeg må be Dem unnskylde, amtmann, at jeg ikke har hentet Finn tidligere. Men jeg hadde ikke hørt noe om det før jeg kom hjem fra ettermiddagstimene mine.
– Nei men kjære Dem da fru Bergfeldt, det er ikke noe å be om unnskyldning for! Vi beholder med glede guttene til de er helt ovenpå igjen. . .
– Jeg har ikke ord for hvor skamfull jeg er over at Finn har vært årsaken til all denne forferdelsen og skrekken. . .
– La oss ikke tenke på annet, kjære fru Bergfeldt, enn at vi har dem levende. . . sa fru Bugge.
– Ja, Guds nåde er stor, frue! Men nå vil jeg gjerne få ham med meg hjem.
– Han er temmelig forslått og svært utmattet ennå.
Fru Bergfeldt ville inn til Finn som lå i senga til fru Bugge. I amtmannens seng lå Peter Preuss. De sov begge to.
Fru Bergfeldt ba om å få være alene der inne, og amtmannen og fruen gikk.
Fru Bergfeldt gikk bort til Finn som lå med hodet inntullet i en bandasje. Hun slo teppet til side og tok ham i skulderen. Finn fór opp med et skrik av smerte.
– Vær stille og stå opp! sa fru Bergfeldt.
Finn Svanøe satt et øyeblikk over ende i senga og så seg fortumlet omkring. Så tok han seg til hodet.
– Å, det gjør så vondt, klynket han og la seg tilbake på puta.
Fru Bergfeldt tok et nytt tak i skulderen hans. Han ømmet seg og så opp igjen.
– Vær stille og stå opp! sa fru Bergfeldt.
Og Finn krøp ut av senga. Han hadde vanskelig for å stå oppreist og falt tilbake igjen et par ganger. Men fru Bergfeldt støttet ham. Hun hjalp ham med å kle på seg. Han sa ikke et ord, men ynket seg av og til.
– Vær stille! sa fru Bergfeldt. – Jeg vil ikke ha mer skam av deg i et fremmed hus.
Om en tid kom de ut. Fru Bergfeldt holdt ham under armen, sa adjø til amtmannens og gikk med ham ut på den mørke gata.
Finn Svanøe kom ikke på skolen de første dagene. Han hadde nok fått seg en ordentlig dunk – både i hodet og på kroppen forresten. Og det hadde han godt av!
Svend Bugge og Peter Preuss derimot viste seg alt andre dagen etter – og uten synlig mén av forliset.
Begge to var selvfølgelig gjenstand for den mest levende interesse. Guttene sto i klynge omkring dem i hvert eneste frikvarter, både de små og de store.
Det underlige var at det til syvende og sist var de andre som visste mest om historien – ikke Peter og Svend. De største gymnasiastene ga råd og vink om åssen de naturligvis burde seilt, hvor de skulle bautet, falt av eller holdt han opp mot vinden – hvor mye de skulle tatt inn på seilet – og hvordan de hadde sloppet ganske annerledes helskapendes fra det hvis de hadde holdt seg oppunder Buholmen og i le av Gismerlandet osv osv. – Det ble liksom ikke noe igjen for Peter og Svend å føye til, enda det da jamen var de som hadde kullseilt!
Først og fremst ble det kort og greitt slått fast at Finn Svanøe hadde vært frekk som stjal sjekta og de andre to dumme som lot seg narre til å bli med ut. Men slutningen på historien – forliset på Buholmen – ble de ikke så fort ferdige med. For hvert nytt frikvarter steg både Peters og Svends ry. Særlig Svend Bugges da, han som hadde greidd seg i land uten å kunne svømme! I den svære sjøen og så vidt langt fra holmen som de var da de kullseilte.
Alle guttene gikk opp i diskusjonen med glød og iver. Og ingen av dem la merke til at både Peter Preuss og Svend Bugge lot til å glede seg merkelig lite over all den viraken de høstet.
En annen underlig ting var at de to lidelsesfellene, som ellers var uatskillelige, nesten skydde hverandre i disse dagene. Og kom de sammen likevel, så var vel de to de eneste på hele skolen som ikke snakket om kullseilinga i Busundet.
Den andre dagen kom de til å gå sammen hjemover. De vandret tause av gårde begge to. Inntil endelig Svend fant på å snakke om den nye skoleremmen sin – den hadde en egen, sinnrik mekanisme den remmen, sånn at en kunne skru bøkene tett, fast sammen. . . Peter beundret høyst interessert mekanismen.
Den tredje dagen gikk Peter sammen med Gunnar Holm – Svend med Kristian Haasted.
Den fjerde dagen kom fremdeles ikke Finn Svanøe på skolen. Og den dagen var det endelig som historien om kullseilinga var slutt. Hver klasse gikk for seg selv i frikvarterene igjen og snakket om sitt.
Men om ettermiddagen kom Svend Bugge bort i gården til Peter Preuss.
Det pleide alltid å være en hel skokk med gutter i Preussegården. Den var nemlig så ualminnelig stor og full av gamle uthus.
Men i dag satt Peter alene og dinglet på en svær slipestein uten å bestille det grann.
Svend kom bort til ham, og Peter hoppet ned. Så hentet de vann og ga seg til å slipe tolleknivene sine. Først dro Peter for Svend. Deretter Svend for Peter.
Med ett stoppet Svend.
– Du Peter –!
– Ja –? sa Peter og tok kniven bort fra steinen. Han ble rød med det samme, som om han grudde seg for det som skulle komme.
– Du – det er nå i grunnen litt lumpent da altså.
– Ja-a! sa Peter. – Jeg har tenkt så liddeli mye på det.
– Jeg også.
De sto litt. Så tok de på å slipe igjen.
– Å syns du vi skal gjøre da –? spurte Peter og tok vekk kniven.
– Vi kunne nå vel iallfall gå bort og spørre etter’n.
– Åssen det er me’n?
– Ja.
– Tror du han vil syns at vi er noen lumpninger?
– Han får jo ikke høre stort – av alt snakket da, vet du.
– Nei. For når han kommer ut igjen, – så er det liksom forbi da med alt sammen. Med snakkinga altså.
– Ja-a. Men kom så går vi. Fru Bergfeldt er på ettermiddagsskolen. . .
De gikk. %v Det var det med Finn Svanøe at han var eldre enn de andre i klassen. Nesten to år. Og at han var fremmed mellom dem. Ikke bare sånn at han for halvannet år siden hadde kommet fra en fremmed by. Heller ikke det at han bodde hos fru Bergfeldt som ingen kjente – enda hun hadde vært i byen i mange år. Men hele gutten var liksom så annerledes enn de andre. Guttene så opp til ham og var redde for ham på samme tid. Han hadde ingen venner blant klassekameratene. Helst holdt han seg over i Uthavna, ombord i skutene, blant sjøgutter, fiskere og losfolk der borte. Han var veldig sterk og så uvøren at det ikke lignet noen ting. Han hadde vært med på slagsmål mellom matrosene i Uthavna, sånne slagsmål hvor det gikk på livet løs med kniver og annen faenskap. En av de første historiene som gikk om Finn Svanøe i byen, var da han i fjor høst ble innkalt til politikammeret for å vitne i en slagsmålshistorie. Den gangen var en mann nesten blitt stukket i hjel av et par spanske matroser.
