Guttedager/6
Det var Sankthanskveld, og skolen hadde fri.
Sjette middel[1] hadde i går fått løfte av maskinist Pedersen på vesle Fix at han skulle ta tre båter med på slep når han i formiddag gikk ut til steinbruddene for å hente lekteren med stein til kaianlegget. Det ville bli en to-tre timers opphold der ute, og planen var altså glimrende.
Fru Pedersen hadde lovt å skaffe middagsmat til alle sammen når guttene betalte 25 øre hver. Og når en så tenkte på at fru Pedersen hadde stilt kaffe i utsikt også, måtte en si det var billig. Naturligvis måtte de ta med seg tallerkner og kniver og gafler. Det var jo rimelig. Maskinist Pedersen og hans kone holdt nok husholdning ombord på Fix, men de hadde naturligvis ikke tallerkner og sånt til femten stykker. Så mange var de nemlig i sjette middel.
Ved elleve-tida møttes de på kaia til Preuss, der Fix lå; Ottar Fandrem, Vilhelm Gabrielsen og Peter Preuss hadde med seg båter. Men der fikk de den bedrøvelige nyheten at Fix klokka fem i morges hadde fått ordre om å gå til Gismerneset for å hale ut en diger brigg – og at turen til steinbruddene var utsatt til i morgen.
Så nå satt de der alle femten på kasser og tomtønner oppe på brygga til Preuss – helt matte av skuffelse og sinne. Nå når alt hadde laget seg så bra også, alle hadde fått lov hjemme og været var strålende fint!
Finne på noe annet –? Ja, men hva?
Det var ingen som hadde framferd til noen ting.
– Vi har jo tjuefemøringene, slengte Kristian Haasted ut.
– Ja-a.
– Men – æ – det er ikke sikkert at . . .
– Jeg må hjem og spørre først.
Noen torde uten videre beholde pengene og bruke dem opp. Andre vågde ikke før de hadde spurt hjemme.
– Men om vi nå får lov – hva skal vi så bli enige om å bruke dem til?
– Ja for vi finner på noe sammen, dere.
– Det er jo Sankthanskveld . . .
– Ja-a!
– Jeg syns vi skulle gå hjem og lese, jeg, sa Simon Selmer.
– Naturligvis – pugghesten!
– Det er bare rart at ikke zeloten har bøkene med seg – så kunne han pugget ute i steinbruddene!
– Jeg har helt fra Tredveårskrigen igjen i historie, sa Simon. – Og historie er det første faget i muntlig.
Simon hadde alltid en egen evne til å spre misstemning. Nå satt de her så fredelig uten tanke på skole og eksamen. Hadde det ikke kjentes rent som en lettelse med denne turen til steinbruddene!
Og så skulle han naturligvis komme med det straks!
Guttene satt tverre og tause, fordypet i sine egne bedrøvelige tanker. I år var det jo nemlig selveste middelskoleeksamen. Og ennå hang sensuren for skriftlig over alles hoder. Den ville sannsynligvis falle i morgen.
Ingen visste noe helt bestemt. Men en hadde jo sine anelser. Det var ingen sak for Simon zeloten som hadde både latinen og den tyske stilen til blank 1 og matematikken helt feilfri. De andre hadde sannelig dystrere ting å tenke på. Og dessuten hadde sjette middel hele året hatt dårlig ord på seg blant lærerne. Mest etter nyttår forresten, for da hadde overlærer Sømme fått den lange nesa si opp i det hemmelige forbundet «Concordia» med referatprotokoll og avis full av smededikt om skolen og lærerne! Det verste var likevel et fem akters drama om alle damene i byen og lærerne på skolen! Det var Svend Bugges og Morten Johnsgaards produkt og hadde vært årsak til et svare oppstuss.
Sikkert var det at både Sømme og Svenningsen hatet sjette middel. Og det var de som i bunn og grunn avgjorde karakterene. Rektor var heller ikke nådig – og han hadde den norske stilen.
