Rasehygiene/7
En type blandt mennesker som i særlig grad trekker samfundet nedover biologisk og moralsk, er forbryteren. Som enkeltvesen kan forbryteren være farlig nok ved å anrette skader og ødelegge verdier. Verre er det med forbryteren som slektsvesen, og den biologiske skade han anretter ved sitt dårlige kimstoff.
Ikke all forbrytelse skyldes arv, og det lar sig i det hele vanskelig påvise hvilken rolle den arvelige disposisjon spiller. Likeledes vet vi at de ytre forhold spiller en stor rolle, f. eks. at kriminaliteten stiger og synker med skiftende sociale forhold, men også her er det vanskelig å danne sig noe klart billede. En analyse av kriminalitetens genotypiske og fenotypiske faktorer, d. v. s. dens indre og ytre forutsetninger, lar sig vanskelig gjennemføre.
Visse holdepunkter har man fått også her ved nedtegnelsen av forbryterske slekter, undersøkelser av forbryternes avstamning, mentalitet og miljømessige forhold, undersøkelser av tvillinger etc.
Vi skal i det følgende gå nærmere inn på de biologiske forutsetninger og hvilke midler samfundet griper til for å motarbeide forbryterskhet. Vi kommer herunder til å trekke et skarpt skille mellem to klasser av forbrytere: De normale og de ikke-normale. Det er sistnevnte som utgjør den egentlige forbryter, den profesjonelle vaneforbryter hvis handlinger sjelden lar sig motivere tilfredsstillende, men snarere er å opfatte som et mer eller mindre direkte utslag av et unormalt sinn. Et sådant sykt menneske kan det ikke nytte å behandle juridisk efter bestemte lovparagrafer, han må behandles biologisk, og de forholdsregler man tar må stå i overensstemmelse med hans biologiske forutsetninger.
Hvordan forbryterskhet optrer som slektsegenskap viser studiet av forbryternes avstamning og nedtegnelsen av de store forbryterslekter: Juke, Nam, Ishmael, Kallikak, Zero. I Juke-slekten forekommer der 366 tiggere, 171 forbrytere og voldsmenn, 80 gjentagne ganger straffede forbrytere, 230 forkomne og syke mennesker og 10 mordere. Om Nam-familien heter det at dens mest karakteristiske egenskaper var åndssvakhet, alkoholisme, apati, arbeidsskyhet. 88 prosent av kvinnene og 90 prosent av mennene var drukkenbolter. Og om Ishmael-familien het det at den bestod av medlemmer som «praktisk talt hver især betydde en trusel mot samfundet».
I Kallikak-familien forekommer et interessant dobbeltgiftermål, som på en illustrerende måte fremhever betydningen av en god eller dårlig arvemessig start. En viss Martin «Kallikak» stod som ung soldat i forhold til en åndssvak pike, som fødte ham en sønn. Senere giftet han sig med en kvinne av god slekt og fikk mange barn med henne. «I denne slekt og dens sidelinjer,» heter det hos Popenoe og Johnson, «finner vi utelukkende gode, representative borgere. Der er læger, sakførere, dommere, lærere, kjøpmenn, landmenn, kort sagt aktverdige mennesker, som både for mennenes og kvinnenes vedkommende fører an på alle samfundslivets områder. De har spredt sig over De Forente Stater, og hvor de har slått sig ned hører de til stedets beste. Det har ikke vært åndssvake individer iblandt dem, ingen uekte barn, ingen lettsindige kvinner.»
Og hvordan står det så til med den annen gren av Kallikak-familien, som nedstammet fra den åndssvake piken? Av de 480 medlemmer, som man har opsporet, vet man følgende:
143 var utpreget åndssvake, 36 var født utenfor ekteskap, 33 lettsindige personer (mest prostituerte), 24 uforbederlige drankere, 3 epileptikere, 82 døde som små, 3 var forbrytere og 8 holdt beryktede hus.