Når en engang iblant kunne treffe ham og gå og prate med ham, var han snill og koselig nok. Oftest hadde han lommene fulle av skipskjeks og annet godt som han fikk ombord. Noen av guttene hadde vært med ham på båtene, hadde vært inne i både kahytter og ruffer – og det var svært så karslig han var, kjent og likt over alt. At han klatret i riggen som en helbefaren – la seg på magen og svingte seg rundt oppe på mastetoppen – det var nå rene småting. Verre så det ut når han rett som det var stupte på hodet i sjøen fra spissen av baugsprydet på en fullrigger!
På skolen gikk han mye for seg selv. Han satt langt nede i klassen og kunne aldri en lekse. Jevnt og stadig var det leven med ham. Så hadde han fusket, så forsømt uten lov og grunn, så foreviste han selv i karakterboka. Siden han en dag hadde rundjult lange Bendik Johnsen, den sterkeste gutten på hele skolen, var det ingen som torde legge seg ut med ham. Ellers var han tverr og sur mot kameratene på skolen, trassig og vrang mot lærerne. Bare mot de små fyrene i forberedelsen kunne han undertiden være rent urimelig snill, lære dem alle mulige leker og selv være med på leken. Det var nettopp for disse småguttenes skyld han hadde råket i slagsmål med Bendik Johnsen. Bendik drev og plaget dem på alle vis – og plutselig sto Finn Svanøe der og ba ham helt rolig la ungene være i fred! Og da bar det løs!
Peter Preuss og Svend Bugge gikk også sine egne veier sammen og hadde sitt for seg selv unna de andre, og for dem hadde Finn Svanøe alltid stått i et halvt hemmelighetsfullt og lokkende skjær. De hadde truffet ham atskillige ganger over i Uthavna. De to pleide nemlig også å ferdes der. Men det var ikke mastetopper og halsbrekkende foretagender som drev dem dit ut. Å nei, de var ute på oppdagelsesferder til fjerne kroker og bukter, drev systematiske undersøkelser nede i fjæra og gransket vrakstumper fra verdenshavet, sjeldne steiner og alle slags forunderlige kryp som levde der nede. Så mye hadde de da skjønt at Finn Svanøe var en fyr som forsto seg både på det ene og det andre – selv om han naturligvis ikke hadde trengt sånn riktig til bunns i tingene og helt ut begrep hvor merkverdig det var alt det de fant nede i fjæra. Det var jo ikke bare det de kunne holde i neven eller se med sine øyne, nei, for den som brukte fantasien var hver stein og hver trestump mye rarere enn som så.
Og sånn gikk det altså til at de møttes der ute den ulykksalige månedslovs formiddagen som endte ute på svabergene på Buholmen! – – –
– – –
Fru Bergfeldt bodde i et lite hus for seg selv oppe på en knaus ved Arntmarka. Foran huset lå det en liten hage. Bakpå var gårdsrommet. En gang hadde det vært et bakeri eller noe lignende der ute, og den svære skorsteinen fra bakerovnen stakk opp bak uthuset fremdeles.
– Det er jamen bra at fru Bergfeldt er borte, sa Peter Preuss da de nærmet seg huset.
– Ja, hun er så svart og så mørk alltid.
– Jeg tror ikke hun er noe videre snill mot Finn du.
– Jo da, er du gærn du, sa Svend, – du vet da det. Hun er jo sånn en ualminnelig dame. Jeg hørte nettopp at presten Kalland sa det til mor forleden dag.
– Å – å! Peter dro på det og mente at Kalland kanskje ikke visste så fært mye om det akkurat. Og da Svend grov og spurte, fortalte Peter ham hvordan fru Bergfeldt hadde kommandert Finn ut av senga den ettermiddagen. Peter hadde våknet av at Finn skrek og hadde hørt alt sammen.
Svend Bugge syntes det var rart. Og så ringte de på dørklokka hos fru Bergfeldt.
En gammel hushjelp kom og lukket opp døra på klem og tittet ut på dem. Hun så ut som en sint gammel bulldog.
– Å er det dere vil?
– Om Finn Svanøe kanskje var hjemme?
– Visst er’n hjemme. Men han kommer ikke ut.
– Om vi kanskje kunne få komme inn og hilse på ham?
– Hæ –! Hilse på’n! Nei, det kan dere ikke.
Dermed smelte hun døra igjen.
De drev et stykke utover Arntmarka til de satte seg på en stein. Ingen av dem hadde sagt noe.
– Har du sett et sånt beist av en jente, sa Svend endelig.
– Jeg ble rent redd jeg, bare av å se på henne.
– Sånn tverrpomp a gett – ikke slippe oss inn!
De satt litt igjen. Så sa Peter Preuss:
– Du – enn om vi snek oss inn i bakgården og banka på vinduet til Finn!
– Vet du hvilket vindu det er da?
– Ja. Jeg har vært der en gang.
De gikk tilbake i en sving utenom hagen og forbi bakeriet. De nådde ikke opp til vinduet, men kastet småstein på det. Da de hadde kastet en hel del, kom endelig Finn til syne. Han så riktig dårlig ut og hadde hverken trøye eller vest på seg.
– Finn! Finn! Lukk opp da vel!
Finn betenkte seg litt. Han kikket ut til begge sider og åpnet omsider vinduet på gløtt:
– Å er det dere vil?
– Hei på deg! Kommer du ikke snart ut – og på skolen?
– Vi skulle bare høre åssen det sto til med deg!
– Takk skitt!
– Er du fært dårlig?
– Å ja.
– I hue?
– Nei.
– Å henne da?
– Å – ikke noe bestemt.
– Er du ordentlig sjuk da, Finn?
– Jeg er ikke sjuk.
– Er du ikke sjuk –! Men. . .
– Åssen kommer dere her?
– Hu – pika altså – ville ikke slippe oss inn.
Finn Svanøe grinte stygt.
– Å nei. Hun ville nok ikke det. Adjø!
Dermed lukket han vinduet og ble borte.
De sto nedenunder en stund og gapte. Så hørte de noen komme i kjøkkenbislaget og sprang sin vei.
– – –
Dagen etter gikk Peter og Svend igjen ute i Arntmarka og funderte.
Han hadde sett rent uhyggelig ut der i vinduet i går. Helt grønnblek i fjeset. . . !
Og så den skumle gamle bulldoggen! Sånn som han grein da de nevnte henne!
Det var noe kraftig uhyggelig ved dette her! Noe rent mystisk som burde oppklares!
Og så snek de seg samme veien opp i bakgården til fru Bergfeldt. Denne gangen måtte de kaste enda flere steiner før Finn lukket opp vinduet.
– Å er det dere vil nå da?
– Vi – syns bare det er så vemmelig at du aldri kommer ut.
– Jeg kommer ikke ut.
– Ligger du da?
– Nei. Jeg er oppe.
– Og så – du – er det ikke noe vi kunne gjøre? Vise deg leksene for eksempel. Det blir jo nokså mange dager nå. . .