«|Om de forskjellige måter å reise på i Norge|» hette stilen. Og vesle Søren Manndraper hadde skrevet om handelsreisende som reiste i forskjellige varer, – noen reiste i smør, andre i manufaktur, andre igjen i kolonialvarer –! Søren Manndrapers far var handelsreisende. Men Gunnar Holm hadde gjort noe lignende og skrevet om det han kjente til fra sin far, byfogden – nemlig om å reise som amtmann, sorenskriver, foged og lensmann, prest, doktor osv.
Ja, det var en gru og elendighet over hele linjen. Selv Anton Bech, så var han ikke sikker. At han denne gangen ikke truet førsteplassen til zeloten, var avgjort. Han hadde to feil i den latinske stilen, og det praktiske regnestykket hadde han fått til på en måte som han ikke var sikker på at adjunkt Lange ville ta for god fisk. Men verre var det at han måtte ha «utmerket god» i hovedkarakter for å få lov til å bli med Svend Bugge ned til onkelen hans, presten på Stornes, i ferien.
Hver eneste dag hadde de hengt i med eksamenspugg; bare for i dag hadde de lagt igjen bøker og pensum og sorger hjemme og møtt opp til denne turen. Og så gikk hele turen i vasken. Skuffet og motløse satt de nede på brygga og hang med hodene. Saken var at de var trette. Mye trettere enn de selv visste om. Især lathansene og dumrianene; for de leste nå til eksamen uten vett og måte.
Simon Selmers tanke – å gå hjem og lese – snek seg som vond samvittighet inn i den ene etter den andre. Elias Waage satt og kaldsvettet og spekulerte på om han skulle våge å snike seg hjemover igjen uten å si noe til de andre. Et par andre satt og hvisket om hvor mye de hadde igjen å repetere – i historie, tysk, matematikk . . . Flere sluttet seg til dem.
– Merovinger – Capetinger – Valois – nei . . .
– Karolinger . . .
– Valois – Bourbon – Revolusjonen – Napoleon – Bourbon igjen – Februar . . .
– Nei Juli –!
– Ja, det er sant – Juli – Februar.
– – æ –
– Annen repub . . .
– Annen republikk – annet keiserdømme – tredje æ – republikk . . .
– Ja, men årstallene da, gutt!
– Ja, årstallene!
På en annen kant summet det med matematiske formler, og borte i kroken ramset Gunnar Holm opp for Morten Johnsgaard:
– Alacer, acer, campester, celeber, celer, equester.
– Nei hør her, gutter, brøt Anton Bech av, – vi må da finne på noe. Iallfall noe for i kveld.
– Det greier de voksne. De skal jo brenne tjæretønner oppe på haugen.
Da opplot Søren Manndraper sin røst borte fra tomtønna der han hadde sittet i dype og dystre tanker:
– Skal vi gå opp til Schwenniken og be om å få gamleprammen hans og brenne på bålet i kveld!
Forslaget ble mottatt med begeistring. Det var så lenge siden de hadde holdt leven med gamle Schwenniken nå. Om ikke annet så ble det da gjerne noen svisker og russenøtter av det!
Og så bar det i prosesjon oppover byen til Schwenniken.
Peter Preuss og Elias Waage ble oppnevnt til deputasjon og gikk inn på kontoret, mens de andre samlet seg nede i fjæra der gamleprammen lå og hadde ligget opptrukket og halvråtten så langt tilbake noen kunne huske. Det var et digert beist av en pram som rommet sin halve jekteladning.
Ute i gangen stanset de to utsendingene. De måtte jo til pers siden de var valt – men de grudde seg begge to for Schwenniken.
– Snakk du! sa Peter Preuss.
– Nei jeg! Han kjenner meg ikke engang! sa Elias.
– Du som er sønn til prosten! Er du gærn!
– Men du kjenner ’n –
De banket på.
– Kom inn!
Nede ved døra bukket de dypt begge to for gamle Schwenniken som satt på veden sin og kikket på dem over brillene.
– Nå mine unge sønner av Norge – hva kan jeg stå til tjeneste med?
– Ja – jo – begynte begge på en gang. – Men så tok Peter Preuss et skritt fram og leverte et ekstra bukk.
– Kommer du med bud fra din far, herr Petermann?
– Nei . . . Men det er Sankthanskvelden . . .
– Riktig bemerket, høyst ærede, 23. juni.
