Rasehygiene/13
Vi har i det foregående behandlet en rekke rasehygieniske spørsmål, og sett hvordan de biologiske reformer betegner et nytt innslag på samfundslivets forskjellige områder. Mer og mer har de rasehygieniske tanker vunnet seier, og hvad viktigere er: de innvunne erfaringer er omsatt i praksis. Man har tatt vitenskapen i livets tjeneste.
De gjennemførte reformer kan betraktes som et første skritt. Noen endelig løsning betyr de ikke. Det er et spørsmål om noen endelig løsning i det hele tatt kan nåes, om ikke rasehygienen alltid vil ha nye mål å arbeide henimot.
Som den engelske geistlige og filosof B. W. Inge minner om i sine ord: «Opdragelse er nødvendig, og religion er nødvendig,» sier han. «Men vi må minne våre ortodokse og konservative venner om at bergprekenen inneholder noen vidunderlig klare og uomtvistelige rasehygieniske forskrifter: «Kan man vinne vindruer av torner eller fikener av tistler? Et dårlig tre kan ikke bære god frukt, likesålitt som et godt tre kan bære dårlig frukt. Ethvert tre som ikke bærer god frukt skal omhugges og kastes i ilden.» «Vi ønsker å anvende disse ord ikke bare på de individets handlinger som dikteres av dets karakter,» skriver den engelske filosof, «men også på de individets karaktertrekk som stammer fra dets arvede anlegg. Det forekommer mig å være tillatt å foreta denne utvidelse av grensene for grunnprinsippet. Man kan ikke vinne vindruer av torner, eller som et gammelt ord sier: «Du kan ikke lage en silkepung av et saueøre.» Hvis vi tror på dette og ikke virker for det ved å vinne den offentlige opinion for nødvendigheten av tilsvarende sociale reformer, gjør vi ikke vårt beste for å innføre Guds rike på jorden.»
I fremtidsstaten må det biologiske moment være det avgjørende, det vil si at hensynet til menneskene må gå foran hensynet til alle mulige systemer og innretninger.
Forsorgsvesenet må omlegges på biologisk grunn. Den sociale
forsorg må ikke virke derhen at man ved å hjelpe en elendig av
idag, skaper to elendige av imorgen. Hjelp til selvhjelp må være
det ledende prinsipp, slik at forsorgsvesenet arbeider hen imot
sin egen overflødiggjørelse.
Rettsvesenet må omlegges på biologisk grunnlag. Det er
forbryteren som må behandles, ikke forbrytelsen. Vårt rettsvesen
er med alle sine lover og paragrafer innstilt på det normale individ.
Hvor det gjelder det typiske driftsmenneske, de
kjertelforstyrrede individer, hører disse bestemmelser ingen steds
hjemme. Hvis disse forbrytere fremdeles skal behandles efter
paragrafer, måtte man ha 100 av dem for hvert enkelt individ.
Rettsvesenet står for lite i kontakt med livet. Fra å være et sundt dømmende system har det utviklet sig til en uoverskuelig mengde paragrafer, hvorefter individene skal bedømmes og dømmes. Lovbestemmelsene har vært en uvurderlig faktor i kulturutviklingen og er fremdeles uundværlig i civilrett, økonomi o. s. v., men hvad strafferetten angår bør ikke hensynet til lovbestemmelsene gå foran hensynet til menneskene, særlig når disse bestemmelser dessuten trenger til en gjennemgripende forandring. H.r.advokat Nørregård skriver: «Det er hensiktsløst å sperre en mann i fengsel på grunn av en enkelt begått handling, som han ikke kan befryktes å ville gjenta. Og det er på den annen side en utilgivelig feil efter kortere eller lengere fengselsstraff å slippe løs igjen på samfundet et individ som må forutsettes straks å ville begå nye forbrytelser.
Her kreves en gjennemgripende reform i straffelovgivningen bygget på erkjennelsen av at det ikke er forbrytelsen — de enkelte handlinger — som skal straffes, men de farlige forbrytere som må uskadeliggjøres.»
Det er enkelte jurister som har fått øinene op for at de menneskelige hensyn må tre i forgrunnen, og ikke la disse samfundsviktige spørsmål være prisgitt juristenes ærgjerrighet i paragrafdisputasene, som mer og mer antar form som de av Holberg beskrevne disputaser på latin. I våre rettsforhandlinger ser vi gjentagende ganger hvordan juridiske finesser er avgjørende, i stedet for rent menneskelige hensyn.
Inn under straffeprosessene hører dommerens «straffeutmåling», et begrep som forlengst burde ha tilhørt historien. Fra et biologisk synspunkt har en vurdering av straffens størrelse ingen betydning. Det er en enkel følge av at det ikke er forbrytelsens størrelse men dens art og selve forbryterens karakter som er det avgjørende. Det bør være likegyldig om en forbryter som tiende ugjerning stjeler meget eller lite, og hvilke omstendigheter det skjer under.