– Vi har fått nye lekser både i tysk og matematikk.
– Å skitt!
– Men – men du vil kanskje ha en liddeli morsom bok? Jeg har fått to nye indianere!
Finn Svanøe tenkte seg litt om. Plutselig geipte han – et merkelig geip; det så nesten ut som om han skulle til å gråte. Så rystet han på hodet, lukket vinduet og forsvant.
De ble stående en god stund, Peter og Svend Endelig snudde de seg rundt og gikk. Men akkurat da de skulle svinge om hjørnet, hørte de:
– Pst! Pst!
De snudde seg og så Finn Svanøe i vinduet og skyndte seg tilbake.
– Vil du ha indianerne –?
– Nei. Å nei. Men hør, gutter – kan dere – kunne dere ikke fly hjem etter litt mat! Så ingen så det –!
– Mat –? Peter og Svend måpte.
Men Finn Svanøe bare geipte igjen, plutselig, på den samme rare måten – og slo vinduet hardt igjen.
De sprang ut – de fløy som om de hadde noe vondt etter seg. Først langt borte i gata stanset de og så på hverandre.
– Han sulter! hvisket Svend Bugge.
– Hun sulter’n ut! sa Peter Preuss.
De ble enige om at de skulle springe hjem hver til sitt spiskammer og så møtes igjen med maten.
Svend Bugge kom først med et svært kremmerhus av avispapir og dessuten en tjukk pakke. Endelig kom
Peter også. Han slepte og dro på en spånkurv.
– Hva fikk du? spurte Peter.
– Å det var litt vrient – jentene var like ved siden av. Men jeg fikk smurt seks smørbrød og så knep jeg en halv mysost. Men her skal du se gutt, her er nok noe han kommer til å like!
Han holdt forsiktig fram kremmerhuset og åpnet det øverst. Peter kikket nysgjerrig, men kunne ikke se noe – i halvmørket.
– Å er det?
– Gelé, far! Vingelé fra selskapet i forgårs! Enn du – hva fikk du fatt på?
– Å – Stina pike hos oss er så liddeli snill når en tar henne på den rette måten. Jeg sa at det var en fattiggutt som måtte ha mat. Og så puttet hun kurven full med smørbrød og en halv kalvesteik fra i middags, kalde poteter og en liten krukke med kald kjøttsuppe! %v Det var nesten mørkt da de igjen sto i gårdsrommet hos fru Bergfeldt. Finns vindu var også mørkt. Svend kunne ikke legge fra seg kremmerhuset – det begynte å bli bløtt og vått, for geleen innenfor tok til å smelte mellom de varme fingrene. Men Peter satte fra seg kurven og hev småstein.
Helt lydløst gikk vinduet opp.
– Her er vi. Strekk deg bare ut så langt du kan og ta imot.
Finn strakte et par hvite skjorteermer ned mot dem og fikk først fatt i kremmerhuset til Svend.
– Hold oppunder, liddeli forsiktig! Ellers renner det ut!
– Du kan gjerne beholde kurven, sa Peter. – Men pass for den krukka med suppa.
– Men – ja – du har vel vann inne hos deg?
– Hæ –! hvisket Finn, – jo, jeg har da vann! Hysj! Det kommer noen –! og Finn lukket igjen vinduet.
De to snek seg nedover. De torde ikke snakke før de var kommet langt unna.
– Hun kom nå vel ikke inn før han hadde fått gjemt det?
– Beistet!
– Jeg tenker det var fru Bergfeldt, jeg. Den ualminnelige dama til presten Kalland.
– Du Peter du – han kunne sultet i hjel, Finn!
– Ja. Vi berga visst nesten livet hans, vi.
– Når rett skal være rett, så berga han da livet vårt – ute på Buholmen.
– Ja –!
De gikk litt. Så sa Svend:
– Det var mørkt hos ham.
– Han får ikke lys heller, naturligvis!
– Rene djevelskapen!
– Hun er sånn som en leser om i eventyret, du. Trollkjerringer, hekser, stemødre – og sånt! %v To dager etter kom Stina pike hos Preuss’s inn i stua, helt blek og hvisket:
– Han, den fæle guttungen hos fru Bergfeldt er her ute. Han skal så nødvendig snakke med Petermann.
Peter kom ut, og Finn Svanøe førte ham med seg ned i portrommet. Der hadde han spånkurven;
– Her er den. Takk for lånet.
Peter var glad det var mørkt; han merket han ble illrød.
– Og så snakker du ikke om den skitthistorien – hverken du eller Bidevinden – vel?
– Er du gærn du da!
– Det er ikke noe å prate om, skjønner du. Du skjønner tante Bergfeldt – hun kan jo ikke gi seg til å denge meg, vet du – og så. . .
– Å nei – det skjønner jeg da godt, kan du vite!
Høsten gikk, og vinteren kom – med et veldig snøfall over nyttår. I alle bakkene rundt byen vrimlet det med gutter og jenter på ski, – så snart skolen var slutt og middagsmaten ekspedert.
Ingen tenkte lenger på kullseilinga i Busundet, og ingen tenkte mer på Finn Svanøe. Han holdt seg da også helt i ro utover. På skolen var det aldri noe mer spetakkel med ham. Han var tydeligvis flittigere og kom seg noen nummer opp i klassen. Ellers gikk han mest for seg selv. Det var nå også det at ingen fikk lov til å være sammen med ham. Og det visste han godt, så han holdt seg enda mer unna kameratene enn før.
Han drev borte i Uthavna som før. Der var det stilt og dødt nå på vinterstid. Fire-fem skuter lå i opplag der ute, avtaklet og nedsnødde. Men Finn Svanøe holdt gjerne til på verkstedet til seilmaker Bøhmer eller inne i båtbyggeriet på Utneset.
Noen av klassen kunne fortelle at de hadde sett ham på ski langt ute i Blybergene sammen med en hel haug av gutter fra stranda.
Han så ellers blek ut og virket ikke frisk.
– Han ligner selve den vonde samvittigheten! hadde Hans Kleve sagt, og det ordet fikk han sittende på seg. Men Svend Bugge sa til Peter Preuss en dag da de så ham gå forbi:
– Han ser ut som om han har bestemt seg for noe. Noe han vil.
– Ja-a. Og så ser han ut som om hun gir ham for lite mat – det trollet!
Forresten hadde Peter Preuss og Svend Bugge like lite med Finn Svanøe å gjøre som de andre.
– – –
Altså tenkte ingen i byen på Finn Svanøe – før han plutselig så å si gjorde et hopp midt inn i alles oppmerksomhet.
Det var et skihopp.
I mars holdt skolen premieskirenn i Store Blybergbakken. Det gjorde skolen hvert år. Men i år var det ekstra spennende. Den nye, unge adjunkten Lange, som var kommet fra Kristiania om høsten; hadde vunnet premier i Holmenkollrennet og var rent makeløst flink på ski. Og denne vinteren hadde han drevet nesten en slags skiskole. Han hadde tatt guttene med seg i svære flokker og lært dem ordentlig skiteknikk, med Telemarkhopp og bråsvinger og mye annet rart. Jentene var med av og til de også, og noen av dem var svinaktig flinke. Det var liksom blitt noe helt nytt å stå på ski. Ja, når en tenkte tilbake på før – bare på i fjor! – så var det nesten ikke til å skjønne at en hadde syntes det var noe morsomt den gangen! Bare sånn å hive seg som en sekk utfor hoppet og komme skrevende og klaskende ned.