– Og så tenkte vi – noen gutter på skolen altså – at De kanskje ikke hadde bruk for den gamle prammen nede i fjæra her lenger . . .
– Så det unge Norge resonnerer –?
– Nei da – å – nei – da! Men om vi ikke kunne få lov til å bære opp den gamle prammen til Sankthanshaugen i kveld – og – brenne den . . .
– Til Sankthansbål! sekunderte Elias Waage umåtelig høflig og med et ekstra bukk.
Gamle Schwenniken satte pennen bak øret og glodde litt på de to. Så brast han i den lille latteren sin – hihihi – og slo seg på låret.
– Gamleprammen! Til Sankthansbål! Jo da. Den skal dere få for ingenting. Men dere får selv trekke den opp på haugen.
– Ja, mange takk, sa Peter Preuss.
– Hvor mange er dere?
Peter så på Elias og svarte:
– Hele sjette middel.
– Femten, sa Elias.
Gamle Schwenniken tok dem med seg ut i butikken og fylte lommene deres med russenøtter.
– Hihi – hi! Skøyergutter!
Nede i fjæra delte de byttet. Noen var misfornøyd med at det hverken var kokt sukker eller svisker.
Da russenøttene var fordelt, sa Anton Bech:
– Ja, gutter, så tar vi prammen da!
Han sto der med lua i nakken og armene i siden og så utfordrende på prammen som lå der.
– Ja, jeg mener det alvorlig jeg. Vi tar den ganske enkelt.
– Du tar den – ganske enkelt – alene du, Anton! sa Simon Selmer.
– – –
Hansen hos Schwenniken fortalte at gamlingen kom ned etter middagsluren i dårlig humør som han pleide. Da de hadde sittet en stund i dyp stillhet og skrevet ved hver sin pult, hørte de plutselig et veldig leven, et hundrestemmig brøl nede fra fjæra. Schwenniken og Hansen bort til vinduet for å se – og så var det en talløs hærskare av gutter, alle som kunne krype og gå i hele byen, små og store, fra folkeskolen og latinskolen, katolikk-skolen og småskolen til fru Hermodius – det yrte og vrimlet om den gamle prammen. En hel haug av sjauere og løskarer var med, og under Anton Bechs kommando smalt de i med et samlet «hei å hå!», så det skar gjennom byen. Og jamen kom det ikke fart i det gamle beistet! Hundre skitne guttenever grep i tauer og tok tak i båtsiden, og på ruller av tømmerstokker rutsjet gamleprammen stoltelig forbi sin eiermann, som sto i vinduet og lo som han aldri hadde ledd i sitt liv.
Så sendte gamle Schwenniken de to hestene sine til hjelp – hele byen ble interessert i prammen, og både vognmann Erik og vognmann Oppegård sendte ned hester. Og om kvelden ble gamleprammen til Schwenniken reist på ende og overhelt med bek og brent på Sankthanshaugen mens byen jublet som aldri før!
Manndraperen hadde fått 2,65!
Manndraperen lå til sengs med feber. Men han var blitt flyttet opp i første gym. Og i løpet av ferien ble han vel alltids frisk.
Gunnar Holm hadde fått 2 + i norsk stil. Dumheten med amtmann, foged og prest osv hadde ikke rektor tatt så høytidelig, fordi fremstillingen var god og levende. – Og så fantes det ikke en ortografisk feil i stilen!
Zeloten hadde fått 3 i norsk stil, men 1,47 i hovedkarakter. Og ble nummer 1 i klassen.
Anton Bech fikk meget godt, 1,53.
Svend Bugge hadde ikke snakket med ham etter eksamensfesten. Nå var to dager gått, og i aften skulle Svend reise til Stornes. Dampskipet gikk klokka elleve.
Han hadde fått søster Andrea til å gå bortom Bechs for å spionere. Men det var ingen andre hjemme der enn byfogden selv. Han tenkte litt på å be sin far om å gå bort til byfogden . . .
Men klokka seks om ettermiddagen sto Svend selv på byfogedkontoret – helt blek.
– Det var om jeg – om jeg kunne få snakke med byfogden selv?
Jo da. Svend ble vist inn på det indre kontoret. Der satt byfogden i stolen sin og så på ham over brillene.