Her ser man to slektsgrener, hvorav den ene består av gode, livsdyktige medlemmer, som bringer samfundet fremover, og den annen av lyssky, mindreverdige og forbryterske elementer, som anretter ulykker og trekker samfundet nedover.
| Slekt | Prosent Mindreverdige |
Prosent Åndssvake |
Prosent Sinnssyke |
Prosent Epileptikere |
Prosent Drankere |
Prosent Forbrytere |
Prosent Lettsindige |
Prosent Uekte fødsler | |
| Juke | 32 | 14 | 0,3 | 0,3 | 8 | 6 | 11 | 19,6 | |
| Nam | 44 | 17 | 0,8 | 1,1 | 12 | 1 | 64 | 20,0 | |
| Rufer | 31 | 17 | – | 1,0 | 5 | 1 | 4 | – | |
| Hill Folk | 48 | 36 | 0,3 | 2,0 | 11 | 4 | 5 | 2,4 | |
| Kallikak | 62 | 70 | – | 0,3 | 4 | 0 | ,3 | 8 | 7,5 |
| Dack | 34 | 11 | 4,7 | 0,4 | 8 | 4 | 5 | – | |
| Marcus | 28 | 18 | 1,1 | 0,2 | 9 | 2 | 5 | – | |
| Zero | 37 | 18 | 1,8 | 0,7 | 9 | 7 | 10 | – | |
| Viktoria | 53 | 3 | 1,3 | 1,3 | 14 | 39 | 7 | 27,0 | |
| Anable | – | – | – | – | 43 | 88 | 16 | – | |
Ovenstående tavle over forbryterske slekter er satt sammen av Dirksen basert på foreliggende undersøkelser disse slekter
Det fremgår av tavlen at prosentsatsen av mindreverdige, åndssvake o. s. v. er uhyggelig stor. Av mindreverdige personer viser Kallikak-slekten 62 prosent, av åndssvake 70, —. Rikest på sinnssyke er Dack-slekten med 4,7 prosent. Epilepsi forekommer hyppigst i Hill Folk-slekten (2 prosent). M. h. t. drankere og forbrytere går Anable-slekten foran. Nesten alle av denne slekt er forbrytere (88 prosent) og nesten halvparten er drankere (43 prosent). To tredjedeler av Nam-familien (64 prosent) er moralsk degenererte individer, mens uekte fødsler forekommer hyppigst i Viktoria-slekten hvor omtrent hvert fjerde individ er uekte barn (27 prosent).
Ritter har foretatt en undersøkelse av tyske vagabondslekter, mannlige som kvinnelige medlemmer, og disse siste stammer uten undtagelse fra «navnkundige vagabonder og kjeltringer, som var sine menn jevnbyrdige». Det opstod på denne måte en likefrem seleksjon. Det gjaldt for mennene å opsøke kvinner som «var flinke til å husere og tigge». De forskjellige vagabondslekter er på det intimeste knyttet sammen, og man ser hvordan de samme forbryternavn om og om igjen dukker frem. Ritter uttaler: «Slik ser vi gjennem et stort antall av generasjoner at der flyter en arvestrøm av kjeltringblod, en arvestrøm, som holder sig forholdsvis ren.» Slektstavlene viser en ubrutt rekke av mannlige og kvinnelige belastede individer gjennem 10 eller flere generasjoner.
Vi har før nevnt tvillingforskningens resultater hvor det gjelder å konstatere egenskapers arvelige betingethet. Meget betydningsfulle er de undersøkelser som er anstillet av den tyske forsker Lange angående tvillinger og forbryterskhet. Hans undersøkelser gjelder både eneggede og toeggede tvillinger. Av 13 eneggede tvillinger, hvorav den ene partner var straffet, fant han i ikke mindre enn 10 tilfeller at også den annen partner var straffet, mens av 17 toeggede tvillingpar, hvorav den ene partner var straffet, bare i to tilfeller også den annen partner var straffet. Tilfellet er særlig interessant fordi de eneggede tvillinger er identiske m. h. t. arvestoff, mens de toeggede tvillinger, som ikke viste samme overensstemmelse i sin kriminalitet, ikke har større arvemessig likhet enn søsken i almindelighet. Lange konkluderer på følgende måte: «Eneggede tvillinger forholder sig m. h. t. forbrytelse overveiende konkordant, toeggede derimot overveiende diskordant. Tvillingmetodens betydning tatt i betraktning må vi derav slutte, at anlegget spiller en overveiende rolle blandt årsakene til forbrytelse.» Lange har dessuten påvist at de eneggede partnere m. h. t. selve arten av forbrytelse viser en overordentlig stor overensstemmelse.