Hele byen var på bena den blanke marsdagen, og ute på Blyberget var det svart av folk. Alle som kunne gikk på ski, selv gamlinger som kjøpmann Engelsen og kemner Ingebrigtsen kom anstigende på lange ski og i side vinterfrakker. Alt hva byen eide av hester og sleder var leid ut og tatt i bruk. Det vrimlet med herrer og damer, og til slutt sto det en bred, svart ramme av mennesker rundt hele bakken som var avmerket med flaggstenger og kranser av granbar. Ved siden av hoppet var det en tribune av bordplanker, og der sto dommerne og dessuten rektor og noen av lærerne – amtmannens og noen flere slike.
Adjunkt Lange fór opp og ned og ordnet og kommanderte. Deltagerne ble samlet oppe på bakketoppen og fikk plakater på brystet med nummer på. Og Søren politi sto ovenfor hoppet med fløyta ferdig til å gi signal.
Det varte og det rakk. Og endelig suste adjunkt Lange over hoppet for å prøve det for siste gang. Han hoppet langt og sto fint.
Og så blåste Søren politi.
Nr. 1 var Kristian Haasted. Det gikk som et sus av spent stillhet over menneskemassen da han kom nedover – fór ut på hoppkanten – tok bakken – og så gikk han over ende! Og latteren bruste. . .
Så kom de slag i slag nedover. Noen sto, andre datt, noen greidde seg fint, andre bare så vidt. Og hurrarop og latter vekslet oppover bakken.
Nr. 16, 17,18, 19, 20 – gikk over ende alle sammen, og folk sto nesten og ergret seg.
Så kom nr. 21.
Det var Finn Svanøe.
Han hukte seg sammen på hoppet, tok sats og hoppet ut. Slank og lang svevde han gjennom lufta – lenge – lenge – inntil han myk og elegant bøyde kneet mot skien i nedslaget – og så igjen reiste seg.
Det var dagens lengste hopp – enda litt lenger enn adjunkt Langes!
Hadde det vært en annen gutt, ville hurraropene brust mot ham. Men siden det var Finn Svanøe, kom de liksom litt forsiktig.
Det var tre omganger. Noen gjorde det bedre, andre dårligere i de to neste omgangene. Men Finn Svanøe hoppet like langt og like fint alle tre gangene. Og da menneskemengden dro hjemover, nevnte alle Finn Svanøe som den gjeveste, ingen av de andre kunne sammenlignes med ham.
Og hele dagen og kvelden var Finn Svanøes navn på alles lepper, både guttene og de voksne roste ham i høye toner. Dagen etter skulle det være premieutdeling i gymnastikksalen, og at Finn Svanøe ville få første premie, var ingen i tvil om.
– – –
Om aftenen klokka ni satt dommerkollegiet sammen i rektors stue. Det var adjunkt Lange, kaptein Iversen, adjunkt Svenningsen, havnefoged Blomberg og kandidat Krag. Og så rektor selv som ikke skjønte seg et filla grann på skihopping, men som var med fordi han jo var rektor!
De satt og koste seg med toddyglass og satte opp premielisten etter de karakterene de hadde gitt. Om de to-tre første ble de enige med en gang. Men senere trettet de litt mer.
Så kom plutselig rektorfruen inn og ba rektoren komme ut. Det var en dame som ville snakke med ham.
Rektor gikk og ble lenge borte. Da han kom tilbake, var han meget alvorlig.
Det var fru Bergfeldt som hadde vært der. Og hun hadde bedt rektor om at de for Guds skyld ikke måtte gi Finn Svanøe første premie!
Hun hadde sagt at hvis dommerne ga ham første premie, så ville det bare skape nye vanskeligheter for henne under hennes fortvilte, utrettelige kamp mot Finn Svanøes ville og hovmodige sinn. Hun hadde sagt at skolen tok et stort ansvar på seg hvis de ikke fulgte hennes råd. At hun holdt på å segne under de vanskelighetene denne gutten skaffet henne, våkne netter og pinefulle dager. – – –
Dagen etter var gymnastikksalen pyntet som til eksamensfest med benkerader, flagg og grønt og talerstol øverst oppe ved ribbeveggene. Klokka tolv var den proppende full av folk.
Kandidat Lange holdt først en tale om skiløpingens historie i Norge.
Men det var liksom noe trykket over kandidat Lange. Han som ellers pleide å være munter og morsom – han sto der så alvorlig og talte – med øynene i papiret foran seg.
Så gikk rektor opp på kateteret og holdt en kort tale nærmest for kandidat Lange. Og så begynte premieutdelingen.
Første premie, et stort, fint sølvbeger som rektor løftet høyt i været:
– Utdeles til Anton Martin Schweigaard Bech.
Det gikk et rykk gjennom salen. Anton Bech kom fram – han nesten tumlet oppover – og rundt omkring strakte folk hals for å se hvor Finn Svanøe satt?
– Annen premie – en sølvskje og en sølvgaffel går til Finn Svanøe!
Finn Svanøe kom fram. Han var hvit i ansiktet. Han tok etuiet fra rektors hånd, bukket ikke, sa ikke takk, bare bråvendte og gikk. Han gikk ikke tilbake til plassen sin, men hele midtgangen ut. Alle satt og så etter ham, ingen hørte etter rektor:
– Tredje premie . . .
Nede ved døra sto pedellen Ibenfeldt.
– Slipp meg ut! sa Finn Svanøe.
– Nei. Døra skal være stengt den! sa pedellen.
– Se her, Ibenfeldt! sa Finn Svanøe, – gi dette her til gutten Deres – og slipp meg så ut.
Ibenfeldt sto og gapte med etuiet i neven – og lukket opp døra.
Det siste hadde bare de nærmeste sett og hørt.
– En sølvgaffel til Håkon Bang . . . sluttet rektor.
– – –
Ved middagstider ringte adjunkt Lange på hos fru Bergfeldt. Den gamle hushjelpen lukket opp.
– Er Finn Svanøe hjemme?
– Nei. Han tok skiene sine og gikk for en times tid siden.
– Vet De hvilken vei han gikk?
– Veit jeg å han reker da!
Adjunkt Lange gikk hjem etter skiene sine og la i vei utover mot Blybergene. Noen gutter fra stranda hadde sett Finn Svanøe gå den veien.
Klokka var fire om ettermiddagen da adjunkt Lange traff Finn Svanøe langt ute på landet. Han hadde stoppet inne på en gård. Der sto han og drakk vann da Lange kom inn på tunet.
– God dag, Finn Svanøe! hilste adjunkten. – Du går som en kar.
Finn hilste med lua.
– Jeg tenkte vi kunne slå følge hjemover! sa Lange.
– Takk.
Det lot ikke til at Finn Svanøe hadde noen lyst til det. Men han kunne ikke si nei heller. Og så gikk de innover sammen.