– Er det deg, Svend? God dag – nå, hva er det du vil?
Svend sto litt ved døra og klemte lua. Så ble han glorød, han tok to skritt fram og ropte høyt som ute på gata:
– Jeg ville bare si at alle syntes det var lumpent!
– Hva syns – alle –? var lumpent?
– At Anton fikk 2,5 i matematikk muntlig!
– Jaså du?
– Ja. For Anton er den flinkeste i klassen i matematikk. Men det var seminarielærer Osvigs skyld. Lange ville gitt 1,5.
– Så du? Så det vet du?
– Jaha. Lange har sagt det selv. Til Svenningsen. Og Svenningsen har sagt det til far.
– Så-å?
– Og 1,53 er så nære på utmerket atte . .
– Det har du virkelig rett i, min gode Svend.
– Å kan han ikke få lov da –?
– Du er en hedersmann, Svend. Gå opp til Anton du. Han holder på å pakke kufferten sin til reisen i aften. Og jeg har sendt telegram til din onkel om at dere kommer begge to.
– Å –!
– Men si til ham at du skal få ta med denne her. Så kan dere skiftes om den.
Byfogden tok ned fra veggen en fiskestang med en svær snelle på.
– Det er første klasses saker dette, skjønner du. Jeg hadde tenkt å spare den. Men hvis du lover meg å være forsiktig med den, så . . .
– Å – forferdelig, naturligvis!
– – –
Presten Bugge på Stornes var en ivrig fisker. En mil lenger inn i fjorden munnet Storneselva ut, og i den gikk det en mengde laks. Men i år var Storneselva leid ut til noen engelskmenn som holdt til i prestens hytte.
Imidlertid gikk det en nokså stor sideelv til Storneselva et stykke opp i dalen, og der var det ørret. Etter et par dagers forløp sendte presten Svend og Anton med båt innover i fjorden for å fiske i vesle-elva. De hadde med seg Per gårdsgutt som skulle hjelpe dem med å reise det svære, flotte teltet. Ellers var de godt forsynt fra prestegården med mat, kokeapparater og fiskegreier. Presten selv ville gjerne vært med, men han hadde konfirmanter.
Tidlig om morgenen rodde de av gårde innover den blanke fjorden. Sola skinte, og dagen var fin med blå himmel, blå sjø og blå fjell der isbreer og snø lå og glitret i solglansen. De dro på hver sitt par årer, så det gikk som en dans innover langs stranda.
Ved middagstider var de ved elveoset, trakk båten på land og trasket oppover med telt og oppakning.
I et bjørkeholt et stykke ovenfor fossen, der vesle-elva falt ut i Storneselva, fant de en utmerket teltplass, og de strevde og slet med plugger og snorer helt til midnatt. Da var de ferdige, teltet reist og en grue av svære steiner bygd opp utenfor. På en hjell mellom to bjørketrær hengte de opp tøy og ransler. Inne i teltet fikk de det riktig hyggelig med senger av lyng og prestefruens gode ulltepper, en steinhelle på to kubber til bord og kokeapparatet oppå steinhellen. Der sto kaffekjelen og putret og kokte mens spritflammen blaffet blålig.
Per gårdsgutt la straks i vei nedover igjen. Det var midt i høyonna, så han måtte være hjemme igjen i morgen tidlig.
Det ble noen herlige dager for Anton og Svend. De hadde hver sin dag til å lage mat og stelle i stand i teltet, og den som hadde dag, måtte gå hjem litt tidligere. Ellers var de ute med fiskestengene så lang dagen var. De gikk på hver sin side av elva, og kom de bort fra hverandre, så hauket de så det ljomet gjennom skogen – – –
– – –
Den tredje morgen gikk Svend for seg selv som vanlig. Han hadde gått en times tid og sto på en stor stein midt ute i elva. Vannet fosset rundt ham, men borte under land var det en kulp, der vannet sto dypt og kullsvart. Det gikk fisk der, og han slengte den ene blanke, rødprikkede ørreten etter den andre opp på land.
