P. Omtvedts Forlag (s. 20-30).

Sundagsmorgonen kom, og slik ein fin Morgon hadde det inkje voret paa lang Tid. Det var nett som all Bygdi var tvegi av Nattardoggi, og no stod glimande og skinande i sine beste Sundagsplogg. Lufti var so lett og sval og rein, paa Himmelen var kvar einaste Skyfloke kvorven burt, so han kvelvde seg fin, klaar og blaa liksom fagnande heile Jordi innum Armarne sine. Sjoen hadde opnat det tindrande Augat sitt og speglad i seg heile Himnaleitet og all Bygdi rundt ikring med Mark og Skog og det høge, snaude Fjellet, som stod aalvorsamt og skodad upp i den blaae Himmel. Fuglarne var vakne fyre lengesidan, dei kvittrad og song, spilad Vengjorna ut i Solskinet og lutte med det vesle Hovudet sitt, naar dei sveiv yver Vatnet og skulde vitja gamle Mor, som skulde vera heima idag og verja Reidet. Ho sat no der Stakkar og snudde alt i eit paa Hovudet sitt til at sjaa, um Hauken elder ein annan slik stygg Fant var nær. Men inkje tarv du ræddast idag gamle Mor, so stilt og fredsælt alt er ikring. Idag er det Sundagsmorgon. Kyrkja stend der paa Bakken med sin høge Spir; ho skodar utyver Vatnet, um dei koma, dei som idag skal høyra det hellige Ordet og verta lyfte med Bøn og Song upp til Gud i Himmelen, dei som idag skal verta signad og fredlyste til at ganga gjenom den mødefulla Vyrka med sjølve Gud som Fylgesmann baade paa Land og Sjo. Og sjaa der koma dei, ein etter ein, dei store Kyrkjebaatarne, sigande inn gjenom Viki. Folk stiga i Land, dei taka kvarandre i Hondi og segja Takk fyre sidst; so sankast dei smaatt um Senn ikring Kyrkja, paa Vollen og Vegen, Kvinnfolk med kvite Skaut og Sylgjor og Salmebok millom Hondom, Mennerne i Helgartrøya med dei blanke Knapparne. Dei venta paa Presten og Klokkaren, medan Kyrkjeklokka byrjar ljoda, og Tonen berst vida kring i den kyrre Morgon, yver Vatnet, yver Skogen, yver Mark og Eng. Ho kallar, og ho ropar, men so stilt og mjukt, og Tonarne sviva liksom ei Vigsla utyver alt Landet. Det er Fred, berre Fred slik ein Sundagsmorgon.

Men kvar hadde Klokkaren vortet av, han, som skulde styra Songen i Kyrkja? Han plagad inkje vera sidste Mannen, han. Folk, som var tidlegt ute i Kyrkjeferdi, plagad ellest at sjaa honom, lenge fyrr Presten var ferdug, rugga nedetter til Prestegarden Sundagsmorgonen, i finaste Stellet sitt, med Kyrkjebøkerne under Armen og Hovudet litt paa Sneid. Men idag var det ingen Klokkar korkje hjaa Presten elder med Kyrkjegrindi. „Han heve vel vitjat ein og annan paa Vegen,“ meinte mange, men kvar han var, det kunde ingen drøyma um. „Han Nils søv godt idag,“ sagde andre, som kom til. Men var det nokon, som inkje hadde fenget Svevn paa Augom, so var det han Nils, Stakkars Nils! han hadde havt ei strævall Nott. Og Strævet hans var inkje ferdugt endaa, for daa Klokka tok til at ljoda, stod han Nils paa Strondi med Bjørnstadkanten, tett attmed Baaten sin, studd til ei diger Reka — og gret. Det fyrste, han gjorde, daa han no vel hadde siglt nedetter alla Tropperna og skurat burtetter Tunet, var at risa upp og kjenna etter, um Bein og Brok var heile. Han kunde inkje skyna, kvat dette skulde tyda paa nokon Sed og Vis. Arne, som hadde voret so lækker og fin, daa han hadde rødt med honom um Bergit, han hadde no rundjulat honom fyrste Gongen, han gjekk paa Friarferd. Slikt kunde han inkje verta klok paa; han stod der, gnikad seg og grundad. Korleides det no hadde seg elder inkje, so fann Klokkaren, daa han hadde rettleidt seg litetvetta, at det besta var at skunda seg heim det snøggaste, han vann, og inkje segja eit einaste Ord til nokor livande Saal. Han ned til Sjoen. Men kvar i all Verdi var Baaten avkomen? Han leitad og leitad, men der var ingen Baat. Han foor att og fram langs etter Fjøra, men der var ingen Baat; han saag utyver Viki, um han hadde reket laus kannhenda, men han saag ingen Baat. Der stod Klokkaren. — „Er han inkje paa Sjoen, kann han vel inkje vera paa Landjordi helder,“ sagde Klokkaren og riste paa Hovudet, „du fær nog ganga heim inott Nils Torgerson, men inkje kann eg skyna slik Trollskap — — kvat skal eg no hitta paa? — ingen veit, kvar Baaten er, og ingen kvar han heve voret helder so er eg lika sæl.