Adjunkten pratet om løst og fast, om været og terrenget. Finn svarte ja og ha.
Endelig stoppet Lange og la hånden på Finns skulder og så ham alvorlig inn i øynene.
– Rektor kommer til å si det til deg i morgen – det har jeg betinget meg. Men jeg vil nå likevel gjerne si deg det selv først, Finn. Du skulle selvsagt hatt første premie i dag. Og jeg holdt på det. Men rektor og de andre mente det ikke var fornuftig. Fordi du har et så ustyrlig og hovmodig sinn, Finn.
Det gikk som et rykk gjennom Finn, og han tok til å gå igjen.
– Jeg vil si deg det like ut at jeg syns ski er ski og hopp er hopp. Det ville nok de andre vært enige i. Men pleiemoren din, fru Bergfeldt, hun sa til oss . . .
Nå stanset Finn og så med stive, oppspilte øyne på adjunkt Lange. Adjunkten ble rent fælen:
– Ja, ser du, gutten min, når du steller deg sånn.
Finn Svanøe kjempet med gråten, og han gikk på igjen.
Lange snakket og snakket ved siden av ham, han godsnakket med ham og trøstet ham, oppmuntret ham og formante ham. Men det virket som om Finn Svanøe ikke hørte etter. Gråten brast ut av ham, en skrikende fortvilet gråt, blandet med raseri over at han gråt, at han ikke klarte å holde den tilbake. Det var som en blanding av skrik og hjelpeløs klynking . . . Imens gikk han fortere og fortere på, så adjunkten hadde vondt for å holde følge med ham.
Med ett stoppet han. Han svelgde og svelgde og klarte endelig å beherske gråten. De sto nå like utenfor byen.
– Kjære gutten min, – nå må du gå hjem og få deg middagsmat, sa Lange. – Du må jo være skrubbsulten!
Finn dro pusten dypt og sa:
– Jeg skal nok gå hjem – om en liten stund.
– Jaja, så går jeg likså godt i forveien jeg, sa Lange og nikket og strøk av gårde.
Men adjunkt Lange var blitt redd. Han angret han hadde fortalt det hele. Men på den andre siden hadde han ikke orket å la det være heller . . .
Da han nådde ned til de første småhusene på Stranda, bøyde han oppover mot Kalvehaugen. Derfra kunne han se Finn, som ennå sto på samme pletten. Et kvarters tid senere gikk han langsomt innover.
Og adjunkt Lange fulgte forsiktig etter, like til han forsvant bak gatedøra hos fru Bergfeldt. %v Barkskipet Batticola lå i Uthavn med høvellasten inne, ferdig til å sette seil og gå til New York. Og dermed tok farten til i år. Blokkmaker Gundersen og seilmaker Bøhn var ombord fra morgen til kveld med alle svennene sine. Utabords – i plankestumper som dinglet i en tauende – hang maler Tregdes gutter og malte på harde livet – svart maling med hvite kanonporter. Og Kjersebom hos Krag fór som en forstyrra veggelus mellom Uthavn og kontoret i byen – alt for å få skuta klar i betids.
Avgangen var nå fastsatt til tirsdag morgen, og vesle Fix ble bestilt til å buksere Batticola ut av skjærgården og til havs.
Det yrte av gutter. Fremst av alle Julius Bøhmer, sønn til seilmakeren, som var forhyrt som dekksgutt ombord – for sin første tur. Julius gikk omkring som en konge med en tett sverm av spørrende og skravlende gutter etter seg.
Men Julius Bøhmer hadde bare en venn. Og det var Finn Svanøe.
Der Julius var – hjemme hos seilmakeren eller ombord på Batticola – der var Finn også fra over middag og til langt på kvelden.
Siden skirennet – det var nå tre uker siden – hadde Finn Svanøe vært enda mer taus og innesluttet på skolen. Han kom om morgenen og gikk om middagen alene, som en sky skogskatt. Det hadde lekket noe ut blant guttene om adjunkt Langes møte med ham på premiedagen. Ingen visste noe bestemt, men det var som om hele skolen skottet stjålent bort på ham. Og det merket han visst selv også.
– Du Peter! sa Svend Bugge plutselig en dag, de satt på bislagtrappa hos Preuss og stelte med skibindingene sine.
– Ja? –
– Har du det sånn som jeg? Hver gang jeg møter Finn Svanøe, så får jeg liksom så vondt i magan!
– Ne-ei! Det gjør jeg da ikke, sa Peter forundret.
– Ja– nei– jeg mener jeg syns det er akkurat som om jeg har gjort noe gærnt. Og at Finn vet om det. Liksom vond samvittighet.
– Å ja, nå skjønner jeg. Ja, jo– ho, når du sier det så kan du skjønne jeg – liksom skammer meg litt jeg også.
Svend satt litt, så sa han:
– Tenk om han gjør en ulykke på seg en dag!
– Finn Svanøe? Er du gærn!
– Han ser så underlig ut. Akkurat som om han tenkte på noe sånt. Tenk om han hivde seg i sjøen en dag!
– Æ – h – huff da gutt, som du snakker!
– Og de dro’n opp, og så var’n død – og blei begravd – og ingen visste noe om – alt det som vi vet!
– Det er da svinaktig også så ufyselig som du snakker da!
Men Svend satt og kikket – på sitt vanlige vis – med det høyre øyet ut i lufta og med det venstre i sin egen neserot og fordypet seg i tanken.
– Jeg syns vi går her som to forbrytere, jeg. Og gjemmer på en hemmelighet som liksom kan gjelde livet for Finn Svanøe.
– Æ –! Peter vridde seg ergerlig fra det.
– Kan du huske ute på Buholmen, Peter?
– Uff!
– Da han sa vi skulle be Fader vår!
Dette var mandag ettermiddag.
Mens Peter Preuss og Svend Bidevind Bugge satt på bislagtrappa hos Preuss, gikk Finn Svanøe utover i Uthavna langs fjæra. Bak en stor stein ved Utneset møtte han Julius Bøhmer som sto og ventet.
Julius Bøhmer var i flunkende nye skinnbukser og busserull, skottelue og sjøstøvler. Han skulle ombord i kveld på Batticola og først si adjø hjemme. Det skulle være selskap hos seilmaker Bøhmer. Blant gjestene var skipper Bjørn på Batticola.
Finn Svanøe hadde en svær, klumpet pakke under armen. Den rakte han til Julius.
– Her er det. Det er ikke stort som er verd å ta med, ser du. Det er bare de nye underbuksene mine, noen skjorter og strømper og sånt. Det meste lar jeg ligge igjen for det er bare filler.
– Det er bra det. Det er ikke verdt å komme ombord med for mye heller. For de vet jo at jeg har alt tøyet mitt ombord alt.
– En liten bylt tar jeg med sjøl når jeg kommer i natt.
– La den ikke bli for diger da!
– Å nei. Det er bare noen småting jeg har igjen fra mor. Mye av det går i lommene.
– Ja ser du, sa Julius, – for det blir ikke så lett.
– Er det noe nytt i veien –?
