Guttedager/5
Det regnet noe ganske forferdelig hver dag. Det var også høsten, så det var jo rimelig. Men det var ikke måte på det. Det høljet ned fra morgen til kveld og fra kveld til morgen. Iallfall så det sånn ut – som om det hadde regnet hele natten med. Sikkert kunne en jo ikke vite det. For en sov jo om natten.
Han sov i sprinkelsenga i hjørnet inne hos far og mor. Når han ble så stor som Johanne, Andrea og Nils, da fikk han sove i eget værelse. Og det måtte jo være kjekkere.
Da fikk han nattskjorte også i stedet for buksebjønn. Og det var det aller beste ved det. For det hadde han da funnet ut at en aldri kunne vokse så fort om natten i en buksebjønn som i en nattskjorte! Og det måtte være om natten en vokste mest. Da hadde en jo ikke annet å bestille. Om dagen var det så mye å tenke på og gjøre – både med armer og bein og hele kroppen forresten . . .
Å nei som det regnet. Det pisket og gommeslo mot rutene på soveværelset, og nede på gata hørtes det som et eneste uavlatelig smell.
Og i morgen tidlig skulle han på skolen igjen, den lange veien. Det var forresten blitt morsommere nå, for i går fikk han kalosjer! Men den vemmelige paraplyen en måtte gå og holde på, den var ikke morsom. For det første var det vrient når en skulle ha bøkene under armen også. Selv om bokpakka var liten ennå – katekismus, bibelhistorie, den blå tabellen og enten geografien eller norgeshistorien – en skulle da holde på den. Og så var en liksom ikke fri på noe vis, torde knapt se seg til siden. Bare skritte bent fram veien til skolen.
Men for det andre var det jenteaktig. Ingen gutter gikk med paraply. Alle jentene gjorde det. Når han kom til skolen klokka ni, en time etter Nils og de større guttene, så gikk jentene til jenteskolen også. Og de hadde paraplyer alle sammen.
Guttene hadde regnkapper. Det var så mange forskjellige av dem. Noen flotte med slag over skuldrene og spensel i ryggen med to knapper i. Dem var det naturligvis ikke snakk om. Men de var kjekke de andre også, de som bare var slag. De så ut som ridderkapper. Enten var de av tøy eller guttaperka eller av oljelerret. Noen gikk også i oljefrakker med oppbrettede ermer. Men det var ikke videre kjekt for skolegutter. Det passet på fiskebrygga der fiskerne sto om morgenen med sydvest på hodet og klasket armene over kors for å holde varmen.
Nei, bare et sånt slag! Selv om det var av oljelerret! Ualminnelig kjekt var det jo når en hadde ransel på ryggen, og slaget lå over den – som en pukkel. Det lignet soldater på krigsmarsj i regn og uvær. «Ad oppbløtte veier» som det alltid hette i bøkene om hærer på marsj, Napoleon og de andres. De som gikk «ad oppbløtte veier» var alltid de tapreste. Hva de andre stymperne, fienden, gikk på, sto det ikke noe om. De gikk vel forresten ikke. De sto vel bare og ventet på juling, de.
– Nå – ransel kunne det jo ikke være snakk om. Iallfall ikke før til julaften. Men sånn en regnkappe! Det kunne være det samme med fasongen. Bare så en slapp dette jentestillaset av en paraply!
Og kalosjer hadde han jo. Ordentlige, blanke, av gummi. De var bare bitte lite grann for store; men det var jo nettopp kjekt, for så slarket de litt for hvert skritt, så alle kunne høre at han hadde kalosjer. Når han gikk med dem gjennom gangen her hjemme, passet han på at de ikke slarket, løftet bena forsiktig og stramt. For mor hadde spurt så nøye etter om de var for store. Det slet sånn på hælene, sa hun. – – –
– – –
Nei, så lenge han hadde ligget våken og tenkt! Der kom jo mor og far med lampa for å legge seg.
Han tittet ut mellom sprinklene. De snakket så lavt og gikk så stilt mens de kledde av seg – for ikke å vekke ham. Og så slo han plutselig opp en latter:
– Jeg sover ikke, må dere tro!
– Å din stygge fant som skremmer mor sånn!
De hadde det så hyggelig en stund. Far og mor pratet med ham og sa slett ikke at han vær så god skulle sove! Da det hadde vært stille en liten stund, tittet han bort på mor mellom sprinklene:
– Du mor! sa han så fint.
– Ja, gutten min!
