Rasehygiene/8
Ved siden av den indre biologiske fare — økningen av de lavverdige og barneinnskrenkning blandt de byggende, skapende slekter i landet — finner vi en ytre fare som består deri at ugunstige elementer tilføres befolkningen utenfra. Hvor det dreier sig om innvandringen av fremmede raseelementer står dette problem i nær sammenheng med rasekrysningen. Overalt hvor vi iakttar en sammensetning av trekk fra forskjellige raser hos et individ, er dette å føre tilbake på en raseblanding. Slike sammensetninger varierer i det uendelige, alt efter som foreldrerasene i legemlig og sjelelig utrustning fjerner sig mer eller mindre fra hverandre.
Det kan ofte være vanskelig selv for et øvet øie å avgjøre hvilken rase et individ tilhører. En blandingstype kan ha enkelte trekk fra den ene rase, andre trekk fra en annen etc., likesom de forskjelligste kombinasjonsmuligheter kan foreligge.
Man kan teoretisk betrakte de enkelte nykombinasjoner fra det synspunkt om de er gunstige, likegyldige eller ugunstige for bevarelsen av rase og individ. Ut fra dette utvikler sig da problemet om en bestemt rasekrysning er å betrakte som ønskverdig eller ikke ønskverdig, alt eftersom der hos bastarden foreligger gunstige eller ugunstige egenskaper.
Her melder sig en rekke problemer som inntil de siste årtier har vært lite undersøkt:
Dominerer hos bastarden den ene rase over den annen, eller arver bastarden begge foreldrerasers egenskaper som en homogen blanding, eller arver han enkelte egenskaper fra den ene og enkelte
fra den annen av foreldrerasene, eller arver han foreldrerasenes egenskaper som en slags partialisme, hvor egenskapene utgjør en mosaikk av heterogene arvelige egenskaper?
Også andre problemer melder sig i denne forbindelse: bastardens forminskede fruktbarhet, ringere tilpasningsevne,[1] nedsatt immunitet mot sykdommer, kjertelforstyrrelser o. a.
Ved krysning av raser, hvis genotypiske beskaffenhet fjerner sig sterkere fra hverandre, er muligheten til stede for ugunstige — disharmoniske — nykombinasjoner. Ved mange ytre kjennetegn: skalleform, pigmentering etc. kan dette synes mindre viktig, men ikke hvor det gjelder konstitusjonen som helhet, både den legemlige og den sjelelige. Her er muligheten til stede for en kvalitetsforringende forskyvning, en sammenstilling av egenskaper som ikke harmonerer.
Man kan vel overhodet vanskelig tenke sig en blanding mellem fjerntstående raser uten at det opstår ugunstige nykombinasjoner eller uten at verdifulle anlegg forstyrres. Det skulde være innlysende at stor forskjell i legemstørrelse, kroppsbygning, knokkelbygning, skalleindeks, ansiktsform, muskelkraft, indre organer som f. eks. hjerter og lunger må føre til et tilsvarende antall uhensiktsmessige disharmonier. Og i forbindelse med det ligger det nær å anta at disse rasers høist forskjellige psykiske trekk ved blanding må gi sig utslag i alvorlige forstyrrelser i bastardens mentalitet.
En forhøiet variabilitet kan innenfor visse grenser ikke betegnes som ugunstig. Men det sier sig selv at en forhøiet variabilitet i høi grad muliggjør tilsynekomsten av ugunstige sammenstillinger av egenskaper. Naturligvis vil også gunstige nykombinasjoner kunne forekomme, men regelen vil ganske naturlig bli at de nye kombinasjoner vil være uheldige. Det skulde være innlysende at den harmoni mellem raseegenskapene som har opstått gjennem årtuseners seleksjon gir en ganske annen garanti for gunstige typer enn den tilfeldige sammenstilling av egenskaper som bastarderingen fører med sig. Man må også betenke at for å frembringe et uheldig resultat er det nok at en eneste nykombinasjon er ugunstig.
Man har eksempler på at raseblanding kan gi sig utslag i en større fantasi og skaperkraft, som vanskeligere vilde opstå innen den rene rase, idet disse egenskaper er betinget av en slags sjelelig disharmoni, som kan gi ånden en større «spennkraft». En annen sak er at en slik betraktningsmåte ikke på noen måte kan løse rasespørsmålet.