“ Og dermed snudde Klokkaren seg ikring og starvad heimatter. Vegen gjekk tett uppunder Bjørnstadfjoset. Klokkaren hadde inkje hugsat seg endaa, han gjekk og grundad paa, kvat han skulde segja til Presten, naar det vart Spurlag etter Baaten; han saag ned mot Jordi, for Ljugetankar er tunge, men daa han kom upp til Fjoset, snaavad han yver nokot og — der stod Baaten, midt paa Vegen, med Framstamn og Atterstamn avhogne og fylld med Myk likatil Æsingi. Klokkaren kvakk upp, vardt standande og glande og glaapad paa Baaten. Han trudde, det var ei Synkverving og reiv seg i Augo, men Baaten vardt standende, der han stod, han. No kunde han skyna alt ihop. Per hadde gjort honom ei Pretta; imorgon var det utyver all Bygdi, at Nils Torgerson var komen heim i Friarbaat, og det endaa til i Presten sin; han vilde verta til Glis og Laatt, kvart han snudde seg. Nils Torgerson stirte paa Baaten og gret av Harm. Det var nog sidste Gongen han gjekk paa Friing. „Han søv godt idag, han Nils“, sagde Folk paa Kyrkjebakken, men Nils hadde havt ei strævall Nott. Soli glytte upp fyre Aasen den klaare Sundagsmorgon og log utyver all Bygdi, av di ho laag so kyrr og kvilde seg og endaa inkje var vaki. Men det var daa ein, som var vaken lel, og det var han Nils. Men han Nils log inkje. Han hadde fenget Tak i ei Reka (Vaarherre maa vita, kvar han hadde teket henne fraa) og mokad og mokad og gret innimillom av Harm. Godt var det, han hadde voret Veitagravar i si Tid. Det var gamalt Arbeid han hadde i Nott. Sundagsmorgonen kom so skinande og rein. Himmelen var rein, Sjoen var rein, men Nils Torgerson var inkje rein. Han hadde dreget Baaten ned til Sjoen atter; han hadde aust Vatn i honom og skurat og gnikat, alt det han vann. No var Baaten ogso vorten rein, — men Nils Torgerson var inkje rein. Og Kyrkjebaatarne kom, tok Land ein etter ein. Klokka byrjad ljoda, — men der stod Klokkaren paa Bjørnstadstrondi, studd upp til Reka si og gret. Han saag paa Baaten, no var han tilslut ferdug, men han torde inkje leggja ut, fyrr alle Kyrkjebaatarne var komne, at ingen skulde sjaa, kvat Slag Ferd han kom ifraa Sundagsmorgon. Folk paa Kyrkjebakken kunde inkje skyna, kvar Klokkaren var avkomen, men daa steig Klokkaren i Baaten, krøkte seg ned, so ingen skulde bera Kjensel paa honom, heldt seg tett inn med Landet, men rodde, so det fossad um Stamnen. Han batt Baaten fast, snikte seg stilt uppyver Bakken, og daa Presten ut paa Morgonen kom reikande i Kjolen sin, kven annan trur du vel tok imot honom med Kyrkjegrindi enn han Nils Torgerson? Der stod han paa sin gamle Sed og Vis og nidkrøkte seg slik, at Folk trudde, han mest var gjengen or Led. — Per sat paa Gjerdet tett attmed Kyrkjegrindi. Han sat fyre sjølve seg, for han hadde Tankar fyre sjølve seg og. Han log so smaatt, daa han høyrde Folk røda um Klokkaren; so saag han utyver Vatnet, men sagde inkje nokot. Han tykte nog ogso, at Klokkaren vardt nokot lenge burte. Men der kom han, trøytt og utmasad, nidkrøkte seg fyre Presten i Grindi og smatt rundt baketter. I det same saag han upp; der sat Per paa Gjerdet og slengde med Fotom. Klokkaren vardt raud i Andlitet, han visste inkje, um han skulde lægja elder graata av Sinne, berre drog Armen litet til seg og trugad Per med knytt Neve. „Kor er det voret med Klokkaren idag,” sagde Folk, og saag paa kvarandre, „han er so snodig.” Smaat um Senn gjekk dei inn i Kyrkja. Per’en sat atter paa Gjerdet, men han log inkje. Han var vorten so underleg, daa han saag Klokkaren reint sprengd og utmasad; for det skulde inkje kvasse Augo til at sjaa, at han hadde voret paa Sveittearbeid i Nott. Per drog seg tilslut