Forbryterproblemet er i virkeligheten problemet om forbrytelsens avskaffelse. I eldre tider gjorde man kort prosess med forbryterne, man drepte dem. Inntil for neppe to hundre år siden blev i England over hundre slags forbrytelser straffet med døden. Arnim uttaler at germanerne brukte dødsstraff i full bevissthet om at den også drepte dårlig kimstoff. Dødsstraffen blev avløst av gjengjeldelsesprinsippet, straffen som hevnakt. Derefter fulgte forbedringssystemet som vi nu har, og som dessverre har vist sig ikke å føre frem. I enkelte tilfeller kan gunstige resultater påvises, men i de fleste tilfeller svikter metoden. Den første fengselsstraff er som regel bare innledningen til en forbryters løpebane.
«De fengsler man nu har er mere egnet til å skape forbrytere enn å helbrede dem,» skrev en fremstående norsk jurist. «Straffens avskrekkende virkning er ganske illusorisk.» Straffen som hevnakt eller forbedring har vist sig ikke å føre frem. En gang kan straffen være overflødig, en annen gang utilstrekkelig. Dreier det sig om et menneske som under ganske særlige
omstendigheter har begått en forbrytelse, som ikke kan befryktes å villegjenta sig, kan det være liten mening i å sperre ham inne i et fengsel. Dreier det sig om en profesjonell forbryternatur, er det ofte ganske uforsvarlig å slippe ham fri, fordi all sannsynlighet taler for at han vil begå nye forbrytelser.
«Fengselsvesenet er en fare i sig selv,» uttaler overdommeren i Chicago, Harry Olson. «Vi har nu anvendt systemet tilstrekkelig lenge til å vite at det svikter, og neppe betrygger mot de alvorlige former for forbrytelser.» Hensynet til samfundet krever den form for behandling som best sikrer mot en gjentagelse av forbrytelsen. Men for at en dommer skal kunne felle en dom på de premisser, må han først og fremst undersøke forbryteren selv, han må vite hvad slags individ han har å gjøre med. Her er det at den biologiske undersøkelse skal tre hjelpende til.
Nyere psykologiske undersøkelser av forbrytere har vist at det ikke behøver å dreie sig om en defekt i angjeldende forbryters forstandsevne — tvert imot — kan han i intellektuell henseende være «normal», ja, ofte over middels. Det later til å være et almindelig kjennemerke på den typiske vaneforbryter at hans følelsesliv er sykt, hans moralske hemninger er svekket, hans emosjonelle impulser er ubeherskede, ofte degenerert svake, ofte over-utviklet. Forbryteren er i sine drifters og innskytelsers vold, uten å være i stand til å kontrollere sine handlinger ved personlig vilje. Forskningen har allerede påvist at et forstyrret kjertelsystem kan være årsaken til dette. Man må forbauses over hvor lite hensyn det tas til denne viktige side av saken, og at man utelukkende forsøker å analysere forbryteren ved intelligensprøver.
Den engelske forsker, Young, undersøkte for noen år siden en stor forbryterbande som hjemsøkte London. Han fant at 90 prosent av de unges forbrytelser var tyveri, men at bare en ganske liten prosent av tyveriene var diktert av nød. Young lot også undersøke forholdene ved opdragelsesanstalter og i de forskjellige hjem, for om mulig å fastslå at forbryterne var utsatt for et særlig dårlig miljø. Resultatet av disse undersøkelser var meget overraskende. For bare en tredjedels vedkommende kunde man betegne det hjemlige miljø som dårlig. For de andre to tredjedeles vedkommende måtte man betegne hjemmet og omgivelsene som normale. Boligforholdene var i de færreste til feller ugunstige.
Ved en undersøkelse av forbryternes skoleforhold viste det sig, at over 50 prosent var åndelig mindreverdige individer. Det hadde vært umulig å bibringe dem de vanlige kunnskaper. De var patologiske løgnere som hadde forgått sig mot lærere og kamerater. Og motivene for deres senere forbryterske handlinger var ofte så barnaktig uoverveiet, at alene det måtte tyde på mangelfulle sjelsevner.
Et uttrykk for forholdet arv-miljø hos forbryteren, har fengselsdirektør Nissen gitt, idet han uttaler: «Det prinsipale i forbrytelsens årsaksforhold er summen av de arvede svake eller likefrem dårlige karaktertrekk, som utløses i kriminalitet under påvirkning av vanskelige eller dårlige miljøforhold. Det er jo så at de fleste av dem som lever under dårlige miljøforhold allikevel ikke blir kriminelle, likesom det også er meget almindelig at unge mennesker blir kriminelle tross de har levet under gode miljøforhold.» Her gjelder kanskje mer enn noe annet sted den setning at det er «arven som lager miljøet».