– Du mor, en sånn paraply du, den er slett ikke noe god, for det regner inn på meg både fra siden og foran, bare det blåser litt.
– Du får holde den mot vinden, gutt, sa far.
– Ja, men du mor, du – en regnkappe var da mye bedre du. Ja, for regn sliter jo på klærne. Særlig på buksene.
Nå lo mor og far en lang stund. Endelig sa mor:
– Ja, Svend, i morgen skal du få regnkappe. Mor har akkurat bestemt seg for det. Vi skal sy om den gamle regnkåpa til Johanne. Det er sånt prektig stoff i den.
Svend fór opp i senga og skrek:
– Mor! Skal jeg få regnkappe, mor?
– Ja visst skal du det. Men nå må du vær så god sove!
Det var så heldig at de akkurat hadde Store-Tilla sypike i huset. Og neste dag ble Johannes regnkåpe sydd om til Svend av Store-Tilla.
– Det er utrulig med sånne guttunger, sa Store-Tilla, da hun hadde prøvd kåpa på Svend, – de er mye større enn en tror. Sammenlignet med pikene. Se her! Det er ikke stort å gjøre med kåpa, den passer nesten. Bare vi tar av beltet og flytter inn litt på knappene, så er’n fjong, gutten!
Det var litt snakk fram og tilbake om de skulle forandre noe på håndleddene og kragen. På begge steder var tøyet skåret ut i runde tunger og brettet ut til en krans liksom. Ved håndleddene var det dessuten en innvendig gummistrikk. Men Store-Tilla fant en sånn forandring helt overflødig. Det var både sent og unøttig! mente hun.
Svend så selv på håndleddene og nedover den brune kåpa som rakk ham nesten til skoene. Det var jo så mange slags regnkapper. Akkurat en sånn som denne hadde ingen andre gutter. Men det var jo en regnkappe! Bare en ting – :
– Du Store-Tilla, er det ikke best vi legger den litt opp nedentil?
– Svend er en liten tosk, er han, sa Store-Tilla – da regner det jo på strømpeleggene dine da!
Nå ja, det var jo sant. Det måtte en jo si at Store-Tilla jamen hadde rett i!
– – –
Neste morgen klokka ni gikk Svend på skolen uten paraply og med regnkappe. Han møtte en mengde jenter. Han så hånlig på dem. Han merket nok at noen av dem lo av ham under paraplyene sine. Av bare misunnelse, naturligvis.
Han skrittet ut så godt han kunne. Regnkappen var litt sid altså og slo folder om bena på ham. Mor selv hadde knappet den fra halsen og til aller nederst med store, lysebrune knapper. Bøkene hadde han voksdukbind om, og lua var den samme gamle, som gjerne kunne bli våt. Det plaskregnet!
Inne i skolegangen sto de andre guttene fra første klasse og ventet på at det skulle ringe. Men med dem var det ikke noe moro. Og Svend bare gledet seg hele den første timen til frikvarteret, da skulle han ut i skolegården med de store guttene og ha regnkappe. Endelig ringte det. Vinduet ble slått opp – og tenk! det var oppholdsvær. Og alle guttene stimte ut uten regntøy. Men Svend lot som om han ikke hørte noe om det. Dessuten kunne det jo komme regn! Og han gikk ut i skolegården med tettknappet regnkappe.
– Nei! Svend! Kom hit, gutt!
Det var en flok av de største guttene borte ved gymnastikkveggen som ropte på ham. Og Svend sprang dit bort.
– Er du blitt prest, Svend far?
– Yppersteprest!
– Eller jentunge? Hva? Frøken Svend!
De store guttene tok fatt i regnkappen, trakk og slet i den, vidde den ut, knappet den opp.
– Englevinger, gutt. Snusbrune vinger. Nå kan du fly!
Og så tok de ham og kastet ham mellom seg som en ball, mens regnkappen flagret og alle brølte av latter.
Så ringte det inn, og de satte ham ned.
Svend skjønte egentlig ikke dette. Hva de hadde ment! Det var vel bare spøk. De gjorde ofte sånn med de små, de store guttene. Det var ikke noe vondt i det. Tvert i mot. Heldigvis hadde alt sammen foregått inne iblant flokken, så ingen andre hadde sett det – – –
– – –
– Nå Svend! Sitter du og sover? tordnet skrivelærer Jensen. Og Svend tok på å skrive igjen der han satt på pulten sin, ennå svett og forpustet etter behandlingen ute i skolegården.