– Nei. Men nå har jeg spurt og undersøkt. Det blir nok litt leven ombord i kveld, det kan godt hende de blir litt fulle også. Men det er ikke verdt du kommer før klokka tolv. Borte ved brygga til far ligger altså småbåten vår ulåst og med årene i. Så ror du så stilt du kan ut til Batticola. Du får feste båten til fortøyningsbøya, så den ikke driver av. Ellers blir far så sinna . . .
– Naturligvis!
– Og så entrer du ombord etter trossa. Du må ordne det sånn at du kan ha bylten din over skulderen i et snøre. For du må jo gå bjønnegang oppetter trossa. Så kommer du opp på hekken, og der skal jeg møte deg.
– Men om du nå ikke er på hekken, Julius! Du vet det kan jo hende – noe kunne komme i veien . . .
– Så får du holde deg stille til du er sikker på at det ikke er noen i nærheten. Så kryper du fram til storluka. Den blir ikke lukket før i morgen. Og så firer du deg ned i rommet. På forkant til høyre finner du noen høyballer. Vi har med noen sauer som skipperen vil ha til ferskmat så lenge han kan holde liv i dem. Inni mellom ballene finner du tøyet ditt og den maten jeg har fått sammen, inne i en sekk. Ha med deg fyrstikker, men vær liddeli forsiktig for høyet! Og hva du gjør, husk at du må være stille! Per Kake skal ha vakta i natt, men han blir sikkert full . . .!
De sto en stund tause og så over til Batticola som lå forhalt ute i det blankstille Busundet.
Så sa Finn Svanøe:
– Dette skal nok gå, Julius!
– Du slipper hjemmefra i kveld da?
– Ja. Det er det at siden den dumme historien i fjor passer hun svinaktig godt på. Og så er det en ting som hun gjemmer inne hos seg sjøl og som jeg må ha med meg.
– Er det noe stort noe –?
– Nei. Bare en liten blikkeske. Men nå har jeg funnet ut en måte. Nå skal det nok gå.
– Så kommer du klokka tolv da.
– Ja. Og så letter vi i morgen. Og i overmorgen iallfall er vi ute på åpne havet!
Finn Svanøe sto og lyste i øynene.
Så skiltes de. Julius innover til havna, Finn Svanøe om Utneset og hjem til byen.
Klokka tolv om natta fór hele byen opp i sengene. I den dype nattestillheten smalt det to kanonskudd.
Det var brann i byen.
Folk fór ut, stimte sammen fra alle gater og smug. Brannvogna ramlet over kuppelsteinene, kirkeklokkene ringte.
Det var hos fru Bergfeldt!
Brannen så veldig ut oppe fra fjellknausen der huset til fru Bergfeldt lå. Hele plassen nedenfor var stuende full av folk, brannmennene fór omkring i ildskjæret som svarte djevler, mens vannsprøytene funklet og freste.
– Den stakkars fru Bergfeldt!
– Det eneste hun eide her på jorden!
– At uløkka akkurat skulle ramme henne!
– Den strevsomme, stillferdige fru Bergfeldt!
– En ualminnelig kvinne!
Slik lød det fra alle kanter. Og verre ble veklagene da kemner Ingebrigtsen hadde fortalt dem som sto nærmest at fru Bergfeldt ganske sikkert ikke hadde assurert! Alle sto der og jamret medlidende:
– Den stakkars fru Bergfeldt!
Og likevel var det som om hele byen kjente seg litt snytt da flammen plutselig sank og ble til bare røyk – og alle kunne se at fru Bergfeldts hus lå der like uskadt, mens det eneste som hadde brent, var den usle, elendige vedbua som hadde stått et stykke fra huset og sett ut som om den holdt på å ramle over ende av seg selv!
Og folk gikk hjem. Noen slo seg sammen og fikk nattkaffe som om det hadde vært en riktig brann. De fleste gikk til sengs nesten litt fornærmet på fru Bergfeldt – som altså ikke var rammet av uløkka.
Men oppe hos byens politimester, byfoged Bech, satt gamle politi Loe på kontoret etter at både han og byfogden med god samvittighet kunne forlate brannstedet.
Og politi Loe fortalte at han tilfeldigvis hadde gått forbi huset til fru Bergfeldt klokka kvart over elleve om kvelden. Han var da blitt oppmerksom på en lysning inne i vedbua og gikk bort for å se nøyere etter. Da så han en gutt komme springende ut, og han torde nesten avlegge sin salighets ed på at det var Finn Svanøe, den fæle guttungen som bodde hos fru Bergfeldt. Politi Loe ropte til ham at han skulle stanse. Men dermed var gutten som sunket i jorden. Så slo flammen opp fra taket på vedbua, og politi Loe gjorde anskrik. Den gamle hushjelpen fór ut, brannvakta ble varslet – og det merkelige var at gutten, Finn Svanøe, ikke var på soveværelset sitt og ikke viste seg under hele brannen. Etterpå hadde de lett etter ham over hele huset og i alle uthusene uten å finne ham.
Politi Loe syntes det var hans plikt å melde fra til politimesteren med det samme. Politimesteren var enig med ham i at saken burde undersøkes, men syntes ellers at en kunne vente og se hva morgendagen brakte, all den stund det ble holdt forsvarlig nattevakt på brannstedet.
Politi Loe gikk hjem. Han bodde øverst i Uthavn. Og da han nådde høyden av bakkedraget som skilte havna fra byen, hadde det begynt å grålysne av dag.
Fjell og skjær lå beksvarte utover, mens sjøen tok til å skinne og røre seg i lysningen.
Ute i Busundet, en halv mils vei fra havna, så politi Loe barkskipet Batticola med alle seilene hengende slapt i vindstilla. Den gled langsomt ut mot åpne havet, buksert av vesle Fix.
Finn Svanøe kom ikke på skolen neste dag, men ingen syntes det var noe rart. Selv om fru Bergfeldt altså hadde unngått ulykken – det viste seg at vedbua var assurert for fem hundre kroner – så var jo en brann-natt ille nok. Ikke minst i dette tilfellet hvor det hadde vært fare for at ilden skulle slå over i våningshuset.
Men ved middagstid begynte ryktet å gå:
Finn Svanøe var forsvunnet!
Ingen visste hvor ryktet kom fra. Fru Bergfeldt hadde ingen sett etter som hun i dag for første gang i sitt liv hadde meldt forfall til skoletimene sine. Doktor Stranger hadde i forbifarten latt falle noen ord om at hun lå til sengs.
Oppe på branntomta var alt slokt og forbi. For sikkerhets skyld gikk likevel gamle Loe politivakt der oppe.
Kemner Ingebrigtsen slo på at den umulige gutten kanskje hadde rømt med konsul Krags Batticola i morges. Og en stund fikk folk det travelt med å drøfte den muligheten. Men så kom Kjersebom hos Krag og fortalte at Batticola først skulle anløpe Leith, så hvis den forvorpne guttungen hadde tenkt å slippe over til New York, så hadde han ikke regnet med et telegram som var sendt til konsulen i Leith med beskjed om at han øyeblikkelig skulle arresteres og sendes hjem med første rutebåt –!