Det var så stilt og ensomt, bare elva med bjørkekrattet omkring, og tankene kom og gikk så lunt og fredelig. Sola stekte i nakken på ham og brente gjennom de tynne skjorteermene. Han sto akkurat og satte en ny mark på kroken, puslet og stelte med den og tenkte bare på denne meitemarken – da det knakte inne i krattet bak ham.
– Huff da! som du skremte meg!
– Hysj! hvisket Anton og stakk hodet ut fra buskene. – Kom her så skal du få se noe.
Svend satte stangen fra seg i krattet og fulgte etter Anton som la fingeren på munnen. De vandret av gårde gjennom det tette krattet som indianere på krigsstien – over stubber og myrhuller – i dypeste taushet. Anton foran og Svend etter.
Omsider stanset Anton bak en stor bjørk og pekte framover.
Svend bøyde seg fram og måpte:
Oppe på den høye skrenten på den andre siden av elva satt en liten pike i kort, tettsluttende kjole. Hun holdt i en fiskestang og stirret spent på snøret ute i vannet. Hun var barhodet og hadde utslått, gulkrøllet hår.
Begge guttene sto lydløse og måpte bak hverandre i dyp beundring. Svend så endelig spørrende bort på Anton. Og Anton hvisket:
– Huldra?
Nå bet det en fisk på snøret hennes, og hun fór opp med en lynsnar bevegelse. Men i det samme gled hun og rutsjet med et skrik nedover skrenten.
I samme nå lå Svend der så lang han var – puffet brutalt til side av Anton.
Da han fikk reist seg opp, så han Anton kjempe seg fram mot strømmen midt ute i elva. Den unge piken hadde fått fatt i en dvergbjørk og hang utfor fjellet. Elva gikk stri under henne.
Anton nådde fram til skrenten. Her rakk vannet ham nesten oppunder skuldrene, og han måtte rope for å overdøyve suset fra elva – :
– Bare slipp deg ned, så skal jeg ta imot deg!
Hun hadde nok ikke lagt merke til ham før han ropte. Hun vendte hodet og så på ham med et overrasket uttrykk. Han strakte armene opp – og med ett lot hun seg falle.
Anton holdt på å gå over ende i den strie strømmen da han fanget henne opp; men han fikk balansen igjen og løftet henne opp så høyt han kunne så bare kjolen slepte i vannet – og langsomt arbeidet han seg tilbake.
Vannet drev av ham, og klæme lå klissvåte inntil kroppen hans da han satte henne ned på elvebredden ved siden av Svend.
Svend tok lua av og hilste:
– Det var fært godt du ikke falt uti! sa han.
Hun sto litt og så fra den ene til den andre. Så satte hun seg med ett på en trestubbe og brast i gråt.
Guttene sto rådløse. Anton var temmelig blek i de drivvåte klærne sine. Svend så spørrende på ham – hva i all verden skulle de foreta sig med Huldra?
Endelig la Anton seg resolutt på kne ved siden av henne:
– Du må ikke være redd for oss to. Vi er bare noen gutter som ligger nede i et telt her og fisker!
Svend la seg ned på den andre siden av trestubben og føyde til:
– Vi hører egentlig til på prestegården.
Hun gråt så forferdelig at Anton prøvde å få henne til å ta hendene bort fra ansiktet ved forsiktig å klappe henne over håndleddene. Svend klappet henne på ryggen og i siden.
Endelig tørket hun øynene og så fra den ene til den andre:
– I – I thank you!
Hun var engelsk! De to latinere forbannet sin latinlinje. Hvorfor hadde de ikke gått engelsklinjen! De prøvde seg med noe elendig tysk, men det skjønte hun ikke noe av.
Plutselig hørte de en kraftig mannsstemme fra den andre siden:
– Ida! Ida!
Og da sprang hun opp og ropte: Father! Father!, ellevill av glede.
Like etter dukket det opp på skrenten en høy, gråskjegget skikkelse. Han var kledd i en slags buksebjønn av gummi og hadde en fiskestang i hånden. Huldra viftet og ropte til ham, og en liten stund etter kom han løpende mot dem.
Ida fortalte ham tydeligvis hva som hadde hendt, for mannen vendte seg mot Anton:
– Jeg takke Dem meget, min young herre! De have reddet min datters liv!