Neste frikvarter regnet det igjen – heldigvis. Svend snek seg nå for sikkerhets skyld langs den andre veggen bort fra klyngen ved gymnastikksalen. Men så ble han plutselig stanset av en annen flokk. Det var gutter fra femte og sjette klasse bare.
– Å – næ! se på den der, gutter! Artig kråke a!
– Kjerringskjørt!
Og så tok disse vemmelige, mellomsmå eklingene på å hyle og skrike omkring ham så en mengde andre stimte til
– Jentungen! Bispen! Presten! skrek de og halte og puffet. Han ble så fortvilet at han stakk i å gråte. Og det gjorde ikke de andre likere. De skrek og lo enda verre.
– Svendinnen! Med blonder om halsen! Fine mansjetter har’n også – – –
Spetakkelet var så veldig at adjunkt Svenningsen, som hadde inspeksjon, kom til med paraplyen sin.
– Hva er det som foregår her? spurte han. Guttene trakk seg tilbake fra Svend som sto gråtende ved veggen. De mumlet halvhøyt om prestekjole og jentedrakt.– – –
– Hva er det du gråter for, unge mann? spurte Svenningsen.
– Manninnen! ropte noen halvhøyt bak ham.
– Ti stille, labaner! Hva er det i veien?
Svend sto og klemte seg opp mot veggen og holdt regnkappen tett omkring seg. Den ene hånden med tungemansjetten rundt håndleddet holdt han foran ansiktet.
– Er det frakken din de gjør narr av? Ta det med ro du, gutten min. Det er bare misunnelse. Ei, ei, det er jo et stasplagg du har! De kan nok være misunnelige. Tenk på Josefs brødre da fader Jakob ga sin sønn en fotsid kjortel, fordi han elsket ham høyest. De ble også sinte! Så – hold opp med den sutringen. Vekk med dere labaner!
Guttene brølte av latter, men trakk seg unna. Svenning var alltid vittig!
Og så fikk Svend være i fred resten av frikvarteret.
Men klokka tolv, da han og de andre fra første klasse skulle hjem, var det frikvarter igjen. Og da han pilte over skolegården for å nå porten, hadde han hele hærskaren etter seg med huing og hyl:
– Josefs kjortel! Josefs kjortel! skrek de. Noen kastet jordklumper etter ham, noen tok ham igjen og puffet til ham. Akkurat da han hadde reddet seg ut av porten, stupte han på hodet i søla. Bøkene fór ut av voksduken og havnet i en sølepytt, vann og søle rant av ham. Han hikstet og gråt, samlet sammen bøkene, børstet og gnidde. Men lykkelig allikevel over å være bra og vel ute.
Så piltet han hjemover. På veien møtte han igjen flere jenter. Mange av dem sluttet også klokka tolv. han hørte at de lo nå også. Men i all stillhet misunte han dem paraplyene. De var nå allikevel bedre enn Josefs kjortel! – – –
– – –
Klokka var seks om morgenen.
Svend våknet helt våt av svette og så seg om. Heldigvis, der lå far og der lå mor og sov ganske rolig, og alt var i orden – – –!
Han hadde drømt så forferdelig.
Hele dagen i går hadde han sittet hjemme og tenkt. Han hadde lest i bibelhistorien om Josef og hans brødre og – kjortelen. Mor og de andre ville han skulle gå ut. Men han var ikke til å rikke.
Og nå hadde han drømt at alle guttene på skolen hadde puttet ham i skolebrønnen. At de så hadde tatt regnkappen og dyppet den i saftbalja ute på kjøkkenet hvor mor akkurat nå syltet tyttebær. Og så kom de bærende med den til far og sa at han var blitt revet i stykker av ville dyr ute i ørkenen. Imens lå han nede i skolebrønnen og kavde og strevde, men kunne ikke komme opp, for den var så dyp.
Heldigvis! Det var bare en drøm!
Men med det samme kom han til å se bort på vinduet. I tusmørket plasket og klasket regnet. Om tre timer var klokka ni, og det var en ny dag, og han måtte gå på skolen – i Josefs kjortel!
Etter en stunds betenkning krøp Svend ut av sprinkelsenga, så stille så stille. Han kom seg ut gjennom døra uten at noen hørte ham, og fór som en vind gjennom stuene og inn på mellomværelset der alle greiene til Store-Tilla lå og fløt rundt symaskinen. Han fant saksen hennes og snek seg ut i gangen. Der hang regnkappen.