Det som er viktig er at han stjeler, og vil fortsette med det efter løslatelsen, uansett straffens størrelse.
Dommeren kan derfor uten juridiske kunnskaper, kun med et fritt og naturlig syn på forbryteren uttale sin dom, ubundet av forskrifter og paragrafer. Engang var det slik at dommeren skulde være en fremstående personlighet av god slekt, som stod fritt og uavhengig i enhver henseende. Det er et spørsmål om våre nuværende krav til en dommer er så meget mere fornuftige enn våre forfedres.
Under behandlingen av strafferetten går det tydelig frem at den er en av dens viktigste forutsetninger for at man kan komme forbryteruvesenet til livs. Hvis rettsvesenet i mere utstrakt grad vilde benytte sig av sterilisasjon og segregasjon isteden for en mer eller mindre tilfeldig og langvarig innestengning av forbryteren, og derved søke å forhindre at de avler nye slektsledd av forbrytelse og ulykke, vilde troen på den fremtidige biologiske stat få en sterk støtte.
Betingelsen er at vårt rettsvesens representanter forstår sin opgave, og efter hvert innser at forbryterspørsmålet er et biologisk problem.
Undervisningsvesenet bør revideres derhen at biologi og helselære
inngår som obligatoriske fag. Skolens opgave er å frembringe
livsdyktige individer, ikke bleke eksamenskandidater.
Sannheten er at skolen istedenfor visdom innprenter elevene utenatlærte
meninger, istedenfor innhold tomme formler, istedenfor
ånd mekanikk, istedenfor tenkning innpodning av fremmede
tanker.
En grunnfeil er at skolen gir samme undervisning til begge kjønn, og danner et slags grunnlag for kvinnens maskuliniseringstendens. Fellesgymnasiet, de felles pensa, den felles sport, de felles eksamina og senere studiene, må helt selvfølgelig vekke den følelse hos kvinnen at staten vil utdanne henne som en slags dobbeltgjenger av mannen. Hun utvikler sig som følge derav ofte til en karikatur av det som skaperen har ment med henne da han gjorde henne anderledes og bestemte henne for andre opgaver. Maskuliniseringstendensen har bidratt til å løsne kvinnen fra familien og hjemmet. Hun fornektet ekteskapets og hjemmets idealer og ofret sig for studiene. Men kvinnen er ikke skapt til å tenke, føle og handle som en mann.
Alle inngangsporter, også til de offentlige arbeidsområder, bør naturligvis stå åpne for kvinnen. Men ingen kvinne bør tvinges, ja ikke engang opmuntres til å forsøke sig i utpreget maskuline stillinger. Som styrmann eller kaptein på et skib, som ingeniør til å bygge broer eller politibetjent til å slåss med gangstere, egner hun sig ikke. Derimot egner hun sig for stillinger hvor de typisk kvinnelige karaktertrekk kommer frem: hennes tålmodighet, kjærlighet og evne til å ofre sig. Om sykepleierskenes offervillige arbeid er det skrevet bøker. Hun er dessuten den fødte sjelesørger, og derfor er også kravet om kvinners adgang til presteembedet et berettiget krav. At hun ikke skulde passe på prekestolen som taler, er en innvending som beror på gammel fordom. Dessuten, har det ikke vist sig at nettop de mannlige prester har talt kirkene tomme?
Hvorom alt er bør den obligatoriske utdannelse for kvinnen omlegges i retning av å gjøre henne skikket for sitt egentlige kall som beskytter av hjemmet og sine barn. Biologi — familiens fornyelse, fysiologi og næringsmiddelkjemi — familiens ernæring, hygiene og familiens beskyttelse — bør danne grunnstammen i den kvinnelige utdannelse.
For skoleundervisningen for øvrig gjelder at den må gi oplysning om hvordan det sunde liv bevares, for slekten og for den enkelte. Alle kunnskaper som det op voksende menneske trenger for sin videre livsvei, fag som arvelære, biologisk befolkningslære, ettegransking, legemets hygiene, ernæringsfysiologiens grunnlag må være obligatoriske!
Hvor kontakten mellem menneskene og livsloven før var en selvfølge, der må den idag så å si kunstig gjenoprettes. Det blir fra nu av skolens opgave. Gjennem kunnskaper om livets lover må den lære de unge å bevare livet. Da får skolen en ny samfundsmisjon, da vil den råde bot på noe av den skade den har anrettet.
Helsevesenet må omlegges på biologisk grunn. Vi ser hvordan
antallet av syke stiger, tross fremskrittene på medisinens og
hygienens område. Har menneskene gått fremover i kunsten å
helbrede sykdommen — har de til gjengjeld forsømt det
viktigste — å forebygge den.