– Å – ingen ting å takke for! sa Anton.
Engelskmannen ba guttene komme og besøke ham borte i hytta. Deretter tok han Huldra i hånden og gikk.
Anton og Svend ruslet hjemover til teltet. Det var Antons dag, men Svend overtok for ham og laget mat, mens han byttet fra innerst til ytterst. De kjente seg rent høytidelige. Anton var taus og ettertenksom og Svend skottet – beundrende – bort på ham.
Dagen etter – de hadde nettopp badet og sto og kledde på seg – kom det en mann fram til teltplassen. Han sa han hjalp til borte hos engelskmennene, og han skulle hilse og be guttene komme bort og spise middag der klokka seks i ettermiddag.
– Og så skulle jeg levere dettane her til den utav dokker som hadde berget frøkna.
Han rakte fram en konvolutt til Anton og gikk sin vei.
I konvolutten lå det en seddel, og det viste seg å være en engelsk hundre-pundsnote. Sammen med pengene lå det et visittkort:
Ida Wilmington.
Svend brast ut i et jubelrop. Men Anton sto med seddelen i hånden og stirret på den, blodrød og taus.
Da de hadde kledd på seg, sa Anton:
– Du – jeg går opp til dem med det samme.
– Til hytta?
– Ja. Jeg vil gi ham igjen denne lappen.
– Vil du ikke ha den? Er du gærn? Atten hundre norske kroner ’a gett!
– Jeg gjorde det ikke for penger.
– Nei men likevel . . .
– Jeg gjorde det for noe helt annet.
– Ja? . . .
– Og derfor vil jeg ikke ha pengene hans.
Dermed gikk Anton av gårde.
Svend sto litt. Så sprang han etter.
Anton gikk fort på, Svend fulgte et godt stykke bak ham. Det var noe ved Anton som gjorde at Svend ikke ville vise ham at han fulgte etter. De gikk sånn en halv times vei oppover Storneselva til de nådde hytta.
Svend la seg ned bak en stor stein. Han så Anton gå opp til hytta og ta i låsen. Men den var stengt. Så satte han seg på trappa og ventet.
Endelig etter et kvarters forløp kom den samme mannen som hadde vært nede hos dem, fram bak hytta med en oppsalt hest, som han leide ved bislet. Anton snakket til ham, og han banket på døra. Ut kom en høy slank dame i svart, stram ridedrakt med hatt og slør og ridepisk i hånden.
Svend lå og stirret: Den elegante damen var jo Huldra! Jentungen fra i går var blitt en voksen dame!
Han så Anton ta av seg lua og gå bort til henne. Hun hilste glad på ham og ville tydeligvis ha ham til å gå inn. Men han rakte bare fram papiret. Hun tok det ikke, bare rystet på hodet og så falt seddelen ned og ble liggende mellom dem. Anton snudde raskt om og gikk nedover, forbi Svend uten å se ham og fortsatte videre.
Den engelske damen sto helt forbløffet igjen og stirret etter ham. Men nå la Svend på sprang etter Anton. Han sprang av alle krefter til han bråstanset.
Bak en tue lå Anton så lang han var med hodet begravd i lyngen.
Svend gikk forsiktig bort til ham.
– Er – er det deg –? sa Anton og så opp.
– Hva er det med deg da?
Anton svarte ikke.
– Angrer du kanskje – at du ga tilbake pengene?
Anton rystet på hodet. Svend satt lenge og så på ham.
– Du Svend! sa han endelig, – du er min venn, ikke sant?
– Jo da – det kan du stole på jeg er.
– Dette er forferdelig sørgelig, skjønner du. Jeg blir nok aldri lykkelig mer.
– Du må da ikke si noe så svinaktig trist da!
– Aldri, aldri mer. Etter dette! Anton stirret sørgmodig og håpløst ut for seg. Så sa han:
– Men du skal få vite det, du – men ingen andre. Jeg elsker henne.
– Huldra?
Anton nikket.
– Men hvorfor er det så sørgelig da?
– Så du det ikke?
– At du ga henne seddelen? Jo da.
– At hun er en voksen dame! sa Anton, og det tok til å skjelve i munnvikene hans.
- ↑ Svarer til 2. real.