Han trakk den utenpå buksebjønnen. Hu – den var våt og kald ennå. Så prøvde han lengden, målte til litt nedenfor kneet, tok den av, la den på gulvet og klippet av hele underkanten etter målet. Filla slengte han inn i kleskottet, hengte regnkappen opp på plassen sin – og var snart tilbake i senga igjen.
Han sov søtelig til klokka åtte, da ble han vekket. Han spiste to porsjoner havregrøt. Han var så sulten og lykkelig. For nå var det regnkappe! Eller iallfall en alminnelig regnfrakk. Og de tungene rundt halsen og håndleddene skulle han nok få Store-Tilla til å forandre på i ettermiddag!
Han ropte adjø gjennom stuedøra til mor og far og sprang ned i gangen. Der hang regnkappen, ingen hadde lagt merke til den. Og han trakk den på.
Men dessverre! Han hadde nok klippet rent galt – på skjeve – ja, rent i bølger gikk det rundt kanten. Midt bak gikk det opp i ryggen – tenk, enda så forsiktig han hadde gjort det!
Å nei, å nei, hva hadde han gjort! Regnkappen var helt ødelagt, den! Sånn kunne han ikke gå gjennom byen. %v I flyende fart trakk han den av seg igjen, puttet den langt inn i kottet, bort til den andre filla, tok paraplyen og gikk fort ut – – –
– Men Svend! Svend! Du må da ha regnkappen på deg, gutt! Det var mor. Han stanset.
– Å nei, mor, ikke i dag, for det regner ikke så fært i dag, skjønner du, og ikke blåser det heller. I dag kan jeg godt gå med paraply, mor. Det er ikke så farlig, skjønner du, det er bare når det blåser fært.
– Tøv, min venn. Har du fått den prektige frakken, så skal du da bruke den også.
– Ville det ikke være best å spare litt på den da, mor?
– Kom nå straks. Hvor er den henne? %v De lette både mor og Svend langs knaggene. Men der var det ingen regnkappe. Og plutselig stakk Svend i å gråte. Han måtte bort i kottet og fram med plagget.
– Men Svend! Hva har du gjort med kåpa? Nei, nei, nei! Hele det fine tøyet spolert! Har du gjort det!
Svend brølte. Mor var helt fortvilet. Så kom far ut.
– Hva er det med gutten?
– Se, hva han har gjort! sa mor og holdt opp de sørgelige restene av regnkappen.
– Hva er det der? spurte far og så på den.
– Den nye regnfrakken hans, han fikk den i går og se som han har stelt med den.
Far tok kappen og undersøkte den. Svend sto og brølte i ett kjør. For dette ble ris det.
– Hysj da, gutt. Svar far! Hvorfor har du gjort dette her?
– For – for – for det, den var – så – så skrekkelig lang!
– Var den for lang?
– Ja – ja – det sa – sa de alle sammen –
– Hvem alle sammen?
– Alle gu– uttene – – – og så – så kalte de den et pikeskjørt, fordi det var tunger her nede.
– Pikeskjørt?
– J-ja, og så sa – sa de at det va-ar u-uh –
– Hva sa de det var?
– Jo-Josefs kjo-hortel!
Nå snudde far seg helt rundt. Han tok regnkappen og mor med seg inn i stua. Litt etter kom han ut.
– Ta paraplyen din, gutten min, så kan du slå følge med far. Jeg skal på kontoret, skjønner du.
Far gikk og snakket nedover gata.
– Du skal ikke bry deg om hva de dumme guttene sier! Er de slemme, får du se å pryle dem opp da!
– Ja– m-men far, – det var de sto-ore guttene, skjønner du. Han hikstet ennå litt, selv om han nok hadde et lite håp nå om å slippe ris denne gangen.
Plutselig stanset far utenfor butikken til Johnston.
– Kom med meg du, gutten min.
Inne i butikken luktet det tøy og gummi.
– Har De en skikkelig, god regnkappe til en sånn liten kar? spurte far. Og butikksvennen hos Johnston sprang av gårde og la opp på disken et helt berg av forskjellige regnkapper. Svend prøvde flere. Det var gummislag og oljeslag og frakker og kapper. Til slutt prøvde de en – en av de flotte med slag over skuldrene og spensel i ryggen og to knapper.
– Jeg syns den sitter bra, jeg, sa far.
– Som støpt, amtmann, sa svennen.
– Ja, så beholder vi den da. Hva sier du, Svend?
– Å –!
– Så – av sted med deg! Ellers kommer du for sent på skolen, gutt. Paraplyen kan du sette igjen her hos Johnston så lenge til du går hjemover igjen!