En stor del av forbryterne må betraktes som sjelelig syke individer, uttaler den norske politilæge Kristensen. Noen av dem er sinnssyke, og mange er mangelfullt utviklet i intellektuell henseende. Efter hans mening representerer forbryterne en gruppe mennesker som ligger midt i mellem sinnssyke og barn.
Italieneren Tullio undersøkte i Rom 8000 fanger, og fant at nær 55 prosent viste grove psykopatiske trekk.
Amerikaneren Glueck undersøkte nyankomne fanger i Sing-Sing og fant at ca. 60 prosent av dem var sjelelig defekte. — Man kan visstnok rolig regne med at to tredjedeler av samtlige forbrytere viser en eller annen sjelelig mangel. Caldwell har gjort interessante undersøkelser blandt barn som er anbragt i særanstalt (beskyttelseshjem). Han har tatt for sig disse barn og sammenlignet dem med ikke utvalgte gjennemsnittsbarn. Han kom da til det resultat at av kriminelle barn var det bare 16 prosent som viste normal intelligens, mot 55 prosent blandt de almindelige barn. Mens 11 prosent av almindelige barn var underbegavet, var dette tilfelle med nær 65 prosent av de kriminelle.
Michel har funnet at over 80 prosent av vaneforbryterne viser alvorlige tegn på psykopati. Ca. 90 prosent av dem må ansees som uforbederlige. Tar man samtlige forbrytere under ett, viser det sig at man må regne med henimot 33 prosent som uforbederlige — et tall som bringer tanken hen på Lombroses «delinquente nato», som han beregnet til 35 à 40 prosent.
I lys av disse kjensgjerninger må man forbauses over hvordan vårt nuværende samfund griper forbryterondet an, og hvilke skjematiske metoder forbryterne blir behandlet efter. Om våre straffebestemmelser vet vi, at de er beregnet på den normale lovovertreder, d. v. s. individer som på grunnlag av bestemte motiver begår en ugjerning. Hvor det gjelder de unormale forbrytere, spiller imidlertid motivet en ganske underordnet rolle. En kleptoman stjeler ikke for å opnå en bestemt vinning, men drevet av en indre uforklarlig trang. Heller ikke en lystmorder har noen påviselige motiver for sine ugjerninger, men handler ut fra sine unormale følelser. Hvor det dreier sig om disse ekstreme, lett påviselige typer, er saken enkel nok. Vanskeligere blir det når det gjelder forbrytere som ikke hører hjemme i noen kjent kategori, men om hvem man allikevel med overveiende sannsynlighet kan gå ut fra at deres følelsesliv ikke er normalt. Å dømme denslags mennesker efter våre «normale» juridiske paragrafer er meningsløst. Når en mann har begått 21 innbrudd, er tyveriets størrelse likegyldig. Det
| Forbrytertype. Raseblandet. | |
være å stjele. Visse slutninger må man ha lov til å trekke av en manns adferd, og et visst hensyn må man ta til disse slutninger. Vår tids kriminalogi viser tallrike eksempler på hvordan de dømmende myndigheter har hatt en tilbøielighet til å bedømme forbrytelsen som isolert fenomen, istedenfor å betrakte den som utslag av forbryterens mentalitet. Vi skal nedenfor nevne en del eksempler på dette.
Tilfellet Friedrich B.
B.s mor var alkoholiker, en åndssvak søster døde 11 år gammel. B. var intellektuelt dårlig utstyrt, hadde vanskelig for å lære og kunde knapt nok skrive. Allerede i unge år viste han tilbøielighet til å stjele. Sin første fengselsstraff (8 mndr.) fikk han 19 år gammel. Senere fikk han nok en, og derefter en tredje og fjerde. I løpet av 2 år pådrog han sig 23 disiplinærstraffer. Hans abnorme opførsel begynte snart å bli påfallende, og ved undersøkelse viste det sig at hans utilregnelighet var utvilsom. Allikevel lot man ham slippe løs igjen. I løpet av de følgende 25 år blev B. straffet 51 ganger.