Et ennu uopklart spørsmål, som efter de undersøkelser vi har foretatt, bør vies særlig opmerksomhet, er spørsmålet om kjertelforstyrrelser som følge av rasekrysning. Det er godtgjort at de inkretoriske kjertler øver en bestemmende virkning ikke bare på legemets vekst og dannelse, men også på den sjelelige utvikling, altså på formningen av vilje- og følelsesliv, av temperament og drifter og av forst åndskreftene. Kort sagt: Den indre kjertelfunksjon er en vesentlig bestemmende faktor ved dannelsen av den legemlige og i ennu større grad den sjelelige
konstitusjon. Vitenskapen har allerede lenge vært opmerksompå at der finnes høist forskjellige konstitusjonstyper. Men om selve prosessen, om de organiske krefter som ligger til grunn for de forskjellige karaktertyper, visste man inntil den nyeste tid forbausende lite. Da konstitusjonen er arvelig betinget, — man kan definere et menneskes konstitusjonelle habitus som summen av dets nedarvede egenskaper — må følgelig også de inkretoriske organer og deres egenart, deres spesifike biokjemisme, være arvelig betinget. At dette er et problem av ganske overordentlig rekkevidde, er især innlysende når man tenker på de følger det kan få, ved blanding av innbyrdes fjerntstående raser. I den relativt ublandede rase løser det inkretoriske system sin opgave på en likevektig måte og betinger harmoniske og vel tilpassede mennesketyper, renset gjennem årtuseners utvalg. Ved blanding av to i sig selv sunde, men innbyrdes fjerntstående raser, vil bastardens inkretoriske system bli sammensatt av to vidt forskjellige funksjonelle anlegg. Her er tallrike muligheter til stede for ugunstige ny kombinasjoner. Den hyppig konstaterte kjempevekst hos første generasjons bastarder (heterose) henger sikkerlig sammen med en forstyrrelse av kjertelfunksjonen, muligvis også partielle vekst abnormiteter som akromegali (lokal vekstforskyvning). Betenker man hvor avgjørende sjelelivet henger sammen med kjertelfunksjonen, begynner man å øine de farer som består i at kjertlenes funksjonsevne og deres samspill forstyrres ved rase-blanding. Kanskje hele bastardens sjelelige og moralske ubalanserthet finner sin dypere forklaring her?
De europeiske raser står hinannen for nær til å kunne avgi gunstige studieobjekter for undersøkelse av bastarderingsproblemet. Velger man farvede og hvite i ikke-europeiske verdensdeler, møter man den vanskelighet at de to raser kan være tilpasset livskårene på en forskjellig måte.
I tropene f. eks. er den hvite rase mer uheldig stillet enn den indfødte farvede rase, hvorfor hver sammenligning med hensyn til immunitet mot sykdommer, arbeidsevne, utholdenhet etc. blir unøiaktig.
Om f. eks. den hyppig nevnte høie barnedødelighet blandt tropebastardene (jfr. Love Wodruff) alene beror på rasekrysning kan være tvilsomt, da jo også de europeeres barn som fødes i disse egne gjelder for mindre motstandsdyktige. Og velger man Nord-Amerika som forskningsfelt, så er forholdet der omvendt, idet klimaet der er mindre heldig for negrene.
Det gunstigste studiefelt har vi funnet i det nordlige Skandinavia, hvor den nordiske befolkning for en del har blandet blod med de mongoloide lapper.[2] Her har lapper og
skandinaver gjennemgått en likeløpende seleksjonsprosess og tilpassetsig de samme omgivelser. Den utpregede raseforskjell mellem lappene og de nordiske — tross felles miljø — er påfallende. Her har disse folk bodd side om side under samme slags omgivelser og påvirkning gjennem tusen år, og resultatet er den dag idag to fra hinannen vidt forskjellige raser, som hos de rene typer markerer sig tydelig ut fra hverandre. I de siste årtier efter at lappene er blitt fastboende er der foregått en del raseblanding. Det er riktignok mindre befolkningsgrupper som er blandet. De er imidlertid store nok til å fremby et lærerikt studiemateriale. Her er to sterkt forskjellige raser støtt sammen og frembyr der hvor de har blandet sig det beste materiale for en utforskning av rasekrysningens problemer.