etter dei andre; det var, som han inkje hadde Mod paa at ganga inn. So kom han aat Døri, — dei hadde alt byrjat syngja derinne. Per strauk Huva av men stod endaa ei Stund; so snudde han og slang nedyver atter. Songen hadde teket so underlegt um Hjartat; det var nett, som han hadde ei Synd fyre Vaarherre, og Tankarne hans var inkje der, dei skulde vera ein Sundagsmorgon, for han kunde inkje annat enn tenkja paa Bergit, og korleides alt var gjenget til. Korkje Bergit elder Foreldri hennar var komne til Kyrkja idag, so nokot var det komet imillom. „Du heve gjort det for drygt lel Per,” tenkte han med sjølve seg, der han drog seg burtetter Vegen; „men eg meinte no inkje nokot ilt med det. Eg lyt nog røda med Bergit. Berre han Arne inkje heve sleget for hardt, men Klokkaren er no ein Kropp, som kann tola nokot av kvart.” Per dreiv fyrst ned til Sjoen, og daa han var komen der, kunde han inkje skyna, kvat han hadde at gjera so langt ned, — saa dreiv han upp atter same Vegen; han hadde ingi Ro paa seg, tykte han. Han ynskte seg halvt um halvt inn i Kyrkja. Men ynskte han seg inn, ynskte Klokkaren seg ut, for galnare enn Songen gjekk idag, hadde han no aldri gjenget. Snart sprang Klokkaren fraa andre Verset midt ned i tridje, snart tok han ein Tone dubbelt so høgt, som han plagad taka honom, snart tullad han seg fast i Songen, og snart stod han radt still. „Eg meiner, Tunkallen heve vitskræmt Klokkaren, eg“, sagde Kyrkjefolket.

Det er fyrr sagt, at Arne inkje kom til Kyrkjeferdi den Sundagen. Arne sat heima i Stova si, men han var inkje god at koma nær i Fyrstningi. Han var ovlega harm; for no var det inkje lenger dult fyre honom, at han hadde julat Klokkaren istadenfyre Per. Han tykte nog, at Maalet hadde voret nokot ulikt, men inkje kunde han drøyma um, at Klokkaren vaagad seg paa Friarfot so seint paa Kvelden. Han tenkte nog ogso, at Per hadde vortet nokot stor og tung, men han kunde inkje skilja so klaart i Myrkret. Inkje hadde han helder teket Tak paa det sidste, og han tok til at eldast no, so det var inkje at undrast paa, um ein Mann fall honom nokot tung. Arne vilde inkje vita av dette, hadde difyre lyft Friaren og kastet honom med eit Sett nedyver. Slik vesall Kryp som han Per skulde no vera Sidstemannen til at segja, at Arne var vorten armveik. Arne sat paa ein Krakk burtmed Vindaugat og saag utyver utan at skoda ein einaste Grand, for Tankarne gjekk ei onnor Leid. Han hadde studt Armarne upp mot Kvarmen, Andlitet var myrkt og strengt. Han sat einsleg i Stova. Tilslutt gjekk det i Døri, og inn kom Kari, Kona hans. Ho stelte fyrst med eit og annat, tok so stilt Boki ut av Skaapi og gav seg til at lesa, men glytte ein og annan Gong upp paa Mannen sin. Arne snudde Hovudet og saag, — daa las Kari. — So reiste han seg, tok nokre Fet burtyver Golvet og stod litet framfyre Kari kvar Gong. Kari fekk inkje Augat fraa Boki, „Kvar er Bergit?“ spurde Arne myrkt, men saag inkje burt paa henne. „Aa ho sit nog ute i Svali ho“, svarad Kari og lyfte Hovudet. „Kvat gjerer ho der?“ „Ho gret nog Stakkar, — du heve voret for hard mot henne Arne“, lagde ho til, „Gjenta kann inkje hjelpa, at gamalt Folk skapar seg galet.“ Arne beit seg i Fingren, „Kvinnfolk snakka, som dei hava Vit til“, sagde han kort, tok Huva si og gjekk ut. Mangt og myket flaug gjenom Hovudet paa honom Arne, der han slang nedetter Jordet. Det, som harmad honom mest, var, at no gjekk alt det, han hadde tenkt seg med Bergit upp i Røyk. Arne kunde inkje neita, at han gjerne vilde hava Klokkaren til Maag. Baade var han ein fin Mann og hadde drust Gard. Men inkje var Arne den Mannen, som vilde nidtiggja nokon til at taka Dotter hans, og Klokkaren var venteleg so harm, at han korkje vilde høyra um Friing elder Gifting med henne Bergit no lenger. Nils Torgerson held seg ogso heima den Dagen, daa han no vel var komen fraa Kyrkja. Han var so uppøst, at han visste inkje, kvat