Et godt eksempel på hvad der kan utrettes ved hjelp av et forebyggende arbeide har man i den moderne tannpleie. Inntil for ikke lenge siden bekjempet man tannsykdommene i de fleste civiliserte stater med tannbørster, munnvann etc. og med forsiktighet med for kolde eller varme spise- og drikkevarer o. l. — men senere har man lært det utilstrekkelige ved denne fremgangsmåte, fordi ondet stikker dypere og er betinget av gal ernæring. På samme måte har det også ellers vist sig hvor utilstrekkelig de enkelte hygieniske forskrifter er, hvis de ikke gjennemføres i samarbeid med å styrke konstitusjonen som helhet, m. a. o. gjennemføres på biologisk grunnlag.
Selv hvor det gjelder alvorlige sykdommer er den forebyggende vei ofte den eneste som fører til målet. Dersom en organisme er frisk blir den ikke «plutselig» angrepet av en hvilken som helst sykdom, organismen må først være svekket, «komme i beredskap». Hvad det gjelder er å leve et naturlig liv efter det prinsipp at en sund og sterk konstitusjon er det beste verktøi i kampen mot sykdom.
Det lar sig ikke nekte at levemåten i gamle dager var naturligere. Noen «sundhetsregler» kjente man ikke til, man innrettet sig ubevisst efter naturens krav. Ernæringen var kraftig og enkel, og mange av næringsmidlene blev tatt «direkte fra jorden». Resultatet var sunde, kraftige mennesker, som sjelden gikk til tannlægen, og meget sjelden til læge. Sport var et ukjent begrep, men til gjengjeld blev det arbeidet hårdt ute på marken.
Var man i gamle dager mere optatt av å styrke sin sundhet er man i våre dager mere optatt av å helbrede sykdommen. Sundheten har ingen interesse. Først når menneskene er syke, kommer de inn under kyndig behandling. Hos en del læger finner man et gledelig omslag i retning av å ta op det forebyggende moment — å styrke konstitusjonen som helhet. En sterk konstitusjon er viktigere enn all verdens medikamenter.
Her trenges også biologisk oplysning om hvordan livsprosessene virker, hvordan de forskjellige organer arbeider, hvilke fysiologiske og kjemiske prosesser som foregår. Intet er mere nyttig enn kunnskap om mennesket selv. Det er som en eventyrverden åpner sig for en når man hører om hvordan legemet mobiliserer sine motstandskrefter mot inntrengende fiender, hvor tålmodig organene lar sig mishandle av det uvitende menneske. — Folkehelsen er en så viktig sak, at den må ledes på en mere rasjonell måte enn hittil. Den bør gå inn som obligatorisk fag i skoleundervisningen, og er av større betydning enn matematiske formler og årstall. Det er bare et spørsmål om tid når vi innser nødvendigheten av et helsevesen, ledet på biologiske prinsipper.
I all vår bestrebelse på å hjelpe sykdom og elendighet — må vi ikke glemme det friske menneske. «Alt som fremmer sundheten beskytter samtidig mot sykdommen.» Under det motto burde det utdannes en lægestand hvis opgave det var, ikke å helbrede sykdommen, men å bevare sundheten.
Som en fremstående læge engang selv har uttrykt det: Forebyggelsens vei er den «kongelige vei» til helbredelse og til sundhet. Det største vi læger noensinne kan yde, er å opnå at vi kan undværes.
Vi har sett hvordan det rasehygieniske reformarbeide griper
inn på en rekke områder av samfundslivet — og hvordan det
biologiske syn betegner en forandring i innstillingen i mange
spørsmål av livsviktig betydning for individ og samfund.
Bevegelsen er fremstått som en reaksjon mot den unaturlige
utvikling som førte menneskeheten nedover, og dens krav er at det
biologiske moment skal danne den viktigste faktor i samfundsopbygningen.
De rasehygienske idéer støtte til å begynne med på en sterk motstand, men grunntankene i denne bevegelse har efterhvert vunnet terreng. Eftersom de førende autoriteter verden over ga bevegelsen sin tilslutning, forstummet den kritikk som rasehygienens første forkjempere var utsatt for. Motvillig måtte man innrømme at rasehygienen ikke var noen «motegalskap» som det engang blev fremhevet, og at de mendelske arvelover ikke bare gjaldt planter og dyr, men også menneskene. Idag teller rasehygienen få betydelige motstandere.
Flere av de reformposter som blev fremlagt i [[det norske program for rasehygiene]] blev endog betegnet som ugjennemførbare. Det blev betegnet som et inngrep i menneskerettighetene, som ikke måtte tåles. Menneskene var frie uavhengige vesener, hevet over naturens sammenheng og lovmessighet. Å regulere menneskenes forplantning, ved å bortskaffe det dårlige menneskemateriale og føre menneskekvaliteten opover, blev ansett som den rene utopi. Idag er de fleste av disse punkter gjennemført ved lov.
Disse lover som tar sikte på å verne om det gode arvestoff hos individet, betegner det grunnleggende moment for den nye biologiske stat.