Under våre studiereiser til lappedistriktene i Nord-Norge blev følgende egenskaper særlig gjort til gjenstand for undersøkelser hos nordiske, lapper og bastarder: Lungevolum, muskelkraft, legemsstørrelse, blod[3] og kjertler.
Lungevolum. Ved måling av lungevolum hos bastardene viste disse en større variasjonsbredde med hensyn til denne egenskap enn de rene nordiske og «rene» lapper. Det foreliggende materiale var for lite til å trekke videre slutninger, og må derfor først bekreftes ved nye forsøk.
Muskelkraft. Undersøkelser på dette område gav samme resultater som undersøkelsen av lungevolum.
Kjertelforstyrrelse. Flere av bastardene viste en abnorm legemsvekst som endog overgikk den nordiske fars høide. Da man vet at legemsveksten er betinget av kjertelfunksjoner, kan det tenkes at heterosen er forårsaket av en forstyrrelse i vekstkjertelens funksjoner. De relativt mange tilfeller av sukkersyke hos bastardbefolkningen peker også i samme retning
at rasekrysning forårsaker kjertelforstyrrelser, idet man vetat denne sykdom skyldes unormal funksjon av pankreas.
Motstandskraft mot sykdommer. Immunitet er et rasetrekk, som sannsynligvis har utviklet sig gjennem lange tiders seleksjon. Denne immunitet synes nedsatt ved rasekrysning, sannsynligvis også på grunn av forstyrrede kjertler.
Sannsynligheten for arvede disharmonier økes med stigende forskjell mellem foreldrerasene. På grunnlag av ovennevnte, som viser at bastarden både i fysisk og psykisk henseende er utsatt for store forstyrrelser, fremgår at bastarderingsproblemet er et spørsmål av største betydning.
Både fra individuelt og samfundsmessig standpunkt burde krysning mellem fjerntstående raser undgås. Før motbevis er fastslått risikerer vi i alle tilfeller intet hvis vi inntil videre går ut fra at denslags krysning fører arvekvaliteten nedover.
I denne forbindelse kan nevnes at de norske militærmyndigheter ofte har uttalt at Nord-Norges blandingsbefolkning i det store og hele stiller lite duelige rekrutter.[4]
Foruten ekspedisjonene til lappedistriktene har vi foretatt studiereiser til andre land hvor rasekrysning i større eller mindre grad har foregått. Det er således foretatt undersøkelser på Balkan, i Rhinprovinsen, Nord- Afrika og i Kalifornia, til ytterligere bekreftelse av de ugunstige virkninger av krysning mellem hinannen fjerntstående raser. (Se ill.)
Når der i denne bok tales om uharmonisk rasekrysning og bastarder, så siktes der hermed aldri til blanding innenfor de europeiske raser — de hvite raser, den nordiske, den mediterrane, den
| Uharmonisk bastard. Kjertelforstyrrelse. | |
| Fra det okkuperte Rhin- og Ruhr-område. Uharmoniske blandingstyper. Nordisk
mor med negride barn. | |
herav heller ikke mellem folkegrupper som østlendinger og vestlendinger i Norge, mellem nord-tyskere og syd-tyskere o. s. v. Med rasekrysning mener vi de europeiske rasers krysning med alle farvede folkeslag: mongoler, negre, indianere, og alle de forskjellige stammer som befolker Asia, Afrika og Australia. Herunder hører også krysning med lapper, muligens også krysning med semitter. For de sistnevntes vedkommende henvises til arbeider av Lenz, Günther, de Lapouge o. a.
En større blanding mellem nær beslektede raser har foregått i Middelhavslandene mellem nordiske og sydlandske elementer: mediterrane, alpine og andre — en blanding som efter mange forskeres mening har hatt en heldig virkning. Skaperne av den klassiske oldtids og middelalderens kultur i disse sydlige land og flere av renessansens fornemste representanter var bærere av sterkt nordisk innslag.
Et eksempel på gunstig virkning av krysning mellem hinannen nærbeslektede raser er det engelske folk. Ved siden av en overveiende kontingent av nordisk blod, finner man her innslag av mediterran og alpin rase.
Man ser at krysning mellem disse beslektede raser ikke kan tilskrives noen ugunstig virkning. Det er denne krysning man kan betegne som en harmonisk krysning, i sterk motsetning til krysningen mellem fjerntstående raser.