Tilfellet K. F. K.
Faren var dranker og døde likesom bestemoren ved selvmord. K. blev ansett for å være mindre begavet, og hans ydelser på skolen var langt under middels. Fra sitt 18. år drev han omkring som vagabond.
20 år gammel begynte han sin kriminelle løpebane med tyveri og bedrag. Derefter fulgte i alderen fra 22 til 36 år en uavbrutt rekke av bedragerier, tyverier og underslag. Under en 4 mndr.s straffeutsoning blev han syk uten påviselig foranledning, fikk angstanfall og hallusinasjoner. Da han neste år kom tilbake, gjorde han fremdeles et «noe abnormt inntrykk», og viste ellers en opsetsig og slu natur. Han skrev, som det het, lange kjærlighetsbrev til en kokkepike som han kjente, og som han påla å «sørge for barnet». Senere blev han atter straffet, engang med tre års tukthus; han viste et typisk labilt sinnelag, var avvekslende elskverdig og opfarende og forsøkte å hisse op de andre fangene. Ialt har K. fra sitt 20. til sitt 45. leveår, bortsett fra ophold i varetektsarrest, tilbragt 5 år i frihet.
Tilfellet Johan Josef W.
W. var lite begavet og opsetsig, løp vekk fra sine foreldre da han var 16 og fra sin læreanstalt da han var 17 år. Mellem det 18. og 23. år blev han gjentagne ganger straffet for tyveri, bedrageri og legemsfornærmelser. For ildspåsettelse fikk han ett års tukthus. Alt i alt tilbragte han i løpet av 20 år 9 år i tukthus. Han blev også innlagt på sinnssykeasyl, og fengselslægen som undersøkte ham, erklærte ham for åndssvak, men tilregnelig. Et brev som han skrev fra fengselet, illustrerer ganske godt hvor tilregnelig han var. Han skriver: «Lieber Onkel und Tante
| Mangemorderen Kürten stammet fra en degenerert slekt. Faren endte sine dager med å henge sig i fengslet, en søster av ham var åndssvak. Han var tidligere flere ganger straffet før han begikk sine siste ugjerninger. I alt gjorde han sig skyldig i ti mord, tolv mordforsøk og tolv brandstiftelser. Da man under rettforhandlingene beskyldte ham for rovmord, svarte han: «Jeg vil ikke beskyldes for å være rovmorder, jeg er lystmorder.» | |
den ich eurer dankbar Josef nochmals grüssen es grüsset dankbare Es grüsset Achtungsvoll Johan W.»
Tilfellet Kürten.
Et kriminalistisk dokument av enestående art er historien om mannen som begikk «århundredets råeste forbrytelse».
Düsseldorf-morderen Kürtens kriminelle løpebane begynte da han var 15 år gammel. Han var tidligere flere ganger straffet før han begikk sine siste ugjerninger. Kürten er et typisk eksempel på en forbryter, hvis intelligens var i orden, men hvis følelsesliv var ganske unormalt. Ialt gjorde han sig skyldig i ti mord, tolv mordforsøk og tolv brandstiftelser. Da man under rettsforhandlingene beskyldte ham for rovmord, svarte han: «Jeg vil ikke beskyldes for å være rovmorder, jeg er lystmorder.» Med en makeløs kynisme fortalte han om sine ugjerninger og hvorledes han, da han blev pågrepet, nettop hadde planlagt ennu et mord. Uten opfordring tilstod han at han en natt hadde skjult to hammere, pakket inn i avispapir, under en busk like ved jernbanedemningen på et avsides sted i utkanten av byen. Han hadde ikke utsett sig noe bestemt offer, men tenkte at det på veien ved jernbanedemningen måtte komme en eller annen forbi, og med usannsynlig råhet svarte han, da man spurte ham når denne forbrytelse skulde ha funnet sted: — «For eksempel igår, på min fødselsdag.» Kürten fylte i de dager 47 år, og han hadde tenkt sig å feire dagen ved å begå mord.
En annen dag hadde han såret tre mennesker. Han forfulgte først en ung pike, uten at hun hadde fått anledning til å ane uråd. I hast gikk han forbi henne og stakk i det samme en kniv i siden på henne, hvorpå han rolig fortsatte sin vei. Han sier selv han trodde han hadde rammet henne i hjertet og at hun var død. Litt efter møtte han en kone, som han gav sig i snakk med. Da hun imidlertid uten å svare gikk videre, gav han henne to dype knivstikk i ryggen, og fortsatte så inntil han innhentet en eldre mann, som han likeledes stakk ned.