Og da falt det igjen ro over sinnene. Men byen opplevde nå likevel en spennende dag, og folk hverken tenkte på eller snakket om stort annet enn Finn Svanøe.
– – – Klokka halv sju satt Peter Preuss oppe på værelset sitt og slet med matematikkoppgavene.
Peter hadde en svart hemmelighet. Og det var at han ikke kunne slå opp i logaritmetabellen. Han lærte det aldri heller, for han torde ikke åpenbare dette svarte dypet – og spørre. Og så satt han og regnet ut med divisjon og multiplikasjon tallrekker på millioner og milliarder. Og så banket det forsiktig på ruta.
Peter skvatt opp. Det banket igjen, forsiktig med fingerspissene.
Peter gikk bort og lukket opp vinduet. Det var belgmørkt utenfor.
– Er det noen der?
– Det er meg. Kom ut litt. Jeg er ute i portrommet. Det var Finn Svanøe. Peter kjente det som om han hadde støtt på et spøkelse.
I portrommet sto Finn Svanøe. Han sa ikke god dag eller noe sånt.
– Peter! Vis meg opp på det gamle høyloftet deres. Og skaff meg noe mat. Og om du kan – et ullteppe eller noe sånt. Jeg fryser så liddeli. Jeg satte fyr på vedbua vår i natt, skjønner du. Jeg måtte rømme altså – med Batticola. Men så fikk politi Loe se meg. Jeg gjemte meg oppe i pipa i bakeriet for de lette etter meg. Nå skal jeg komme meg bort i kveld. Men du må skaffe litt mat på høyloftet. Kan du hjelpe meg, Peter?
– Bare kom du!
Og Peter gikk foran over gårdsrommet og inn på det tomme høyloftet.
– Ikke et ord til noe levende menneske, skjønner du!
– Er du gærn!
Og Peter fór ut igjen.
Ute på gårdsplassen ble han stående litt uviss. Så gikk han først opp i kjøkkenet:
– Du Stina du! Det er den fattige gutten – kan du ikke gi meg en sånn kurv med mat igjen – .
– Vi kan da ikke fø på alle fattigguttene i byen heller, Petermann.
– Du gjør det nok du, Stina, så kommer jeg igjen og henter den om en liten stund. Han er så svinaktig sulten altså . . .
Peter hørte Stina brumme, men sprang av sted og bort til Svend Bugge.
Litt etter sto Peter og Svend sammen nede ved fiskebrygga. De var meget betenkte. Innerst inne var de litt redde.
Oppe på høyloftet hadde de sittende en forbryter som var ettersøkt av politiet. Og som de skulle hjelpe!
– Du Peter du! sa Svend endelig.
– Ja –?
– Vet du hva vi gjør? Vi går opp til Anton Bech og spør ham til råds.
– Men jeg lovte . . .
– Anton sladrer da ikke, vet du vel. Og dette greier vi ikke alene!
Anton Bech var heldigvis hjemme. Og oppe på værelset hans fortalte Svend Bugge alt om Finn Svanøe – om kullseilinga i Busundet og om at han nå satt hjemme på høyloftet hos Peter.
– Spring hjem med det samme, du Peter! sa Anton, – og få fatt på noe mat til ham.
– Naturligvis – det hadde jeg nesten glemt! sa Peter og rente på dør.
Etter en lang betenkning sa Anton Bech:
– Jeg tror vi skal gå opp til adjunkt Lange.
– Tror du det? Han kan være så forskjellig så, Lange.
– Han var liddeli real mot Finn Svanøe etter den premiehistorien.
– Ja, det var han . . .
De ventet på Peter. Omsider kom han.
– Nå –? spurte Anton og Svend.
– Han – han var så liddeli sulten . . . Peter var rent ute av seg.
Litt senere gikk de alle tre bort til adjunkt Lange.
Adjunkt Lange hørte på det Anton og Svend fortalte, og så gikk han en lang stund opp og ned på gulvet. Han hadde det riktig koselig hos seg, Lange, med brune skinnmøbler og en hel samling av geværer og sabler og pistoler på den ene veggen.
Endelig stanset han.
– Du Anton Bech! Du får gå hjem til din far og spørre ham fra meg om han vil komme bort på kontoret til konsul Preuss. Og du Svend, må gå bort til amtmannen og be ham også om å komme. Dette er en alvorlig sak, gutter. Og jeg er glad for at dere kom til meg med det. Det er synd på Finn Svanøe, og vi får prøve på å hjelpe ham. Kom du med meg, du Peter, så går vi hjem til din far.
– Men – om forlatelse, Lange, sa Peter, – men jeg har jo lovt Finn Svanøe at jeg ikke skulle si et ord til noen . . .
– Du skal ikke komme til å angre på det, gutten min, sa Lange. Dette er til Finn Svanøes beste, skjønner du – – –
– – –
Det ble en hel forsamling inne på kontoret hos konsul Preuss. Amtmann Bugge, byfoged Bech, rektor, som Lange hadde hentet, konsul Preuss, adjunkt Lange og de tre guttene. De voksne satt alvorlige og tankefulle. Guttene satt ved siden av hverandre langs veggen. Rektor kom sist. Da han hadde satt seg ned, sa Lange:
– Ja nå, Svend, får du fortelle det hele om igjen for oss, sånn som du fortalte det til meg.
Svend Bugge reiste seg og begynte. I førstningen var han temmelig sjenert, men etter hvert som han ble ivrigere, glemte han det, og så gikk det nokså kjapt. Av og til falt Peter inn med en bemerkning eller en av de voksne spurte om noe.
Svend fortalte først hvordan det egentlig gikk for seg i høst, da de kullseilte med sjekta til Tobias Sodeland. At det slett ikke var Finn som hadde narret med seg Svend og Peter, men at de alle tre var like gode om å stjele sjekta. Og at da de kullseilte, hadde Finn vært aldeles fantastisk og klart å hale de to i land på Buholmen. At han simpelthen hadde satt livet på spill for å redde dem. Især hadde han slitt med Svend som ikke kunne svømme. Og da han endelig hadde fått Svend i land på holmen, kastet han seg ut i brenningen igjen for å hjelpe Peter som ikke orket mer. Finn Svanøe hadde berget livet deres, det var sikkert. Og hadde slitt seg mest fordervet.
Så fortalte Svend om da de hadde gitt Finn mat gjennom vinduet. Og at det var mørkt i værelset hans. Og om den sinte gamle hushjelpen. Og om at Finn hadde kommet til Peter i ettermiddag, om vedbua og Batticola.
Her tok Peter selv ordet. Men da han kom så langt som til å fortelle om at han hadde brakt mat og et ullteppe opp på høyloftet til Finn, brast det for ham, og han satt og svelgde gråten. Endelig fikk han fram:
– Han sa det at hvis han ikke kom seg vekk i aften, så ville han – ville han ta livet av seg, sa han. For hun – tanta altså, fru Bergfeldt, sa han, hun drepte ham så likevel, sa han. Og så sa han at hun var noe forferdelig noe som jeg ikke kan si. . .
Alle satt uten å si noe. Omsider sa amtmann Bugge:
– Ja, vi bør vel få gutten selv hit ned?