Halfdan Bryn har fremsatt den formodning at den hyppig konstaterte hofteleddsanomali (hofteleddsfeil) blandt bastardbefolkningen i Finnmarken har sin årsak i rasekrysning. «Det er godtgjort,» skriver han, «at denne anomali forekommer mange ganger så hyppig blandt bastardene som blandt de renrasede. Forklaringen synes å være den, at bastarden kan ha arvet den ene rases, lappenes, lille hofteskål (acetabulum) og den annen rases store lårbenshode (caput femoris), som følgelig ikke finner tilstrekkelig plass i det lille acetabulum.»
Lignende kombinasjonsforhold kan gjøre sig gjeldende på andre områder. Den tyske forsker Friehe mener f. eks. at årsaken til de stigende fødselsvanskeligheter for en stor del skyldes raseblandingen. Fra naturens hånd er det kvinnelige bekken avpasset efter det individs skalle det skal føde. Likesom man finner forskjell i hodefasonger hos de forskjellige raser, finner man formforskjell i det kvinnelige bekkens åpning. Ved rasekrysning vil denne harmoni forstyrres og fødselsvanskeligheter, ofte med store komplikasjoner til følge vil bli resultatet. Fritz Lenz påpeker rasekrysning som en mulig årsak til nærsynthet. «Det er å formode,» sier han, «at brytningsanomalier i øiet kan opstå ved rasekrysning. En bestemt krumningsgrad av hornhinnen som i forbindelse med en bestemt akselengde betinger normalt syn, kan ved å kombineres med en større akselengde lett føre til nærsynthet.»
Rudolf Virchow gjør opmerksom på en mennesketype med påfallende lite hjerte, og svakt utviklet karsystem i forhold til corpus for øvrig. Han mener det ikke er urimelig å anta at det kan skyldes «disharmonisk rasekrysning», arv av et hjertesystem fra den ene av foreldrene, som ikke harmonerer med den øvrige del av cor pus, arvet fra den annen av foreldrene.
Davenport gjør opmerksom på en eiendommelig egenskap som hyppig forekommer blandt bastarder i Statene, som enten opviser for store mellemrum mellem tennene, da disse er plasert i for store kjever, eller har for små kjever og store tenner med den følge at tennene er for sterkt sammenpresset. Davenport formoder heri en følge av rasekrysning mellem bredkjevede raser utrustet med store tenner og smalkjevede raser, utrustet med små tenner.
Vi kjenner den karakteristiske bastardtype, hvis motstridende egenskaper gjør ham til en ofte holdningsløs, men ikke uinteressant type. I sin ytre fremtreden er han ikke sjelden elskverdig, livlig, lett påvirkelig, et øieblikksmenneske. Å bekymre sig for fremtiden er ikke hans styrke. Heller ikke noen overdreven hang til å holde sig til sannheten. Når han lyver, er det ofte av en slags forekommenhet, og når han bestjeler sin beste venn tenker han ikke noe ondt ved det. Hans sjelelige struktur er uten sammenheng, «der bor to sjele i hans bryst». Fantasien løper av med fornuften, driften er sterkere enn hemningen — hans karakter er labil, preget av mangel på balanse.
Som enkeltvesen har bastarden mange fordeler: originalitet, fantasi, vennlighet. Ofte kan han være en sympatisk, meget avholdt type. Men som samfundsvesen er han forkastelig. Han har vanskelig for å tilpasse sig ordnede forhold. Mange løsgjengere, tiggere, forbrytere, prostituerte, er bastarder. I samfundsmessig henseende betyr de et avgjort minus.
Man hører ofte anført eksempler på heldige blandingstyper også hvor det gjelder blandingen mellem hinannen fjerntstående raser. Blandt mulattene forekommer der enkelte individer hvis begavelse står på et høit nivå. Bærerne av «negerkulturen» i De Forente Stater rekrutterer sig for en stor del fra disse heldige blandingstyper. — Reuter anfører eksempler på mulatter som har gjort sig fortjent på kunstens og vitenskapens område. Allikevel utgjør antallet av disse en prosentmessig ringe del blandt en befolkning på 10 millioner farvede.