Ved en annen anledning myrdet han to barn, som han ikke i forveien hadde utsett sig som ofre. Han så dem for første gang da han lokket dem med sig. Men det var ikke en innskytelse som plutselig kom over ham, at han måtte myrde disse barn. Han var den dag gått hjemmefra med det faste forsett at idag skulde han se blod. Det gikk alltid til på den måten, også når han gikk ut for å lokke en kvinne med sig. Det skjedde ikke fordi en bestemt kvinne han møtte vakte særlige følelser hos ham, ofret var alltid tilfeldig, undtagen ved en enkelt anledning, da han myrdet en mann, fordi denne visste noe om ham. Han begikk alltid gjerningen for dens egen skyld, uten motiver eller egentlig hensikt.
Av mennesker som kjente Kürtens foreldre, og som bodde i utkanten av Düsseldorf, nettop på den kant hvor de fleste av forbrytelsene blev begått, fikk man en del oplysninger om hans genealogiske avstamning. Slekten var sterkt arvelig belastet. Faren, en stor, robust mann, viste ofte en ubehersket brutalitet. Han endte sine dager i fengsel, efter at man hadde opdaget at han i temmelig høi alder hadde forgrepet sig på sin egen datter, en åndssvak krøpling. En komité av sakkyndige erklærte efter lengere tids undersøkelser Kürten for å være normal. Når man kjenner til den rekke ugjerninger han har begått, føler man sig fristet til å spørre: «Hvad forstår man da ved et «normalt» menneske?»
Tilfellet Mathäus S.
S. stammer fra Schwarzwald. Hans mor og søster døde på sinssykeasyl. 18½ år gammel blev han straffet for tyveri og kom derefter på gaten. I løpet av 22 år satt han ialt 13 år i fengsel eller i tukthus. Han rømte 2 ganger fra arresten og en gang fra fengslet. Ved mentalundersøkelsen blev hans sinnstilstand funnet å være i orden.
Da han senere engang blev satt fast, erklærte imidlertid presten ham for å være helt viljesvak og moralsk mindreverdig. Dessuten var han drikkfeldig. Men først senere blev han betegnet som avgjort «psykopatisk». Tre år senere heter det i en beretning: «utpreget sinnssvak, stor irritabilitet, depresjonstilstand med smertefulle hyl og næringsvegring». En som kjente patienten fra ungdommen av, karakteriserte ham som et «fullstendig forstyrret, åndelig avstumpet og enfoldig menneske». Efter 6 uker i frihet blev han innesperret i 3 år. Han led av hørselshallusinasjoner og forgiftningsidéer.
Efter en ny frihetsperiode blev han satt fast i 8 mndr. og fikk kort efter utsoningen sin siste straff — 4 års tukthus for tyveri, legemsfornærmelser, ødeleggelse og opsetsighet. Hallusinasjoner med forfølgelsesidéer optrådte nu med større intensitet, og den gamle forfølgelsesmani vedvarte. Det åndelige forfall skred raskt frem, og hans eneste beskjeftigelse var til slutt å gjemme på verdiløse gjenstander. Han erklærtes uhelbredelig hjelpeløs og samfundsfarlig. Nu blev han endelig bragt dit han rettelig hørte hjemme — på en sinssykeanstalt.
Tilfellet Karl S.
17 år gammel begav S. sig på vandring, blev først straffet med fengsel i 8 dager på grunn av underslag, og året efter med 3 mndr. på grunn av tyveri. Derefter drev han omkring, blev en del ganger straffet for tiggeri og begikk 20 år gammel sin første voldtektsforbrytelse.
Efter løslatelsen begav han sig atter på vandring, pådrog sig en del mindre straffer og blev derefter dømt til 1 års fengsel. Under opholdet her viste han psykopatiske symptomer, og det heter i en beretning at «S. som lider av voldsom hodepine, søvnløshet og mareritt, alene ved sitt stirrende blikk og sitt dystre utseende, røber en sykelig åndelig mentalitet».