Alle mumlet at det var nok det riktigste. Og adjunkt Lange ble med Peter bort til høyloftet.
Det varte lenge, og ingen av dem som satt og ventet sa noe større.
Endelig gikk døra opp. Finn Svanøe kom inn, fulgt av adjunkt Lange og Peter som krøp bort til stolen sin.
Finn ble stående borte ved døra. Han var hvit i ansiktet, men svært skitten. Øynene var store og forskremte og så fra den ene til den andre nesten som i ørske. Han knep munnen sammen og sto rank.
Amtmann Bugge reiste seg og gikk bort til ham:
– Jeg hører, sa han, – at du berget livet til Svend ute i Busundet den dagen i høst. Det skal du ha takk for, Finn. Den kommer sent denne takken, men vi har ikke visst det før i aften.
Amtmannen rakte ham hånden. Finn Svanøe tok den og stirret på ham.
– Min takk skal du også ha, sa konsul Preuss, som også gikk bort til ham og ga ham hånden.
– Sett deg her, gutten min. Vi vil gjerne snakke litt med deg, sa rektor og pekte på en stol Finn Svanøe satte seg – fremdeles som om han gikk i søvne.
– Vi vet at du har begått en forferdelig handling ved å sette ild på huset til din tante og pleiemor. Nå ønsker vi som sitter her å høre av din egen munn hvorfor du gjorde det. Dine kamerater har fortalt oss et og annet, og vi forstår at du ikke har hatt det godt. Vi vil alle ditt beste, og vi ber deg snakke åpent ut med oss. Si oss nå, hvorfor satte du ild på vedbua i går?
Finn satt med sammenpressede lepper og stirret, han sa ikke et ord. Rektor snakket videre, mildt og vennlig:
– Husk at du sitter mellom venner, gutten min!
Da brast Finn Svanøe i gråt. Voldsomt og ustyrtelig. Adjunkt Lange gikk bort til de tre guttene og hvisket noe til dem. De reiste seg og gikk ut.
Klokka var ti om aftenen da rektor og konsul Preuss kom ut fra kontoret og inn i stua hos Preuss. Her satt Anton og Svend og Peter og hadde sittet der stille og tause og ventet hele denne tiden.
Både rektor og konsulen var ganske høytidelige.
– Ja gutter – sa rektor – nå får dere nok gå hver til dere. Vi er enige om – ikke sant gutter ·– at vi ikke forteller noen noe om det som har hendt her i aften. Finn Svanøe er svært medtatt. Han skal få ligge her hos konsul Preuss i natt. I morgen får vi se hvordan vi best skal ordne det for ham. Imidlertid bør ingen få vite noe om dette, og dere får også la være å fortelle at han er her. Det er best så – for Finn Svanøe selv. Og så god natt, mine venner. Dere har opptrådt som bra og forstandige gutter.
Oppe på gjesteværelset ble det fyrt i ovnen og redd opp en seng. Stina pike gikk opp med et svært brett med mat.
Peter satt alene i en krok i stua, da døra til kontoret gikk opp. Han trakk seg enda lenger inn i kroken.
Finn Svanøe kom inn og gikk gjennom stua mellom rektor og konsul Preuss. Han var forferdelig blek og så ut som om han nesten ikke orket å gå. Øynene var røde og oppsvulmet. De gikk ut på gangen uten å si et ord. Så hørte han dem gå ovenpå.
Kort etter gikk byfogden, amtmannen og adjunkt Lange. Så gikk konsul Preuss og Peter inn i spisestua. De hadde jo ikke spist aftens!
Det var jo ganske rart for Svend og Peter og Anton Bech å høre guttene på skolen snakke i det vide og det brede dagen etter – om Finn Svanøe som skulle knipes og arresteres i Leith.
Hjemme hos Peter var det akkurat som om noen lå syk i huset. Finn lå til sengs oppe på gjesteværelset. Stina stelte for ham og kom med mat til ham. Men både faren og moren til Peter var oppe og så til ham.
Ellers hadde de møter hos rektor. Men Peter fikk ikke høre noe nærmere om disse møtene. Bare så mye skjønte han at gamle prost Waage var blitt tilkalt. Og i ettermiddag skulle prosten komme og snakke med Finn og deretter gå til fru Bergfeldt.
Det ble ymtet noe om et blikkskrin som Finn hadde hatt med seg – et blikkskrin med noen brever fra hans avdøde mor. Men ellers var det liksom så hemmelighetsfullt alt sammen.
Prost Waage kom ganske riktig og ble en times tid oppe på gjesteværelset. Svend og Peter fulgte etter ham da han gikk og så ham gå like til fru Bergfeldt.
Det gikk to dager på denne måten. Om kvelden den andre dagen sa konsul Preuss til Peter:
– Ja nå, Petermann, kan du fortelle vennene dine at alt er i orden for Finn Svanøe. I morgen går han ombord på Vesterlide som letter like etterpå. Jeg har forhyrt ham som messegutt hos skipper Kristensen. Der får han det godt. Og gutten vil jo til sjøs. Så nå får han sin vilje. Fru Bergfeldt har vært hard mot ham, og det er godt for ham å komme bort fra henne. Det er først og fremst takket være prost Waage og byfoged Bech at vi har klart å ordne dette i all stillhet. Så dere gutter får holde for dere selv alt dere vet om denne saken. Si til Anton og Svend at vi stoler på dere.
Tidlig neste morgen kjørte konsul Preuss selv Finn Svanøe til Uthavn. Der lå konsulens prektige fullrigger ferdig – med vesle Fix pesende og hvesende med dampen oppe.
Men Peter skjønte på Stina pike at hun visste noe. Og ut på ettermiddagen gjorde han seg et ærend inn på pikeværelset med en løsnet bukseknapp.
– Du Stina du, – hva var det egentlig med de brevene og det blikkskrinet du? Og det derre utysket – fru Bergfeldt?
– Å, det er best ikke å snakke om det.
– Hun hadde altså plaget livet av ham?
– Ja, det hadde hun. Sammen med det trollet av en gammel pike hun har.
– Hun ja! Hun var fæl. Men hva sto det i de brevene?
– Har jeg lest dem kanskje?
– Nei, men du vet hva som sto i dem.
– Å nei. Jeg vet nok ingenting, Petermann. Det gale var nok bare det at gutten sjøl hadde lest dem og fått rede på ting som han helst ikke skulle visst.
– Du kan gjerne si hva det var, Stina!
– Det er ikke noe for deg å grave og spørre etter. Gammel synd og styggedom var det. Fru Bergfeldt, som liksom skal være så hellig, er et stygt og ondt menneske som lot sitt hat mot de døde gå ut over den stakkars guttungen.
– Hva slags hat?
– For mange år siden hadde fru Bergfeldt villet ha Finns far til mann. Det fikk hun ikke. Og derfor hatet hun moren hans. Og så stelte hun gutten hennes deretter – da han flyttet til henne.
– Og Finn visste om dette altså?
– Ja. Det er sannelig ikke rart at han ble en sånn fæl gutt!
– Å – nå tenker jeg du skal få se at han blir til noe stort jeg, Stina. En viking – eller Tordenskjold –!