Et annet, ofte anført eksempel på at rasekrysning skal være av gunstig virkning er August Strindberg, hvis genialitet angivelig skyldes rasekrysningen. Man må imidlertid betenke hvilken sjelden undtagelse et geni er, og at det på hver genial blandingstype faller utallige blandingstyper med Strindbergs brutalitet, psykopati og kynisme, hans bråsinne og ubalanserthet, men uten hans geniale skaperkraft.
Skjønt bastarden kan ha enkelte gode egenskaper, vil en sammensetning av disse egenskaper som regel vise et ugunstig helhetsbillede. Davenport påpeker hvordan mulattene i Nord-Amerika kan kombinere i sig den hvite manns ærgjerrighet og intelligens med manglende evne til å realisere denne ærgjerrighet. Resultatet blir en åndelig utilfredsstillet uharmonisk blandingstype. Et treffende billede av hvordan blandingen fører sammen de forskjellige anlegg i et utall av kombinasjonsmuligheter gir Martin P. N . Nilsson. Han opsummerer: «anlegg som før ikke trådte frem, utvikler sig og gjør blandingsproduktet broket og uberegnelig. Den rasemessige og personlige ensartethet opløses og forstyrres. Individer, fremgått av blandingen mister sin psykiske balanse og representerer ingen bestemt type. De følger ingen fast linje, men vakler mellem sammenhengsløse og motstrebende arveanlegg. De er ofte i besiddelse av høi intelligens, men den moralske karakter mangler. Bastardbefolkninger har dårlig rykte. Om blandingsfolk f. eks. som levantinere, mestiser, zamboer etc. vet man hvilken dyp motvilje der hersker mot dem. Undertiden heter det at bastardenes dårlige rykte og moralske mindreverdighet skyldes et ugunstig miljø, som disse individer vokser op i. Dette standpunkt inneholder en viss sannhet, men omfatter bare tingenes overflate. Selve grunnlaget for personligheten er undergravet ved krysningens ødeleggende virkning. Det grunnleggende onde blir bare forverret gjennem de ytre omstendigheter.»
Eugen Fischer gjør opmerksom på at bastardene av europeerne — fremfor alt av nordeuropeisk avstamning — og negre har mindre yde-evne ved anstrengelser og er mindre motstandsdyktige ved blodtap, sykdommer etc. Allerede i 1913 uttaler han i sin bok om Rehobotherbastardene: «Enhver blanding mellem europeiske folk og mindreverdige raser — og at negre, hottentotter og mange andre er mindreverdige kan ingen bestride — har uten undtagelse vært fulgt av åndelig og kulturell tilbakegang.» I samme retning peker undersøkelser av Low,
| Uharmoniske bastardtyper fra Rhinland. | |
| Uharmoniske blandingstyper fra Afrika. | |
Mellem-Amerikas mestiser særlig deres ringe utholdenhet, påfallende mangel på energi og deres upålitelighet og løgnaktighet i forretningsanliggender. Samme resultater beretter Gentz om fra Sydvest-Afrika, hvor krysningsprodukter av europeere og farvede kvinner av alle raser danner en heterogen masse av «brautende, anmasende, upålitelige og uærlige bastarder».
Lægen og eugenikeren Renato Kehl sammenfatter sine erfaringer slik: «Krysningen mellem hinannen fjerntstående raser virker forstyrrende på den naturlige utvikling og bidrar neppe til å høine folkenes nivå. De som måtte innta det motsatte standpunkt savner enhver vitenskapelig begrunnelse for denne påstand. Fra eugenisk synsvinkel er jeg en motstander av all blanding mellem raser, det vil si hvor det gjelder individer av hvit rase overfor negre, indianere og de gule. Blandingstyper tåler ikke sammenligning med de relativt rene raser. Bare et feilaktig grunnsyn kan hevde deres likeverdighet eller endog overlegenhet.»
Meget sterkt betoner forskeren Agasis rasekrysningens uheldige innflytelse: «Den som tviler på at rasekrysning er av det onde,» sier han, «og av misforstått menneskekjærlighet vil rive alle skranker mellem rasene ned, han behøver bare å komme til Brasilia. Han kan simpelten ikke benekte den skade som skjer ved rasenes sammensmeltning, som her er sterkere enn i noe annet land på jorden, og tilintetgjør de beste egenskaper hos de hvite, negrene og indianerne, mens en ubestemmelig bastardtype uten legemlig og åndelig energi blir tilbake.»