Efter løslatelsen fortsatte S. sitt omflakkende liv, blev flere ganger straffet for tiggeri, gjorde sig snart igjen skyldig i voldtekt og fikk et års tukthus. Efter avsoningen forfalt han atter til landeveien, pådrog sig en del mindre straffer og blev senere satt fast i 1 år og 10 mndr. på grunn av hærverk og tyveri.
25 år gammel blev han som «sinnssyk sedelighetsforbryter» sendt på asyl, hvorfra det imidlertid lyktes ham å undslippe. Han drev omkring et år, kom tilbake til sin hjembygd, blev innlagt på sykehus, hvor man anså ham for kronisk forrykt og holdt ham fast et halvt år, men derpå gav ham friheten tilbake. Senere begikk han to sedelighetsforbrytelser.
Vi ser av dette eksempel hvor hjelpeløst rettsapparatet virker i et tilfelle som dette. Her dreier det sig ikke om en «forbryter» i vanlig eller juridisk forstand, men om et sykt menneske hvis mentalitet, tross alle straffeforanstaltninger, ikke
forbedrer sig det ringeste.Man er så lett tilbøielig til å opfatte forbryteren som en bestemt type, som reagerer på en egen måte. Det finnes imidlertid høist forskjellige former og overgangsformer. I nedenstående skjematiske kurve har vi forsøkt en biologisk gradering av de forskjellige forbrytertyper fra den normale til den unormale. Den lyse sone til venstre angir forbrytere med normal reaksjonsmåte, som bare handler mot loven under sterk provokasjon, f. eks. forsvar av eget eller andres liv. Denne gruppe av «forbrytere» kan alle eller iallfall de fleste komme til å tilhøre, hvis uhellet er ute. I den mørkeste sone til høire finner vi forbrytere som begår ugjerninger uten noen som helst provokasjon. En pyroman, en lystmorder, den typiske residivist hører hjemme i denne gruppe.
Mellem disse to ytterligheter finner vi overgangsformene. Typen som bukker under for en stor fristelse, f. eks. misbruk av anbetrodd formue, til typen som begår et mord bare for en ussel vinnings skyld.
Vi ser hvordan kurven gir oss en oversikt over forbryternes beskaffenhet. Forbrytelsens motivering, provokasjonen avtar fra venstre mot høire. Forbryterens normalitet avtar fra venstre mot høire. Og hvis man undersøkte forbryternes rasemessige beskaffenhet, vilde man også finne at raserenheten avtar fra venstre mot høire.
Videre har forskningen godtgjort at forbryteren ofte lider av forstyrret kjertelfunksjon. Normale kjertler avtar fra venstre mot høire.
Og hvordan forholder det sig med disse typer i forhold til sitt miljø? Kan de forbedres ved heldige kår? Dersom en type fra gruppen til venstre ikke utsettes for en sterk provokasjon, f. eks. overfalles av en innbruddstyv, som truer med å drepe ham eller et medlem av hans familie, vil han ikke bli forbryter. Dersom neste type ikke betroes store summer, f. eks. i en bank, vil heller ikke han bli forbryter, o. s. v. Ja, til og med typen
fra gruppen til høire kan iallfall teoretisk sett skaffes omgivelser hvor heller ikke han blir forbryter. Setter man ham alene på en ø uten naboers huser å bryte inn i, uten banker å røve, uten høilåver å sette ild på, uten mennesker å slå ihjel, da vil også han kunne presentere sig som et almindelig menneske uten forbryterske tilbøieligheter.
Kan man skaffe ham slike omgivelser? Neppe. Og om så var, taler dessverre all sannsynlighet for at forbryteren vilde vantrives i sine «heldige omgivelser» og ved første leilighet rømme. I virkeligheten trives han best i det moderne samfund med sine mange hus å bryte inn i, sine banker å røve, sine checker å forfalske, sine medmennesker å plyndre eller bestjele eller myrde. Det er ikke omgivelsene som skaper forbryteren, det er forbryteren som skaper sitt miljø.
Det er ofte, og sikkerlig med en viss rett blitt fremhevet at et samfund har de forbrytere det fortjener. Samfundet har plikt til å sørge for at de individer som fødes har chansen til å bli hederlige mennesker, og ikke forutbestemt til ulykke og undergang. Er slike individer først kommet til verden, kan det lite hjelpe å omforme dem ved «forbedring eller straff». Det har desverre ofte vist sig å være fullstendig nytteløst. Men er vi først kommet til klarhet over disse ting og allikevel i tankeløshet og likegyldighet lar det fortsette, da fortjener vi selv å erfare hvad det vilde si å bli ført inn i en celle og høre døren bli slått igjen efter oss. Vi fortjente å føle den redsel som vilde gripe oss hvis noen sa: Du er fortapt, du skal fradømmes din frihet.