han vilde gjera. Han hadde inkje Hug paa at sleppa Bergit no, han so nær hadde fenget Tak i henne; men han var inkje den Mannen, som vilde nidtiggja nokon um Dotter hans, han, maa vita, fyrste Mannen i Bygdi næst Presten og Skrivaren. Vilde Arne endaa orsaka seg, kunde alt verta godt og vel; men kjende han Arne rett, var inkje slikt ventande. Han maatte nog sleppa Bergit lel. Men Per — so vilde han — nei han kunde inkje sleppa Bergit helder. Han tykte, han saag Per og heile Bygdi standa attanfyre og lægja aat honom, som hadde voret i Friarbaat, og so tumlad og tullad alt dette slik i Hovudet paa honom Nils, at han laut ganga ut og svala seg litet vetta. Han slang burtetter Jordet, men saag korkje paa Jordepli elder Graset, berre beint ned i svarte Jordi; han tenkte paa, korleides han skulde laga det med Arne. Han Arne kom ogso reikande beint imot, men saag inkje nokot og høyrde inkje nokot, berre grundad paa, korleides han skulde laga det med Klokkaren. Best, som det var, kvakk dei upp baade tvo, for Augo deira møttest; men det stod inkje lenge paa, for braadt med det same fekk Klokkaren Auga paa nokot snodigt upp i Lidi, som inkje vardt funnet, og Arne tykte so klaart at skoda ein framand Baat leggja aat med Bryggja hans, at han laut snu seg og styra Foten ned mod Sjoen. „Tru han bar Kjensel paa meg,“ tenkte Arne um ei Rid og glytte vart etter Klokkaren uppe i Lidi. „Tru han drog Kjensel paa meg“, tenkte Klokkaren og glytte etter Arne ned mot Sjoen. Ut paa Dagen blidkadest Arne, og daa nokre Vikor var lidna, kunde han inkje annat enn lægja med, naar han høyrde, korleides Per hadde lokkat Klokkaren i Friarbaat. For Segni var komi ut yver all Bygdi, (Vaar herre maa vita, kvar det kom ifraa), og Nils Torgerson kunde inkje syna seg, utan det vardt Glis og Laatt og Kviskring mannamillom. Arne kunde inkje neita, at Per’en var ein snerten Kar; men han aatte inkje ei Dust, og so var inkje det meir at røda um. Arne likad inkje at høyra Kari snakka um Per, men naar det no fall slik, spurde han ut eit og annat og byrjad ogso sjaa etter honom meir enn fyrr.

So hende det seg ein Dag, daa Arne stod ute og grov i Jordi, at det kom ein reikande burtetter. Det var Per. Han sat paa kvite Merri aat Presten, Taumen laag laus, for det gjekk uppetter Bakken, Henderna hadde han i Luma, Føterne slang att og fram, og vesle Toppen paa Huva dinglad um Øyrat hans. „Goddag, Gud signe Arbeid!“ sagde han, daa han strauk framum Arne. Arne saag upp. „“Takk! er du ute i Ruskvedret?“ „Ja, det er litet ruskutt og no, helst fyre langfarande Folk.“ „Kor langt skal du daa?“ „Eg skal inn til Byen nokre Ærender fyre Presten eg.“ „Du likar deg hjaa Presten?“ „Ja det var vel so det, slik ein fin Mann, og god Løn giv han. Eg heve no alt lagt meg til godes eit hundrad Dalar.“ „So — det rekk inkje til at kaupa Gard fyre.“ „Nei det er vel so det, men det kjem meir med Tidi, maa vita.“ Arne byrjad so smaatt grava atter, og Gampen byrjad skrapa med Hoven og vilde stad. Men Per vilde nog svalla endaa ei Rid han, heldt atter og leikad med Taumen. „Det var no — vil du standa Gamp — ja det var det, eg vilde spyrja deg um Arne,“ og her strauk Per Huva av og ballad henne millom Fingrom — „um du vilde hava meg til Maag, for eg heve no lenge havt Hug til henne Bergit og ho“ — „Bergit er Gardmannsgjenta,“ svarad Arne stutt og sette Spaden i Jordi. „Sant nog det,“ svarad Per og slo med Huva paa Læret — „Kor myket krev du?“ spurde han braadlegt og saag upp. Arne stod ei Rid med Hondi i Sida og studde seg mot Spaden. „Den Dagen, du kan leggja aatte raude Krune-Setlar framfyre meg paa Bordet, skal Gjenta vera di, men til dess vert det inkje nokot av.“ Per sat ei Stund: „det vert lenge at venta det, maa vita, men eit Ord er eit Ord; du hugsar detta Ordet Arne?“ „Eg hugsar det.“ „Farvel daa og Lukka til Arbeid; no fær eg søkja Lukka mi paa Vegen.“ „Farvel, Farvel, og Lukka til.“