Det er så langt fra tilfelle at raseblandingen skaper en ensartet mellemtype — en «blend» — at den tvert om skaper en stadig mere mangfoldig og broket forskjelligartethet innen befolkningen. Drømmen om at en stor kosmopolitisk rase, en jevn likeartet mennesketype vil opstå, når engang alle jordens
| Fra en studiereise til Balkanstatene. Uharmoniske blandingstyper. Prostituerte. | |
tiltalende illusjon, men desverre et stort bedrag. En slik gjennemført blodblanding vilde tvert imot forårsake en indre ulikhet — en uhyggelig variasjonsbredde av alle somatiske og mentale egenskaper som menneskeheten neppe var tjent med.
Raseblandingsproblemet er et spørsmål som ikke bare angår vitenskapen, men hele samfundet, menneskeheten. Vi ser hvordan et typisk bastardfolk som sigøinerne er en plage for alle vertsfolk, idet de i stor utstrekning frister tilværelsen som vagabonder, tiggere, løsgjengere og forbrytere. Overalt hvor fjerntstående raser støter sammen, gjør kulturnedgangen sig merkbart gjeldende: I Øst- og Sydøst-Europa, hvor de hvite møtes med mongoloide og andre asiatiske stammer, og i Syd-Europa, hvor en stadig strøm av fremmede rase-elementer siver inn fra Nord-Afrika. En by som Marseille gjør intet «europeisk» inntrykk mere. Hvad Balkanstatene angår er det neppe tvil om at den stadige uro til dels har sin årsak i raseforholdene. Det er rasekaoset, den biologiske uro, som danner den dypeste forutsetning for «Sydøst-Europas urolige hjørne».
Hos oss i Norden har innvandringen av fremmede elementer vær t relativt liten, skjønt den i løpet av de siste år tiltar. Eftersom Amerika og andre land stenger sine porter, vil den utvilsomt tilta ytterligere. Det er av stor viktighet at våre nordiske statsmakter har sin opmerksomhet henvendt på innvandringsspørsmålet, og at de overveier den løsning av problemet som amerikanerne har valgt og som er antydet med ordene: Selektiv immigrasjon.
Blandt dem som har arbeidet for et større samhold mellem de nordiske kulturnasjoner, har vi i Norge Arne Kildal, formann i Nordmannsforbundet, Ernst Timm, formann i Nordische Gesellschaft i Lübeck, og Kristine Haugen i De Forente Stater.
- ↑ Denne bastardens tilpasningsevne har vært gjenstand for vidtgående undersøkelser bl. a. av englenderen Pitt Rivers.
- ↑ Samefolket eller lappene som de også kalles er et sympatisk folkeferd, hvis karakteregenskaper er almindelig anerkjent. Det er krysningen med andre folk eller raser som bringer legemlige eller sjelelige forstyrrelser. Man bør derfor i størst mulig grad søke å hindre blandingen, og ihvertfall ikke tre aktivt inn for en sådan bl. a. ved å opheve sproggrensen. Lappene bør beholde sitt særpreg og sine vidder for sig og ikke påtvinges en kultur som er dem artsfremmed.
- ↑ For å fastslå variabiliteten foretok Dr. Fredrik Jervell før sin død en blodundersøkelse for Vinderen Laboratorium hos nordiske, lapper og bastarder i Rørosdistriktet. Han fant at antallet av røde blodlegemer hos blandingstypen under normale forhold varierer innen de to renrasede gruppers høieste og laveste tall. I enkelte tilfelle kunde antallet endog overskride disse. (Jfr. Heterose.)
- ↑ Fra denne blandingsbefolkning stammet også de to følgesvenner som Fridtjof Nansen hadde valgt ut til sin første Grønlandsekspedisjon. To lapper «født i sne og is» fortrolig med klima og terreng, så at de i nødstilfelle kunde bli ekspedisjonens redningsmenn. Men hvilken skuffelse: Lappene var snart så utmattet at hele bagasjen efter hvert måtte losses over på de nordiske vikingers håndsleder. Man fortalte dengang endog at Nansen og Sverdrup til sist måtte ta lappene selv på sine sleder.