Ved et rettsmøte i Nürnberg for et par år siden, var jeg vidne til at en anklaget — han var anklaget for sedelighetsforbrytelse — sa noen ord, som vårt nuværende samfund kan merke sig. Ordlyden av hans tale blev ikke nedskrevet og han blev også avbrutt av en utålmodig dommer, men innholdet var omtrent følgende:
— Dere, sa han — vil dømme mig. Med hvilken rett gjør dere det? Hvad vet dere om de krefter som driver mig, de onde ånder som behersker mig. Andre kaller det oprørende, avskyelig og vil straffe mig for det, de tror det hjelper å stenge mig inne. Men det hjelper ingen ting... — I de tause, mørke netter dreper jeg, ødelegger jeg, nyter å ødelegge — fordi jeg engang er skapt slik, fordi driften i mig er sterkere enn alt annet. Min far var en drukkenbolt som hengte sig i cellen, min mor var en tøs, og gudene må vite hvor mange idioter og forbrytere der finnes i min slekt. Verden ser på mig med avsky, med redsel, jeg ser på den med hat. Jeg forbanner den dag jeg blev født.
Dere — dømme mig! Nei, idag vil jeg stå som anklager mot dere og deres forgjengere, som lar slike individer komme til verden. Dere kaller mig forbryter, men det er et spørsmål om det ikke er dere som er forbryterne.
Ved behandlingen av forbryterspørsmålet, må man ikke glemme det biologiske moment. Det er ikke forbrytelsen, men forbryterens art som er det avgjørende, og bør danne det grunnlag hvorpå man tar de praktiske forholdsregler. Et avgjørende moment er dette: Kan det befryktes at han begår nye forbrytelser? Taler sannsynligheten for at han atter vil komme under de omstendigheter hvorunder han begikk sine tidligere forbrytelser?
Dersom en mann under spesielle omstendigheter, f. eks. på grunn av den særlige stilling han inntar, forledes til å begå en forbrytelse, må han i sin almindelighet antas å holde sig innenfor lovens ramme, dersom han ikke fortsatt beklær nettop den samme stilling.
Helt anderledes må man bedømme den klasse av forbrytere som går inn under betegnelsen «unormale forbrytere», og hvis ugjerninger er utslag av en sykelig reaksjonsnorm. Også i disse tilfeller er det liten mening i å anvende «straff» i form av fengselsstraff. Det kan ikke nytte, slik som samfundet nu gjør, å sende dem inn og ut av anstaltene. Slike mennesker må ikke straffes for hvad de har gjørt, men behandles for hvad de er: syke mennesker som i mere eller mindre grad mangler kontroll over sine handlinger, i mere eller mindre grad er uskikket til å ferdes på fri fot, i mere eller mindre grad er farlig for sine omgivelser, og i mere eller mindre grad er uskikket til å sette etter kommere inn i verden.
En biologisk klassifisering av forbrytere vil også vise en annen ting: at de helt unormale typer er relativt fåtallige. Det er overgangstypene, de såkalte «morone» typer som er de hyppigste og forsåvidt også de skadeligste. Meget hyppig stammer de fra forbindelser mellem normal og åndssvak. Deres forstandsevner kan være normale, eller iallfall tilsynelatende i orden, slik at noen defekt er vanskelig å konstatere, men allikevel er den der, en liten brist i følelseslivet eller mangel i balansen, som bevirker at den morone ikke handler som et almindelig normalt menneske. Det er denne type som danner grensetilfellene, «the borderline cases» og utgjør gangsterne i de store byer og residivistene verden over.
En biologisk undersøkelse av forbryterne vil gi oss et sikrere holdepunkt i behandlingen av selve mannen enn om «den revolver han brukte var uladd eller ikke», eller «den hytte han brøt inn i var avlåst eller ikke».
Den nye stat på biologisk grunn vil forlange at forbryterne alt efter sine biologiske forutsetninger, skal behandles ikke for hvad de har gjort, men for hvad de er, og såvidt mulig fordeles mellem asylene, sykehusene og — friheten.